Hjelp meg

[Gjest Tenåringsmor]

Jeg har ei jente på 15 år, hun er ei grei og flott jente, følger regler og det er ingen store problemer med henne, bare vanlig tenårings"opprør".

Hun blir smågretten når jeg ber henne gjøre ting som å gå på butikken, bli med på besøk til familie av og til(og jeg forventer at hun skal gjøre det uten sure miner). Hun tuller med samvær hos faren, vil ikke dra på hyttetur, og hun forventer ting uten å tenke over at hun må gi igjen av tid og oppmerksomhet. Tenåringsegoisme, lever i sin egen lille boble og er imidlertid ute av drift Alltså helt vanlige ting, og jeg vet jeg er heldig, dette er småtteri.

Problemet er at med det samme hun starter suringen/klagingen så gjør jeg det også, og noen ganger bare bryter jeg henne av og sier sint at sånn og sånn er det og ferdig med det.. Jeg tenker etterpå at jeg burde gitt henne en bedre forklaring på hvorfor og hvordan, ihvertfall så burde jeg forholde meg rolig og la henne sutre alene - men rullegardinene mine går ned og jeg fyrer tilbake uten å tenke.

Jeg merker også at jeg gir henne endel dårlig samvittighet som hun ikke fortjener, prøver å fokusere på at en handling er gal, ikke hun som person, men tror jeg feiler der og. Huff, jeg vil være venn med tenåringen min, være voksen for henne å være en god rollemodell, akkurat nå føler jeg at jeg er 15 år selv når jeg tenner på alle plugger, skjønner godt hvor hun har det ifra Jeg må legge til at jeg ikke har noen problemer med å be henne om unnskyldning å si at jeg har oppført meg galt og lite voksent.

Hvordan skal jeg snu, hvordan skal jeg øve meg opp på å roe ned, ikke snakke før jeg har tenkt osv?

Noen som har gode råd eller vet om nettsider angående temaet?

[sEnsAtion]

Ditt reaksjonsmønster er veldig menneskelig – ergo normalt. Men det kan virke som om du har en kort lunte og er utålmodig. Det kan også virke som om din datter er litt bortskjemt.

Det at du erkjenner din svakhet er veldig positivt. Jeg tror ikke du har lang vei å gå til å bli den du ønsker å være, men det vil kreve at du finner en metode som fungerer bedre. Du kan søke profesjonelle råd, men det beste er om du prøve å finne andre metoder på egenhånd først. Det jeg mener med metoder er måten du håndterer stress og problemer på. Du håndterer det åpenbart ikke så bra, og må finne en annen måte å håndtere det på. Noen teller til ti, mens andre skyver det frem til alle har roet seg ned, for å da ta opp problemet. Det er uendelig med metoder, men prøv deg frem.

Jeg tror heller ikke at du er den eneste som må endre holdning. Det å være tenåring er ingen unnskylding til all negativ oppførsel. Jeg mener at tenåringer må lære seg å ta ansvar, og at tenåringer trenger ansvar, forpliktelser og stødige konsekvenser for å være trygge. De trenger trygghet og stabilitet for å takle puberteten best mulig. Dersom tenåringsbarn får mye ”gratis” og ”slipper unna” ting til stadighet, selv om det bare er småting, de blir bortskjemte og usikre på sikt.

Dette er kun mine ydmyke råd og er høyest generelle.

En annen god ting er å snakke mye om det. Vis at du er glad i henne, mange klemmer, osv, og snakk sammen om det negative som skjer eller har skjedd. Dere kan lære mye ut av sånne samtaler. Og båndet mellom dere blir bare sterkere.

Jeg er glad for å lese at du bry deg som du gjør og vil at ting skal bli bedre. Dette er kjennetegnet for en god og ansvarsfull foreldrer. Stå på!

[Gjest Tenåringsmor]

Tusen takk for innspill Sensation, og takk for gode ord og råd:)

Du har rett i at jeg takler stress dårlig, og at jeg er utålmodig, kjenner også en lei tendens til å være negativ og mistenksom for tiden. Jeg svinger mellom tanken på at jeg bare er i en vond sirkel som jeg må komme ut av, eller om jeg faktisk er i en erkjennelses og endringprosess i livet, og endring kan være vondt og forvirrende.

