Vi blir en litt spesiell familie...

[Gjest LilleLala]

Vel... I over lang tid har jeg og en nær homofil venn av meg planlagt over langt tid å "skifte familie" sammen... Vi har bestemt oss for å ha et barn sammen og det er bare en uke til jeg skal ta den første testen for å se om jeg er gravid! Jeg er jo selvsagt positiv, men vet jo at det ikke er sikkert at vi klarte det på første forsøk !

Vi har begge faste jobber nå, jeg er 22 og han er 26, og vi har kjent hverandre siden jeg var 14 år og alltid vært nære venner... Han har nettopp blitt overflyttet til "min" by, og har skaffet seg et sted bare noen hus fra meg...

Problemet er at jeg har ikke ville fortalt mine foreldre er at de er veldig konservativet... Jeg har alltid visst at de ikke ville likt dette, spesielt min mor, men jeg håpet at de ville ihvertfall respektere mitt valg...

Jeg inviterte igår kveld ut å spise mine foreldre, min bror som er 20 og bifil (Uten at de vet om det), og min søster som er 16 for å fortelle dem mitt valg... Jeg hadde selvsagt min (fremtidig)barns far der... De ble mildt sagt sjokkert, men det er litt min feil, at jeg ikke har "hintet" til det på noen måte at jeg har ønsket barn de siste årene, utenom min søster og jeg har snakket litt om det... Min bror og søster tok det veldig bra, gledet seg når sjokket hadde lagt seg, men etter sjokket hadde lagt seg hos min mor begynte hun å fortelle om hvor fælt det kom til å bli for barnet med en homofil foreldre, og at foreldrene ikke er glad i hverandre (Noe vi er... Jeg er sinnsykt glad i han, og føler at det er han jeg er nærmest i hele verden)

Og min far satt der bare å pusset nesen og ristet på hodet... Min mor fortsatte å fortelle meg hvor ille det kom til å bli, og hvordan jeg ikke var klar over hvor ille det jeg hadde gjort var... Tenk om barnet blir homofilt! Og etter det begynte hun å legge ut om homofili mens fremtidigbarns far satt der!! De har selv kjent han i flere år, og jeg har aldri vært mer sjokkert enn alt de sa mens vi satt der... Det endte med at jeg forlot dem med tårer i øynene... Nå har jeg kommet over det og bare er utrolig utrolig sint... Vi blir en annerledes familie, og er klar over det, men jeg er sikker på at vi blir en tettere famile enn mange andre familier... Jeg er klar over at jeg engang kansje i framtiden møter "mannen i mitt liv" Men da får han bare ta meg som jeg er... Med et barn og en homofil far til han/henne... Jeg er så utrolig glad i barnet faren, og vet at han kommer til å bli verdens beste pappa, og kommer alltid til å være der for meg, uansett hva som kommer til å skje... Og hva slags rolle spiller det om barnets legning senere i livet?! Det er mitt barn, og jeg kommer til å elske han og henne like høyt... I tilleg har h*n da en far som kan snakke om det selv, og en onkel som også kan hjelpe til...

Jeg har sovet så utrolig dårlig inatt, og våknet tidlig siden jeg ikke fikk sove... Jeg prøver å heller fokusere på fremtiden, men det igår gikk så dårlig at jeg gruer meg til å se dem igjen :gråte:

[Gjest Tex]

Du syns ikke du er litt ung....??

Ikke meningen å virke negativ her altså, hadde du vært ti år eldre hadde det bare vært kult. Men 22 år...??

[Gjest LilleLala]

Jeg har alltid hatt lyst å bli ung mor, jeg har utdannelsen ferdig, jeg har en fast jobb, har eget bosted og bil... Jeg føler meg klar, og hadde aldri gjort det ellers.

[Brunhilde]

Du syns ikke du er litt ung....??

Ikke meningen å virke negativ her altså, hadde du vært ti år eldre hadde det bare vært kult. Men 22 år...??

Jeg må si at samme tanken slo meg.

Jeg syns du er for ung til at dette er kult og noe å skryte av. Helt greit at du mener du er klar for det, det er ditt valg, men jeg har jo lov å si min mening allikevel.

[lulle]

Du syns ikke du er litt ung....??

Ikke meningen å virke negativ her altså, hadde du vært ti år eldre hadde det bare vært kult. Men 22 år...??

Helt enig. I tillegg synes jeg det var en lite velloverveid beslutning å formidle en slik "kontroversiell beslutning under et resturantbesøk, i tillegg til at de er konserservative.

[ATV]

for ung?

det er vel ment, fra naturens side, at man skal få barn mens mann er ung, og 22 er ikke akurat fjortiss da men.

ville heller reagert om hu var 17-18 og mente alle sjangser til og få barn var borte alt.

men, det er minn mening

[la Flaca]

Du er 22 år, og du velger å bli alenemamma? Det syns jeg høres skikkelig trist og merkelig ut. Hadde stemt bedre hvis du var 20 år eldre.

