Hvordan hadde du reagert på at din samboer kom og gikk som han ville?

[Gjest TS]

Jeg er samboer med en mann, vi har vært det i mange, mange år, har to barn sammen også.

Han er det jeg vil kalle arbeidsnarkoman. Helt greit at han ønsker å jobbe mye, men han bare kommer og går som det passer ham. Spør når det er middag, rudder opp, da føler han på en måte at han har hjelpet til hjemme, for å så dra ut igjen på jobb til sen kveld. Alt dette uten å hverken avtale at han skal være på jobb i timevis om kvelden eller noe.

Kommer og går som det passer ham. Så er det å sette seg foran tv`n når han kommer hjem. Snakker ikke, er taus av natur. Jeg er helt omvendt, men merker nå i det siste at jeg har begynt å bli likedan, er blitt stille og taus, tenker veldig mye, føler jeg bare jatter med. Jeg har sluttet å kommentere at han er mye på jobb, føler at han tar det som en selvfølge at jeg er her, som en trygg base.

Merker at jeg begynner å bli lei denne tilværelsen nå etter 15 år samliv på denne måten.

Hadde du innfunnet deg med å ha det på denne måten?

[Gjest =tentacle=]

Nei, det hadde jeg ikke. Spesielt ikke med barn. Rusk opp i ham!

[Gjest mo]

Jeg er samboer med en mann, vi har vært det i mange, mange år, har to barn sammen også.

Han er det jeg vil kalle arbeidsnarkoman. Helt greit at han ønsker å jobbe mye, men han bare kommer og går som det passer ham. Spør når det er middag, rudder opp, da føler han på en måte at han har hjelpet til hjemme, for å så dra ut igjen på jobb til sen kveld. Alt dette uten å hverken avtale at han skal være på jobb i timevis om kvelden eller noe.

Kommer og går som det passer ham. Så er det å sette seg foran tv`n når han kommer hjem. Snakker ikke, er taus av natur. Jeg er helt omvendt, men merker nå i det siste at jeg har begynt å bli likedan, er blitt stille og taus, tenker veldig mye, føler jeg bare jatter med. Jeg har sluttet å kommentere at han er mye på jobb, føler at han tar det som en selvfølge at jeg er her, som en trygg base.

Merker at jeg begynner å bli lei denne tilværelsen nå etter 15 år samliv på denne måten.

Hadde du innfunnet deg med å ha det på denne måten?

da er vi 2 med dette spørsmålet.

har også en mann som jobber mye..12t+ hverdager og lørdag. søndag 10t ca. vi har vært sammen i bare 2-3år men begynner og slite på forholde alt.. finner du en bra løsning så vær så snill og del den!

Klemmer

[Sølvpilen]

Hadde du innfunnet deg med å ha det på denne måten?

[Echo]

Nei, det hadde jeg definitivt ikke funnet meg i, og det er på høy tid at dere tar en alvorlig prat om hva dere forventer av samlivet.

Dere har også barn, og du er i din fulle rett til å kreve at han tar sin del og definerer arbeidstider slik at dere har noe å forholde dere til.

[Arkana]

Nei, jeg hadde ikke akseptert å ha det slik. Jeg synes det er viktig at man trives på jobben og det gjør han jo tydeligvis, men samtidig ser jeg ikke poenget med å være et par hvis man knapt skal se hverandre.

[Gjest Mir]

Sånn har jeg også det. Samboeren min har jobbet så og si hver eneste kveld siden vi kom hjem fra ferie i slutten av juli. Han jobber glatt til kl 23 hver kveld, men kommer hjemom for å spise middag og for å hilse pent på våre 3 barn. De to siste månedene har han også jobbet hver eneste lørdag og søndag også.

Jeg er ensom, sliten og så inderlig lei av dette. Jeg elsker han veldig høyt (det er vel derfor jeg har blitt i forholdet i 11 år) og han er en flott far når han er til stede. Likevel synes jeg at denne høsten har vært så mye tyngre enn andre jobbeperioder.

Jeg har forsøkt å snakke med han, jeg har forsøkt å forklare, og jeg har forsøkt å si at jeg ikke orker å ha det sånn mer. Det blir jo bedre nå, sier han, det blir jo bedre...

Akkurat nå er jeg parat til å kaste han ut, men det er sannelig ikke lett når man har barn sammen. Jeg ønsker jo at de skal vokse opp med en far i livet sitt, og jeg er redd for at et brudd vil føre til at han ser barna enda mindre.

Jeg har surfet litt etter ekteskapsrådgivere på hjemstedet mitt, men det ser dessverre ikke ut til at det er noe hjelp å få annet enn ved endelig brudd. Hva gjør jeg? Jeg bare gråter og er så inderlig fortvilet

[Gjest Gjest]

Sett deg ned med han og si det du sier her. At du har tenkt på om det er bedre uten han fremfor å ha det slik som dere har det.

At han må sette seg ned å finne ut hva det er han vil prioritere.

Hvis han vil jobbe så mye må han kanskje fortsette livet alene, og det er det ikke sikkert han vil.

Kanskje han bare må se alvoret i det du sier så går det opp for han.