Ja, kanskje er hun litt bortskjemt, hun har faste oppgaver alltså, og regler, men hun har opplevd etpar leie ting de siste par årene og jeg er nok blitt redd for å presse henne - og dermed kanskje gjort henne en bjørnetjeneste ja.

Uansett så må jeg alltså finne en strategi for å roe meg ned og gjøre lunta lengere.

Skal skrive ned de situasjonene som plager meg, og tenke godt over hvordan jeg skal ta det opp med henne slik at hun forstår - jeg er god å holde hodet kaldt når jeg jeg VET at det blir diskusjon enn når de sure minene kommer plums på. Må alltså prøve å være litt i forkant

Forventes det at tenåringene blir med til besteforeldre og øvrig familie avogtil utenom fødselsdager?

Forventes det at tenåringene blir med på hytteturer med familien - og kan ta en venn med?

Forventes det at tenåringene gjør ærender/hjelper til uten sure miner?

Forventes det at tenåringer følger en fast samværsavtale så lenge de ikke kolliderer med idrett, bursdager til venner o.l?

[Gjest Jenna88]

Høres litt ut som meg og mamma da jeg var 14-15. Vet ikke om det er noen trøst, men vi har et kjempegodt forhold i dag.

Både jeg og mamma er ganske utålmodige av natur, så vi ryker lett i tottene på hverandre. Løsningen på problemet var at jeg tok mer ansvar slik mamma slapp og mase, og ved at mamma slapp å mase, slapp jeg å bli irritert over maset hennes.

Mamma ble litt irritert der og da, men hun har heldigvis alltid diskutert "konsekvenser" og "valg" med meg, og på den måten fått meg til å innse en del saker og ting. De samtalene vi hadde i ettertid hjalp som regel mye, og gjorde at begge så mer objektivt på saker og ting.

Det er vanlig at en blir rasende en gang iblant, det viktigste er vel å ordne opp på en grei måte i ettertid. Sett deg ned sammen med datteren din, og forklar hvorfor du ble sint. På den måten er det enklere å finne en løsning sammen.

Ønsker deg lykke til.

[Gjest regine ii]

Tenåringer er vel også mennesker som man kan forvente "normal" oppførsel av? Jeg forventer iallfall at min tenåring gjør sine plikter, at h*n ikke er sur og gretten på meg/nær familie til vanlig, at han oppfører seg som folk, rett og slett.

Greit nok at tenårene er en brytningstid, at det er hormoner som flyter etc, men jeg mener likevel ikke at det er en "carte blanche" for horribel oppførsel.

Iallfall godtar jeg ikke at ungen min oppfører seg sånn.

For å svare på spørsmålene dine:

Jeg forventer at ungen hjelper til uten sure miner (vi er to i husholdningen, og jeg er ikke en tjener!). Jeg forventer at h*n er med på slektsbesøk også utenom bursdager, og at h*n blir med på turer, gjerne med en venn. Jeg tror nok også at jeg ville forventet at ungen fulgte opp en samværsavtale, det handler også der om å ha respekt for avtaler. Det forutsetter dog at samværsforelder også er med på laget og skjønner at ungen inimellom kan ha andre behov OG at ungdommen har hatt et stort ord med i laget i utforming av avtalen.

Til slutt sutring: jeg har ALDRI akseptert "sutretone" fra ungen min! Det er noe av det verste jeg vet, og jeg sier klart fra at om h*n skal snakke til meg og forvente å bli hørt, så får det komme i en vanlig tone.

vet ikke om dette var noe hjelp, min er foreløpig veldig grei, så de store feidene har uteblitt.