Tenk deg om en gang til er mitt råd. Tenk på hvordan det vil være å finne en mann å elske, som du kan få barn med når tiden er inne.

[LilleKylling]

Og hvorfor i all verden fortelle det til familien din før du i det hele tatt er gravid? Det kan tross alt ta lang tid å bli gravid, og det er ikke sikkert du blir det i det hele tatt.

[Nigo-san]

Jeg har alltid ment at det finnes mange fullverdige alternativer til den evinneige "mor, far og barn"-kjernefamilien. Dette er et sånt alternativ, som med gjennomtenkte og ansvarlige foreldre har et like godt grunnlag til å oppdra barn som andre.

Rent personlig synes jeg også det var litt ungt, men det er bare min mening og ikke noe jeg kan begrunne særlig, utenom det at jeg lurer på hvorfor det ikke kan vente et par år (det er jo liten sjanse for at "forholdet" skal gå i stykker, så å si... en av fordelene ved å få barn med en god venn).

Men "problemet" er jo ikke hva vi og andre mennesker i samfunnet mener, problemet er din egen familie. Og her må jeg si meg enig med LIllekylling:

Og hvorfor i all verden fortelle det til familien din før du i det hele tatt er gravid? Det kan tross alt ta lang tid å bli gravid, og det er ikke sikkert du blir det i det hele tatt.

- Jeg tror ikke det var et sjakktrekk å fortelle dette om barneplanene før det allerede hadde skjedd. Nå er du ennå ikke gravid, og med din families innstiling er det vel ikke rart at de prøver å overbevise deg om at du velger feil. Det måtte du vel nesten forvente.

De gode nyhetene er at i slike tilfeller er det alltid lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Jeg er overbevist om at 99% av alle besteforeldre, uansett hvor konservative og pripne de måtte være, kommer til å glede seg over et barnebarn- uansett om de aksepterer måten de ble lagd på eller ei. Når barnet først er der, skal man være laget av stein for ikke å smelte. Har sett utallige eksempler på det

[lubiluu]

hei

jeg fikk selv barn som 17 åring,

noen sier du er ung, og ja, du er det, men ikke for ung til å klare eg helt fint..

og om det å få dette barnet betyr nok for deg til å ikke tenke over hva om du treffer en osv , gå for det. regner med at du har tenkt lenge og masse over dette..

bare husk, ha alt det juridiske i orden.

lykke til og gratulerer kanskje

[Gjest Blondie65]

Det var FORELDRENE som mente at barnet kom til å arve homofilien.

Trådstarter er ung og singel. Hun har en homofil kamerat som ønsker barn. Hun velger å få barn med han mens hun fremdeles er singel. Om en 5-6 år når det er mer "kosher" at hun får barn er hun kanskje ikke singel lenger og jeg tviler vel på at fremtidig mann sier "ja klart det at du kan få barn med din homofile kompis, no problem". Jeg skjønner valget jeg - det er faktisk nå det kan skje og ikke i fremtiden.

Alenemamma? Barnets far bor i samme gate - tipper de kommer til å gå inn og ut hos hverandre.

Jeg synes dette var fint jeg.

Og hvordan fortelle foreldrene dette? Med konservative foreldre finnes ingen god måte. Hvorfor skal man luske rundt og ta hensyn til personer som er trangsynte hele tiden? Ok - et felles restaurantbesøk var kanskje ikke settingen - ei heller utsette barnets far for homohetsen. Men man håper jo ikke sant at folk kan vokse opp og oppdatere seg til 2007 i stedet for å leve på 1800-tallet. Ingen setting ville vært god for disse foreldrene, og jeg forstår godt at trådstarter valgte å ha sine litt mer liberale søsken der.

[Gjest Gjest]

første gangen jeg leste innlegget ditt tenkte jeg: "hvorfor ikke?", men etter å ha tenkt meg litt om, ble jeg skeptisk.

Jeg synes ikke, i motsetning til mange andre her, at du er for ung til å få barn, men jeg synes du er for ung til å planlegge å bli alenemor.

Altså, det å planlegge å bli "alenemor" synes jeg personlig er på grensen til idioti uansett, men når du er 22 synes jeg det er enda verre enn når du er 40, ønsker deg barn, og det er "now or never".

Å være alene med et barn er tøft nok når det skjer utilsiktet, og det er garantert ikke lettere når det er planlagt.

Tenk på alle utfordringer skilte foreldre møter i hverdagen mht tidsbruk, samarbeid, samvær, økonomiske problemer...

Hva skjer den dagen barnet blir sykt, hvem skal være hjemme fra jobb?

Dere vil oppleve alle de samme utfordringene, men dere planlegger å leve på denne måten...

