Jeg er lei av å forsvare min far

[Gjest Frustrert og lei]

Kjære pappa!

Så er igjen over, enda ett år har gått, og enda en bursdag overstått…

Og igjen går bursdagsbarnet til sengs, vel vitende om at hun ikke betyr noe for morfar, og igjen må mor (jeg) forsikre henne om at morfar er glad i henne, han er bare glemsk, og bryr seg ikke så mye om slike dager. Men jeg vet at sannheten er en annen, og at hun har rett. Du husker alt du vil huske, men du bryr deg ikke. Barnebarn for deg er status overfor venner, og ingenting annet.

Du kan skryte av å ha to ”nesten voksne” barnebarn, mens vennene dine venter i spenning på at det skal bli deres tur til å få sitt første barnebarn de kan skjemme bort.

Men vennene dine vet ikke hele sannheten, gjør de vel?

De vet vel ikke at barnebarna dine har fått to julegaver fra deg i hele sitt liv, og at mens eldstemann har fått 3 bursdagsgaver, har yngstebarnet fått 2.

12 år… 2 bursdagsgaver… en billedramme og en flaske natusan spraybalsam til toårsdagen, og en klokke til treårsdagen.

De andre 9 årene? Ikke et kort, ikke en gave, en telefon og ett bursdagskort pr. e-post, imponerende!

Heller ikke i hverdagen svarer du på mail fra barna, du ringer dem aldri, eller sender dem en sms for å vise dem at du husker dem og at du bryr deg om dem.

Om noen få dager vil du ringe meg, som du alltid gjør, for å klage på at vi aldri tar kontakt. Når jeg forteller deg at du igjen har ”glemt” en bursdag vil du be om å få snakke med henne, love bot og bedring til neste år når hun irettesetter deg for ørtende gang for at du har glemt bursdagen hennes. Og du vil skjemmes enda mer når hun kjefter på deg for å ha glemt min bursdag også.

Kjære pappa. Hvor lei deg vil du bli når du får vite at dine to eneste barnebarn i dag har slettet deg fra alle sine adresselister? De har slettet mailadressen din, kuttet deg ut som msn-kontakt, slettet telefonnummerene dine, og bestemt seg for at du ikke lenger er velkommen til deres store merkedager, som konfirmasjoner, bursdager og andre viktige dager!

Du vil bli såret når du får vite dette, det vet jeg, men kanskje det er på tide å innse at du må yte litt for å få noe tilbake.

Barna mine er omsorgsfulle og tilgivende, men denne gangen er det ikke nok å be om forlatelse, denne gangen må du gjøre en innsats for å vinne deres tillit, for de har bestemt seg; morfar er ute av livene deres!

Du vil bli såret, men vil du ta det til deg, eller vil det som vanlig bli til at det er de som har sviktet deg? Vil det være stoltheten din som blir såret, at noen i det hele tatt kan antyde at du har gjort noe galt, eller vil du se at du ikke har tatt deg tid til å bli kjent med dine flotte barnebarn? Vil du klare å se at du har prioritert feil?

Jeg tror ikke det… du vil føle deg ydmyket og sviktet, men jeg tror ikke du vil klare å se at du var den som sviktet først.

[estrella]

Har du noen gang fortalt din far dette her? Hva med og faktisk printe dette ut og sende det til han? Høres ut som han behøver enn wakeup call!

Min morfar var helt likedan. Han var en idiot av et mannfolk, hvis jeg får lov å si det?

2 ganger i hele mitt liv har jeg sett han. 1 gang har jeg fått gave. Det var en pose med karameller. Jippi liksom... Hvor mangen 8 åringer blir kjempeglad for en pose med karameller til bursdagen sin egentlig?

Han reiste fra mormoren min, mamma og tanta mi når de var små. Flyttet til England. Fikk ei nye kone og en sønn. Onkelen min har jeg sett en gang. Onkelen min. Haha! Ler når jeg skriver det. En onkel skal jo være tilstede som regel? Iallefall er de andre onklene mine det..Kommer i konfirmasjon o.l

Det verste er at når morfaren min kom til Norge igjen for 2 år siden. Så var han dritsinna på mamma fordi vi aldri tok kontakt. Hvorfor skal VI ta kontakt med han? Når det er han som stikker..

Til konfirmasjonen min fikk jeg plutselig 500 kr.

