Hva skal jeg gjøre?

[usikker_]

hei.

Jeg har et problem.. jeg å samboeren min har altid hatt et tett men strengt forhold. Jeg skal ikke drikke, jeg skal helst ikke være med mine venner eller min familie som ikke synes noe om han osv.

jeg har mistet kontakten med en del av familien og mine gamle venner fordi jeg var redd for og gjøre han sint og sjalu. i stede har jeg måtte vært med hans familie som jeg egntlig ikke har noe til fellles med og mine "venner" har blitt han sine søsken osv.

Jeg har altid synes det har vært vanskelig men jeg har godtatt det siden jeg ville være med han men jeg mister mere og mere av meg selv. Andre kjenner ikke igjen meg og jeg kjenner ikke igjen meg selv. Så jeg bestemte meg for og reise bort en tur med en god vennine. på den turen følte jeg meg fri og koste meg virkelig. sankket med andre menesker tok en drink og stor koste meg...

men nå når jeg kom hjem føler jeg meg virkelig tom og ulykkelig mulig dette bare er en fase men jeg føler meg så alene da jeg er med han altså.. han sa ikke at han hadde savnet meg da jeg kom hjem han bare spurte om jge hadde drukket eller snakket med noen og det såret veldig..

hva skal jeg gjøre?? om en uke har vi vært sammen i 2år.

noen råd!?!

[~Alwa~]

Dette er innlegg som får det til å koke i meg, muligens fordi jeg har vært i et lignende forhold i min spede ungdom selv og kastet bort 4 år på det. 4 år som i prinsippet skal være de beste årene i ungdomstiden kastet jeg bort på en sykelig sjalu dust som laget et helvete hver gang jeg ville gjøre noe utenfor mine foreldres fire vegger uten han. Og jeg vet alt om "kleskoder" og ting man kunne gjøre og ikke.

Sett deg ned og tenkt gjennom dette: hvilken rett har han til å bestemme hvem du skal omgåes, hva du skal gjøre på fritiden din osv. Også vil jeg at du skal tenke gjennom en ting til: hvorfor svikter du deg selv så momentant som du gjør? Tror du virkelig at du kom til denne verden uten egen vilje? Det finnes ingen person i denne verden som er værdt å gi opp seg selv og sitt liv for, INGEN. Når en person virkelig elsker en annen respekterer h*n fullt og helt at det menneske er et eget individ med egne meninger og fri vilje. Og kneble noen på måten kjæresten din gjør med deg vitner bare om eiesyke og usikkerhet hos han selv.

Jeg er sikker på at du er en flott jente fullstendig kapabel til å stå på egne bein. Så kom deg ut av forholdet og lev det livet DU vil leve og som det menneske du kom til denne jorden for å være

[Gjest StockDama]

Hør på ~Alwa~

[Amused]

Beundringsverdig godt sagt, Alwa

Usikker, du har nok svaret selv... Det kan godt hende du fortsatt elsker ham, men det forholdet du er i nå er ikke et blivende sted

[Gjest s.n]

Har også en lignende erfaring som Alwa, så hør på henne --- det er kloke ord!

[usikker_]

jeg får rett og slett litt angst da jeg tenke rpå meg selv uten han.. Han gjør alt i sin makt for at det skal se ut som vi har det bra og jeg skal ha alt jeg trenger. Og han sier hele tiden at jeg ikke kommer til og klare meg uten han og at jeg aldri kommer til og få noen som han og at han ikke kommer til og merke at jeg er borte mere enn 2dager. Iblant virker det som han utnytter min dårlige selvtilitt..

[Idril_M]

Hva hadde du sagt til en venninne eller søster som hadde sagt det du har skrevet her nå?

[Gjest Gjest]

Han har fått deg akkurat der han vil.

Jo mer han klarer å isolere deg fra venner og familie, jo lavere selvtillit vil du få. Du tviler allerede på om du kan klare deg på egen hånd. Han vil aldri bry seg om deg eller respektere deg.

Kjære deg. Ta livet ditt tilbake. Uten ham. Han bare tråkker deg mer og mer ned. Ingen skal behøve å leve sånn. Du kan! Snakk med venner og familie. Sørg for at du har noen i ryggen. Flytt. Alene eller midlertidig inn hos noen. Det er kun når du får ham ute av livet ditt at du kan finne deg selv og din styrke.

[usikker_]

jeg får rett og slett litt angst da jeg tenke rpå meg selv uten han.. Han gjør alt i sin makt for at det skal se ut som vi har det bra og jeg skal ha alt jeg trenger. Og han sier hele tiden at jeg ikke kommer til og klare meg uten han og at jeg aldri kommer til og få noen som han og at han ikke kommer til og merke at jeg er borte mere enn 2dager. Iblant virker det som han utnytter min dårlige selvtilitt..

søsteren min hadde aldri fått blitt oss noen som har det sånn.. og det som er så rart er at jeg har fått mange av vennene mine ut av dårlige forhold og hjulpet dem men... det virker så vanskelig og langt borte nå...

[Idril_M]

Klart det er annerledes når det gjelder deg selv.

Hva med sette deg ned med din næreste venninne og fortelle sannheten om forholdet deres. Ikke pynt på noe. Ikke bare vil det gi deg perspektiv ved å se hennes reaksjon, men bare det å snakke høyt om det vil sikkert sette i gang tanker hos deg selv.

[usikker_]

Klart det er annerledes når det gjelder deg selv.

Hva med sette deg ned med din næreste venninne og fortelle sannheten om forholdet deres. Ikke pynt på noe. Ikke bare vil det gi deg perspektiv ved å se hennes reaksjon, men bare det å snakke høyt om det vil sikkert sette i gang tanker hos deg selv.

vet ikke om jeg tørr.. men godt råd.. tusen takk..

Men vis jeg tørr og gå hva anbefaler dere for og komme videre da da?? er av typen som må tenke gjennom alt for jeg kan avgjøre noe.. ser ikke ikke for meg hvordan jeg skal klare og gå videre.. :gråte:

utrolig feig..