Mitt stebarn har begynt å overse meg

[Frk Johansen]

Jeg har en stesønn på 9 som siden slutten på sommeren tror jeg begynte å overse meg. Det tok litt tid før jeg merket at det var helt konsekvent. Nå sier han ikke hei når han kommer, ikke god morgen når vi ses om morningen og han henvender seg konsekvent ikke til meg. Helt greit at han ikke vil småprate med meg men at han sier hei og hadet forventer jeg og det har han alltid gjørt før. Vi har ikke hatt noen konflikter eller uoverensstemmelser som jeg kan komme på. Min samboer spurte han i forrige uke om det var noen grunn til at han ikke ville sitte på med meg om morningen til skolen (han bor i nabokommunen og jeg jobber rett ved hans skole, far jobber i motsatt retning) men han ville heller være hjemme 1,5 time alene på morningen for å slappe av... Altså ingen "tilståelse" på hva som plager han.

I dag tidlig ble det veldig merkbart selv for samboeren min som ikke har bitt seg noe særlig merke i dette tidligere. Jeg kom inn på badet hvor de to var og sier morn. Han tar med seg klærne som han ikke hadde fått på seg alle av og går ut av badet uten ett ord. Også drar de på jobb og skole før jeg er ute av badet. (For han vil jo forsatt ikke kjøre med meg som drar en time senere enn det faren kan)

Noen som har det på samme måte? Skal jeg bare overse det og fortsette å hilse og si hei og hadet eller skal jeg begynne som han og overse han? Synes det siste virker så utrolig barnslig og han er jo et barn og jeg tenker at noe må plage han siden det er blitt slik for det har ikke vært sånn.

For å prøve å rette litt på det lagde jeg smoothie i går etter middagen, det har jeg ikke laget på sikkert 3 mnd og han elsker det. Når jeg satte to glass foran han og faren (de drev med lekser) sa min samboer takk mens sønnen ikke foretrakk en mine om at han hadde fått favorittdrikken sin. Ergo blir jeg både sint og såret men aner ikke hvordan jeg skal gripe dette an på best mulig måte.

Gode forslag mottas med takk!

[ThirtySomething]

Han er 9, og prøver sikkert å statuere et eksempel eller noe. Men slik oppførsel skal han da ikke få lov til å ha?!

Hadde det vært min stesønn, så hadde jeg nok først tatt dette med faren. Og så hadde faren tatt det med ham. Uansett så skal man ha respekt for andre.

Jeg tenker også, kanskje det er på tide å ikke gi ham så mange valg.

Husker fra tidligere, min stesønn testet meg mye. Men jeg sa til ham, gang på gang på gang, at jeg ikke kom til å gi ham opp. Og det husker han den dag i dag, og nå er han godt oppi tenårene. Vi har et veldig sterkt forhold, men det handler også om at faren hans har vært veldig tydeldig i forhold til at vi alle skal prat om ting. Han har ikke fått lov til å ha ting inni seg.

F.eks da moren hans hadde sagt en hel del stygge ting om meg (som hun ikke kjenner) ble han veldig forvirret. Dermed tok han det ut på meg. Han sa at han ikke ville snakke om det, men faren tvang ham. Og når ting hadde kommet ut, var gutten en helt annen.

Samme gjør vi med våre barn. Man får lov til å ha ting for seg selv, men ikke når de er så plagsomme at det går utover alle rundt, og ikke minst barnet selv.

Ikke gi opp - er mitt tips. Han er 9, og dette klarer dere å ordne opp i! Men du må ha mannen din med deg!

[onyx]

Vel, en av dere må ihvertfall ta det opp med han, kanskje best at din samboer gjør dette? Men pass på å være direkte og ikke hintespør (spm av type hvorfor vil han ikke sitte på med deg), min erfaring er ihvertfall at barn ofte ikke forstår hint og svarer lettere og ærligere på direkte spørsmål. Det er også lettere å merke om de lyger på direkte spørsmål. Din samboer kan for eksempel si at dere/han har lagt merke til at gutten har vært uhøflig og oversett deg konsekvent i flere måneder og så spørre etter grunnen. Prøv å ikke gi alternativer "er det fordi...blablabla", la han svare selv, det er lettere å unngå sannheten hvis det finnes et ok alternativ å si seg enig i.