[Gjest Tenåringsmor]

Tusen takk jenna88, det var godt å høre

Vi prater som oftest i etterkant, og jeg håper det er dette hun vil huske i ettertid - ikke den sinte mamman:)

Jeg har selv et anstrengt forhold til min mamma, nettopp pga det jeg selv opplever nå, men vi hadde aldri de gode samtalene i etterkant, jeg håper du har rett i at disse samtalene hjelper og at vi får et godt forhold når hun blir voksen

[Gjest Jenna88]

Tusen takk jenna88, det var godt å høre

Vi prater som oftest i etterkant, og jeg håper det er dette hun vil huske i ettertid - ikke den sinte mamman:)

Jeg har selv et anstrengt forhold til min mamma, nettopp pga det jeg selv opplever nå, men vi hadde aldri de gode samtalene i etterkant, jeg håper du har rett i at disse samtalene hjelper og at vi får et godt forhold når hun blir voksen

For meg var det i alle fall veldig ofte sånn. Jeg visste jo selv at jeg hadde vært usaklig og jeg forstod jo at mamma kunne bli oppgitt til tider. Godt å lese at du tar datteren din på alvor. Det virker i alle fall som om du er glad i henne, og det er det aller viktigste.

I ettertid har i alle fall jeg satt stor pris på at mamma reflekterte rundt problemstillingene sammen med meg, istedetfor å finne løsninger på alt selv. På den måten fikk jo jeg også litt ansvar for å følge opp det vi avtalte.

Endret 9. oktober 2007 av Jenna88

[sEnsAtion]

Forventes det at tenåringene blir med til besteforeldre og øvrig familie avogtil utenom fødselsdager?

Forventes det at tenåringene blir med på hytteturer med familien - og kan ta en venn med?

Forventes det at tenåringene gjør ærender/hjelper til uten sure miner?

Forventes det at tenåringer følger en fast samværsavtale så lenge de ikke kolliderer med idrett, bursdager til venner o.l?

Hvor ofte tenåringer blir med til besteforeldre og øvrig familie på besøk utenom høytider er ganske forskjellig fra familie til familie. Det kommer litt an på hvor mye det er snakk om og hvor stor avstand det er. Hvis besteforeldrene synes det er koselig med besøk ellers i hverdagen, kan de selv ringe tenåringen og spørre.

Når det gjelder ferieturer så er det dere foreldre som bestemmer så lenge barnet er under 18 år. Dere må selv avgjøre etter barnets egen selvstendighet og omgangskrets. Barnet kan gjerne ta med en venn på ferie, men ikke på alle feriene, fordi dere må ha litt privatliv.

Tenåringer skal gjøre rent og begå diverse ærender. De må innse at en familie er som et team der alle må hjelpe hverandre. De bør også lære seg at man må jobbe for godene, at man gjør litt ekstra for ukepengene, fordi det vil gi dem en god arbeidsmoral når de skal ut i det voksne livet.

Jeg mener at de skal besøke sine fedre så lenge det ikke blir noen kollisjoner med andre gjøremål. Men dersom barnet ikke trives hos den andre forelderen, bør dere snakke sammen om hvorfor og komme til en løsning som gjør at barnet trives. Ikke tving henne dersom hun mistrives, men da bør man komme til bunns i problemet innen rimelig tid.

Dette er kun mine meninger.

[Gjest Gjest]

Forventes det at tenåringene blir med til besteforeldre og øvrig familie avogtil utenom fødselsdager?

Forventes det at tenåringene blir med på hytteturer med familien - og kan ta en venn med?

Forventes det at tenåringene gjør ærender/hjelper til uten sure miner?

Forventes det at tenåringer følger en fast samværsavtale så lenge de ikke kolliderer med idrett, bursdager til venner o.l?

Når det gjelder å måtte bli med diverse steder: selvfølgelig KAN du tvinge henne med, men spørsmålet er om det er hensiktsmessig. Når man er tenåring er det andre ting enn familien som er viktig og det bør man ha forståelse for. Klart hun må møte familien en gang i blant, men jeg synes ikke man skal si "nå MÅ du bli med" for ofte. Det skaper bare motvilje og dårlig stemning. Du vil vel ikke at besteforeldre skal bli forbundet med tvang?

