Unnvikende personlighetsforstyrrelse ?

[Gjest redd mann]

Noen her som har det, eller kjenner noen som har det ?

Tror jeg sliter med det selv, har hatt en følelse av at noe er "galt" hele livet, men ikke prøvd å finne noe utav det før nå i det siste. Jeg har aldri gått til psykolog..

Det som står på denne siden under "unnvikende personlighet", kjenner jeg meg veldig igjen i:

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=322409

Men, hvordan er sjansen til å bli frisk av dette her ? Jeg 35 år, så sjansen for at personligheten min kan endres er vel små ? Hjelper det med endring av tønkemønstre eller medisiner når personligheten er "satt" ?

Hilsen ensom sjel..

[Crash]

.

Endret 30. mai 2018 av Crash

[Gjest redd mann]

Takk for tilbakemelding !

Jeg kan vel si dette greiene har styrt livet mitt i negativ retning, ja. Har fått noe utdannelse, men ikke mer enn vgs nivå, og jeg har aldri flyttet ut til noen av de store byene for å ta høyere utd. pga dette. Har heller aldri bodd for meg selv, har bodd hos foreldrene, eller broren min. Og, ikke så overraskende, vært alene hele livet (ingen kjæreste).

Jeg har faktisk vært i jobb opp igjennom, men veldig lite i det yrket jeg faktisk er utdannet i. Det har gått i ufaglærte jobber stort sett. Det har jo også vært "huller", perioder der jeg har gått arbeidsledig, uten noen rimelig forklaring (utenom psyken da, men det har jeg ikke sagt til noen). Så økonomien er heller laber.

Er arbeidsledig akkurat nå for tiden også, mangler totalt selvtillit for å søke på jobber. Jeg kan heller ikke ta hva som helst. En jobb i en butikk for eksempel, vil være vanskelig, spesielt å sitte i en kasse, hvis det skulle være kø..

Jeg har noen "barndomsvenner", men jeg har trukket meg unna dem, jeg har ikke mye til felles med dem heller (de er etablerte forlengst), eneste kameraten jeg egentlig har, er broren min..

Jeg skjønner det ikke er mulig å fastslå at man har problemer, bare ved å lese på en side på nettet, men jeg har vel omtrent samtlige av de trekkene som ramses opp der, og det har påvirket livet mitt i stor grad, så jeg tror det stemmer ganske bra..

Det å bli som alle de andre kommer aldri til å skje meg heller, men jeg har ett savn over å ikke ha kunnet oppleve alle de "vanlige tingene" som er så viktige. Reise på hybel, ta høyere utdannelse, bo for seg selv, bli selvstendig, leve sammen med ei dame, realisere seg selv..

Noen av de tingene må jeg bare innse aldri kommer til å skje, siden jeg er blitt for gammel. De andre klarer jeg kankje etterhvert, men det er vanskelig. Spesielt når så lang tid er gått, og det man liksom skulle opplevd på visse tidspunkter i livet ditt, aldri hendte..

En psykolog kan kanskje hjelpe litt, men han kan ikke gi meg tilbake alle de årene jeg mistet.

[Crash]

.

Endret 18. mai 2018 av Crash

[Gjest Veronica Mars]

Jeg har også unnvikende personlighetsforstyrrelse. Har vært i behandling i over fire år tilsammen, og det begynner endelig å hjelpe. Jeg er 25 år nå, og har studert siden videregående, men har likevel kun omtrent 2 år med eksamener pga. av at jeg har vært syk.

Jeg har aldri hatt noe jobb utenom bittelitt sommerjobb, men NAV prøver å få meg ut i arbeidstrening snart. Har vært klar for det lenge, så jeg er glad for at det skjer noe, selv om det er veldig skummelt også.

Så det eneste jeg kan si er vel at behanding hjelper, men at det kan ta lang tid. Gå til fastlegen din og fortell om hvordan du har det, så vil du bli utredet hos en psykolog. Du får i hvert fall aldri til noen av de tingene du ønsker deg i livet om du ikke begynner et sted.

Du kan sende meg PM også hvis du vil.

[Gjest Gjest]

hei på deg

Jeg har vært så heldig å fått jobbe på kontoret på en psykiatrisk dagavdeling, og tror kanskje dette kunne være et tilbud du kunne fått nytte av.

Dagavdelingene finnes over hele landet og der går du i gruppeterapi intensivt i en periode (hos oss var det et halvt år), deretter kan du gå videre i gruppe en gang i uken.

