Venner som suger ut energi

[Donpedro]

Jeg kjenner en person fra langt tilbake i livet. Gammel vane har gjort at denne personen har blitt sett på som en del av mitt nærmeste nettverk.

Det siste året har jeg stønnet litt når denne personen ringer. Det er kun når det er i denne personens interesse å ta kontakt, og det er ofte når personen har problemer og trenger hjelp (praktisk hjelp, råd, penger, samvær, skulder å gråte på).

På grunn av flere omstendigheter jeg ikke vil skrive om her, har jeg kommet til at denne personen igrunnen ikke har tilført livet mitt annet enn stress, bekymringer og bryderi de siste 10 årene.

Slikt har jeg igrunnen ikke overskudd til lenger. Jeg trenger venner som også kan hjelpe meg om det trengs, som jeg gleder meg til å møte, som jeg ønsker å betro meg til og som tilfører livet mitt positiv energi.

Jeg taper ingenting på å ikke lenger omgås denne personen, har jeg funnet ut.

Noen som har erfaring med en slik situasjon?

[Merneith]

Ja, dette har jeg erfaring med.

Jeg har en "venninne" som høres veldig lik ut som din. Når vi møtes er det som å sitte ved siden av en dementor. Hun er så utrolig negativ og klagete at jeg blir helt matt av det. Dvs, ikke bare matt, jeg blir dratt med i henne negative spiral.

Jeg har begrenset kontakten med denne kvinnen veldig mye. Tror vi bare sees 2-3 ganger i året nå (jeg jobber med å få totalstans..). Det gikk egentlig mye lettere enn jeg hadde trodd. I og med at det alltid skal passe HENNES avtalebok, så har jeg tilfeldigvis vært opptatt alle dagene det passet for henne Og siden jeg vet at hun aldri kan reise ut om ettermiddagene fordi hun vil se datteren sin (selv om hun er gift, så hun trenger ikke), så foreslår jeg alltid at vi møtes etter jobb. Hehe..barnslig, men effektivt.

I stedet for å begrense kontakten, så kan du alltids "gjøre det slutt" med henne, men personlig så orker jeg ikke en slik samtale..

[Gjest Jenna88]

Ja, jeg har hatt det sånn. Hun, (venninnen), ønsket hovedsaklig å låne penger. Hun betalte aldri tilbake, til tross for at jeg flere ganger hintet til at jeg gjerne ville ha pengene tilbake.

Til slutt svarte jeg bare at jeg ikke hadde penger, (tror neppe hun trodde meg), men hun laget ikke noe drama av den grunn. Sakte, men sikkert kuttet hun kontakten, og det passet meg egentlig ganske fint. Det hører med til historien at denne jenta gjerne kjøper klær til flere tusen, til tross for at hun vet at hun ikke har nok til å betale husleie/matutgifter, og derfor må snylte på andre.

Hun bodde på hybel alle tre årene vi gikk på videregående, og at hun ikke ble kastet ut, er ganske utrolig.

[Duracella]

JA, jeg også har erfaring med slikt... Jeg vurderte sterkt å "kvitte" meg med henne en stund, for godt. Uansett vi hadde det bra når ting var bra med henne. Men nå er hun faktisk forandra seg helt og vi har det fint!

[Gjest Gjest_Vips_*]

Ja, jeg har ei venninne som er mye på samme måten. Vi har kjent hverandre i mange, mange år og jeg er rimelig sikker på at hun ser på meg som en av sine beste venner. For all del, hyggelig det, men hadde vært desto bedre hvis hun kunne stille opp for meg i ny og ne også. Hvis jeg en sjelden gang ymter frempå med noe jeg sliter med og vil snakke om, tar det ikke mange setningene før hun har vridd det slik at vi plutselig snakker om henne igjen. At hun har hatt det på samme måte, bare enda verre. Blir rett og slett slitsomt.

