Hvor mye kan en miste før en mister forstanden?

[Tweak]

Jeg er ny på forumet, og risikerer vel å bli gjenkjent med alle disse detaljene, men shit la gå... Jeg føler for å snakke om det uansett...

Pappa ble syk da jeg var lita jente, men han ble heldigvis frisk igjen. Det var kreft. Men for ikke så alt for mange år siden kom beskjeden om at han hadde fått kreft på nytt. Det ble stabilisert med medisin, men de kunne ikke gjøre han frisk. For litt over to år siden fikk vi beskjeden om at kreften hadde spredd seg, og at selv om de ikke visste hvor lang tid det kom til å ta, så kom han alsri til å bli frisk igjen. Han ble stadig dårligere. Vi besøkte farmor og farfar, så han fikk møte de for siste gang (tenker på det slik i ettertid). Den julen var rar. Vi førsøkte å beholde tradisjonene våre, men pappa kastet opp og var uvel og begynte å forandre seg pga medisinene han gikk på. Jeg var midt i masterstudiene mine, og fortsatte med de i bergen, selv om jeg kanskje burde vært hjemme hos mine foreldre. Pappa var så stolt over at jeg studerte, så jeg ville gjennomføre.

I februar i fjor dro jeg hjem, for å feire bursdagen hans. Men han ble så raskt mye dårligere, ble innlagt og så var det slutt.

Jeg og mamma ordnet med begravelsen. Vi ville så gjerne ha familien der, men når de kom så var det plutselig som om jeg ville ha alle bort igjen. Bare få uker etterpå var jeg i gang med utdannelsen min igjen. Jeg ville jo gjennomføre, pappa ville jo ha vært så stolt.

Svigerinnen min var gravid og skulle føde på forsommeren, men så fikk vi vite et par dager før termin at babyen var død... Da ble det enda en begravelse.

På høsten, så fikk vi beskjeden om at min farmor også hadde gått bort. Det var så rart å møte familien igjen i enda en begravelse. Følte meg utenfor på en måte. Klarte ikke å sette meg inn i hvordan andre kunne ha det.

Rett før jul samme året, så fikk jeg beskjed om at en av onklene mine hadde gått bort helt plutselig. Han var skilt fra min tante, men i hele oppveksten min så var han jo en onkel for meg. Prøvde å trøste søskenbarna mine som best jeg kunne, men det var tøft.

Jeg skulle levere masteroppgaven min tidlig på våren, men dagen før jeg skulle levere den, hadde akkurat lagret den endelige versjonen. Da ringer mamma og sier at mormor har gått bort. Det skjedde natten før, men de ventet til jeg var helt ferdig med oppgaven før de sa det til meg. Jeg skulle ikke forstyrres enda en gang. Jeg leverte oppgaven og reiste rett hjem til begravelse.

Nå går jeg bare og venter og forbereder meg på neste katastrofe eller tragedie... Prøver ¨takle alt sammen, men det er dyttet til et sted langt bak i hodet. Venter på at det skal komme fram og da kommer jeg nok til å bryte sammen...

Ville bare fortelle deler av min historie...

[Usikker]

Takk for at du deler med oss. Av egen erfaring vet jeg at det er godt å dele - og at det faktisk hjelper å snakke om det som er vondt. Og at det også hjelper å skrive!

Etter det du forteller så skjønner jeg godt at du "venter på neste katastrofe"............ Det blir gjerne til at man tenker sånn når det har skjedd mye på kort tid. Ikke unormalt det.

Har du ingen du kan snakke med - dele tanker med? Jeg tror ikke du har klart å bearbeide alt som har skjedd jeg.......... det har jo skjedd så mye. Du har ikke fått tid til å bearbeide en sorg, før en ny tragedie har skjedd. Da er det en fare for at det "hoper seg opp".

Kanskje du kan snakke med legen din? Få en henvisning til en psyk. sykepleier i kommunen som kan hjelpe deg. Eller rett og slett bare snakke med legen.

Søk hjelp - ikke vær for stolt til å ikke gjøre det. Det er ikke alle ting man skal og bør takle på egen hånd.