[Frk Johansen]

Faren spurte han sist når han ikke ville kjøre med meg, hvorfor men han svarte ganske enkelt at han ikke hadde noen grunn, bare ville være hjemme og slappe av. Faren har nok ikke før i dag tidlig merket hvor "ille" det er og hadde igjen spurt sønnen på vei til skolen om det var noe som plaget han uten å få svar. Så sa far at sønnen kunne prate med mor, kanskje det var enklere. Så jeg håper jo han forteller henne hva grunnen er. Jeg er et godt forhold til henne og jeg tror ikke hun har sagt noe som skal tilsi at han endrer oppførsel overfor meg.

Har også tenkt å ta dette direkte med sønnen om det ikke kommer frem noe nå for nå synes jeg det begynner å bli bekymringsfullt. Han har vært min stesønn i to år og vi har alltid hatt en god tone.

[ThirtySomething]

Enig med Onyx over her. Ikke pakk inn spm.

Si: Jeg ser noe plager deg, ikke minst på oppførselen din ovenfor xxx. Jeg vil at du forteller meg hva det er som plager deg.

Sier han at ingenting plager ham, så ikke gi dere. "jo, jeg ser at noe plager deg, og dette må vi komme til bunns i, for å oppføre seg ovenfor andre mennsker på den måten du gjør ovenfor xxx, er på ingen måte akseptabel."

Og så videre. Vær harde!

Kjempeflott for deg at du har god dialog med moren, det hjelper helt sikkert til å få løst opp i flokene.

[Gjest Gjest]

Han har ikke bedt om at foreldrene hans skulle skille lag og at det skulle komme en ny kvinne inn i livet til faren hans. Det er vel åpenbart at det har noe med det å gjøre. Dette er ingen naturlig situasjon for et barn. Det er ikke nødvendigvis det at du har gjort noe galt, men det at du har den rollen du har. Han hverken kan eller bør tvinges til å like dette.

[Gjest allium]

Enig med Onyx over her. Ikke pakk inn spm.

Si: Jeg ser noe plager deg, ikke minst på oppførselen din ovenfor xxx. Jeg vil at du forteller meg hva det er som plager deg.

Sier han at ingenting plager ham, så ikke gi dere. "jo, jeg ser at noe plager deg, og dette må vi komme til bunns i, for å oppføre seg ovenfor andre mennsker på den måten du gjør ovenfor xxx, er på ingen måte akseptabel."

Veldig godt svart. Denne samtalen bør faren ta.

Han har ikke bedt om at foreldrene hans skulle skille lag og at det skulle komme en ny kvinne inn i livet til faren hans. Det er vel åpenbart at det har noe med det å gjøre. Dette er ingen naturlig situasjon for et barn. Det er ikke nødvendigvis det at du har gjort noe galt, men det at du har den rollen du har. Han hverken kan eller bør tvinges til å like dette.

Hvem sier at han skal tvinges til å like det? Derimot er han stor nok til å lære å behandle andre høflig. Det vil som et minimum si at han hilser på dem, og takker når de gjør ham tjenester.

[Minni-Mus]

Han har ikke bedt om at foreldrene hans skulle skille lag og at det skulle komme en ny kvinne inn i livet til faren hans. Det er vel åpenbart at det har noe med det å gjøre. Dette er ingen naturlig situasjon for et barn. Det er ikke nødvendigvis det at du har gjort noe galt, men det at du har den rollen du har. Han hverken kan eller bør tvinges til å like dette.

TS sier jo at hun har vørt stemor til denne gutten i 2 år og de har alltid hatt en god tone, men at i det siste har det blitt slik. Skulle ikke tro at det er pga foreldrene er gått fra hverandre og at en ny kvinne er kommet inn i livet hans som er problemet. Det kan selvfølgelig undertone seg i det, men jeg tror det er andre ting som plager han...