Jeg prøver nå å holde kontakten på et minimum, og dette gjør jeg overhodet ikke for å være slem.. Jeg blir bare sliten hvis jeg har for mye med henne å gjøre. Jeg har overhodet ingen problemer med å stille opp for vennene mine, og gjør det uten å mukke hvis de spør. Bare det at noen ganger kunne kanskje jeg trengt litt støtte også.. Og har heldigvis venner som gjør akkurat det

[hjertesukka]

Ja, jeg har hatt det sånn. Hun, (venninnen), ønsket hovedsaklig å låne penger.

Samme her, dama var alltid på telefonen når hun visste at studielånet kom, og i senere år når venner solgte leilighet, hus etc. for da visste hun at folk hadde penger på konto.-Jeg var forøvrig ikke den eneste hun etterhvert skyldte store beløp, som hovedsaklig gikk til restaurantbesøk og nye klær.- I tillegg følte jeg at jeg ble hennes søppelspann og dørmatte. Aldri et vennlig ord eller oppmuntring fra hennes side. Alt på hennes premisser.

Noen ganger må man foreta en opprydning i vennekretsen ser det ut som.

Har ikke hatt kontakt på mange år nå.

[Gjest Tex]

Jeg har også vært gjennom en "skilsmisse" i år.

Tungt, men vanvittig deilig når avgjørelsen er tatt, og det største sjokket er egentlig å se i ettertid hvor stor innvirkning vedkommende har hatt på meg.

Savnet er fullstendig fraværende, og jeg føler meg helt fri til å puste. Det er som å ha vokst opp med bare en arm, og ikke helt ant hvor mye bedre livet er med to armer, før nå, når armen har vokst ut (klønete forklart kanskje men det er sånn det oppleves)

[Gjest Gjest]

Jeg har noe av den samme erfaringen, dvs at vennskapet i perioder også har vært givende (om enn begrenset; som barndomsvenninner har vi vokst fra hverandre i mange interesser og det meste vi gjorde sammen var nok kompromisser etter hvert), men at hun også sugde energi av meg. Hun har slitt med mange ting over flere år, og selv om hun stadig har trengt råd og oppmuntring har ikke min innsats for å gi henne dette hjulpet verken på vennskapet eller til å løse opp i vanskelighetene hennes... Når hun i tillegg med jevne mellomrom fikk det for seg å beskylde meg (og andre venninner) for å ikke være en god venninne og ellers stadig viste at hun manglet grunnleggende tillit til meg, ble det til slutt nok. For vårt vedkommende endte det med krangler, men dersom du allerede nå vet at du helst ønsker å kutte ut venninnen din, mener jeg at det er bedre å faktisk bare si fra direkte at dette ikke gir deg noe lengre, enn å (kanskje) vente til det koker over...

[Gjest Gjest]

Ja det er det som er venner... En venn bør etter min definisjon være en person som kan i tillegg til å være skulder å gråte på, dele de positive sidene i livet.

For meg bør en venn også være en som trekker frem mine positive egenskaper. Det er noe av det jeg setter høyest ved en venn, den gjensidige oppbyggende væremåten.

[Donpedro]

Jeg kjenner meg veldig igjen i flere av beskrivelsene her!

Denne personen kan være ganske festlig å være sammen med også, men alt handler om denne, omtrent til enhver tid. Imidlertid tror jeg nok også at jeg er en av dennes nærmeste venner, men denne er absolutt ikke min nærmeste. Det blir dermed veldig skjevt mht hva som deles av private betroelser.

Vi har delt mye fint, men jeg føler som sagt veldig ulikhet nå. Visse steder vil jeg ikke ta med personen (roper for ekesempel til kelner på restaurant og vipper på stolen slikt + er meget høyrøstet).

Nå gruer jeg meg bare til at personen skal ringe igjen, eller sms om å finne på noe. For jeg er ikke helt typen til å "slå op" med en venn, og synes hele opplegget er ganske fjortis.

Men jeg har vært der gjennom tykt og tynt før, så denne vil nok ikke ane at jeg ikke er interessert i så mye mer nå.

Uff, dette er vanskelig.

[Gjest Gjest_Rebecca_*]

Har ei venninne som er slik. Alt handler om henne. Konstant. Hun er litt flinkere nå, enn hvordan hun var før. Hvis jeg hadde trist skal jeg love dere hun hadde det verre..

