Følelsesløs

[Gjest Gjest_Rebecca_*]

Jeg har fått høre at jeg er kald av meg, at jeg eier ikke følelser, men folk tar helt feil.

Jeg tør bare ikke å vise følelser.

Jeg er livredd for å vise folk at nå er jeg trist og lei meg, og dette er ikke noe jeg vil eller orker å gjøre.

Jeg tør ikke si ifra til folk at det de gjør nå mot meg er ikke kjekt for min del.

Jeg tør heller ikke å si at jeg er glad i dem, og at de betyr mye for meg. Ikke til søsteren min en gang. Hun er 11. Hun sender hele veien sms til meg hvor det står forskjellige ting og Love You. Jeg skriver ikke slikt tilbake. Det er jo helt sykt, jeg kan ikke si til min 11 år gamle søster at jeg er glad i henne!

Jeg drømmer, ja drømmer(!), om at jeg er slik som mine venner, at jeg har en kjæreste, men den gang ei. Jeg tør ikke det heller. Kan snakke med gutter som venner, men ikke noe mer. Jeg er så utrolig redd for at de bare bruker meg, at de kommer til å såre meg. Jeg er så redd for å være sårbar.

Jeg har blitt mobbet i 10 år, men det er over nå. Jeg har flyttet 5-6 timer vekk fra den plassen, helt alene. Går på ny skole og stortrives der. Alle er kjempekjekke:-D

Så jeg burde ha kommet over mobbinga, og jeg er ikke sint pga mobbinga, men pga det klarer jeg ikke det med følelser.

Du hører om det i sanger hele veien, og alle tenker Klisje, men det er faktisk sant, jeg har rett og slett bygget opp et skjold. Ingenting rekker inn til meg, og jeg tar meg ikke nær av noen ting lenger, ikke en gang hvis det er positive ting. Ingenting kommer ut heller.

Har vurdert å snakke med noen om hva jeg føler, men jeg tør ikke. Skrev dette her som gjest, er egentlig bruker, men jeg tør ikke bruke nicket mitt, i tilfelle noen kjenner meg.

Hva kan jeg gjøre for å ikke være en slik kald person som alle tror jeg er? :gråte:

[Gjest Gjest_Rebecca_*]

Vet ikke om dette var plass og legge det ut på..men passet bedre her enn andre plasser, tror jeg!

[Hutula]

Med den mobbeproblematikken så er det ikke rart at du har laget deg en beskyttelse mot omverdenen. Men så fint at du har det bra nå!

Var jeg deg, ville jeg gått til legen, fortalt hvordan jeg hadde det og bedt om henvisning til psykolog. En psykolog kan hjelpe deg å lære andre strategier for å håndtere følelsene dine. Lykke til!

[Gjest Gjest_Rebecca_*]

Med den mobbeproblematikken så er det ikke rart at du har laget deg en beskyttelse mot omverdenen. Men så fint at du har det bra nå!

Var jeg deg, ville jeg gått til legen, fortalt hvordan jeg hadde det og bedt om henvisning til psykolog. En psykolog kan hjelpe deg å lære andre strategier for å håndtere følelsene dine. Lykke til!

Har vurdert det, med psykolog. Men er det ikke veldig dyrt?

Jeg tror det ville hjulpet meg, bare fortalt en person hva jeg egentlig føler, selv om det ikke henger sammen..

Er en nødt til å gå til legen for å få henvisning? Vet liksom ikke helt hva jeg skal si til legen: eh du, jeg har litt problemer med å takle og vise følelser, gidder du å henvise meg til psykolog eller?

[Gjest bare en gjest jeg og]

Har vurdert det, med psykolog. Men er det ikke veldig dyrt?

Jeg tror det ville hjulpet meg, bare fortalt en person hva jeg egentlig føler, selv om det ikke henger sammen..

Er en nødt til å gå til legen for å få henvisning? Vet liksom ikke helt hva jeg skal si til legen: eh du, jeg har litt problemer med å takle og vise følelser, gidder du å henvise meg til psykolog eller?

