Sønnen min vil flytte til Afrika

[Gjest Gjest]

Jeg har en sønn på 18 som jeg er utrolig glad i. Han er min førstefødte og vi har vel vært ganske strenge med ham. Det er en del ting som andre ungdommer har fått lov til som vi ikke har tillatt. Han har blitt mer og mer frustrert over dette etter hvert, og man kan vel si han bare har gått og ventet på å bli myndig. Jeg tar en del av dette på min kappe, for jeg er enig i at vi til tider har vært for overbeskyttende.

Men nå har han annonsert at han skal flytte til Kenya og være der i ett år! Han har skaffet seg en jobb i Nairobi gjennom en bekjent. Jeg må innrømme at jeg ble helt skrekkslagen da jeg hørte det. Er det ikke veldig mye kriminalitet i Nairobi? Bare tanken på at 18-åringen min skal være der nede alene er nok til å få meg til å gråte.

Dessverre virker det som det ikke er så mye jeg kan gjøre. Etter lang tids jobbing har han nok av penger til reisen, og han er fast bestemt på dette. Han er jo en ganske moden gutt, men samtidig får jeg helt fnatt av dette. Jeg ser for meg skrekkbilder av ham ravende rundt full i slumområdene.

Hva synes dere? Er jeg fremdeles overbeskyttende? Er det noe jeg kan gøre?

[Nigo-san]

Det er vel ikke så mye du kan "gjøre", annet enn å ønske ham god tur? Er han ferdig med skolen og myndig, så begrenser det seg jo hva man kan bestemme over barna sine. Husker da jeg selv var på samme alder, og vennene mine og jeg begynte å fly rundt i verden... var sikkert ikke morsomt for foreldrene våre, men det gir jo fantastisk mye opplevelser da.

Samtidig har du rett til å si din mening. Er du bekymret, så fortell det, begrunn det, og spør i vei. Så lenge han bor hjemme, så må han jo ta innsigelser fra dere alvorlig.

Jeg har to spørsmål, som jeg nok også ville tenkt mye over som mor: For det første, 18 år er ungt. Hva tenker han om det å flytte? Hva tenker han om forsiktighetsregler? Hva tenker han om samfunnet han skal ned i, hvordan han skal takle det? Hvordan ser han for seg dagliglivet? Svarene på disse spørsmålene kan enten berolige, eller gjøre en mer bekymret. Forhåpentligvis har din sønn et realistisk bilde av hvordan det blir å flytte så langt, til et sted som er såpass annerledes enn her.

Det andre, hva er denne "jobben"? Det er vanskelig nok for voksne mennesker å få seg drømmejobber i utlandet, hva er det han skal gjøre der nede? "Fikset jobb gjennom en kompis"? Jeg blir umiddelbart litt skeptisk, så det ville jeg ha undersøkt nærmere.

Du kan kanskje ikke stoppe ham fysisk fra å dra, men hvis hele greia virker ugjennomtenkt og litt på måfå, så hadde jeg nok ikke lagt to fingre imellom for å si hva jeg synes. Å utforske verden er flott, og jeg mener absolutt ikke at det optimale er at barn bygger hus i hagen til foreldrene- men for at han skal få "godkjent"-stempel av dere til turen sin, må han vise at han tar både turen og dere på alvor, ved å kunne forklare og begrunne hva han har tenkt seg.

[Gjest s.n]

Beste råd er å være åpen mot sønnen din - dersom du svartmaler alt vil han kompensere andre veien med å rosemale alt, og kanskje ikke tørre å innrømme det har er skeptisk til...

Prøv å få frem at du støtter de valg han tar, men at du samtidig er redd for ham. Dersom han uttrykker at han er redd for noe bør du unngå å fristes av å forsterke dette for å skremme ham fra det - men få ham til å reflektere over situasjonen, og kanskje selv komme frem til at det er en dårlig idé?

Hva med å tilby at dere reiser ned sammen med ham? På den måten får dere se hvordan han lever, og han har støtte i begynnelsen?

Jeg har selv reist og bodd i både Afrika og Sør-Amerika, og selv om mange land i fattige kontinent har dårlig rykte, så er det mye positivt en kan oppleve og erfare av å reise dit. I en storby som Nairobi må en lære seg enkle forholdsregler om hvor en oppholder seg, hva en utsetter seg for, hva en spise og hvem en stoler på - det er ikke landet/byen i seg selv som er farlig, men situasjonene en kommer oppi.

Endret 15. oktober 2007 av s.n

[Gjest Gjest]

Hva synes dere? Er jeg fremdeles overbeskyttende? Er det noe jeg kan gøre?

Jeg synes du er litt vel koko.

Sønnen din får sikkert en flott opplevelse.

:banantroll: :banantroll::banantroll::banantroll::banantroll::banantroll:

[Gjest Gjest_Kaya_*]

Jeg har en sønn på 18 som jeg er utrolig glad i. Han er min førstefødte og vi har vel vært ganske strenge med ham. Det er en del ting som andre ungdommer har fått lov til som vi ikke har tillatt. Han har blitt mer og mer frustrert over dette etter hvert, og man kan vel si han bare har gått og ventet på å bli myndig. Jeg tar en del av dette på min kappe, for jeg er enig i at vi til tider har vært for overbeskyttende.