Vil bare ønske deg lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd noe av det samme for flere år siden, og jeg kan love deg at vi mennesker er sterke, og det skal vanligvis mye til før man mister forstanden. I løpet av få år mistet jeg min mormor, min eneste søster, min pappa, et barn jeg var gudmor til, mine barns oldemor, mitt ufødte barn og til sist min svigermor. Gudene skal vite at jeg tenkte de samme tankene som du: når kommer neste katastrofe???

I jobben min står jeg overfor mennesker i krise, og jeg ser at de aller, aller fleste er sterke, vi er laget for også å tåle sorg og kriser.

Det som faktisk er godt, er å møte min søsters venner, og gråte sammen en skvett og vite at det er flere enn meg som ennå savner henne - etter flere år. Da vet jeg at jeg ikke er gal som fortsatt kjenner det savnet etter henne som jeg gjør. Det er faktisk en normal reaksjon. Jeg har vel etter alle disse personlige erfaringene, og erfaringene i jobben, lært meg å se at innimellom alle små og større katastrofer i livet, så kommer det også solskinnsdager. Bare se deg rundt.

[Gjest Jeg er også der....]

Hei.

Jeg er også litt der hvor du sier, jeg har sykdom og død på alle bauer og kanter. Alle rundt meg sier at : Når skal hun få nok.. og du verden jeg føler det også sånn til tilder.

Men nå sies det jo som en annen også nevner... man får ikke mer enn det man takler. Skulle alikevel gjerne vært det foruten.

Jeg har venner som ennå ikke har opplevd en "vond" ting her i verden, og vi er 35 år.

Jeg har sykdom på foreldre, svigerforeldre og nå sist mannen min. Denne gangen er det også jeg som er i faresonen.. venter på svar på kul i brystet. Og nå tenker jeg som så: hvorfor skal det ikke skje meg, når det skjer alle andre rundt meg. Det var jo liksom bare jeg som manglet.

Huff.. dette var kanskje ikke særlig muntert, men jeg tror som sagt det skal en del til før du mister forstanden. Jeg har riktig nok brukt en coach underveis for å gi meg litt energi.

Jeg håper det går bra med deg... og tenker på deg.

klem

[Gjest Elize]

[Gjest Gjest]

har opplevd det samme for noen år siden og føles som jeg er midt inne i en sånn periode igjen som bl.a inkluderer at jeg selv er syk. selv om man aksepterer at livet ikke fordeler flaks og uflaks likt så er det noen ganger vanskelig når man, som nevnt før her, har venner som aldri har opplevd noe verre enn egen kjærlighetssorg (uten at jeg skal banalisere det altså).

Jeg er ennå ikke 30 men håper på at flaksen min skal snu. Vet at jeg er sterk og skal komme meg gjennom dette men vet jo at jeg må gjennom en vond periode nå og gleder meg jo ikke akkurat....

[gatebil]

Først: ..Mange til TS, forstår godt at du har det tøfft og går å venter på neste katastrofe..

en ting jeg har lært meg opp igjennom årene er at det er i motgang man vokser..man lærer utrolig mye om seg selv og om andre. Man merker veldig godt hvem som er virkelige venner og hvem man kan gå til om ting er vondt.

Jeg har opplevd en del dødsfall, men over tid (år) det tetteste var det 1,5år mellom, å da følte jeg jeg akkurat hadde kommet over det forrige da det nye kom.

Jeg kjenner mennesker på over tredve som aldri har opplevd å miste noen nære, å jeg ser så godt på de at de har helt panikk om det blir snakket om død og sorg, de skjønner det liksom ikke helt. Jeg er 26 og mistet den første personen jeg var glad i da jeg var 7.

det jeg har valgt å ta med meg videre er alle de gode minnene, hvor heldig jeg var som faktisk var i familie med denne fantastiske personen. Jeg har fortsatt dager/kvelder jeg kan sitte å tenke tilbake på alt sammen og felle noen tårer fordi jeg savner de.. men er ikke det lov da(?).. det er litt godt å få det ut også. Jeg klarer ikke å snakke om sånne ting med familien, åpnet meg mer for søsken de siste årene. Men jeg tyr heller til venner eller arbeidskollegaer, og deler erfaringer med de..

En ting har jeg hvertfall lært, man skal ta vare på alle man er glad i som og aldri vente til neste dag med å gjøre eller si det du skulle ha gjort/sagt i går..

det er lov å :gråte: , det er lov å være , det er lov å søke noen å med og det er lov å gi hverandre en

ta vare på hverandre når ting er tungt