I den intensive fasen er man tilstede 5 timer dagen 4 dager i uken og har da to grupper for dagen samt lunsj. Det er forskjellige grupper, samtalegrupper, billedterapigrupper, bevegelsesterapi, problemløsninggrupper. Det vil nok variere fra sted til sted.

Grupper der jeg var hadde 8 personer.

De som går i grupper der lider gjerne av personlighetsforrstyrrelse, angst og depresjon og som av sine egne grunner ikke klarer å fungere i dagliglivet.

Det er helt fantastisk å se hvordan en person blomstrer opp over tiden i gruppen. De har ikke bare terapeutene til hjelp, men også hverandre i gruppen.

Du kan lese mer om dette her:

http://www.med.uio.no/us/dn/

Du blir henvist dit av din fastlege.

Lykke til videre

[Gjest hemmelignemmelig]

jeg har fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse.. og jeg er 20 så håper det går ann å komme seg ut av det mønsteret :/

[Gjest Frk Åberg]

Jeg har to råd:

1. Ikke driv med selvdiagnostisering. Det er vanskelig å se seg selv objektivt, samt i hvor stor grad man oppfyller diagnosekriteriene. Kanskje du har en personlighetsforstyrrelse, eller kanskje du leter etter noe som kan gi deg en ytre forklaring på det som har gått galt i livet ditt. Det er fort gjort å tro at man f.eks. har en personlighetsforstyrrelse, uten at man nødvendigvis har det.

2. Kan det være en idé å sette seg på venteliste hos en psykolog? Denne vil kunne hjelpe deg med å svare på om du har en personlghetsforstyrrelse, i tillegg til å hjelpe deg med de tingene du sliter med, om de skyldes personlighetsfortyrrelse eller ei. Du må ikke gi opp og tenke at dette er livet ditt, og slik er det dømt til å være. Med hjelp utenfra kan du kanskje klare å få livet ditt i den retningen du ønsker.

[Gjest Krusedulle]

hei på deg

Jeg har vært så heldig å fått jobbe på kontoret på en psykiatrisk dagavdeling, og tror kanskje dette kunne være et tilbud du kunne fått nytte av.

Dagavdelingene finnes over hele landet og der går du i gruppeterapi intensivt i en periode (hos oss var det et halvt år), deretter kan du gå videre i gruppe en gang i uken.

I den intensive fasen er man tilstede 5 timer dagen 4 dager i uken og har da to grupper for dagen samt lunsj. Det er forskjellige grupper, samtalegrupper, billedterapigrupper, bevegelsesterapi, problemløsninggrupper. Det vil nok variere fra sted til sted.

Grupper der jeg var hadde 8 personer.

De som går i grupper der lider gjerne av personlighetsforrstyrrelse, angst og depresjon og som av sine egne grunner ikke klarer å fungere i dagliglivet.

Det er helt fantastisk å se hvordan en person blomstrer opp over tiden i gruppen. De har ikke bare terapeutene til hjelp, men også hverandre i gruppen.

Du kan lese mer om dette her:

http://www.med.uio.no/us/dn/

Du blir henvist dit av din fastlege.

Lykke til videre

Ikke for å være uforskammet, men det høres ut som du har blitt "frelst" av det du jobber med, der du sitter på kontoret og "ser hvordan folk blomstrer opp"...

Jeg er en av dem som har gått i en slik gruppe- og for oss i gruppen er ikke virkeligheten helt slik du beskriver.

Det er ikke et alfa og omega å gå i en slik gruppe. Mange går der en stund før de blir skrevet ut- fordi terapien ikke er egnet for dem eller fordi de ikke blir noe bedre.

Andre har ikke nytte av gruppeterapien i det hele tatt. Da ber de ofte om å bli skrevet ut fordi de ikke merker noen fremgang av å sitte i gruppen og lytte til andres problemer.

Å gå i en slik gruppe er ikke det samme som å være på speiderleir der gode venner og speiderlederen samarbeider og støtter hverandre mens man lærer å tenne bål i regnvær... Terapien i gruppen er hardt arbeid- med seg selv.

Du er ansvarlig for din framgang- og kan se hvordan gruppen reagerer på deg slik at du lærer nye måter å være på.

Etter din tilmålte tid i gruppen blir du skrevet ut- om du har greid å gjøre noen grep i livet eller ikke.

Og for noen er endringen bare for en periode før de er tilbake i gamle mønstere.

