Advarer mot misforstått mobbehjelp

[Gjest Mayamor]

http://www.bt.no/innenriks/article422753.ece

Foreldre misforstår hva mobbing er. Det gjør flere barn til offer, og tar fokus vekk fra dem som virkelig trenger hjelp.

Kjenner jeg blir lettere irritert på denne type hovedoppslag i media.

Det er så vanskelig å nå igjennom i skoleverket med mobbing, og så skal de etter mitt syn komme med utsagn alà at vi foreldre trenger ikke lage våre barn til mer offer enn de allerede er...

Mange leser ikke mer enn overskrifter; og med den overskriften her snakker de mange foreldre vekk i fra å bry seg med om barnet deres blir mobbet. Er "ertingen" ubehagelig for barnet og erteren(e) ikke gir seg når noen sier stopp, kvalifiserer det etter mitt skjønn som mobbing.

Hva mener så Kg brukerne?

[Gjest Gjest]

Som tidligere mobbeoffer, og med barn som var mobbeoffer, burde jeg kanskje vært uenig, men det er jeg ikke, i alle fall ikke 100%.

Mye av det som blir karakterisert som mobbing kommer på grunn av ting barnet velger å gjøre, ikke ting som barnet ikke kan gjøre noe med.

La meg illustrere med et eksempel:

Å mobbe et barn fordi det stammer er grusomt. Stammingen er ikke valgt oppførsel og ikke noe barnet kan gjøre noe med, og denne typen mobbing må slås hardt ned på!

Å mobbe et barn som suger på tommelen kan også virke grusomt, men tommelsugingen er valgt oppførsel, og ved å slutte å suge på tommelen vil mobbingen etter hvert opphøre.

Denne mobbingen har en "oppdragende effekt", og jeg mener at i en slik situasjon bør foreldrene se det an før de setter himmel og jord i bevegelse.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg er litt enig med Raundalen. Man må selvfølgelig ta mobbing på alvor, men det er også en vanlig del av barndommen å komme i konflikt med andre barn eller å få slengt kommentarer etter seg. Hvis dette vedvarer over tid og det blir en slags systematikk i det, så tenker jeg at det bør kalles mobbing.

Jeg husker selv at andre kunne komme med stygge kommentarer en gang i blant, og det tror jeg de fleste venninne mine opplevde også. Hvis jeg hadde fortalt dette til mine foreldre, kunne de kanskje tro at jeg ble mobbet, men det ble jeg altså ikke. Det var selvfølgelig sårt og vanskelig når det skjedde, men jeg mener at det ikke skjedde ofte nok til at det kunne beskrives som mobbing. Hvis det da skulle blitt en stor sak, og jeg skulle føle meg som et mobbeoffer av den grunn, så mener jeg det ville blitt helt feil. Jeg tror ingen har godt av å føle seg som i en offerposisjon med mindre de har grunn til det. I den alderen tror jeg at det kan gjøre noe med selvtilliten og det å være mobbeoffer kan fort bli en del av identiteten.

Jeg mener at man skal ta tak i konflikter, men kanskje man bør være forsiktig med å hause det alt for mye opp og kalle det mobbing. Det er bra at man har øynene åpne i forhold til mobbing, men ikke alt det negative barn opplever i forhold til andre barn, kan kalles mobbing.

[Gjest Mayamor]

Blir et barn ertet for at det er dårlig til å spille fotball; bør det bare bli bedre eller er det mobbing?

Blir et barn ertet for at der er overvektig; bør det bare gå ned i vekt eller er det mobbing?

Har et barn utstående ører; burde foreldrene gjort noe med det før skolestart, eller er det mobbing?

Har lille Lise feil sekk/jakke/sko/annet utstyr som ikke er "rett" merke Bergans, Puma, Skogstad eller annet; børe foreldrene kjøpe "rett" merke, eller er det mobbing?

Skal vi som foreldre bagatellisere ertingen som vi mente var mobbing eller skal vi jobbe med vårt barn, samt ta kontakt med skolen og fortelle hvordan vårt barn opplever hverdagen? Skal skolen kunne bagatellisere mobbingen og kalle foreldrene hysteriske eller bør de ta problemet på alvor selv om de i enkeltes øyner "kun" er erting og ikke mobbing...?