Jeg har det mye som deg,og jeg går hos psykolog. Og det er egentlig så enkelt som du sier det...Bare spør legen etter henvisning til psykolog fordi du har emosjonelle vansker. Det koster litt penger, men med egenandelkort så kommer du raskt til frikortgrensa...Men selv om det koster litt- så er det en investering, men du må være forberedt på at det krever litt av deg. Men tror du vil ha veldig godt av det:)

[Sidsel]

Hvis du går på skole så har dere vel en helsesøster eller skolepsykolog eller lignende? Jeg vil anbefale deg å gå til denne personen, så får du hjelp til å finne ut hvordan du går fram.

Ellers må jeg si at det tar nok litt tid å bygge ned et skall som det har tatt deg ti år å bygge opp! Men om du gjerne vil si til folk at du er glad i dem kan du jo begynne å øve med litt "mildere" former? Hva med bare "Så hyggelig å høre fra deg", "gleder meg til å se deg igjen" eller "takk for i kveld, jeg har hatt det veldig koselig". Personlig synes jeg ofte sånne kommentarer er mye koseligere enn "glad i deg" eller "love you".

Endret 7. oktober 2007 av Sidsel

[Gjest Gjest]

Dersom du med skole med høyskole eller universitet, så dekker studentsamskipnaden opptil 12 timer hos psykolog. Se på informasjonssidene til den skolen du tilhører. '

Dersom du fortsatt er på videregående, så skal helsesøster eller skolens rådgiver kunne sette deg i kontakt med psykologtjeneste.

[Gjest Gjest_Rebecca_*]

Jeg har veldig lyst å gå til psykolog, men jeg vet ikke om jeg klarer og snakke.. Da er det jo lite vitsi å gå der. Når jeg ikke klarer og snakke om det jeg vil snakke om!

Sidsel:

Jeg øver meg. Har blitt flinkere til og si slike ting til folk.

Har blitt flinkere til og ta ting til meg og, positive ting vel og merke.

Går på videregående. Kristen privatskole, så forholdet der er veldig mye bedre enn en vanlig offentlig videregående..men uansett, helsesøster er og læreren min i 2 fag og kontaktlærer, så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal snakke med henne samtidig som jeg skal late som ingenting i timene?

Men jeg tror kanskje jeg snakker med legen. Har akkuratt bytta lege, siden jeg har flyttet. Blir det teit, å spørre om det første gang om jeg kan få henvisning til psykolog?

[Hutula]

Nei, det er slett ikke teit. Bestill time, du!

Det er ofte lange ventelister til psykolog med offentlig avtale. Men når du får avtale, tror du at det kunne vært en idé å skrive et brev hvor du forteller hva du har opplevd og det er vanskelig å snakke om, så kan dere forsøke en gradvis tilnærming til problemet?

[Gjest Gjest_Rebecca_*]

Nei, det er slett ikke teit. Bestill time, du!

Det er ofte lange ventelister til psykolog med offentlig avtale. Men når du får avtale, tror du at det kunne vært en idé å skrive et brev hvor du forteller hva du har opplevd og det er vanskelig å snakke om, så kan dere forsøke en gradvis tilnærming til problemet?

Skal jeg liksom skrive et brev bare, og gi det til h*n første gang.. så skal h*n lese det, mens jeg er der?

[Gjest Gjest]

Skal jeg liksom skrive et brev bare, og gi det til h*n første gang.. så skal h*n lese det, mens jeg er der?

Det kan være veldig bra å lese litt om temaet før man kontakter psykolog, for eksempel her.

..eller andre sider, søk !

[Gjest Gjest_Rebecca_*]

Det kan være veldig bra å lese litt om temaet før man kontakter psykolog, for eksempel her.

..eller andre sider, søk !

Jeg er ikke deprimert da..

men hva skal jeg i så tilfelle lese om? Jeg vet jo selv hva som er problemet. Jeg vet hva problemet er, jeg klarer bare ikke å fikse det.. ??

[Hutula]

Skal jeg liksom skrive et brev bare, og gi det til h*n første gang.. så skal h*n lese det, mens jeg er der?

Ja, for eksempel. Jeg vet om flere som har gjort det.

[Gjest AnneShirley]

Det er jo helt sykt, jeg kan ikke si til min 11 år gamle søster at jeg er glad i henne!

Det hørtes ut som et bra sted å begynne synes jeg For du er vel ikke redd for avvisning fra henne?