Han har helt sikkert mulighet til å delegere noen oppgaver, eller i værste fall finne seg en annen jobb.....

Det er ikke godt å ha det slik.

Har selv en mann som jobber mye, særlig i månedene før jul, og da har vi rett og slett ikke noe særlig liv sammen. Men alt dette visste jeg da vi ble sammen, og han er fullt klar over at det ikke kan fortsette slik den dagen vi får barn. Det hadde jeg ikke godtatt.... Ikke hver kveld...

Klem

[Gjest Mir]

Takk for svar!

Jeg har nok allerede snakket med han, som regel etter hver heftige arb.periode. Jeg vet at han så gjerne ønsker å tilbringe mer tid sammen med oss, men han ser ikke hvordan han skal få det til. Jeg har nok heller ikke svaret, men mye ligge jo i akkurat det stillingen han har nå. Unnskyldningen hans er at han er redd han ikke skal tjene nok om han skifter jobb. Hvilket er bare tull. Pengene er nok ikke drivkraften...

Jeg er så lei av å gjøre alt alene, ha alt ansvar for hus og barn alene, og å sitte hjemme hver eneste kveld - alene. Jeg føler meg ensom og forlatt, selv om jeg har mange venner. Det er ikke det samme. Jeg tror det beste jeg kan gjøre er skrive ned alt jeg føler, og så forlange ting med konkret resultat.

En ting er sikkert, jeg ønsker ikke å ha det sånn resten av livet! Jeg orker det bare ikke...

[Nynaeve]

Jeg holdt ut i 10år, da var jeg utslitt og møtte veggen:) gjett hvem som betalte prisen? Barna. De har det bedre nå, pappa'en har faktisk tid til dem !

Kanskje dere kan lage en skriftlig avtale om hvor mye han skal jobbe? hvilke dager eller noe i den duren ? skriftlig - så det ikke blir noe men du sa.... jeg trodde..

[hjertesukka]

Jeg var gift med en slik mann. Han betraktet vårt felles hjem som et slags pensjonat, hadde jeg inntrykk av. Hans jobb gikk foran alt annet. Hvis han ikke ble pålagt overtid, så laget han seg overtid selv. Om dette var en måte å slippe unna felles plikter på, vet jeg ikke, men det aller viktigste for ham, var jobben. Jeg og barna kom i annen rekke og vi ble aldri prioritert hverken når det gjaldt helligdager eller ferie. Han så det som et nederlag å ta ferie, forresten. En stund tenkte jeg at ting ville bli bedre, at det bare var for en periode, men det viste seg å bli ganske så konstant.

Etter flere år på denne måten, ble det skilsmisse på oss. Han fant seg en kollega som sikkert var mye mer spennende enn meg på den tiden.

Men så snakket vi heller ikke om hvordan vi disponerte tiden vår. Vi diskuterte aldri hvordan vi ville ha det sammen. Hvis jeg prøvde å ta det opp, fikk jeg alltid samme standardsvaret: "noen må jo tjene penger i dette huset". End of discussion.- Jeg var i full jobb mesteparten av tiden.

Jeg følte at han respekterte hverken meg, min jobb eller våre barn, og heller ikke det vi tross alt hadde sammen.

Igjen er det viktigste ordet: kommunikasjon. .Hvis man ikke greier å dra lasset sammen, snakke sammen om de viktige tingene i livet, om hvordan man skal innrette seg i hverdagen, ja da tror jeg at forholdet ikke er liv laga.

[:-) anna]

En jeg kjenner gikk fra mannen sin fordi han jobbet hele tiden, og ikke så barna deres.

Hun regnet ut at dersom han etter bruddet hadde samvær med barna annenhver helg, så ville han faktisk se barna mye, mye mer enn han gjorde mens han bodde sammen med dem.

[Gjest Mir]

Det er det jeg også har funnet ut. I alle fall i de periodene det står på som verst. Det som holder igjen er jo at jeg elsker han... Og selvsagt at jeg føler at jeg ødelegger det som er vårt felles hjem for barna.

Mange gode råd her, og tusen takk for det. Jeg trenger virkelig alle gode råd nå. Jeg lurer til og med på om jeg skal la samboeren min lese dette. Nå er det i alle fall nok, jeg klarer ikke mer.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det hele handler om å få opp øynene hans jeg. For innerst inne kan han umulig ønske å gå glipp av så mye tid med familien sin resten av livet?

Jeg ville i alle fall ikke ha gått fra han, og det virker det ikke på meg som du ønsker heller. Og det er BRA! Jeg tror dette er noen man kan komme seg igjennom om andre ting i forholdet er bra.

Men det må da være hjelp å få et sted, før man ikke orker mer?

For min del så er det foreløpig nok at jeg ser han har dårlig samvittighet når han ikke klarer å være hjemme til tider som han lover. For meg betyr det at noe rører seg i han og at han forstår at det er sårt for meg å se han så lite i perioder av året...

Men du, ikke forvent en total omveltning med en gang. Han trenger også tid til å omstille seg når dere kommer til enighet om mengde jobbing....

Spør han hva han syns er viktigst i livet, og om han føler han lever etter dette.... ?

Jeg tror dette vil gå bra jeg