Kjenner ei annen. Hun er jeg ikke venn med. Søren meg så plagsom jente!!!! Hvis du sier et eller annet, f.eks Jeg har fått extensions. Liker du det?

Så er svaret: Jeg har lengre og finere hår enn deg.

En gang, det er helt idiotisk!

Ei venninne av meg hadde lagt på seg veldig masse, så hun sa at hun måtte ut å kjøpe nye bh-er, for de gamle var blitt så små. Da sier søren meg hun andre: Jeg har større pupper enn deg! Mye finere!

Haha! Hun er et eksempel på en dum nordmann, hun siste..

Helt utrolig plagsom!

[Gjest Jenna88]

Skulle tro vi kjente samme dama. Men dessverre virker det som om mange lever på denne måten.

Hun løftet aldri en finger for å hjelpe meg, spanderte aldri når vi spiste ute og hun hadde penger, altså, gjorde ikke noe som helst i retur. Hun skylder meg et sted mellom 2-3.000 kr den dag i dag, og jeg tror neppe jeg kommer til å se de pengene igjen.

Jeg fatter bare ikke at noen klarer å være så kalkulerende. Hun snyltet blant annet vanvittig på eksen, som nesten ikke hadde penger igjen å rutte med, på grunn av henne. Hun kjøpte dyre kjoler og belter, han klarte såvidt å betale husleie.

Jaja, henne om det. Det er kanskje synd å si det, men jeg har ikke savnet henne et eneste sekund. Det eneste hun gjorde var å syte over at hun hadde så dårlig råd. Men D&G, DKNY og Louis Vuitton var faste inventarer i klesskap(ene) hennes.

Samme her, dama var alltid på telefonen når hun visste at studielånet kom, og i senere år når venner solgte leilighet, hus etc. for da visste hun at folk hadde penger på konto.-Jeg var forøvrig ikke den eneste hun etterhvert skyldte store beløp, som hovedsaklig gikk til restaurantbesøk og nye klær.- I tillegg følte jeg at jeg ble hennes søppelspann og dørmatte. Aldri et vennlig ord eller oppmuntring fra hennes side. Alt på hennes premisser.

Noen ganger må man foreta en opprydning i vennekretsen ser det ut som.

Har ikke hatt kontakt på mange år nå.

[Gjest Gjest]

Nå gruer jeg meg bare til at personen skal ringe igjen, eller sms om å finne på noe. For jeg er ikke helt typen til å "slå op" med en venn, og synes hele opplegget er ganske fjortis.

Men jeg har vært der gjennom tykt og tynt før, så denne vil nok ikke ane at jeg ikke er interessert i så mye mer nå.

Uff, dette er vanskelig.

Hvis du ikke synes det er noe særlig å "slå opp" går det kanskje an å vise grensene dine tydeligere? Si nei når du ikke ønsker å finne på noe, si fra om personen oppfører seg uakseptabelt ovenfor deg, si fra når h*n bare snakker om seg selv og du ikke får plass...

Jeg er enig i at det kanskje føles "fjortis" å "slå opp" med venner, men i noen tilfelle er det nesten nødvendig. De vennskapene jeg ikke har fått til å overleve har liksom dødd ut av seg selv ved at begge parter tar sjeldnere kontakt, uten noe problem. Bare i ett tilfelle har jeg opplevd at kontakten måtte brytes hardt og brutalt, men da hadde den det gjaldt på en måte lagt til rette for det ved at det hele ble veldig skeivfordelt, og at hun ikke tok hensyn til MINE behov mens hun selv hadde behov for å pakkes inn i bomull... Vedkommende har også en historie med å henholdsvis invitere, så "avinvitere" venner under påskudd av merkelige tillitsbrudd osv, takke ja, så nei til ting, være snurt om andre gjorde noe hun selv gjør uten å blunke, og lage drama ut av heller absurde situasjoner, så saken var i grunn ganske enkel etter hvert, uten at man skiftet tema fra ting hun selv gjorde et stort poeng ut av :fnis:

[Gjest Gjest]

Teller det om jeg har en mor som er utrolig selvsentrert og ikke evner å se at datteren faktisk er datteren hennes og ikke en klagemur?