Et barn trekker på skuldrene og sier; ja so what om jeg er dårlig i fotball; jeg er bedre enn deg til å løpe iallefall. Ja jeg er overvektig; du er stygg jeg kan slanke meg. Med disse ørene hører jeg iallefall bedre enn deg din døving. At du velger merkeklær/utstyr viser bare at du er en usikker person. Men da er jeg tilbake ved kjernen; ikke alle barn er potensielle mobbeoffer; de er rett og slett så selvsikre at ertingen ikke "biter" skikkelig på dem. Andre tar ting fryktelig tungt. Da synes jeg det sendes ut feile signaler dersom fagfolk skal bagatellisere mobbing til erting. Og er nå erting bedre enn mobbing? Blir en ertet over tid for noe kalles det da mobbing? Blir en mobbet kort tid, blir det da erting? Har et barn det vondt; må det snakkes om og jobbes med endten det er mobbing eller "bare" erting etter mitt begrep.

Forøvrig få som har en mening om mobbing her inne synes jeg...

[Gjest Frk Åberg]

Hvis et barn er lei seg på grunn av noe som skjer på skolen, så mener jeg at man bør undersøke det. Men at man skal vite litt før man begynner å snakke om mobbing, nettopp fordi jeg tror at det å få stempelet mobbeoffer kan ha negativ innvirkning på barnet. Hvis det virkelig blir mobbet, så er det noe annet. Men hvis det er mer sporadisk, så mener jeg at man bør tenke seg om. Det har nok mye med barnets opplevelse å gjøre også. Hvis det føler at det blir mobbet, så mener jeg at man må ta det på alvor, og ikke bagatellisere det.

Hvis et barn blir mobbet for en bestemt ting, så er det fristende å endre på den konkrete tingen. Men så er det noe med å ikke legge ansvaret over på mobbeofferet. Samtidig så tenker jeg også litt sånn at hvis et barn blir mobbet for at det suger på tommelen, så er dette barnet uansett burde få hjelp til å slutte med. Hvis mobbingen opphører når barnet slutter å suge, så er det kanskje like greit å la det være med det.

Jeg syns det kommer litt an på hva barnet blir mobbet for. Hvis det er noe som har med barnet å gjøre, måten det er på (med mindre det er på en måte som faktisk ikke er bra for barnet, f.eks. at det er veldig aggressivt), måten det snakker på, så skal man passe seg så man ikke sender ut signaler om at barnet ikke er godt nok som det er. Men det er forskjell på mobbing. Noen velger ut et offer og finner ting ved denne som de kan angripe, mens andre blir mobbet fordi de f.eks. gjør en ting som ikke oppfattes som aldersadekvat (f.eks. å suge på tommelen, tisse i buksa). I førstnevnte tilfelle tror jeg at det å gjøre endringer ved barnet ofte ikke hjelper noe særlig, og at man i større grad må "sette himmel og jord i bevegelse".

Vet ikke om jeg klarte å få fram hva jeg mente. Argumenterte kanskje litt forvirrende, men det er vanskelig dette med mobbing.

[Gjest Mayamor]

En artikkel til om samme emnet:

http://www.bt.no/lokalt/bergen/article424167.ece

Jeg synes det er bra at det settes fokus på mobbing, jeg synes det er greit at vi ikke kaller alt for mobbing, MEN jeg synes ikke det er greit at slike oppslag smøres utover da vi vet at enkelte foreldre/voksne/lærere bare leser forsiden på Bergens Tidende, torsdag, og lager seg en mening ut i fra det. Da er det godt at det kommer en debatt rundt emnet; noe det ikke har blitt her på Kg foruten Frk Åberg og en gjest. Diskuteres samsoving, bidrag, steforeldre etc - hagler innleggene inn... Er det virkelig så få som har en mening eller er det så vanskelig å debattere?

Er forsåvidt enig i at en bør la barn forstå at en suger ikke tommelen, da blir en lett mobbet. Men det er vell ikke flertallet som blir mobbet for det? For tynn, for tykk, utstående tenner/ører/andre særegenheter, rødt hår og fregner, klønete, tykk/annerledes/"rar" mor/far, stygge klær, "fattige" ved at de ikke har siste skrik innen hjem/bil/hytte; med andre ord mangel på status, stamming, lesping, briller, skjeling med øynene etc er vell mer det som det mobbes for. Det andre er en uvane en som foreldre bør hjelpe sine barn å bli kvitt.

[Gjest Første gjest]

Jeg mener at en må se an situasjonen.

Min sønn ble mobbet på skolen, men jeg valgte med omhu hvilke episoder jeg skulle rapportere:

* Utsatt for vold, eller truet med vold... øyeblikkelig rapportert.