Og ja, hun må hjelpe til hjemme, selvsagt. Fortrinnsvis uten å være sur, men andres følelser er ikke noe man kan kontrollere. Men det er lurt å tenke på hva man sier selv og ikke minst hvordan man sier det. Hvis man bruker en kommanderende tone overfor en tenåring bør det ikke overraske at mottakelsen blir laber.

[Gjest Moncler]

Barnet kan gjerne ta med en venn på ferie, men ikke på alle feriene, fordi dere må ha litt privatliv.

Hvorfor ikke? Ser ikke problemet med at noen ungdommer har med venner på alle ferier. Det er mange foreldre som synes det er greit. Familietid og privatliv er litt oppskrytt synes jeg. Vil du ha med en ungdom på ferie er du faktisk nødt til å tilrettelegge det slik at ungdommene har litt glede av det. Når det gjelder besøk av besteforeldre synes jeg det i utgangspunktet skal være frivillig, men hvis de aldri blir med frivillig bør de tvinges med en gang i blandt. Man trenger jo ikke akkurat tvinge de med den dagen den største festen er.

[Gjest Tenåringsmor]

Jeg takker for flere svar, det er blitt litt ryddigere oppi hodet mitt i dag

Jeg er nok litt redd for at jeg hindrer henne i å vise følelser når jeg forventer at hun skal ta det meste med et smil og være blid og hyggelig, men jeg vet jo at det er forskjell på å være nesevis og uhøflig kontra å svare normalt..

Det er ikke ofte vi forventer at hun blir med på familiebesøk, og det er i gangavstand så hun trenger ikke bli så lenge som oss heller, bare vise litt interesse, si hei..

Men som jeg har sagt tidligere, jeg ser at min måte å legge frem forslag på, og mine reaksjoner skaper mer bølger enn det trenger å være.

Jeg har en jobb foran meg, den første og største er samvær med far(han bor ikke her på plassen, har flyttet), hun skal få legge føringene for dette. Vi må prate endel om konsekvensene av hennes valg, tror ikke hun ser dem helt, og er redd hun vil angre etterhvert hvis hun er hos han for lite. Hun er veldig opptatt av fritid/idrett/kamper i helger, venner og kjæresten..

[sEnsAtion]

Hvorfor ikke? Ser ikke problemet med at noen ungdommer har med venner på alle ferier. Det er mange foreldre som synes det er greit. Familietid og privatliv er litt oppskrytt synes jeg. Vil du ha med en ungdom på ferie er du faktisk nødt til å tilrettelegge det slik at ungdommene har litt glede av det. Når det gjelder besøk av besteforeldre synes jeg det i utgangspunktet skal være frivillig, men hvis de aldri blir med frivillig bør de tvinges med en gang i blandt. Man trenger jo ikke akkurat tvinge de med den dagen den største festen er.

Det var som sagt kun min mening. Dersom du synes det er greit å ha med barnas venner på alle feriene deres, er det bare å gjøre det. Alle er forskjellige og verdsetter familiens privatliv forskjellig.

Mitt forslag har rot i at ferier bør være annerledes enn den ordinære hverdagen. Det skal være et kvalitetsfullt pusterom med frihet og god mat utenfor det dagelige hjemmet, og da kan det være ekstra kos å slappe av med kun de nærmeste sånn at man kan være seg selv. Min menig er at ferier skal i hovedsak være hellig og familiær.

[sEnsAtion]

Jeg takker for flere svar, det er blitt litt ryddigere oppi hodet mitt i dag

Jeg er nok litt redd for at jeg hindrer henne i å vise følelser når jeg forventer at hun skal ta det meste med et smil og være blid og hyggelig, men jeg vet jo at det er forskjell på å være nesevis og uhøflig kontra å svare normalt..

Det er ikke ofte vi forventer at hun blir med på familiebesøk, og det er i gangavstand så hun trenger ikke bli så lenge som oss heller, bare vise litt interesse, si hei..

Men som jeg har sagt tidligere, jeg ser at min måte å legge frem forslag på, og mine reaksjoner skaper mer bølger enn det trenger å være.