Jeg ville snakket med ham sammens med faren og han. Sagt at det ikke er greit at man oppfører seg slik mot folk, selv om man har det vanskelig og si til an at dere er der for å hjelpe og støtet ham uansett hva det er han tenker på. Eller om det er en annen person han helelr vil snakke med.

Jeg har selv en stesønn som er litt eldre som jeg har værts temor til i 4 år snart. Han har også testet meg MYE, men han har aldri konsekvent oversett meg over tid da. Men her er vi åpne og snakker fort om ting om noe skulel se ut til å være et problem.

Lykke til!!

[Gjest Gjest]

Veldig godt svart. Denne samtalen bør faren ta.

Hvem sier at han skal tvinges til å like det? Derimot er han stor nok til å lære å behandle andre høflig. Det vil som et minimum si at han hilser på dem, og takker når de gjør ham tjenester.

Det er jeg enig i. Men ut fra svarene virket det som han nærmest skulle tvinges til å være entusiastisk overfor henne. Det jeg vil frem til er at det er ikke noe galt i å ikke like en person som er blitt tvunget inn i ens eget liv. Det er fullt forståelig. Mange voksne mennesker ville reagert sånn - hvorfor skal det forventes noe mer av et barn?

Vanlig høflighet bør i utgangspunktet forventes, men det er også naturlig at man ikke alltid er i form til å være høflig i en situasjon som dette.

[Gjest Gjest]

Enig med Onyx over her. Ikke pakk inn spm.

Si: Jeg ser noe plager deg, ikke minst på oppførselen din ovenfor xxx. Jeg vil at du forteller meg hva det er som plager deg.

Sier han at ingenting plager ham, så ikke gi dere. "jo, jeg ser at noe plager deg, og dette må vi komme til bunns i, for å oppføre seg ovenfor andre mennsker på den måten du gjør ovenfor xxx, er på ingen måte akseptabel."

Og så videre. Vær harde!

Kjempeflott for deg at du har god dialog med moren, det hjelper helt sikkert til å få løst opp i flokene.

[Gjest Gjest]

Enig i at god dialog med moren er veldig positivt. Det kan godt hende at både moren og stemoren gjør alt de kan for å skape en god relasjon mellom barnet og stemoren. De kan likevel ikke styre barnets følelser. Dette barnet synes tydeligvis at dette er en vanskelig situasjon. Når man blir eldre blir man mer reflektert og man blir flinkere til å uttrykke sine følelser og behov. Noen utrykker sine følelser på denne måten fordi det kan være vanskelig å bruke ord.

Jeg tror det blir helt feil å mase på et barn og kreve at "nå skal vi prate om det du synes er vanskelig". Da tror jeg man skyver barnet fra seg. Jeg ville heller sagt til barnet at det virker som du synes det er vanskelig med stemor nå. Er det greit for deg at vi to prater litt om det? Er det noe vi kan gjøre annerledes? Er det noe du savner? Barnet må møtes på det som er vanskelig. Det må være lov å mislike en steforelder. Hvis det ikke er greit for barnet å prate om det må det aksepteres med en gang uten at man gir barnet dårlig samvittighet. Gi heller barnet en klem og si at han kan komme til deg å prate når helst. Jeg mener det er best at faren, evt. moren, tar denne samtalen. Hvis barnet ønsker å prate med en nøytral person kan helsesøster kontaktes.

Tenker også at det kunne vært greit om barnet fikk tilbud om å være mer hos mor en periode hvis han ønsker det. Så kan faren hente han der og de to kan finne på ting sammen. Enten noen timer en kveld eller kanskje reise bort en helg? Det vikigste er at han får opprettholdt et godt forhold til faren.

[la Flaca]

Han har ikke bedt om at foreldrene hans skulle skille lag og at det skulle komme en ny kvinne inn i livet til faren hans. Det er vel åpenbart at det har noe med det å gjøre. Dette er ingen naturlig situasjon for et barn. Det er ikke nødvendigvis det at du har gjort noe galt, men det at du har den rollen du har. Han hverken kan eller bør tvinges til å like dette.