I kortet står det:

Gratulerer med dagen ******!

Kjærlig hilsen

morfar, gilly

xxx

Hva søren skulle det bety liksom? Etter 15 år så kommer han med slikt. Jeg husket han ikke igjen en gang. Han kom på døren og sa hei ******. Jeg bare, eh mamma! Det er en fyr her.

Jeg hadde ikke peiling at det var morfaren min. Mamma kom i døren. Hun ble, jeg vet ikke helt, sinna, sjokkert?

Så tok det tid før han fikk takkekort. Traff han på matbutikken. Han var sur pga det. Jeg bare fortalte han at jeg har ventet 15 år på å få treffe han så kan han få vente et par mnd på et takkekort...

Så døde han. Hadde kreft. Verste er at jeg var ikke lei meg. Han var jo morfaren min. Men for meg kunne han bare være en hvilken som helt person som jeg ikke kjente.

Faren din venter bare på det samme slik som morfaren min. Når han holder på slikt så kommer barna dine til å drite i han, slik som jeg gjør(ja..driter fortsatt i han! Liker han ikke. Han bare forlot mormor, mamma og tante )

Egentlig så høres det ut som det alt er for sent for din far, til å bli en skikkelig morfar for sine barnebarn..

Men får håpe det ordner seg

Kanskje han kjerper seg hvis du forteller han hvordan dine barn føler det?

[Gjest Frustrert og lei]

Har du noen gang fortalt din far dette her? Hva med og faktisk printe dette ut og sende det til han? Høres ut som han behøver enn wakeup call!

Kanskje han kjerper seg hvis du forteller han hvordan dine barn føler det?

Han vet! Jeg har fortalt ham det 2-3 ganger i året (etter hver bursdag) de siste 8 årene...

Jeg har ringt ham dagen før bursdagene for å minne ham på å sende mail eller ringe, og likevel "glemmer" han det.

Jeg kikket på barnas mail og msn-kontoer i dag.

De har tilsammen sendt ham 19 mail de siste 6 mnd, der de har fortalt ham om hverdagslivene sine (regner jeg med, jeg leste ikke mailene), og ikke ETT eneste svar...

De har også fortalt meg at han ikke svarer på anrop fra msn heller, selv om han er pålogget... De har gitt opp å prøve nå!

[estrella]

Han vet! Jeg har fortalt ham det 2-3 ganger i året (etter hver bursdag) de siste 8 årene...

Jeg har ringt ham dagen før bursdagene for å minne ham på å sende mail eller ringe, og likevel "glemmer" han det.

Jeg kikket på barnas mail og msn-kontoer i dag.

De har tilsammen sendt ham 19 mail de siste 6 mnd, der de har fortalt ham om hverdagslivene sine (regner jeg med, jeg leste ikke mailene), og ikke ETT eneste svar...

De har også fortalt meg at han ikke svarer på anrop fra msn heller, selv om han er pålogget... De har gitt opp å prøve nå!

Da vil jeg regne han som min morfar. Ikke frekt ment! Men når en oppfører seg slik så.. Du så hva som skjedde min morfar?

Egentlig er det helt feil for meg å skrive morfar. Han var ikke min morfar. Han var faren til mamma. Han fyren som bodde i England..

:-/

[lulle]

På en måte syns jeg du lager mye oppstyr omkring dette. Hverken en 2 eller 3 åring, legger merke til om han/hun får presang fra en diffus morfar. På et eller annet vis må dere foreldre ha formidlet dette til barnet. Og gråte fordi morfar ikke er glad i h*n??? For min del hadde jeg formidlet til barnet at h*n har mange mange andre som er glad i.

Har selv en far jeg, som jeg aldri har fått så mye som et kort fra. Hveken han eller foreldrene. Har aldri grått en tåre over det. Det var bare sånn det var. Borsett til konfirmasjonen kan jeg aldri huske at foreldrene mine (mor og stefar) laget noe styr omkring dette.

Prøv ovenfor barnet ditt å formidle det positive. Alle besteforeldre er ikke like. Du kan jo som en annen her foreslo. Kjøpte en gave til barnet ditt og skrive hilsen morfar.....

[Gjest Rubina D ii]

De er såpass store at de kan bestemme dette selv. Vi har en sånn morfar her også, men jeg tok affære lenge før det gikk så langt som her.