Jeg har en jobb foran meg, den første og største er samvær med far(han bor ikke her på plassen, har flyttet), hun skal få legge føringene for dette. Vi må prate endel om konsekvensene av hennes valg, tror ikke hun ser dem helt, og er redd hun vil angre etterhvert hvis hun er hos han for lite. Hun er veldig opptatt av fritid/idrett/kamper i helger, venner og kjæresten..

Det er helt normalt at en tenåring mister fokus på omgivelsene når det er så mye som skjer i livet til vedkommende. Overgangen fra barn til voksen, det vi kaller for pubertetsperioden, er veldig kort og kommer alle brått på. Det er kun en periode, og â€tålmodighet hver din vennâ€. Om ikke så lenge vil den sosiale interessen og vidden komme tilbake igjen.

Fedre mister ofte den helt spesielle kontakten med sine døtre når de kommer i pubertetsperioden. Da går barnet over fra å være en liten pike til å bli en liten dame, og avstanden mellom far og datter blir større. Før var jenta avhengig av pappas trygghet og kjærlighet, men så kommer hun til denne løsrivningsperioden som kan være vond for begge foreldre. Men mor og datter kan derimot få sterkere bånd fordi begge er damer som kan dele råd sammen og snakke om jenteting.

Selv om far bor hjemme vil han merke at denne kontakten forsvinner. Derfor er døtre alltid hjerteknusere. Mange fedre reagerer på dette med å bli overbeskyttende og ikke tillate noen gutter i døtrenes liv, osv. Bor far et stykke unna, merker han denne avstanden enda mer. Men igjen er det snakk om kun en periode. Når hun blir eldre og får et mer modent syn på sosiale forhold, kommer pappas jente litt tilbake igjen. Det samme kan skje i motsatt tilfelle mellom mor og sønn.

Din datters far må også være tålmodig i denne perioden, og vise at han er glad i henne selv om hun er distré og distansert i denne vanskelige overgangen.

Jeg synes det er bra at du evaluerer din rolle og gjør det du kan for å løse problemet. Din datter er heldig med en mor som deg, fordi dette er ikke ofte jeg leser.

Endret 10. oktober 2007 av sEnsAtion

[Gjest Lura]

Spis og ti stille!

Tenk så mye lettere å være foreldre før!

Er forferdelig mange hensyn å ta i dagens samfunn, men jeg kjenner meg så godt igjen, har ei jente på 14 :-)

Prøver å trekke på skuldrene og riste på hodet når hun er som verst, gidder rett og slett ikke bruke tid på bagateller og tenårings furting, det får hun gjøre alene :-)

[Gjest Moncler]

Det var som sagt kun min mening. Dersom du synes det er greit å ha med barnas venner på alle feriene deres, er det bare å gjøre det. Alle er forskjellige og verdsetter familiens privatliv forskjellig.

Mitt forslag har rot i at ferier bør være annerledes enn den ordinære hverdagen. Det skal være et kvalitetsfullt pusterom med frihet og god mat utenfor det daglige hjemmet, og da kan det være ekstra kos å slappe av med kun de nærmeste sånn at man kan være seg selv. Min menig er at ferier skal i hovedsak være hellig og familiær.

Det foreldrene ser på som kvalitetstid trenger ikke å være det samme som barna gjør. Synes det å ha med venner er en fint kompromiss. Barna er fortsatt med foreldrene på ferie mot at de får lov til å ha med seg en venn. Det gjelder spesiellt enebarn synes jeg. Hvordan ville du syntes det hadde vært å bli tvunget til å reise på ferie med en gjeng pensjonister, uten andre på din alder? Å kose seg/slappe av på kommando er faktisk ikke lett.

[Kykkelikokos]

Jeg synes ikke du skal tvinge datteren din til å overholde samværsavtale med far. Å treffe familie er noe de bør velge selv. Dette gjelder også øvrig familie. Å være med i bursdags/familieselskap er noe annet.