* gjentatte ubehagelige kommentarer på grunn av talefeil eller utseende... øyeblikkelig rapportert.

* utsatt for ubehagelig oppførsel i gymgarderobe... øyeblikkelig rapportert (fordi alle er ekstra sårbare når de er nakne)

Men

* Han hadde en tendens til å gå å synge for seg selv, noe de andre mente var rart...

jeg rapporterte ikke erting/mobbing på grunn av dette om det ikke ble fysisk.

Jeg lærte ham "svar" han kunne gi mobberne om han ikke kunne overse kommentarene.

Han lærte at enten fikk han slutte å synge for seg selv, eller så fikk han overse kommentarene.

Han lærte seg å overse kommentarene, og synger fremdeles for seg selv når han har lyst til det.

* Han og søsteren er gode venner, og gir hverandre klemmer veldig ofte, noe klassekameratene reagerte VELDIG på i begynnelsen, og de ble mobbet fordi de var så gode venner.

Jeg rapporterte dette, men ba dem la være å gjøre noe før jeg hadde snakket med barna.

Barna fikk vite at enten fikk de slutte å gi hverandre klemmer offentlig, eller så fikk de tåle kommentarene. Jeg ga dem også "tillatelse" til å gi "frekke svar" til mobberne.

De fortsatte å gi hverandre klemmer, og svarte; "er du misunnelig kanskje? Vil du ha en klem du også?" for så å jage mobberene rundt skolen for å gi dem en klem.

Mobbingen sluttet, og klemmingen ble redusert etter hvert.

Barna lærte at enten fikk de gi hverandre klemmer privat, eller så måtte de tåle kommentarene.

* Kommentarer om klær ble vurdert fra gang til gang...

Gikk kommentarene på at det var feil merke/uten merke, tok jeg det opp på foreldremøtene. Foreldrene snakket da med sine egne.

Gikk det på mer generelle ting, farger (gutt som liker å kle seg i rødt), fasong osv, lærte jeg ham "svar" han kunne gi mobberne om han ikke kunne overse kommentarene, og rapporterte ikke hvis det ikke gikk over til å bli fysisk.

Han lærte at han kunne kle seg med andre farger/fasonger som ikke vakte reaksjoner, eller også at han måtte tåle at ikke alle skjønte at han hadde en annen smak i klær enn ham.

Han går fremdeles i rødt.

Jeg kunne selvsagt kommet med mange andre eksempler som er mye mer graverende enn synging og farger på klær, men dette er eksempler på hvordan jeg som mor støttet min sønn, og hvordan han lærte av ertingen/mobbingen, og har blitt en sterkere person på grunn av det. Jeg føler ikke jeg har bagatellisert mobbingen mot ham, men at jeg har hjulpet ham til å overse bagatellene, og heller fokusere på det som er viktig...

"Velg dine slag med omhu", du kan ikke reagere like sterkt på alt, da blir det fort at du reagerer sterkt på stadig mindre ting...

[Gjest imli]

Som gjesten over skriver, er det forskjell på type mobbing. Noen ganger er det mer alvorlig enn andre ganger. Det er selvsagt forskjell på vold og kommentarer om "feil" klær. Men jeg synes at gjentatt mobbing/erting/kommentarer som gjør at barnet blir lei seg og fører til at han/hun ikke har det bra på skolen, skal tas på alvor. Uansett.

[Gjest Første gjest]

Som gjesten over skriver, er det forskjell på type mobbing. Noen ganger er det mer alvorlig enn andre ganger. Det er selvsagt forskjell på vold og kommentarer om "feil" klær. Men jeg synes at gjentatt mobbing/erting/kommentarer som gjør at barnet blir lei seg og fører til at han/hun ikke har det bra på skolen, skal tas på alvor. Uansett.

Selvfølgelig skal en ta det på alvor!

Men en kan velge metode ut i fra alvorlighetsgrad...

Siden jeg selv var et mobbeoffer i min barndom, valgte jeg å ta lærdom av det jeg opplevde, og handle ut i fra hva jeg mente var mest hensiktsmessig med tanke på det beste for sønnen min.

Jeg mente det var mest hensiktsmessig å lære ham at "enhver aksjon får en re-aksjon".

Noen reaksjoner skal vi ikke godta, det gjelder reaksjoner på hva/hvem vi er, og voldelige reaksjoner.