Jeg forsto det også slik at barnefaren allerede har en mann i livet sitt?

Skal du føde barnet for dem, men ha samvær? Eller skal barnet bo hos deg og de ha samvær? Skal barnet bo likt hos dere begge?

Hvem skal hjelpe deg med det praktiske i tiden etter fødselen, med bleieskift og nattevåk?

Det er så mange spørsmål som dukker opp i hodet mitt med en slik løsning som dere har skissert her, og som jeg lurer på om dere har diskutert.

[Gjest Gjest_kvinne_*]

Jeg fikk barn som 22 åring, og jeg taklet ikke å bli alenemor i en alder av 24, men det var meg, slike ting er individuelle. Hvilket jeg vet, er at jeg kan tåle mye i mitt ekteskap, og skulle ha jobbet veldig mye med ekteskapet før jeg utsetter barna for brudd/ flere brudd.

Homofili er ikke noe problem i denne situasjonen. Men, det er rett og slett en lite gjennomtenkt ting å planlegge at et barn skal fødes til en tilværelse der den må leve i 2 hjem.

Jeg råder deg til å finne fakta om barns følelser rundt dette å måtte dele seg i 2, jada, mange sier nok at det gikk jo bra, men jeg tror like mange sier at det var ikke greit. Jeg synes virkelig at du finne fakta om barn som lever i 2 hjem før du går til det som jeg vil kalle en egoistisk handling.

Uansett hvor vel forlikte du og barnefar er i dag, så er dere unge, livet kan føre dere i hver sin retning og til hver sine byer etterhvert.

Slik er livet, hvorfor skal ikke det skje dere? Nei, det er altfor mange usikkerthetsmomenter rundt en slik handling til at jeg vil si at den er forsvarlig i forholdt til barnet.

Når det gjelder dine foreldre, så synes jeg det var lumpent av deg å ta de med på byen å gi de et slik sjokk, mange sier ting de ikke mener når de blir sjokkerte, de når ikke å tenke seg om, DU har satt dem i en uholdbar situasjon.

Jeg synes denne handlingen viser at du er lite moden og etter min mening har dine foreldre rett til å være like forbannet som deg! SELVFØLGELIG er jeg enig i at homofile er like gode foreldre som alle andre, men dette har du og din venn hatt god tid å tenke på, planene har hatt tid å modnes i deres hode, dere kan ikke forlange at dette skal være GREIT for foreldrene deres med det samme, himmel og hav, la de få samle tankene først! Og uansett så er ikke en alenemortilværelse noe foreldre ønsker for sine døttre!

Legg planene på hylla å få litt mere forståelse for andre mennesker og deres reaksjoner og skjønn at ikke alle mener og tenker slik du gjør. Og tenk på BARNET. Ved å dømme dine foreldre nord og ned etter denne uholdbare situasjonen som du selv skapte så viser du like lite innsikt som de selv viste ved å gå til angrep på homofili!

[Gjest Tex]

-og jeg legger til siste innlegg:

-og bli voksen først.

[Gjest s.n]

Jeg synes TS får mye kritikk her. Synes hun virker modig og voksen, jeg. Det virker planlagt og gjennomtenkt, og jeg ser ikke flere sorte skyer over denne måten å løse ønsket om barn hos begge foreldre enn i andre tilfeller der 22-åringer blir gravide! Ellers er jeg enig i innlegget til Blondie 65.

[Gjest Gjest_kvinne_*]

Jeg synes TS får mye kritikk her. Synes hun virker modig og voksen, jeg. Det virker planlagt og gjennomtenkt, og jeg ser ikke flere sorte skyer over denne måten å løse ønsket om barn hos begge foreldre enn i andre tilfeller der 22-åringer blir gravide! Ellers er jeg enig i innlegget til Blondie 65.

Og hvor gammel er du? Hvor mye vet du om barn som deles i 2 hjem og hvor mye som kan skje av forandringer i løpet av de neste 18 år i et liv? Og da må du ikke bare se ut i fra deg selv eller dine aller nærmest. For å være modig og voksen, for å planlegge å være gjennomtenkt - så må man gå mye lengere enn til seg selv i en slik situasjon - da må man ut til mange forskjellige mennesker, høre om mange forskjellige liv, og gjerne gå til profesjonelle for å finne svar og ting man kanskje ikke har tenkt på. Gjerne de som er profesjonelle både på barn som må dele seg i 2 hjem og barn av homofile foreldre - DET er å være gjennomtenkt og planlagt.

Og for all del ikke dumpe en slik plan ned i foreldrenes hode på den måten som ble gjort, det var lite gjennomtenkt.

Hm, hva mener du er gjennomtenkt, at de skulle leve lykkelig i samme gate resten av livet og ta alle avgjørelser sammen og at alt skal være glede og harmoni? Vell, slik er ikke livet.