Jeg ville nok heller prøvd å prate med henne om ikke hun følte at det var trist å ikke ha kontakt med far og familie. At familien er noen som er glad i henne og savner henne når de ikke sees ofte. Som oftest vil en tenåring kunne forstå dette, og kanskje hun til og med frivillig stikker innom besteforeldre neste gang? Hun trenger jo ikke å gå dit sammen med deg. Hun kan jo f.eks stikke innom en gang det passer etter skolen eller før fritidsaktivitetene.

[Gjest Tenåringsmor]

Hei igjen

Sensation: Min datter følte nok at hun mistet sin fars gunst for flere år siden, dette er noe hun sliter med ennå, i tillegg kommer alltså pubertetens problemer som du beskriver så godt. Det er ikke greit for henne eller oss rundt, jeg jobber heftig med far og datter her, vet de trenger hverandre, han har (i mine øyne)gjort noen tåpelige valg som har gått ut over henne, men det har jeg også, og vi kan ikke avskrives som foreldre av den grunn

Når det gjelder ferier så har de foreløpig vært forbeholdt familien og det har gått greit. Jeg synes også at vi må kunne være bare familie noen ganger. Men noen helger tar vi gjerne med barnas venner, synes det er fint å få relasjon til dem også, vi har ofte venner av barna innom - må si at jeg synes det er betryggende å kjenne dem, og hyggelig at de trives her

Jeg vet at jeg fysisk er en god mor, stiller opp der det trengs, baker kaker,reiser på tur, er alltid til stede på arrangemanger osv

Men er redd mitt reaksjonsmønster føles avvisende for henne, at jeg avviser hennes følelser og den hun er, jeg føler meg så "kald" når jeg blir sint, innlevelsesevnen forsvinner liksom. Jeg føler så godt inni meg hvor glad jeg er i henne, hvor mye jeg setter pris på henne og at akkurat hun er min datter - men jeg føler ikke at det vises utenpå - at hun kjenner min uforbeholdne kjærlighet til henne.

Jeg skulle ønske at jeg kunne være så rolig som siste innskriver her å bare lukke ørene, var det Lura?

Men jeg er nok støpt i en annen form, jeg har opplevd endel ting, og trått feil før, og er opptatt av å trå rett nå, magefølelsen sier meg at nå meg jeg trå varsomt å tenke meg om. Jeg stoler på den følelsen.

[Gjest Gjest]

Du høres ikke kald ut når du skriver her hvert fall. Du høres ut som en kjærlig mor som er glad i datteren sin

[Gjest Lura]

Hei igjen

Jeg vokst opp med skilte foreldre.

Nå jeg kom i den alderen døtrene våre er nå, ble det så som så med mine turer til pappa.

Ingen sa noe på det, jeg fikk gjøre som jeg ville. Var litt kjedelig hos pappa, for det var i nærmiljøet hos mamma "alt" skjedde, selv om de ikke bodde så veldig langt fra hverandre.

Når jeg ble eldre dro jeg oftere til pappa igjen.

Datteren din er i ferd med å bli voksen, egen identitet og egene lyster og laster.

Selvfølgelig synes jeg at jeg gjør mye feil med min egen datter nå, men jeg gjør så godt jeg kan, jeg er ikke mer en ett menneske, og ingen supermamma som kan alt og vet alt.

La datteren din furte, la henne gå på rommet, la henne sutre om det så er.

Hadde en gang en episode med min elskede tenåring der jeg flere ganger en dag ba henne gjøre leksene, hun skulle ha en prøve dagen etter. Hun ga f*** og utsatte og utsatte.

OK, tenkt jeg, da får hun gjøre det, og lære av konsekvensen.

Resultatet ble at hun leste i siste liten, sent om kvelden, og ble stresset og grinete. Prøven gikk heller ikke så bra, men jeg gadd ikke en gang si "hva var det jeg sa", men jeg sa på en pen måte at hun måtte begynne tidligere neste gang. Hun bare skult på meg, men jeg skal love deg at jeg ikke trenger å mase nå :-)

Take It easy, alt til sin tid, la jentene være hormonbomber den tiden det varer

Lura