Mens andre reaksjoner må vi lære oss å tåle, eller om vi ikke tåler det eller ikke vil ta støyten for handlingen, unngå å gjøre den handlingen, (det går på hva vi sier/gjør)...

Min mening er at vi oppdrar ikke barn, vi oppdrar (framtidige) voksne, og at vi i alt vi gjør må ha det i minne.

Hvis han som voksen velger å uttale seg om et kontroversiellt tema, eller om han velger å skille seg ut på en eller annen kontroversiell måte, må han regne med reaksjoner.

Skal han da løpe hjem for å få trøst av mamma, eller rapportere enhver som er uenige med ham og reagerer på ting han sier og gjør?

Eller bør han på forhånd vurdere om det han ønsker å oppnå er verd reaksjonene han kan forvente å oppnå i etterkant?

Dette er ting vi som voksne opplever hver eneste dag, uten at det kan kalles mobbing.

Det er mitt ansvar, som forelder, å forberede ham på en slik situasjon: "vil du være med på leken, må du tåle steken".

Han tar et valg, og må i hovedsak tåle reaksjoner på de valg han tar. (innen rimelighetens grenser selvsagt, vold skal ikke aksepteres uansett mening)

Litt kronglete skrevet, men jeg håper dere skjønner hva jeg mener.

[Cata]

Er veldig enig med Frk. Åberg og "Første Gjest", man må gjøre sitt beste for å skille mellom når man skal rapportere og derved risikere gjøre det enda verre for barnet og når man skal lære barnet å "ta igjen".

En av de mest grunnleggende læresetninger for barn er å ikke "sladre", - da ender man fort som sladrehank og mammadalt i tillegg til det man opprinnelig blir ertet/mobbet for. Dermed er det viktig at foreldrene kjenner sin besøkelsestid slik at de ikke kommer i skade for å gjøre situasjonen enda verre for barnet. Så lenge det ikke er snakk om grov fysisk mobbing eller mobbing over lang tid så tror jeg det beste man kan gjøre er å lære barnet å ta igjen, -eksemplene som "Første Gjest" kommer med ovenfor er gode eksempler i så måte. Selv ble jeg ertet som barn (tykk og briller ) men heldigvis lærte min mor meg at jeg først skulle ta igjen som best jeg kunne, hjalp ikke det så kunne hun prøve å ta affære.

Om mine forsøk på å ta igjen lyktes er jeg nå ikke så sikker på, men jeg er overbevist om at hvis min mor hadde prøvd å blande seg - og blande inn skolen på noen måte så ville bare situasjonen blitt verre for meg. Fra å bare "bli ertet" ville jeg da gått over i "offerrollen". Det tror jeg ikke jeg ville hatt godt av i det lange løp.

[Gjest imli]

Selvfølgelig er det forskjellige metoder som man skal ta i bruk etter som hva problemet er. Å ta problemet på alvor kan jo like gjerne bety at foreldrene prøver å lære barnet å ta igjen. Noe av det viktigste er jo at foreldre lærer barna sine å tro på at de er verdifulle personer, at de ikke skal la noen herse med dem, og at de skal ha respekt for og ta hensyn til andre mennesker.

[Gjest kan være mer komplisert]

Skal være enig i at det er vanskelig nok å få ta tak i mobbing fra før, og at dette blir tatt på alvor: Så mye alvor som det fortjenes! Men jeg ønsker også en debatt om hva som er mobbing. Jeg tror jeg forstår og vet hva som ligger bak kommentaren til rektor og Raundalen.

Eks:

Vi har en skole og en 5. klasse med et veldig godt miljø. Det har vært antydning til mobbing og erting, men med mye innsats fra skolens side om mobbing, vennskap og medmennesklighet har de fått et utrolig bra miljø. I denne klassen kommer det en ny jente, og skolen arbeider som vanlig å få en positiv innstilling fra barnas side og at de skal gjøre henne velkommen. Den nye jenta viser seg å være en utadvent og sterk jente som klarer å finne seg frem selv.

Hun søker ganske raskt mot de tre populære jentene i klassen, og de tar imot henne med åpne armer; det er stort å bli venner med den nye jenta. De tre populære jentene er populære fordi de er flinke til å finne på leker og ting og at de får med seg de andre. Etter hvert som tiden går, så begynner det å skjære seg litt med den nye jenta. Den nye jenta liker å eksludere andre barn (ofte at ingen andre enn de fire skal leke sammen) og hun liker ikke at de andre jentene bestemmer. Får hun ikke bestemme, blir hun veldig sinna og finner stygge og såre ting å si mot den som ikke er enig med henne. Tiden går og etter et år har miljøet i klassen endret seg. Denne nye jenta er den som er mest frempå og høyt sier stygge ting om andre barn, hun vil ikke leke med andre enn de "populære" i klassen og hun er veldig "sjefen" i klassa. Det hele ender med at de tre andre jentene ikke vil være sammen med henne lengre.