Ingen kan tvinges til å like et annet menneske, eller en situasjon man er havnet ufrivillig i. Men man bør og skal forvente vanlig folkeskikk av et barn på 9 år. Dersom jeg var forelder for dette barnet hadde jeg ikke godtatt at han behandlet andre mennesker som luft, takket for ting eller unnlot å si "hei" og "hadet".

Det greieste her at stemoren tar han for seg og spørre rett ut hva som er problemet. Dette er mellom han og stemoren, og etter min mening bør det forbli slik.

[Frk Johansen]

Til gjest; når jeg traff far hadde han og mor vært skilt i 7 år. Han husker nok ikke at de har bodd sammen, han var altså singel da vi traff hverandre.

Jeg forventer IKKE at han skal være entusiastisk overfor meg, han har ikke hatt for vane å komme med klemmer eller liknende før og det forventer jeg heller ikke. Han har en god mor mens jeg mener min rolle er å være fars kjæreste og en god voksenfigur. Jeg håper at han skal like meg for den jeg er, men noen mor for han er jeg ikke. Jeg føler ikke selv at jeg tvinger meg på han men så lenge far og jeg deler hus og seng så er det klart at jeg er hjemme når han også er hos oss. Det er mitt hus like mye som hans fars, vi kjøpte det sammen så han har ingen minner fra dette huset fra en tid som han og far var alene sammen. Dessuten føler jeg at far og han gjør mye alene og det synes jeg er kjempefint. De er på sykkelturer, fisketurer og fotballkamper og noen ganger er jeg med, andre ikke.

Synes likevel det kan forventes at han sier hei når vi ses.

[Frk Johansen]

9 åringen har hatt en helg helt alene med far men det hjalp tydligvis ikke på.

Han er hos oss bare en gang pr uke samt annenhver helg da han bor i en annen kommune enn oss. Far møter opp på to treninger som han har midt i uka uansett om han er hos oss eller ikke den uka/helgen.

[Gjest lissi32]

Ta han med deg på McDonalds og en liten tur innom lekebutikken. Få han for deg selv, og snakk med han. Å ta den harde tone tror jeg han lukker seg inne. Men å ta en mild og forståelsefull tone tror jeg du kommer lengst med. Spør om han har problemer med at du er sammen med pappaen hans? Kanskje moren hans har sagt noe om at dem burde ha vært sammen. Jeg vet ikke, men det virker på meg som om han tenker på noe. Man blir ikke så hard uten grunn.

En samtale i fortrolighet mellom dere tror jeg er tingen for å ordne opp i dette, uten press.

[la Flaca]

Har du prøvd å snakke til han, istedet for å "late som du ikke ser" at han overser deg? Det hadde jo vært en normal reaksjon dersom det ikke dreide seg om en stemor-stesønn-relasjon. Men slik bør det ikke være. Ikke vær så innmari redd for å tråkke noen på tærne, da blir alt så vanskelig.

[Frk Johansen]

Å ta han med ut på egen hånd virker bare rart sånn som det er nå, men jeg kan selvfølgelig spørre han neste gang han er hjemme hos oss. Er nok enig i at man ikke bør tvinge frem et svar men prøve å lirke det ut.

Tror ikke mor har sagt noe, men hun er fri og frank så hvis han plutselig har fått noen lyse ideer om at bare jeg blir borte så kan mor og far bli sammen igjen så kan jo det forklare oppførselen hans. Det ligger kanskje i alle barn at de ønsker at mor og far skal bo sammen. Sukk, synes dette er utrolig leit.

[Gjest Gjest]

Hvis du gir han litt tid og flere helger alene sammen med faren så tror jeg du vil få et "hei" og et "ha det" igjen. Jeg tror at han kanskje ser på deg som en konkurrent. En han må dele faren med.