Mine barn vet ikke hvem morfar er, de er for små til å huske ham. Men for meg var det viktig å sette en stopper for hans oppførsel lenge før han fikk såret dem slik han såret meg.

Når det gjelder det å kjøpe gaver for å sette fra morfar på, er det en stooooor løgn som før eller siden vil slå tilbake på en selv. Og en 12-åring som det her er snakk om skjønner vel såpass at man kan forklare sannheten på en pen måte.

Den dagen mine gutter spør meg om hvorfor de ikke har noen morfar, skal de få vite sannheten. Forklart på en modifisert og pen måte, men ikke snakk om at jeg skal lyve for dem og si at han er død eller noe. Hva gjør jegda når vi plutselig en dag står der og morfar faktisk er død?

Dine barn har selv funnet ut at han ikke bryr seg på den verst tenkelige måten, men de har selvtatt ett valg og det bør du støtte dem i.

Rubina D

[Gjest Rubina D ii]

Ikke spør hvordan den smilyen havnet i det forrige innlegget mitt

[Gjest Moncler]

Det at morfaren ikke stille opp for barnabarna er nok verre for moren enn for barna. Det er viktig for barna at omsorgspersonene stiller opp, men man er jo ikke en omsorgsperson om man aldri har deltatt i barnas liv. Barna har vel andre besteforeldre? Jeg har hatt kontakt med alle mine besteforeldre og var mye hos de når jeg var liten, men det var bestemødrene mine jeg forholdt meg til. Bestefedrene mine har alltid vært der, men fikk aldri samme kontakten med dem.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

På en måte syns jeg du lager mye oppstyr omkring dette. Hverken en 2 eller 3 åring, legger merke til om han/hun får presang fra en diffus morfar. På et eller annet vis må dere foreldre ha formidlet dette til barnet. Og gråte fordi morfar ikke er glad i h*n??? For min del hadde jeg formidlet til barnet at h*n har mange mange andre som er glad i.

Har selv en far jeg, som jeg aldri har fått så mye som et kort fra. Hveken han eller foreldrene. Har aldri grått en tåre over det. Det var bare sånn det var. Borsett til konfirmasjonen kan jeg aldri huske at foreldrene mine (mor og stefar) laget noe styr omkring dette.

Prøv ovenfor barnet ditt å formidle det positive. Alle besteforeldre er ikke like. Du kan jo som en annen her foreslo. Kjøpte en gave til barnet ditt og skrive hilsen morfar.....

Takk for svaret.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med at jeg lager for mye oppstyr rundt dette, men det er din mening ...

Barna har aldri hørt et vondt ord om sin morfar!

Han har alltid vært en del av livene deres via mail og telefon, når det passer HAM!

Han er borte i noen år, før han plutselig og uten forvarsel står på døren og krever mat og overnattingsplass...

Hva jeg sier her fordi JEG er lei meg, er en ting, hva jeg sier og gjør overfor barna er en helt annen...

Og by the way, barna gråter ikke for at morfar ikke er glad i dem... de blir skuffet, og konstanterer fakta: "han ringte ikke i år heller".

På mange måter tror jeg det er verre at barna vet hvem han er, enn om de aldri har snakket med ham eller møtt ham.

De bygger seg opp små forventinger, de "vet" jo hvordan en bestefar skal være, og blir veldig skuffet hver gang han svikter.

De er såpass store at de kan bestemme dette selv. Vi har en sånn morfar her også, men jeg tok affære lenge før det gikk så langt som her.

Mine barn vet ikke hvem morfar er, de er for små til å huske ham. Men for meg var det viktig å sette en stopper for hans oppførsel lenge før han fikk såret dem slik han såret meg.

Når det gjelder det å kjøpe gaver for å sette fra morfar på, er det en stooooor løgn som før eller siden vil slå tilbake på en selv. Og en 12-åring som det her er snakk om skjønner vel såpass at man kan forklare sannheten på en pen måte.

Den dagen mine gutter spør meg om hvorfor de ikke har noen morfar, skal de få vite sannheten. Forklart på en modifisert og pen måte, men ikke snakk om at jeg skal lyve for dem og si at han er død eller noe. Hva gjør jegda når vi plutselig en dag står der og morfar faktisk er død?

Dine barn har selv funnet ut at han ikke bryr seg på den verst tenkelige måten, men de har selvtatt ett valg og det bør du støtte dem i.