Denne jenta blir selvfølgelig lei seg. Hun går hjem til foreldrene og sier at hun ikke har noen som vil leke med henne. Foreldrene blir fra seg av sorg og setter jord og himmel i bevegelse. Tiden går og denne jenta finner seg ikke noen gode venner: Hun vil ikke leke med de "upopulære" og de populære sier ifra når hun er stygg i munnen eller bestemmer for mye. Og foreldrene hennes fortsetter med å kreve møter med lærer og skole, tiltak og at det innkalles til enda flere ekstra foreldremøter, ringer og snakker med de andre foreldrene (spesielt de tre jentene) og krever de skal tvinge barna til å leke med henne. Jeg må si at både foreldre, tror også at lærerne, var meget matt av hele greia.

Vi forstår selvsagt at jenta blir lei seg av å bli avvist, og det var flere foreldre som prøvde å få til en bedre stemning ved å gå inn og megle litt når barna ble uvenner, legget til rette for aktiviteter som gjorde vi kunne ha litt mer oppsyn etc. Dette kunne ikke gjøres hos denne jenta, for foreldrene lot de få "holde på fritt" og dessuten grep de aldri inn når det ble konflikter, uten å skjenne på de andre barna om datteren deres ble lei seg (de spurte aldri om hva som hadde skjedd eller lignende). Som foreldre så synes jeg ikke det er opp til ens eget barn å ta ansvar for og utsette seg for all slags styggedom fordi et annet barn sårt trenger sosial kompetanse.

Jeg synes ikke denne jenta ble mobbet, selv om jeg forstår at både hun og foreldrene var veldig lei seg for at hun ikke hadde venner. Det som irriterer meg at de fikk så mye tid og ressurser på noe som ikke var mobbing. Og om det skulle ha vært en innsats for mobbing, så skulle det heller vært mer oppfølging av de andre barn som hadde vanskelig skoledag på grunn av henne (de "upopulære" barna).

[Gjest Mayamor]

Men jeg synes at gjentatt mobbing/erting/kommentarer som gjør at barnet blir lei seg og fører til at han/hun ikke har det bra på skolen, skal tas på alvor. Uansett.

Det jeg oppfatter som erting, kan andre oppfatte som mobbing - og omvendt. Jeg synes bare det blir litt for enkelt å si; ikke lag barnet ditt til et offer. Lær det å være mer hardhudet. Lær det å ta igjen. Alt dette er jo noe de aller fleste gjør med både mobbe"/erte"offeret. Jeg bare reagerer på at på forsiden av en seriøs avis; Bergens Tiedende, står det som hovedoppslag alà Vg/Dagbladet sine hovedoppslag. Og når en da vet hvor mange som ikke får med seg en saks kjerne, men ser kun overskriften; reagerer jeg.

[Dalila]

Poenget er vel at livet kan bli enda vanskeligere for noen som ertes avogtil ved at merkelappen "mobbeoffer" skal klistres på en. For hvis skolen, foreldremøtet osv. tar opp den spesielle elevens situasjon så er det jo det som skjer.

Jeg leser ingen plass at Raundalen sier at vi ikke skal ta barn på alvor. Men ikke alle konflikter er mobbing.

[Gjest Gjest_elmat_*]

Eks:

(Siter)Vi har en skole og en 5. klasse med et veldig godt miljø. Det har vært antydning til mobbing og erting, men med mye innsats fra skolens side om mobbing, vennskap og medmennesklighet har de fått et utrolig bra miljø. I denne klassen kommer det en ny jente, og skolen arbeider som vanlig å få en positiv innstilling fra barnas side og at de skal gjøre henne velkommen. Den nye jenta viser seg å være en utadvent og sterk jente som klarer å finne seg frem selv.