.....

Hva synes dere? Er jeg fremdeles overbeskyttende? Er det noe jeg kan gøre?

Årsaken ligger i det du selv skriver. Du/dere har vært for overbeskyttende og strenge. Han reagerer med å gå litt "over the top" når han endelig kan bestemme selv.

Hadde dere vært litt mindre strenge og latt være å være overbeskyttende så hadde han kanskje bare flyttet til på hybel for seg selv i nabobyen...?

Eller...

Han har en kamerat som bor i Afrika. Han har mulighet til å bo der og jobbe et år. Det er ikke alle som har den muligheten. Kjempetøft gjort egentlig. OK, så er han ung. Men vi får håpe at dere har gitt ham nok ballast hjemme når det gjelder fornuft og å klare seg selv.

Du må slutte å tenke på ham som lille barnet du skal beskytte. Han er stor gutt. Aksepter istedenfor å slåss mot. Viser du at du er negativ og prøver å overtale ham til å la være å reise tror jeg det bare provoserer ham til å ville det mer.

[Gjest Emera]

Jeg skjønner godt følelsene dine. Barna våre blir barna våre selv når de er voksne.

Og når han nå er voksen, da lar han seg ikke overbeskytte mer. Derfor er dette kanskje et trygghetsproblem inni deg..?

Barna våre må vi slippe før eller siden. Og har vi holdt dem veldig nær oss, da er det ikke så enkelt. Det går an, men det krever øvelse. At du, hver gang du maler redselsbilder på netthinnen, sier til deg selv at "her er det ingenting jeg kan gjøre, dette er ikke mitt ansvar lenger. Han er moden, han er ansvarsbevisst og nå skal han ta vare på seg selv."

Om han er 18 eller 28, eller gjerne 38, spiller liten rolle hvis du ikke jobber med deg selv i det å la ham bli voksen. Så enkelt, men så vanskelig...

[Gjest Gjest_Julie_*]

Men nå har han annonsert at han skal flytte til Kenya og være der i ett år! Han har skaffet seg en jobb i Nairobi gjennom en bekjent.

Hva synes dere? Er jeg fremdeles overbeskyttende? Er det noe jeg kan gøre?

Så fint for din sønn at han skal til Afrika for å jobbe der! Det er bare å ønske ham lykke til og huske å holde litt kontakt gjennom e-post, telefon osv.

Jeg synes du høres forferdelig og hemmende overbeskyttende ut. Stakkars sønn, jeg forstår ham godt. Kanskje han bestemmer seg for å bli lengre enn et år? Det er til hans eget beste at han farter verden rundt vekk fra foreldrene. Spesielt når de er så bekymret.

[Gjest Pet]

Jeg håper virkelig at sønnen min reiser ut når han er ferdig med videregående. Han vil ha veldig godt av å se hvordan andre lever og føle på kroppen hvor priveligert han er som er født og oppvokst i Norge med foreldre som elsker ham og aldri ha manglet noe. Jeg tror de aller fleste 18-19-åringer er i stand til å ta vare på seg selv. Foreldrene kan eller skal uansett ikke passe på dem hele livet.

[Gjest Gjest]

Også Afrika, da. Flyr han også rundt med Palestina-Skjerf, eller? I så fall har dere svikta totalt som foreldre!

[Gjest Eir]

Det andre, hva er denne "jobben"? Det er vanskelig nok for voksne mennesker å få seg drømmejobber i utlandet, hva er det han skal gjøre der nede? "Fikset jobb gjennom en kompis"? Jeg blir umiddelbart litt skeptisk, så det ville jeg ha undersøkt nærmere.

Hvorfor blir du skeptisk til det? De fleste skaffer seg jobber via bekjente, og det er da heller aldri sagt at dette skal være noen drømejobb.

[Gjest Jenna88]

Ja, jeg synes du er overbeskyttende. Har selv vokst opp med overbeskyttende foreldre, men som heldigvis har innsett at jeg er ganske fornuftig og tødd litt opp etter hvert. Jeg tror det beste du kan gjøre er å støtte sønnen din i valget han tar.

Det høres jo utrolig flott ut at han vil dra til Afrika og gjøre en innsats der?

[Dalila]

Det viktigste er at han setter seg inn i forholdene der han skal... Tror ikke akkurat at å rave full rundt i Nairobi som hvit 18-åring er noe sjakktrekk nei... Men det er jo ikke sikkert at det er det han legger opp til heller.

Hva slags jobb er det?

[Gjest Moncler]

Du skal være stolt av at du har en sønn som virkelig vil noe. Han kommer til å vokse masse på denne opplevelsen og det å dra til afrika er jo ikke det verste man kan gjøre. Synes det virker som dere har gjort en god jobb. Sønnen virker jo både tøff og selvsikkert. Dessuten er det lov å være litt bekymret det er jo nettopp jobben din som forelder. Lykke til