Rubina D

Jeg støtter dem i valget, og jeg er enig med deg i at å kjøpe gaver til barna i morfars navn er en alt for stor løgn å forklare den dagen det kommer for dagen.

Men jeg kommer aldri til å fortelle dem sannheten om min far...

Det at morfaren ikke stille opp for barnabarna er nok verre for moren enn for barna. Det er viktig for barna at omsorgspersonene stiller opp, men man er jo ikke en omsorgsperson om man aldri har deltatt i barnas liv. Barna har vel andre besteforeldre? Jeg har hatt kontakt med alle mine besteforeldre og var mye hos de når jeg var liten, men det var bestemødrene mine jeg forholdt meg til. Bestefedrene mine har alltid vært der, men fikk aldri samme kontakten med dem.

Du har rett, det er nok verre for meg enn barna på en måte, men på en annen måte har jeg vært forberedt på at dette kom til å skje, så skuffelsen blir nok mindre for meg enn for dem.

Det er da ikke slik at han ikke har vært i livene deres, de vet godt hvem han er gjennom telefon og mail, men han er morfar når det passer ham... når han kan vise dem fram på bilder, skryte av dem...

[Gjest Moncler]

Hvordan skal en morfar være da? Finnes det noe fasitsvar på det?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Hvordan skal en morfar være da? Finnes det noe fasitsvar på det?

Det finnes ikke en fasit på hvordan besteforeldre skal være...

Men det finnes ting en god bestefar IKKE gjør, og en av de tingene er å straffe barnebarna fordi han ikke liker den mannen deres mor plukket ut til å være sin mann og deres far!

[Gjest Blondie65]

Det finnes ikke en fasit på hvordan besteforeldre skal være...

Men det finnes ting en god bestefar IKKE gjør, og en av de tingene er å straffe barnebarna fordi han ikke liker den mannen deres mor plukket ut til å være sin mann og deres far!

Vel. Så hardt det enn høres ut så skyldes nok også den motviljen din far har til sine barnebarn at de er barn av sin far som han ikke liker.

Jeg skjønner hvor vondt dette må være for deg og for dem. Men jeg synes verken du skal dekke over dette lenger eller la det gå sånn innpå deg. Dessuten må det vel være slik at for han er dette en "billig" unnskyldning for at han er en utrolig hensynsløs tulling som ikke bryr seg om så mange andre enn seg selv. Han er ikke verdt flere tårer eller banneord.

Man kan som kjent velge sine venner, dessverre ikke sin familie.

[Gjest graceland]

Jeg tror at så mange har et urealistisk bilde av hvordan en besteforelder skal være. Men sannheten er at det er ikke alle som synes det er stas å være besteforeldre. Jeg vet om noen besteforeldre som synes det er mest bare mas og lite moro. Hva som får dem til å tenke slik, vet ikke jeg, men de har vel sine grunner.

Jeg synes generelt at det kreves mye av besteforeldre, at de skal være så omsorgsfulle og alltid ta seg tid til barnebarn, ha god råd, kjøpe fine gaver etc. Og det er jo slik alle ønsker det skal være! Men våkn opp; folk er forskjellige!

Og; jeg synes egentlig ikke den morfaren er noe å samle på. Dersom dere fortsatt går rundt og forventer noe av han, så blir dere bare skuffet. Synes du skal fortelle barna dine at din far ikke har så lyst til å være bestefar, men at han er glad i dem uansett. For det er han jo sikkert, selv om han ikke passer helt inn i rollen han har blitt utdelt.

[Gjest Moncler]

Tror ikke det er nødvendig å si at han ikke ønsker å være bestefar. Bare si at han ikke er så flink til å stille opp. Stemmer at folk er så forskjellige. Når vi var små var ikke pappa så flink med oss, fordi han var mest på jobb. Han var jo flink når han hadde tid, men skjedde det noe på jobben, prioriterte han alltid det. Uten at vi følte oss tilside satt av den grunn. I dag er pappa verdens flinkeste bestefar og faktisk den som leverer barnebarnet i barnehagen hver morgen.

Det er flott med besteforeldre som stiller opp masse for barnebarna sine, men jeg synes ikke det skal være et krav. Hvis besteforeldre velger å bo i utlandet, er opptattt med jobb eller andre ting så er det jo opp til dem.