Det er heller ikke bare å gå til lege og få plass i en slik gruppe. Man kan ikke bare bli henvist fra fastlegen til gruppeterapi. Man skal bli utredet av spesialist først, få en diagnose og bli vurdert for gruppen. Det er også lang ventetid bare for å bli vurdert.

Jeg synes ikke du som "har vært så heldig å få jobbe på kontoret" på en slik avdeling skal sitte på nettet og anbefale folk hva du tror de kan få nytte av. Ting er mye mer komplekst enn du tydeligvis vet.Det fins mange ulike diagnoser, og det er vanskelig å bestemme hvilken de forskjellige pasientene har. Det kreves tid til å finne ut dette og hvilken behandling som kan virke. Derfor tror jeg ikke at du, som ansatt på kontoret på dagavdelingen, kan vurdere hva som passer for en du har lest et innlegg fra på nettet.

Det er bedre å anbefale personer å snakke med legen sin enn å vise til hvor man selv jobber...

[Gjest Gjest]

Terapi tror jeg er en god ide. Det er utrolig hvor mye du kan endre gjennom å analysere og endre tankemønstre.

Sosiale evner kan læres i mye større grad en de fleste tror. Såkalte pickup artists har demonstrert det ut over en hver tvil. Det er folk som i utgangspunktet var sjanseløse hos damer som har analysert sosial adferd og så lært seg å bli suverene sjekkere og så hjelper andre via nett og via kurs å lære å sjekke eller bare generelt utvikle sosiale evner. Jeg har sett en rekke folk nærmest forandre personlighet (til det bedre) gjennom dette. Charismaarts.com er et slikt nettsted. Metoden de lærer bort fungerer glimrende både på generelt sosialt liv og for sjekking. Det er en meget sympatisk og naturlig metode og dreier seg overhodet ikke om triks. De har et veldig bra forum der hvor du kan utveklse erfaring med en rekke andre som er i samme situasjon som deg. Mange der som har vært jomfru til opp i tredve årene, men som nå drar damer i fleng og har stor vennekrets og generelt snudd livet sitt til det bedre.

I tillegg til terapi er det en rekke teknikker som fungerer utrolig bra for å redusere engstelighet og usiikerthet. Meditasjon, yoga og qigong har vist seg gjennom en rekke studier å fungere glimrende mot dette. Spesielt en kort daglig meditasjon har drastisk effekt på usikkerhet. Meld deg på et kurs hos Acem (mantrameditasjon) og kombiner det med litt enkel meditasjon med pusten som fokus. Etter litt erfaring med det kan du også lære deg inner smile og six healing sounds som er ekstra effektive for å gi selvfølelse. Over lang tid så bidrar også meditasjon til å gjøre deg langt mere emosjonelt og sosialt inteligent fordi man gjennom meditasjon blir veldig godt kjent med egne følelser noe som igjen er basisen for å forstå dem hos andre og man blir i tillegg svært god til å fange opp subtile signaler hos andre fordi man blir så våken, konsentrert og sensitiv av det. De som forsker på menneskers evne til å lese andres følelser fant at folk med lang erfaring med meditasjon var eksepsjonelt gode til å lese andre. Imidlertid kan evnen til å lese andre læres raskere via et program som er utviklet av forskere på ansiktsuttryk:

http://www.paulekman.com/

En annen ting som kanskje kunne være bra for deg er kampsport. Det er veldig bra på å utøve selvtillitt i tillegg til at du får vært sosial. Kombinasjonen av kampsport, terapi(arbeid med å endre tanker, meditasjo/yoga og arbeid med å bli mere sosial (charismaarts.com) vil på lang sikt gi skikkelige resultater og på kort sikt også bidra en god del til utvikling hos deg. Også dansekurs tror jeg kan være veldig bra.

Hvis du søker litt rundt på nettet vil du finne en rekke sider som har tips om å lære seg å lese kropsspråk bedre. Det tror jeg kan være velidg nyttig for deg.

Hypnose kunne også vært noe å prøve.

[Gjest pippi-langstrømpe]

Hei ensomme sjel.

Som det står øverst på siden du la ut link til: De 10 vanligste personlighetsforstyrrelsene har spesielle kjennetegn og du kan sikkert gjenkjenne trekk fra flere av disse hos deg selv. Det betyr ikke at du selv har en personlighetsforstyrrelse.

Jeg kjenner meg også igjenn i dette som står her. Men jeg har ikke unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Tror du at du lider av dette vil jeg råde deg til å ta en tur til fastlegen din og be om henvisning til psykolog.

Lykke til.

[Gjest Endelig Lykkelig]

Hei!