[Gjest StockDama]

Uansett hvor vel forlikte du og barnefar er i dag, så er dere unge, livet kan føre dere i hver sin retning og til hver sine byer etterhvert.

Slik er livet, hvorfor skal ikke det skje dere? Nei, det er altfor mange usikkerthetsmomenter rundt en slik handling til at jeg vil si at den er forsvarlig i forholdt til barnet.

Vet ikke om du har hørt om dette, men skilsmissestatestikken skyter i været, så å si at to mennesker som er glade i hverandre, velger å få barn, uten å være gift eller sammen som kjærester, så er det akkurat like stor sjangs for at de holder sammen eller går hver til sitt. Siden de to er gode venner så tror jeg faktisk de har større sjangs til å få dette til å virke, siden de vil aldri føle sjalusi for hverandre, aldri gå gjennom noe skilsmisse som kan skape store konflikter.

Det vil alltid være "usikkerhetsmomenter" når det gjelder mennesker, vi har ingen garanti for at et ektepar skal elske hverandre livet ut selv om de har skrevet under på et papir at de skal gjøre det. Beklager, men det er ingen garanti. Og ikke for å være frekk, men det er du og eksmannen din selv et eksempel på.

Og forøvrig er jeg også enig med Blondie65. (noe jeg er overraskende ofte =D)

[Gjest Gjest_kvinne_*]

Vet ikke om du har hørt om dette, men skilsmissestatestikken skyter i været, så å si at to mennesker som er glade i hverandre, velger å få barn, uten å være gift eller sammen som kjærester, så er det akkurat like stor sjangs for at de holder sammen eller går hver til sitt. Siden de to er gode venner så tror jeg faktisk de har større sjangs til å få dette til å virke, siden de vil aldri føle sjalusi for hverandre, aldri gå gjennom noe skilsmisse som kan skape store konflikter.

Det vil alltid være "usikkerhetsmomenter" når det gjelder mennesker, vi har ingen garanti for at et ektepar skal elske hverandre livet ut selv om de har skrevet under på et papir at de skal gjøre det. Beklager, men det er ingen garanti. Og ikke for å være frekk, men det er du og eksmannen din selv et eksempel på.

Og forøvrig er jeg også enig med Blondie65. (noe jeg er overraskende ofte =D)

Ja, jeg og eksmannen og mange, mange andre er levende eksempler på at man aldri har garanti.

En ting er at vi ikke har garantier, en annen ting er at vi legger opp til problemer for barna våre, ser du forskjellen?

Legg merke til alle debattene om barnefordeling, bidrag, flytting, nye partnere i dette forumet - det er tusen problemer som kan komme til et par som er veldig så enige - jeg synes ikke det er smart å sette seg selv og BARN i en slik situasjon med viten og vilje. Jeg tror også at i en alder av 22 er du enda mindre åpen og umoden for å se hvilke feller du kan ramle i - livserfaring er en fin ting - og om en 15 års tid så vil jeg tro at TS ser på situasjonen på en helt annen måte - mer reflektert, mer forståelse for sine foreldre, mer forståelse og kunnskap om barn osv.

[Gjest Tex]

Mitt eneste bekymringsmoment i denne saken er trådstarters alder.

[la Flaca]

Om en 5-6 år når det er mer "kosher" at hun får barn er hun kanskje ikke singel lenger og jeg tviler vel på at fremtidig mann sier "ja klart det at du kan få barn med din homofile kompis, no problem".

Nei, og hvorfor i all verden skulle hun det? Kanskje like greit å få barn med den "fremtidige mannen" i stedet da? Mye annet å finne på når man er 22 enn å få baby med en man bare er kompis med ihvertfall.

Noe sier meg at dømmekraften hennes er temmelig svekket av hormoner. Husker at jeg selv var ekstremt verpesjuk i den alderen. Takk gud for at min daværende kjæreste holdt igjen, for jeg ville ha barn og var klar som et egg. At han var kriminell og narkoman gjorde ingen ting, for jeg var oppunder ørene forelska og trodde jeg kunne redde han i samme operasjon.

Men det jeg ser nå som jeg er mamma er at verdien av å bli forelder sammen med en man fungerer med på alle plan er uvurderlig. Det har alt å si i forhold til hvordan barna har det og hvordan man opplever det å være en familie. Å planlegge å sette barn ut i livet når man vet at de må flytte mellom to hjem syns jeg ikke er riktig for barnet, og ihvertfall ikke optimalt for en selv.

Det er forferdelig unødvendig å ha sånt hastverk med å stifte familie at en tyr til kompiser i en alder av 22 år, istedet for å vente til en møter en som en forelsker seg i og kan leve sammen med. Da tror jeg absolutt ikke på at alle følgene er gjennomtenkt.