I alle fall klager hun over at vi ikke er venninner, og at vi aldri ser ut til å finne tonen helt.

Det er kanskje ikke så rart når det alltid er hun som bestemmer tonen i samtalene? Klagende og sutrende om hvor fælt hun har det.

Det skal sies at om hun omstiller negativiteten sin vil hun finne ut at hun har utrolig mye å være takknemlig for.

Det er slitsomt å være sammen med sånne mennesker. Det hjelper ikke at det er min mor.

Nå sist fikk jeg høre at hun klagde til noen jeg kjenner om at hun har så få barnebarn.... To barnebarn på ti år!!! Nå var det virkelig på tide at jeg fikk noen. Vi har prøvd da, men disse barna kommer faktisk ikke rekende på ei fjøl de.... Hun er faktisk misunnelig på andre med barnebarn og hinter og står i hele tiden.

Det skal sies at jeg snart er 30, og ikke er atten.....

[momo]

Har en sånn veninne, eller hadde.

Vi var besteveninner fra vi var små barn, har gått gjennom det meste sammen, eller jeg har gått gjennom alle store ting i livet hennes ihvertfall allt det triste.

Jeg stilte opp for henne i alle år, hver gang det var noe så kom jeg og hjalp henne stilte opp. Vi bodde i forskjellige byer i flere år, var alltid jeg som kom til henne, ble hun dumpa så slapp jeg alt jeg hadde i hendene og dro til henne.

Men jeg fikk ingen verdens ting tilbake. Hver gang det var jeg som gikk gjennom dritt så stilte hun aldri opp. Vennskapet var også sånn at når hun hadde kjærste så kunne hun aldri treffes, når hun var singel så måtte vi ut på byen 3 dager i uka, for hun måtte jo finne seg ny type.

Hun flytta for og studere sammen med kjærsten sin og etter det ble det mindre og mindre kontakt. Så nå sender vi kanskje en mail en gang i året og det er det.

Hun ble også innvitert i bryllupet mitt, hun fikk vite dato mange måneder før og innbydelsen fikk hun 3 mnd før, men takket nei for hun skulle jobbe. Så ble hun bedt i utdrikningslaget med en ukes varsel, det skulle være danskebåttur da vi hadde fått masse gratisbilleter, da ordna hun fri fra jobb uten noe problem og ble med for det var gøy for henne og bli med på gratistur.

Og selv om jeg annså henne som min beste veninne en del år, så savner jeg henne ikke den dag i dag.

[Gjest Gjest]

Jeg har en "venninne" som jeg har stillt opp for i mange år, hun har slitt veldig og jeg har følt en plikt for å stille opp.

Etterhvert følte jeg at hun tok meg som en selvfølge og det toppet seg når hun ringte og spurte om jeg kunne være barnevakt for barnet i en ukes tid mens hun reiste til Syden med en annen venninne. ( som hun prioriterte fremfor meg )

Hun kommer med "stikk" om klærene mine, valgene jeg tar i livet og er generellt sett opptatt av å få meg i dårlig lys, hun har en diagnose som hun mener jeg også muligens har ( jeg vet jeg ikke har den men hun mener at jeg "følger etter henne" på en måte, og at det som skjer henne skjer også meg..

jeg jobber med å få denne "vennen" ut av systemet, men det er ikke så veldig lett, minst mulig kontakt i hvertfall for hun er ødeleggende

[Gjest Gjest]

De aller fleste har, eller har vel hatt en eller annen energivampyr i livet sitt. Jeg vet at jeg har hatt det, tidligere, og jeg har en eller to i livet mitt nå!

Men kan noen av dere tenke dere at dere i perioder av livene deres har vært energivampyrer selv?

Jeg vet at jeg har vært det! Opp til flere ganger i løpet av livet... det varer en liten periode, fra noen få dager, til et par måneder, der jeg ikke har noe å gi selv, men heller må få energi fra andre.