Jeg er 24 år og har nettopp fått vite av (av en am. psykolog) at jeg har såkalt avoidant personality style. Det er beslektet til unnvikende personlighetsforstyrrelse, men er en mildere variant. Unnvikende personligshetsforstyrrelse på engelsk kalles avoidant personality disorder. Avoidant personality style (APS) er et karaktertrekk, basert på tillærte handlingsmønstere og negative erfaringer i oppveksten. Det er altså ikke en forstyrrelse eller lidelse, men det er likevel noe som må behandles med terapi fordi det legger føringer for valg du gjør i forhold til jobb og utdanning, og fordi folk med APS gjerne opplever angst i sosiale settinger.

Du vet at du har "style" heller enn "disorder" hvis du blant annet føler at du har noen få venner eller familiemedlemmer du er veldig nære med, men er til gjengjeld noe avhengig av disse. De med personlighetsforstyrrelse vil ikke helt kunne slappe av selv med de aller nærmeste. Et annet skille som kanskje er litt lettere å oppdage, er at mens de med personlighetsforstyrrelsen ikke klarer å fokusere på hobbyer og arbeidsoppgaver og derfor klarer seg heller dårlig på skole og jobb, så har de med APS en egen evne til å kompensere for den sosiale angsten med å fokusere på hobbier og arbeidsoppgaver de får gjøre alene eller sammen med noen de føler seg komfortable med. Derfor klarer de seg som regel ganske bra på skole og jobb.

Det fine med begge gradene av denne lidelsen, er at det skal være lettere å behandle enn mange andre forstyrrelser eller problemer. Dette fordi folk med APS har et sterkt ønske om å få nære relasjoner med andre, og det er lettere å behandle problemer pasienten selv ønsker å gjøre noe med. Håper dette var til noe hjelp for de som lurer på om de lider av det samme.

PS: Her er en link til en amerikansk side for forklarer det ganske bra. Det kommer fra en kristen psykologisk organisasjon eller noe slikt, så det dukker opp noen referanser til Gud mot slutten, men om du ikke er troende er det bare å overse dem. Det gir et godt bilde uansett.

http://www.ncfliving.org/bk_124_avoidant1.php

[Gjest LR]

Noen her som har det, eller kjenner noen som har det ?

Tror jeg sliter med det selv, har hatt en følelse av at noe er "galt" hele livet, men ikke prøvd å finne noe utav det før nå i det siste. Jeg har aldri gått til psykolog..

Det som står på denne siden under "unnvikende personlighet", kjenner jeg meg veldig igjen i:

http://www.lommelegen.no/php/art.php?id=322409

Men, hvordan er sjansen til å bli frisk av dette her ? Jeg 35 år, så sjansen for at personligheten min kan endres er vel små ? Hjelper det med endring av tønkemønstre eller medisiner når personligheten er "satt" ?

Hilsen ensom sjel..

Her er de faste spørsmålene alle psykologer bruker for å stille diagnosen Unnvikende PF:

1. Har du unngått arbeidsoppgaver eller avtaler der du måtte forholde deg til mange mennesker?

2. Unngår du å bli kjent med folk fordi du er bekymret for at de ikke vil like deg?

3. Synes du det er vanskelig å være "åpen" selv når du er sammen med mennesker som står deg nær?

4. Engster du deg ofte for å bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner?

5. Er du vanligvis stille når du møter andre?

6. Tror du at du er mindre god, dyktig eller likendes enn folk flest?

7. Er du redd for å prøve noe nytt?

4 av disse må være oppfylt. Men det holder ikke at de er oppfylt, det må være så stor plage at de hindrer et sosialt liv, eller gjør det vanskelig å fungere i jobb, eller det må gi sterkt subjektivt ubehag. Det er forskjellen på når man har en "psykisk lidelse" eller bare noen utfordringer men som man lever greit med.

[ninuska_]

Tråden er ryddet for e-post,

ninuska_, moderator

[Gjest ingvild]

hei. jeg har fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. I tillegg er jeg besatt av snakking og at jeg ikke har noe å snakke om. når jeg bare går å tenker på det så får jeg jo heller ingenting å snakke om. det jeg tenkte litt på var å starte min egen form for terapi, men jeg trenger en eller flere som har mulighet til å være med. vi kan møtes en gang i uken for eksempel å øve oss på og fortelle historier til hverandre og gi hverandre tilbakemedlinger på språk og kroppsspråk slik at vi kan bli tryggere på hvordan vi fremtrer. vi kan også bruke videokamera slik at vi også får se oss selv. dessuten så blir vi ikke ensomme hvis vi har hverandre. er det noen som har mulighet til å møtes på dagtid hjemme hos meg eller deg? etterhvert kan vi også flytte oss ut på kafe o.l. slik at det blir større utfordringer etterhvert. jeg sjekker svarene her hver dag slik at vi kan kontaktes

[soltoben]

...