[Gjest Tex]

Uansett, bare ikke lyv for barna. Det vil alltid slå tilbake på deg selv..

Stor klem til deg i denne vanskelige situasjonen

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det er veldig mye jeg ikke har sagt her...

For en stund tilbake sa han for eksempel til meg at han forventet at min mann (barnas far), og hans eks-kone (min mor) holdt seg unna på barnas konfirmasjoner, slik at han kunne delta i selskapelighetene.

Da jeg sa at det ikke var aktuelt, at mannen min kom til å være her, og at min mor kom til å bli bedt på lik linje med alle andre besteforeldre, eksploderte han, og erklærte at jeg saboterte "hans store dag"...

Jeg er trist på barnas vegne, men jeg er mest sint på meg selv fordi jeg har latt det gå så langt!

Han er diagnostisert med en anti-sosial personlighetsforstyrrelse, men jeg ga ham sjansen til å være bestefar da han ba meg om å få lov til å være det.

Dette er ikke hans feil, det er min, og det er vel derfor jeg reagerer så sterkt...

[Gjest Blondie65]

Ut fra det du skrev i begynnelsen av tråden skjønte jeg at mannen ikke var helt frisk.

Han har stilt urimelige krav, og du har helt riktig ikke gått med på dem.

Nå når du har fått nok må du ikke ødelegge mer ved å bebreide deg selv. Han er den han er - og du kunne sikkert gjort mye anderledes. Det kan du ikke rette på nå. Gå ut og rop i skogen til du blir hes og så er det oppgjort en gang for alle. Selvbebreidelsen altså ...

[Gjest Gjest_gjesteline_*]

Hva mener man med urealistisk syn på besteforeldre?

Er man urimelig om man forventer av f.ex en morfar at han skal vise litt interesse for sine barnebarn?

I mitt tilfelle har min far vært kun samværsforelder. Altså har mitt samvær med han vært styrt etter mine foreldres premisser hele veien.

Helt til den dagen kom som han "glemte" å hente meg. Da han kom en uke for sent til sommerferien. Da alt han sa og lovte ikke ble holdt.

Da jeg tok kontakt med ham ang å få kontakt med sine barnebarn ( hadde ikke hatt kontakt med ham selv på 10 år ) fikk han grei beskjed: Ville han ha kontakt skulle han få det, men denne gangen på mine premisser. Enten fikk han holde jevnlig kontakt eller det ble ingen kontakt i det hele tatt.

Han var flink i 8 mnd, så plutselig hørte vi ikke noe fra ham. Derfor tenkte jeg at greit da betydde det ikke noe for ham. Jeg ble gravid med nr 2 og han fikk ikke vite om det. Men da plutselig 1 år etter forrige gang vi hørte noe fra ham står han plutselig på døra uten forvarsel.

Da han skulle gå forteller han meg hvor skuffet han er over at jeg

ikke har fortalt ham at han skulle bli bestefar igjen. Han var skuffet over MEG. Men jeg klarte i en ganske grei tone og fortelle ham at han fikk nyte de siste minnene sine ganske bra for det var siste gang han fikk se noen av oss.

Jeg ville ha en morfar som kunne være der når ungene trengte det. Ikke hver gang de ville, men en gang i blandt.

Ikke at kontakten skulle være kun for å gi gaver en gang i året. Det er ikke gavene hans ungene trenger, men ham. Og det er han ikke moden nok til å gi.

Synd for ham.

[Gjest Moncler]

Jeg ser ikke på en morfar som noe et barn trenger, mer som et positivt tilskudd. Når det oppstår konflikter ser jeg heller på dette som relasjonsproblemer mellom foreldre og barn. Man kan fint vokse opp uten besteforeldre, men det er ikke like greit å miste den gode kontakten med sine egne foreldre selv i voksen alder.

[Gjest Tex]

HUsk at det er du som er dine barns hovedkontakt. Hvis et forhold til enellerannen sliter på deg, vil barna dine lide av det, fordi du ikke er optimal. De har bedre av en 100 % mamma og ingen morfar, enn en sliten og frustrert mamma og en morfar som danser etter eget forgodtbefinnende.

Ta deg råd til å si nei. Du er viktigere for dine barn enn alle andre i verden, morfarer eller andre.

Gi dem en mamma med bein i nesa, og vis dem at dette ikke er måte å behandle hverken barn eller barnebarn på