Hun søker ganske raskt mot de tre populære jentene i klassen, og de tar imot henne med åpne armer; det er stort å bli venner med den nye jenta. De tre populære jentene er populære fordi de er flinke til å finne på leker og ting og at de får med seg de andre. Etter hvert som tiden går, så begynner det å skjære seg litt med den nye jenta. Den nye jenta liker å eksludere andre barn (ofte at ingen andre enn de fire skal leke sammen) og hun liker ikke at de andre jentene bestemmer. Får hun ikke bestemme, blir hun veldig sinna og finner stygge og såre ting å si mot den som ikke er enig med henne. Tiden går og etter et år har miljøet i klassen endret seg. Denne nye jenta er den som er mest frempå og høyt sier stygge ting om andre barn, hun vil ikke leke med andre enn de "populære" i klassen og hun er veldig "sjefen" i klassa. Det hele ender med at de tre andre jentene ikke vil være sammen med henne lengre.

Denne jenta blir selvfølgelig lei seg. Hun går hjem til foreldrene og sier at hun ikke har noen som vil leke med henne. Foreldrene blir fra seg av sorg og setter jord og himmel i bevegelse. Tiden går og denne jenta finner seg ikke noen gode venner: Hun vil ikke leke med de "upopulære" og de populære sier ifra når hun er stygg i munnen eller bestemmer for mye. Og foreldrene hennes fortsetter med å kreve møter med lærer og skole, tiltak og at det innkalles til enda flere ekstra foreldremøter, ringer og snakker med de andre foreldrene (spesielt de tre jentene) og krever de skal tvinge barna til å leke med henne. Jeg må si at både foreldre, tror også at lærerne, var meget matt av hele greia.

Vi forstår selvsagt at jenta blir lei seg av å bli avvist, og det var flere foreldre som prøvde å få til en bedre stemning ved å gå inn og megle litt når barna ble uvenner, legget til rette for aktiviteter som gjorde vi kunne ha litt mer oppsyn etc. Dette kunne ikke gjøres hos denne jenta, for foreldrene lot de få "holde på fritt" og dessuten grep de aldri inn når det ble konflikter, uten å skjenne på de andre barna om datteren deres ble lei seg (de spurte aldri om hva som hadde skjedd eller lignende). Som foreldre så synes jeg ikke det er opp til ens eget barn å ta ansvar for og utsette seg for all slags styggedom fordi et annet barn sårt trenger sosial kompetanse.

Jeg synes ikke denne jenta ble mobbet, selv om jeg forstår at både hun og foreldrene var veldig lei seg for at hun ikke hadde venner. Det som irriterer meg at de fikk så mye tid og ressurser på noe som ikke var mobbing. Og om det skulle ha vært en innsats for mobbing, så skulle det heller vært mer oppfølging av de andre barn som hadde vanskelig skoledag på grunn av henne (de "upopulære" barna).

NETTOPP!

Det er ikke alltid like lett å se hvem som er "skurken" i disse situasjonene, det finnes faktisk noen som har en atferd som framprovoserer konflikter, slik som i dette eksempelet. Er dette mobbing?

Jeg synes ikke det, men det er jo selvfølgelig leit for jenta at hun ikke er populær...

Elmat

[Gjest Gjest]

Vanskelig tema, dette. Jeg ble mobbet på skolen, i den forstand at jeg fikk juling, ble frosset ut, ikke invitert med på fester. Men siden jeg aldri gråt samme hvor mye de slo meg, aldri sladret til de voksne, og alltid svarte mye skarpere tilbake fikk jeg en slags motvillig respekt fra de andre. De likte meg ikke, men de foraktet meg ikke heller. I motsetning til de fleste andre mobbeofferene på skolen. Noen ble ertet fordi de var treige, "dumme" (umodne?), luktet vondt etc. (Tror ikke vi hadde noen tilfeller av folk som ble mobbet pga fregner/briller/overvekt etc). Stort sett lekte de upopulære med hverandre, og de andre for seg.

Jeg var heller alene enn å leke med barn som ikke vasket seg, pirket seg i nesa og spiste gørret, sladret til lærerene hvis noen kastet en snøball mot en vegg (noe annet å sladre hvis noen er slemme mot noen, men hva er poenget med å sladre fordi noen bryter en regel uten at det går ut over noen?). " Frøken, frøken, jonas sender lapper i timen!" Det er aldri riktig å mobbe, men av og til er det ikke så rart at det skjer.

Jeg fikk ofte kjeft av læreren, fordi jeg ikke samarbeidet. Nei, men når vi skal velge våre egne grupper og ingen velger meg, hva skal jeg gjøre da? Krype på knærne bort og spørre om jeg værsåsnill kan få leke med de andre? I think not. Foreldrene mine prøvde å ta det opp med lærerene, men de mente at jeg var for "sterk" til at de kunne kalle det mobbing.