Endret 30. oktober 2011 av soltoben

[Gjest Mg]

Jeg har etter utredning nylig fått diagnosen sosial angst.. i tillegg oppfyller jeg alle krav til unnvikende pesonlighetsforstyrrelse men psykolgoen og "teamet" (går til dps) ville ikke sette personlighetsforstyrrelse-diagnose på meg når jeg enda er så ung...

Gjest_ingvild_* og soltoben , hvor gamle er dere?

[Gjest ingvild]

Jeg vil veldig gjerne bli med, men kan ikke på dagtid.

Bor i Oslo, hva med deg?

hvem er du da. og hvordan skal vi få personlig kontakt her. hvis jeg skriver mail o.l blir det fjernet..

[Auri]

Ingvild: Lag deg en brukerkonto

Hei TS. Selv er jeg stikk motsatt av deg, en blanding av emosjonelt ustabil og histrionisk PF. Jeg har gått i gruppe på min lokale DPS, og der var det også en gruppe for de med unnvikende. Ettehvet havna vi i blanda grupper. I begge gruppene var det mennesker fra 18-60, så du er overhodet ikke for gammel for å bli frisk Du burde ta kontakt med fastlegen din og be om en henvisning. Jeg har vært gjennom to års behandling nå, og er et nytt menneske... Du må være forberedt på at behandling er tøft, og psykologen gir deg ikke noe gratis, du må jobbe selv. Men jeg lover at det er verdt det.

[Auri]

Ikke for å være uforskammet, men det høres ut som du har blitt "frelst" av det du jobber med, der du sitter på kontoret og "ser hvordan folk blomstrer opp"...

Jeg er en av dem som har gått i en slik gruppe- og for oss i gruppen er ikke virkeligheten helt slik du beskriver.

Det er ikke et alfa og omega å gå i en slik gruppe. Mange går der en stund før de blir skrevet ut- fordi terapien ikke er egnet for dem eller fordi de ikke blir noe bedre.

Andre har ikke nytte av gruppeterapien i det hele tatt. Da ber de ofte om å bli skrevet ut fordi de ikke merker noen fremgang av å sitte i gruppen og lytte til andres problemer.

Å gå i en slik gruppe er ikke det samme som å være på speiderleir der gode venner og speiderlederen samarbeider og støtter hverandre mens man lærer å tenne bål i regnvær... Terapien i gruppen er hardt arbeid- med seg selv.

Du er ansvarlig for din framgang- og kan se hvordan gruppen reagerer på deg slik at du lærer nye måter å være på.

Etter din tilmålte tid i gruppen blir du skrevet ut- om du har greid å gjøre noen grep i livet eller ikke.

Og for noen er endringen bare for en periode før de er tilbake i gamle mønstere.

Det er heller ikke bare å gå til lege og få plass i en slik gruppe. Man kan ikke bare bli henvist fra fastlegen til gruppeterapi. Man skal bli utredet av spesialist først, få en diagnose og bli vurdert for gruppen. Det er også lang ventetid bare for å bli vurdert.

Jeg synes ikke du som "har vært så heldig å få jobbe på kontoret" på en slik avdeling skal sitte på nettet og anbefale folk hva du tror de kan få nytte av. Ting er mye mer komplekst enn du tydeligvis vet.Det fins mange ulike diagnoser, og det er vanskelig å bestemme hvilken de forskjellige pasientene har. Det kreves tid til å finne ut dette og hvilken behandling som kan virke. Derfor tror jeg ikke at du, som ansatt på kontoret på dagavdelingen, kan vurdere hva som passer for en du har lest et innlegg fra på nettet.

Det er bedre å anbefale personer å snakke med legen sin enn å vise til hvor man selv jobber...

Ikke for å være uforskammet, men å sitte og rakke ned på et tilbud bare fordi det ikke funket for deg, er ikke så veldig positivt akkurat. Jeg er pasient og har akkurat samme erfaringene som personene du siterte. Javisst er det tøft, men gud så givende det er også. Men, det kommer ann på egen innstilling, de andres innstilling, kjemien med de andre, og kjemien med gruppelederne.