Bestevenner eller kjærester?

[bestevenninna]

Jeg har en kjempegod venn. Jeg har visst hvem han var i alle år siden vi gikk på samme skole, men kjente hverandre ikke den gang. I januar kom jeg over ham på nett og vi fikk rask god kontakt.

Han ble forelsket i meg, men jeg hadde akkurat kommet ut av ekteskapet mitt og var ikke klar for noe nytt forhold. Han var imidlertid min beste venn og støttespiller i tiden etter samlivsbruddet og vi har snakket med hverandre HVER DAG på tlf siden.....

I juni tenkte jeg at han faktisk kanskje ville ha vært bra for meg og vi ble sammen. Det føltes plutselig veldig rart....og jeg ombestemte meg.... han fikk seg en skikkelig nedtur etter dette. Likevel fortsatte vi å være bestevenner og jeg oppfordret ham til å finne andre jenter osv. Han var på dette tidspunkt veldig uerfaren, og det var kanskje en del av det som gjorde at jeg ikke orket å involvere meg som kjæreste...orket ikke "lære ham opp" liksom... Så hadde han andre jenter som "elskerinner", dette føltes helt greit. Han var veldig opptatt av at vi fortsatt skulle være bestevenner selv om jeg hadde dumpet ham. Beundringsverdig!

Så reiste vil til syden sammen for 1 1/2 mnd siden og der falt brikkene på plass for min del.... alle de gode følelsene for ham bare veltet opp og jeg er utrolig glad i ham og har sterke følelser.... men nå er det HAN som ikke tør...

Han vet ikke hvorfor... vi har det kjempefint, besøker hverandre hver eller 2.hver helg, (pga avstand) kommuniserer kjempefint, ler og gråter sammen, har utrolig deilig sex (takk til elskerinnen...som han foreøvrig har kuttet ut pga at han ikke vil holde på med andre når han holder på med meg...) og sitter og koser og klemmer på hverandre og ser film f.eks...vi lager mat sammen og dusjer sammen...alt som kjærester gjør.... han bare vet ikke om han er forelsket....han ringer meg 2-4 ggr pr DAG(!!) (snakker sammen kanskje 2-3 timer)og sender meg søte sms`er på jobb og sier hver dag at han er veldig glad i meg....

Er det rart jeg blir forvirret?????? :gråte:

Han sier jeg har de egenskapene han er ute etter, men han tror han er redd for å gå inn i noe forhold med meg fordi jeg ombestemte meg i sommer....har sagt at jeg er HELT sikker denne gangen, og jeg har også sagt at jeg ikke orker å gå rundt i usikkerhet stort lenger. Han har 4 uker på seg til å finne ut hva han vil..... Vi skal på 1 ukes hyttetur sammen om 3 uker.... da vil vi jo se hvordan ting går...

Men jeg lurer jo på om det er noe poeng i å håpe?

han er en utrolig fin mann....han har møtt ungene mine også, og de går veldig godt overens... vi har samme interesser, ler av det samme, kommuniserer veldig godt og tenker likt i veldig mye.

Noen som har noen råd???

[Gjest Gjest_Meg_*]

Jeg har en kjempegod venn. Jeg har visst hvem han var i alle år siden vi gikk på samme skole, men kjente hverandre ikke den gang. I januar kom jeg over ham på nett og vi fikk rask god kontakt.

Han ble forelsket i meg, men jeg hadde akkurat kommet ut av ekteskapet mitt og var ikke klar for noe nytt forhold. Han var imidlertid min beste venn og støttespiller i tiden etter samlivsbruddet og vi har snakket med hverandre HVER DAG på tlf siden.....

I juni tenkte jeg at han faktisk kanskje ville ha vært bra for meg og vi ble sammen. Det føltes plutselig veldig rart....og jeg ombestemte meg.... han fikk seg en skikkelig nedtur etter dette. Likevel fortsatte vi å være bestevenner og jeg oppfordret ham til å finne andre jenter osv. Han var på dette tidspunkt veldig uerfaren, og det var kanskje en del av det som gjorde at jeg ikke orket å involvere meg som kjæreste...orket ikke "lære ham opp" liksom... Så hadde han andre jenter som "elskerinner", dette føltes helt greit. Han var veldig opptatt av at vi fortsatt skulle være bestevenner selv om jeg hadde dumpet ham. Beundringsverdig!

Så reiste vil til syden sammen for 1 1/2 mnd siden og der falt brikkene på plass for min del.... alle de gode følelsene for ham bare veltet opp og jeg er utrolig glad i ham og har sterke følelser.... men nå er det HAN som ikke tør...

