Jeg har mistet følelser for ham!

[bugly]

Jeg har vært sammen med min mann i 8 år, gift i 2 år og vi har to barn sammen. Jeg traff ham når jeg var 17 og er nå 25. Relativt ung ennå synes jeg da.

Poenget er; at det siste halve året så har følelsene mine bare visnet henn. Jeg savner den lille ekstra tenningen jeg en gang hadde for ham. Når jeg nå ser på ham, så tenker jeg; BLÆÆÆ! Jeg føler jeg har mistet meg selv i dette ekteskapet!

Var ute på byen nå i helgen, og jeg klarte å tafse litt på en arbeidskolega av ham Har ikke noe følelser for denne manne! Men han vekket allikevel følelser i meg som jeg ikke har følt sammen med min mann på LENGE. Å det var bare såååå DEILIG!! Men jeg gikk ikke legner enn tafsing og små kyssing

Har hvertfall fått sagt til mannen min hva jeg føler, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre videre. Har tross alt slitt med denne følelsen ganske lenge. Men vi har to små å tenke på også. Han sier han er hodestupt forelsket i meg, og ikke vil gi slipp på meg.

Jeg elsker ham og er kjempeglad i ham...men mer som min beste venn

HVA SKAL JEG GJØRE??!!

[Marihata]

Jeg har vært sammen med min mann i 8 år, gift i 2 år og vi har to barn sammen. Jeg traff ham når jeg var 17 og er nå 25. Relativt ung ennå synes jeg da.

Poenget er; at det siste halve året så har følelsene mine bare visnet henn. Jeg savner den lille ekstra tenningen jeg en gang hadde for ham. Når jeg nå ser på ham, så tenker jeg; BLÆÆÆ! Jeg føler jeg har mistet meg selv i dette ekteskapet!

Var ute på byen nå i helgen, og jeg klarte å tafse litt på en arbeidskolega av ham Har ikke noe følelser for denne manne! Men han vekket allikevel følelser i meg som jeg ikke har følt sammen med min mann på LENGE. Å det var bare såååå DEILIG!! Men jeg gikk ikke legner enn tafsing og små kyssing

Har hvertfall fått sagt til mannen min hva jeg føler, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre videre. Har tross alt slitt med denne følelsen ganske lenge. Men vi har to små å tenke på også. Han sier han er hodestupt forelsket i meg, og ikke vil gi slipp på meg.

Jeg elsker ham og er kjempeglad i ham...men mer som min beste venn

HVA SKAL JEG GJØRE??!!

Har en veninne som er akkurat like gammel som deg og som også ble sammen med kjæresten sin da hun var 17 år.

Idag er hun 25 år og de hadde vært sammen i 8 år da hun gjorde det slutt.

Grunnen var at hun hadde vært så ung da de ble sammen og hun følte at hennes identitet ikke var ferdig utviklet.

Hun føler at hun har gitt for mye slipp på ses selv i forholdet, rett og slett fordi hun var så ung.

Dette har jeg hørt flere historier om.

Hun føler at hun må leve på egenhånd, være bare seg, lære seg å være alene og gjøre seg sine erfaringer alene, noe hun ikke har gjor før.

Hun hadde ikke barn som deg og de hadde heller ikke giftet seg.

Dette er kanskje et veldig dårlig råd, men en side som kan være minst like viktig å tenke på, som hva du kan gjøre for å bringe gnisten tilbake i forholdet deres.

Hvis du føler at du mister deg selv for å bevare forholdet der du ville det skulle være, er det mange kvinner som har gjort det før deg, og kanskje selvoppofrelsen har ført til at følelsene forsvinner.

Kanskje du kan klare å finne deg selv i forholdet uten å bryte det?

Det er minst like viktig om ikke mest, i forhold til hvordan du skal fikse det som er mellom dere.

Akkurat hvordan vet jeg ikke, og jeg vet heller ikke mye om deg som person.

Gir du mye av deg selv i en konflikt eller på andre måter for å bedre situasjonen.

Har dere kommunisert slik at dere har misforstått hverandres behov slik at dere har endt opp med å gå på "tomgang"?

Først må du finne deg selv, hva du ønsker med livet og hvordan du ønsker at deres ekteskap skal være, og han må fortelle deg det samme.

VELDIG viktig å ikke anklage hverandre når en prøver å formidle det en ønsker, da motparten garantert vil lukke seg og angripe tilbake.

Prøv å finn ut hva dere ønsker og så langt det er mulig finne ut om dere kan møtes på halvveien.

Hvis du vil prøve å få ekteskapet til å fungere hadde nok det lureste vært å gå til en samlivsterapaut, da det virker som problemet er veldig komplekst.

Det ser ut som om du har mye du må jobbe med deg selv med.

Lykke til enn hva du bestemmer deg for:)

[Gjest Mysticgirl]

Jeg har vært sammen med min mann i 8 år, gift i 2 år og vi har to barn sammen. Jeg traff ham når jeg var 17 og er nå 25. Relativt ung ennå synes jeg da.