Problemet er at jeg ikke tror det er så mye annet å gjøre med det enn å flytte. Man kan tvinge de andre barna til å leke med et mobbeoffer, men det blir aldri et likeverdig forhold, og det føles ofte enda verre ut for mobbeofferet. For meg var selvrespekten min det eneste jeg hadde. Aner dere hvor tilfredsstillende det er når man kjenner at andre ikke kan tvinge enn til noe? Selv om de slår, sparker, brenner deg med sigaretter for å få deg til f.eks. å "innrømme at de er sjefene"; mobberene blir helt satt ut av folk som ikke gir opp. Men det er jo ikke alle som klarer det, og da er det jo ikke noe vits i å råde dem til det.

[Gjest Første gjest]

Vanskelig tema, dette. Jeg ble mobbet på skolen, i den forstand at jeg fikk juling, ble frosset ut, ikke invitert med på fester. Men siden jeg aldri gråt samme hvor mye de slo meg, aldri sladret til de voksne, og alltid svarte mye skarpere tilbake fikk jeg en slags motvillig respekt fra de andre.

Det samme opplevde jeg, selv om jeg ble mobbet, ble jeg aldri et "offer"... jeg følte faktisk at de respekterte meg på en merkelig bakvendt måte!

Jeg opplevde etter hvert at de største bøllene forsvarte meg mot småbøller, jeg var deres mobbeoffer, det var de som skulle plage meg, og ingen andre skulle ta deres "plagemål"... (Det må vel kalles motvillig respekt? )

Jeg gjorde leksene deres, fikk juling, ble frosset ut, men plagingen føltes liksom ikke helhjertet, det er vanskelig å forklare, men jeg følte at de var litt redde for meg på ett vis, og at de på grunn av det aldri ville "gå over streken".

I ettertid har flere av mobberne fortalt meg at de hadde utviklet en stor respekt for meg, og jeg har god kontakt med flere av dem som voksen.

Men jeg ville aldri godtatt at sønnen min gjennomgikk det samme som meg, med en gang det er snakk om vold eller mobbing på grunn av noe han ikke kan endre, rapporterer JEG det!

(Eller som sist gang, da andre elever rapporterte mobbingen til læreren før jeg i det hele tatt hadde hørt om hendelsen...)

[Gjest hmm]

Det er en kjennsgjerning at i mange tilfeller så er det ikke bare mobberen som er problemet - noe ved den som blir mobbet må kanskje også forandres?

For eksempel - en jente på skolen blir mobbet, hun er utestengt av gruppen og får mye dritt servert fra de andre tenåringene. Vel, hun har i alle år tisset på seg, derfor har ungene ikke ville sitte ved siden av henne. Nå for tiden lukter hun vondt, bruker tydeligvis ikke såpe og grer aldri håret, men det er ikke lov å slenge dritt av disse tingene. Men I tillegg så er hun alltid negativ uansett hvilket arbeid som skal utføres, kjefter på alt og alle, avbryter alle når de snakker, "brøyter" seg fram som en bulldoser, prater til voksne akkurat som hun er voksen selv (veslevoksen) og er totalt ute av stand til å "se seg selv" og sine negative sider - alt er andre sin feil uansett problem.

Ja hun blir mobbet, og dette er ikke greit, jeg vet at det nå blir jobbet både med henne og gruppa for å få en forandring - poenget er - begge parter gjør feil, begge trenger å forandre å noe

Jeg skrev dette i en debatt om Gerd Liv Valla på aktuellt, men tenker at den passser her og.

Jeg synes ikke at denne jenta skal få gå inn i offerrollen slik hun har gjort, hun må innse at noe er hennes egen feil - ikke alle andres. Men mobbing er vanskelig - og det er vanskelig å være hard med den som ligger nede. Jeg vet ikke hvordan foreldrene til denne jenta stiller seg, men hvis de gir alle andre skylden og sin datter offerrollen så får ikke jenta det bra.

[Gjest Første gjest]

Det er en kjennsgjerning at i mange tilfeller så er det ikke bare mobberen som er problemet - noe ved den som blir mobbet må kanskje også forandres?