Tenkte også på dette med gaver. Vet ikke hvordan dere praktiserer det, men det ble et problem for sønnen min. Hvis faren skal kjøpe ting til deg, til dere to eller til dine barn bør ikke det skje når hans sønn er hos dere. Dette har min sønn reagert på når han har vært hos faren sin og hans nye famlie. Han opplevde det som urettferdig siden faren aldri kjøper noe til han. Faren pleier å si til gutten at han betaler barnebidrag til meg, og at han derfor ikke skal kjøpe noe til sønnen sin. Forskjellsbehandling kan bidra til sjalusi overfor de som får gaver. Faren hans ga også bort noen av guttens kjære eiendeler som faren ønsket at gutten skulle ha hos han da vi solgte huset. Dette har han gitt bort til sitt "nye" barn uten å spørre gutten. Barn reagerer på så mye. Og ting som voksne ikke tenker over kan for et barn være et tegn på at barnet ikke lenger er elsket. At en annen person har tatt den plassen i farens hjerte. Samlivsbrudd og nye familier kan være sårt for barn.

Når det gjelder tidspunkt å prate på, så er min erfaring at barna lettest åpner seg hvis jeg sitter på sengekanten eller ligger ved siden av dem når de skal legge seg.

Håper det ordner seg. Jeg tror det vil gjøre det hvis dere gir han tid og masse kjærlighet. Lykke til.

[la Flaca]

Å ta han med ut på egen hånd virker bare rart sånn som det er nå, men jeg kan selvfølgelig spørre han neste gang han er hjemme hos oss. Er nok enig i at man ikke bør tvinge frem et svar men prøve å lirke det ut.

Tror ikke mor har sagt noe, men hun er fri og frank så hvis han plutselig har fått noen lyse ideer om at bare jeg blir borte så kan mor og far bli sammen igjen så kan jo det forklare oppførselen hans. Det ligger kanskje i alle barn at de ønsker at mor og far skal bo sammen. Sukk, synes dette er utrolig leit.

Jeg har også et stebarn på 9 år, så jeg kjenner meg igjen. Hun hadde ihvertfall et håp om at de skulle bli sammen igjen, selv etter at vi giftet oss. Det var først da vi fikk barn hun innså at nå var det kroken på døra.

Men det er ikke umulig å snakke om ting, selv om dere ikke har noe særlig åpent forhold nå. Send pappan ut en på et ærend, sett frem ei skål potetgull og prat litt om alt mulig. Og om tankene dine rundt situasjonen deres. Med helt forståelige ord, ingen "voksen-tone". Så vet han at du også føler ting oppi dette, og at du kanskje forstår hva hans følelser går ut på til og med. Ikke vær overkjørende, men åpne deg opp litt.

Jeg har ei søster med ei stedatter på samme alder som min. Og de gangene jeg og stedatteren min har hatt problemer har jeg ofte trukket frem den andre jenta. For å få henne til å åpne seg og se at hun ikke er alene om å føle det hun evt. sliter med. Da har hun ofte innrømmet at akkurat sånn er det hun føler. Jeg har også en stefar selv, og har fortalt mye om følelsene mine i forhold til han og skilsmissen. Det hjelper masse å være åpen og snakke om ting.

Endret 11. oktober 2007 av la Flaca

[Frk Johansen]

Vi gir ikke hverandre gaver utenom bursdager, av og til får jeg en blomst men ikke noe mer. Vi kaster aldri noe av guttens ting heller, skulle jo bare mangle!!!

De skal ha neste helg som guttehelg også så får vi se om det hjelper eller så får vi ta en prat om det.

Det er jo vanskelig å gjøre noe med det så lenge han ikke sier hva som plager han. Kan jo være han har opplevd meg som vanskelig en gang som jeg ikke tenker over eller at han har misforstått noe, jeg har prøvd å tenke etter om jeg kan ha sagt noe han har misoppfattet men kommer ikke på noe. Ingen er jo feilfrie så jeg er fullt inneforstått med at det kan være jeg gjør ting, eller ikke gjør ting som han reagerer på.

Har selv en stemor som "sluker" meg så jeg har vært veldig opptatt av å holde litt avstand til gutten. Han har jo en fin mor, nettopp fordi jeg synes min egen stemor blir litt mye "mor" holder jeg meg mest i bakgrunnen.