Poenget er; at det siste halve året så har følelsene mine bare visnet henn. Jeg savner den lille ekstra tenningen jeg en gang hadde for ham. Når jeg nå ser på ham, så tenker jeg; BLÆÆÆ! Jeg føler jeg har mistet meg selv i dette ekteskapet!

Var ute på byen nå i helgen, og jeg klarte å tafse litt på en arbeidskolega av ham Har ikke noe følelser for denne manne! Men han vekket allikevel følelser i meg som jeg ikke har følt sammen med min mann på LENGE. Å det var bare såååå DEILIG!! Men jeg gikk ikke legner enn tafsing og små kyssing

Har hvertfall fått sagt til mannen min hva jeg føler, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre videre. Har tross alt slitt med denne følelsen ganske lenge. Men vi har to små å tenke på også. Han sier han er hodestupt forelsket i meg, og ikke vil gi slipp på meg.

Jeg elsker ham og er kjempeglad i ham...men mer som min beste venn

HVA SKAL JEG GJØRE??!!

Her tror jeg du må prøve å snu tankegangen din litt, for det er veldig lett å tenke slik når man har vært sammen så mange år.

De følelsene som du beskriver har jeg erfaring med selv. De kommer og går i ett langt forhold. Det som kan hjelpe er å tenke positivt istedet for å dyrke de negative tankene. Feks tenke når du ser han: Åh så deilig han er, gleder meg til å ha sex med han senere og smake på han mmmm osv..Istedet for å tenke:blææææ!Da forsterker du de negative tankene om han.

Det kan hende det hjelper og ta vekk fokusen på det negative.

For selv om du tenker BLÆÆ! og det er vanskelig å tenke noe annet for det er jo det du føler, så er det lurt å vri litt om på det og tenke deilige tanker istedet og forbinde de med han

Endret 9. oktober 2007 av Mysticgirl

[Gjest Gjest]

Jeg elsker ham og er kjempeglad i ham...men mer som min beste venn

HVA SKAL JEG GJØRE??!!

Hvordan i herrens navn kan du si at du elsker ham når du bare tenker på ham som en god venn.... ???

[Heritære]

Hvordan i herrens navn kan du si at du elsker ham når du bare tenker på ham som en god venn.... ???

Så du elsker ikke din mor/far/bror/søster samtidig som de er din/dine venn/venner?

[Gjest =tentacle=]

Var ute på byen nå i helgen, og jeg klarte å tafse litt på en arbeidskolega av ham Har ikke noe følelser for denne manne! Men han vekket allikevel følelser i meg som jeg ikke har følt sammen med min mann på LENGE. Å det var bare såååå DEILIG!! Men jeg gikk ikke legner enn tafsing og små kyssing

HVA SKAL JEG GJØRE??!!

Du må i hvertfall disiplinere deg litt. Hvor ydmykende ville ikke du synes det var om han hadde tafset og småkysset på DIN ARBEIDSKOLLEGA som du skulle treffe på jobb hver dag, fordi han ikke tente på deg?

[bugly]

Jepp jeg skjønner alt det dere sier. Og bare så det er sagt, jeg ELSKER ham som en venn.

Uansett, jeg vet at det var helt hull i hodet av meg å tafse på kolegaen hans. Helt og holdent IDIOTISk fra min side, ingen unnskyldning å komme med der.

Det som er det største problemet mitt her er vel egentlig at jeg ikke tiltrekkes av ham lenger. og jeg kalrer ikke helt å finne ut hvordan jeg skal klare å bli det igjen når jeg ikke har vært det på lenge.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker dere trenger terapi sammen. Helt ærlig mener jeg det er alt for tidlig å gi opp forholdet nå bare fordi du har mistet følelsene for ham. Følelser går opp og ned i et forhold, og når du giftet deg med ham lovet du faktisk å være med hans side hele livet. Jeg mener du ikke bør vurdere å gå fra ham før du virkelig har forsøkt å få liv tilbake til forholdet deres, og til det ikke finnes noen annen utvei. Og helt ærlig mener jeg også at så lenge dere er gift bør du fortsette å være sammen med ham så lenge dere har det ok sammen og kommer over ens, da for barnas skyld. Men det er kanskje mulig at jeg har et litt gammeldags syn på ekteskap. Alt jeg vet er at følelsene ikke vedvarer livet gjennom, men går opp og ned, skal man gi opp i den første nedeperioden ville ingen vært gift.

Så ja terapi er nok det eneste svaret jeg kan gi deg. Det er mulig å bringe følelser og spenning tilbake til et dødt samliv, og om ikke annet er det mulig å forsøke.