For eksempel - en jente på skolen blir mobbet, hun er utestengt av gruppen og får mye dritt servert fra de andre tenåringene. Vel, hun har i alle år tisset på seg, derfor har ungene ikke ville sitte ved siden av henne. Nå for tiden lukter hun vondt, bruker tydeligvis ikke såpe og grer aldri håret, men det er ikke lov å slenge dritt av disse tingene. Men I tillegg så er hun alltid negativ uansett hvilket arbeid som skal utføres, kjefter på alt og alle, avbryter alle når de snakker, "brøyter" seg fram som en bulldoser, prater til voksne akkurat som hun er voksen selv (veslevoksen) og er totalt ute av stand til å "se seg selv" og sine negative sider - alt er andre sin feil uansett problem.

Ja hun blir mobbet, og dette er ikke greit, jeg vet at det nå blir jobbet både med henne og gruppa for å få en forandring - poenget er - begge parter gjør feil, begge trenger å forandre å noe

Jeg skrev dette i en debatt om Gerd Liv Valla på aktuellt, men tenker at den passser her og.

Jeg synes ikke at denne jenta skal få gå inn i offerrollen slik hun har gjort, hun må innse at noe er hennes egen feil - ikke alle andres. Men mobbing er vanskelig - og det er vanskelig å være hard med den som ligger nede. Jeg vet ikke hvordan foreldrene til denne jenta stiller seg, men hvis de gir alle andre skylden og sin datter offerrollen så får ikke jenta det bra.

Som du ser av tidligere innlegg er jeg i utgangspunktet enig med deg, den som blir mobbet kan i enkelte tilfeller velge å gjøre noe med de tingene de blir mobbet for.

Men jeg synes dessverre du valgte et feil eksempel for å illustrere poenget ditt...

Barn/ungdom er helt avhengige av å ha oppegående voksne rundt seg som støtter og veileder dem, forteller dem hva de kan/bør gjøre, de kan ikke se hva de gjør galt fordi de ikke har erfaringsgrunnlaget til å vite...

Jeg mener det er viktig å skille mellom det "å være et offer", og det å "bli gjort til offer".

Den jenta er et offer i mine øyne, hun har ikke "blitt gjort til offer".

Du sier at du vet hun blir mobbet, men ikke vet hvordan foreldrene til denne jenta stiller seg til mobbingen. Ut av det kan vi trekke konklusjonen at de ikke har "satt himmel og jord i bevegelse" for å få ordnet opp.

Hun har ikke en (eller flere) ansvarlige omsorgspersoner i livet sitt som forteller henne at hun må vaske seg og være hyggelig for at andre skal få lyst til å være sammen med henne.

Det er ikke hennes feil at hun blir mobbet, det er mobberne som mobber, og omsorgspersonene rundt henne som er ansvarlige for årsaken til at hun blir mobbet. Jenta selv har mest sannsynlig ikke forutsetningene til å se hva hun gjør galt og kan gjøre annerledes!

Hun hadde blitt "gjort til offer" dersom hun hadde kommet hjem og sagt "de andre sier jeg lukter vondt" uten videre kommentarer, og foreldrene hadde innkalt til møter, hatt samtaler med andre foreldre, klaget til fylket osv... og gjort ALT, UNNTATT å be jenta om å vaske seg for å se om det gikk bedre neste dag!

P.s, så flott at det har blitt satt i gang tiltak for å få slutt på mobbingen av denne jenta. Hun trenger hjelpen, for som sagt: jeg ser på henne som et offer, ikke en som "blir gjort til" et offer.

[Far til 2]

Jeg tror intensjonene for å få slutt på mobbing er bra, men evnen og ressursene er ikke på høyde.

Idag kom det frem enda et skremmende eksempel på hva som foregår: 14-åring spikret fast.

Det synes mer og mer tydelig at tiltakene mot mobbing ikke har nådd frem ved enkelte skoler.

Det er godt vi har pressen som faktisk kan sette fokus på dette problemet. For det er tydligvis fortsatt et tilstedeværende problem mange steder.

Men hva gjør egentlig skole, foreldre og andre involverte når slike ting skjer ? Blir det "et klapp på lanken og fy i ansiktet" eller blir det startet en større prosess ?

Jeg antar at mye er avhengig av de involvertes alder, men jeg må tilstå at jeg ikke vet "oppskriften" for hvordan slike saker bør håndteres, - enten mine barn skulle være mobbeoffer eller mobber andre.

Er det noen som har en link eller annen form for beskrivelse for hvordan mobbesaker bør håndteres ? Jeg håper jeg kan være LITT forberedt om dette en dag skulle dukke opp som et problem.