Han vet ikke hvorfor... vi har det kjempefint, besøker hverandre hver eller 2.hver helg, (pga avstand) kommuniserer kjempefint, ler og gråter sammen, har utrolig deilig sex (takk til elskerinnen...som han foreøvrig har kuttet ut pga at han ikke vil holde på med andre når han holder på med meg...) og sitter og koser og klemmer på hverandre og ser film f.eks...vi lager mat sammen og dusjer sammen...alt som kjærester gjør.... han bare vet ikke om han er forelsket....han ringer meg 2-4 ggr pr DAG(!!) (snakker sammen kanskje 2-3 timer)og sender meg søte sms`er på jobb og sier hver dag at han er veldig glad i meg....

Er det rart jeg blir forvirret?????? :gråte:

Han sier jeg har de egenskapene han er ute etter, men han tror han er redd for å gå inn i noe forhold med meg fordi jeg ombestemte meg i sommer....har sagt at jeg er HELT sikker denne gangen, og jeg har også sagt at jeg ikke orker å gå rundt i usikkerhet stort lenger. Han har 4 uker på seg til å finne ut hva han vil..... Vi skal på 1 ukes hyttetur sammen om 3 uker.... da vil vi jo se hvordan ting går...

Men jeg lurer jo på om det er noe poeng i å håpe?

han er en utrolig fin mann....han har møtt ungene mine også, og de går veldig godt overens... vi har samme interesser, ler av det samme, kommuniserer veldig godt og tenker likt i veldig mye.

Noen som har noen råd???

Virker som at han trenger litt tid bare, siden han har brent seg en gang.

Mann med gode kvaliteter, og kanskje mer emosjonell en de fleste menn?

Ville ikke du også være litt på vakt dersom det var han som gjorde slutt først?

Men, han er jo helt klart forelsket i deg!!! Men menn er jo generelt dårlige på

å uttrykke slikt med ord. Tror nok dette vil ordne seg. 4 ukers deadline virker

litt strengt. Trodde menn trengte 6 mnd før de "visste" hva de følte?

Eller er jeg "for snill" mot dem da?

[Gjest puttelure]

6 mnd?

Jeg tenker vel at man å ha funnet det ut før den tid???

Men han vet veldig godt hvor han har meg nå, og han sier at det som kanskje er vanskeligst nå er å bestemme seg for om han skal ta sjansen på meg fordi jeg bor et stykke unna. (3 timer)I såfall må han på sikt regne med å si opp jobben sin, flytte osv...

han har ingen formell utdanning, og er redd han ikke skal få en "skikkelig" jobb igjen...

jeg oppmuntrer ham så godt jeg kan ved å si at han selvfølgelig ikke må si opp jobben han har før han finner seg noe annet han kunne tenke seg og at det ikke er snakk om å flytte sammen med en gang osv... tror han er redd, i og med han ikke har noe forhold bak seg...

han sier han trenger noen til å "sparke seg bak" for å greie å hoppe i det....

[Scorpina]

Tråden ryddet.

Scorpina

-mod-

[Gjest Gjest_Devin_*]

Skjønner han veldig godt jeg. Nok å få knust hjerte sitt 1 gang..

Hvorfor tok du ikke sjangsen på han når han var litt "uferdig", eller måtte han bevise noe for deg først? At andre synes han også er tiltrekkende..?

Å vente er det minste du kan gjøre etter at du dumpet han første gangen.

[Gjest snazaroo]

Mitt råd er, etter å ha opplevd noe av det samme;

gi mannen tid!

ikke sett deadlines osv.

da friker han ut....

lykke til!

[Gjest Gjest]

Husk at mange menn tenker veldig praktisk. Du gir han jo hele pakka allerede. Hvorfor skal han da gidde å begynne å jobbe for et forhold for å få akkurat de samme tingene?

[Gjest Gjest_puttelure_*]

Husk at mange menn tenker veldig praktisk. Du gir han jo hele pakka allerede. Hvorfor skal han da gidde å begynne å jobbe for et forhold for å få akkurat de samme tingene?

[Gjest Gjest_Puttelure_*]

Jeg ville bare si at det har ordnet seg. Vi er kjærester og har vært det lenge nå. VI bor fortsatt med 3 timers avstand, så det blir litt pendling, men nå vurderer han å flytte i løpet av året som kommer ))))

[Nabodama]

Jeg ville bare si at det har ordnet seg. Vi er kjærester og har vært det lenge nå. VI bor fortsatt med 3 timers avstand, så det blir litt pendling, men nå vurderer han å flytte i løpet av året som kommer ))))

Så fint!

Og så er det artig med oppdateringer på hvordan det har gått.