Går dere på dater sammen? Ut på byen sammen? Reiser dere bort alene sammen? Gjør dere en innsats for å holde spenningen oppe i sexlivet? (kjøp en del bøker og få masse gode tips her)

[Gjest Gjest_Hønepøne_*]

Jeg tenker dere trenger terapi sammen. Helt ærlig mener jeg det er alt for tidlig å gi opp forholdet nå bare fordi du har mistet følelsene for ham. Følelser går opp og ned i et forhold,...

Alt jeg vet er at følelsene ikke vedvarer livet gjennom, men går opp og ned, skal man gi opp i den første nedeperioden ville ingen vært gift.

Jeg er enig i at terapi kan være en løsning. Evt også som foreslått på slutten av innlegget - å ta i et tak selv for å få tilbake gnisten. Hvis dette er første nedtur, om enn den har vart en stund, betyr ikke det at forholdet ikke kan reddes. Men da må man ville det, ønske å gjøre en innsats.

Og helt ærlig mener jeg også at så lenge dere er gift bør du fortsette å være sammen med ham så lenge dere har det ok sammen og kommer over ens, da for barnas skyld. Men det er kanskje mulig at jeg har et litt gammeldags syn på ekteskap.

MEN - bli for guds skyld ikke pga barna. Er ikke foreldrene lykkelige, da merker barna det. Og barn som merker at foreldrene ikke tillater seg sin egen lykke, de kommer til å få problemer med å tillate å føle seg lykkelig selv. Og det er det ingen som ønsker for sine barn!

[Gjest Gjest]

MEN - bli for guds skyld ikke pga barna. Er ikke foreldrene lykkelige, da merker barna det. Og barn som merker at foreldrene ikke tillater seg sin egen lykke, de kommer til å få problemer med å tillate å føle seg lykkelig selv. Og det er det ingen som ønsker for sine barn!

Jo mulig det. Jeg mener likevel at om foreldrene har det ok sammen og kommer godt overns (som jeg skrev over, men bare mangler følelser) kan de ha et godt ekteskap sammen så lenge barna er små. En helt annen sak blir det om foreldrene krager mye og ikke klarer å ha det greit sammen, det har ikke barna godt av.

Det er mange som ikke er lykkelige i faser av livet sånn generellt og jeg tenker at barn heller har godt av å lære verdien av hva det er å ha en stabil familie hvor man stiller opp for hverandre heller enn å lære at man skal jager sin egen lykke, og setter den først. Men det er forskjewll på det å ha et ok ekteskap med en man er glad i (men ikke elsker lenger) og det å ha et virkelig ulykkelig ekteskap hvor man hater partneren, det er noe barn ikke har godt av å leve i. Og jeg mener man bør til så lang grad som mulig strekke seg for å få forholdet til partneren til å fungere så lenge det er barn i bildet, man skal ikke være sammen bare pga barna men man skal jobbe ekstra mye for å få forholdet til å FUNGERE for barna. En vesentlig forskjell som jeg kanskje ikke fikk frem skikkelig tidligere

[Gjest Gjest_Hønepøne_*]

Jo mulig det. Jeg mener likevel at om foreldrene har det ok sammen og kommer godt overns (som jeg skrev over, men bare mangler følelser) kan de ha et godt ekteskap sammen så lenge barna er små. En helt annen sak blir det om foreldrene krager mye og ikke klarer å ha det greit sammen, det har ikke barna godt av.

Det er mange som ikke er lykkelige i faser av livet sånn generellt og jeg tenker at barn heller har godt av å lære verdien av hva det er å ha en stabil familie hvor man stiller opp for hverandre heller enn å lære at man skal jager sin egen lykke, og setter den først. Men det er forskjewll på det å ha et ok ekteskap med en man er glad i (men ikke elsker lenger) og det å ha et virkelig ulykkelig ekteskap hvor man hater partneren, det er noe barn ikke har godt av å leve i. Og jeg mener man bør til så lang grad som mulig strekke seg for å få forholdet til partneren til å fungere så lenge det er barn i bildet, man skal ikke være sammen bare pga barna men man skal jobbe ekstra mye for å få forholdet til å FUNGERE for barna. En vesentlig forskjell som jeg kanskje ikke fikk frem skikkelig tidligere

Jeg er enig i at man ikke bare skal pakke sakene sine så fort ting blir kjedelige eller hverdagslige. Og det er også stor forskjell på bølgedalene og de vedvarende nedturene. Barn bør absolutt lære at forhold ikke er et bruk og kast-fenomen, og at det krever noe av alle involverte for å få det til å fungere.

Men er det tomt for de romantiske følelsene, gleden ved å være i forholdet er borte, man bare eksisterer og gjør plikter og holder maskineriet i gang av vane og for å holde hjemmet stabilt for barna... Selv om foreldrene kommer overens og klarer å samarbeide om de hverdagslige tingene. Da tror jeg barna merker det. Og det er et tungt ansvar for barn å ha. Og det er lett å føle skyld. Det er ikek gitt at alle barn kjenner dette ansvaret, men det er forskjell på barn. Noen er mer vare for foreldrenes følelser enn andre.