I slike perioder kan jeg slite ut vennene mine totalt, noen har jeg også mistet på grunn av dette, men de som har holdt ut med meg i disse periodene har også opplevd det motsatte!

At de har vært tomme selv, og fått energi fra meg.

I et vennskap går det begge veier, man tar og gir!

Av og til tar en mer enn en gir tilbake, men senere vil en gi mer enn en får tilbake.

Plages en av venner som "stjeler" energi, er det nok ikke dette som er hovedproblemet, da er det mest sannsynlig andre årsaker til at vennskapet skranter.

Og husk: dere er, eller har mest sannsynlig også vært energivampyrer i større eller mindre grad selv en gang eller fler i løpet av livet. Jeg har aldri snakket med noen som aldri har vært det!

[Gjest Gjest_Vips_*]

Jeg har selvfølgelig hatt perioder/dager hvor jeg har trengt støtte fra vennene mine, og ikke har hatt så mye å gi tilbake der og da. Men, jeg vil ikke si at det er det samme. At venner stiller opp for hverandre når man har det vanskelig, er i mine øyne en selvfølge! Problemet her ser jo ut til å være at man ikke får noe igjen. I mitt tilfelle blir det som sagt alltid vridd over på henne og at hun har hatt det mye verre enn meg. Det er energivampyr det. Føler det blir noe helt annet når det kun går en vei...

[Donpedro]

I et vennskap så gir og tar man. Ergo anser jeg meg selv for å ikke ha vært noen energivampyr, da jeg har kontakt med mine venner også når det går meg bra, ikke bare når det går meg dårlig.

En sterk kontrast til min utsugende venn, som i perioder kan ringe natt og dag pga alle mulige problemer, for så at det blir helt stille i 6 mnd. Helt til jeg møter personen gledesstrålende på gaten med sine nye samboer jeg aldri før har hørt noe om.

Endret 8. oktober 2007 av Donpedro

[Gjest Gjest]

Jeg har selvfølgelig hatt perioder/dager hvor jeg har trengt støtte fra vennene mine, og ikke har hatt så mye å gi tilbake der og da. Men, jeg vil ikke si at det er det samme. At venner stiller opp for hverandre når man har det vanskelig, er i mine øyne en selvfølge! Problemet her ser jo ut til å være at man ikke får noe igjen. I mitt tilfelle blir det som sagt alltid vridd over på henne og at hun har hatt det mye verre enn meg. Det er energivampyr det. Føler det blir noe helt annet når det kun går en vei...

I et vennskap så gir og tar man. Ergo anser jeg meg selv for å ikke ha vært noen energivampyr, da jeg har kontakt med mine venner også når det går meg bra, ikke bare når det går meg dårlig.

En sterk kontrast til min utsugende venn, som i perioder kan ringe natt og dag pga alle mulige problemer, for så at det blir helt stille i 6 mnd. Helt til jeg møter personen gledesstrålende på gaten med sine nye samboer jeg aldri før har hørt noe om.

Jeg klarte visst ikke å formidle hva jeg mente på en ordentlig måte---

Hvorfor og hvordan de suger energien ut av deg, er et større problem enn at de faktisk gjør det!

En venninne tappet meg tom for energi over en lengre periode (mange år), og jeg hadde store problemer med å takle det.

Grunnen til at hun tappet meg for energi var at hun var enormt bortskjemt, egoistisk og selvsentrert! Det at hun var egoistisk og selvsentrert var da et større problem for meg enn at hun faktisk tappet meg for energi...

En annen venninne tappet meg også tom for energi over en lengre periode, men det taklet jeg på en mye bedre måte.

Dette fordi årsaken var at hun hadde reelle problemer spm påvirket hverdagen hennes på en slik måte at det var alt hun klarte å tenke på! Hun var ikke egoistisk, hun var bare fortvilet!

Det at hun tappet meg for krefter ble lettere å godta da, fordi hun gjorde det på en annen måte, og av en annen grunn enn hun i det første eksempelet.