Truer med brudd

[Gjest Gjest]

Samboeren min har en tendens til å true med brudd hvis vi krangler.

Hver gang vi krangler sier han enten: Dette forholdet orker jeg ikke mer, Du har gått for langt, jeg stikker eller Jeg vil ikke vaære sammen med deg mer. Det er slutt!

Samtidig legger vi planer om framtiden, barn og hus osv. Har sluttet på prevansjon.

Dette har alltid fått meg helt ute av fatning, jeg har blitt sint og lei meg og jeg ber han stikke.

Jeg elsker han og ønsker ikke brudd, jeg mener at man ikke sier sånne ting uten at man mener det. Så derfor lurer jeg/ tror jeg at han er usikker på forholdet, om han elsker meg osv. Noe som er veldig sårt.

Normalt sett ville jeg sikkert blitt kaldere og kaldere for hver gang han truer med dette, men jeg synes det er like vondt hver gang. Jeg har sagt at han kan si hva som helst, men dette får han ikke lov til å si uten at han mener det. Og da vil jeg han skal dra.

Likevel klarer han ikke la være.

Jeg føler dette som et overgrep på følelsene mine.

Uff, jeg vet bare ikke hvordan vi skal løse dette, merker at jeg ikke orker utryggheten mer. Mener han det/ mener han det ikke? Hvorfor sier han det? Er et brudd noe han ønsker? Tankene bare virrer rundt i hodet mitt, og jeg føler meg stygt såret.

Er dette en form for hersketeknikk fra hans side?

Jeg vet ingenting. Hva synes dere?

[jente 79]

Antagelig er det noe han bare sier når han er sint. Tror sånne ting er lett å si uten å tenke igjennom hva den andre føler når man er sint.

Prøv å prate med han. Hva hadde han tenkt om du truet med det samme hver gang dere diskuterte noe?

[Gjest Deception]

Det kan nok lyde litt som en hersketeknikk, men jeg heller mer i retning at han ikke helt klarer å uttrykke hva han føler, og dermed tyr til dette heller drastiske "virkemidlet". Forsøk å spør ham om hva han egentlig mener med slike utsagn, og gjør det i en situasjon hvor han ikke føler seg presset opp i et hjørne, og uten å anklage ham.

Kanskje du også kan vise ham det du har skrevet her? Det virker som om dere ikke helt klarer å kommunisere uten at det oppstår misforståelser, men dette er noe begge parter må øve på.

[Gjest TS]

Antagelig er det noe han bare sier når han er sint. Tror sånne ting er lett å si uten å tenke igjennom hva den andre føler når man er sint.

Prøv å prate med han. Hva hadde han tenkt om du truet med det samme hver gang dere diskuterte noe?

Ja, det er det jeg har tenkt også, men nå i det siste merker jeg at det går mere og mere inn på meg. Det skader meg, jeg blir redd for å planlegge framtiden med han når han kanskje bare kommer til stikke uansett. Hva er vitsen liksom, jeg skjønner det ikke. Det har allitd vært sånn. Før vi ble samboere, slang han alltid på røret til meg og tok den ikke på mange timer. Vi har bodd sammen i to år og han sier han elsker meg sinnsykt høyt, derfor blir jeg så forvirret.

Den effekten det har på meg er at jeg blir utrygg på forholdet og om han elsker meg.

Ellers så har vi det bra på alle måter. Kan han ikke skjønne at dette forgifter meg og oss.

[Gjest Mysticgirl]

Nesten som å lese om min mann. Han sier ofte i krangler: Nei dette gidder jeg ikke mere..og nei nå orker jeg ikke mer. Og jeg sier bare da.Ja men om du ikke orker så er det bare å gå. Jeg skal ikke stoppe deg!Og han går aldri!Men det er en skikkelig umoden måte og takle en krangel på!!

Vi har også snakket om dette at sier han slikt noe mer så er det over og ut. For jeg er ikke interessert i å få servert ,orker ikke i hver krangel, selv om det kun er han som krangler

og da spørr jeg han rett ut:ka er det du ikke orker mer sa du?Forholdet mitt til meg?Men da er det jo bare å avbryte det da!Men da sier han alltid at han ikke mener det sånn!Bare at han ikke orker situasjonen mer, enda det er han som tar opp alt mulig hele tiden

Endret 5. oktober 2007 av Mysticgirl

[Gjest TS]

Det kan nok lyde litt som en hersketeknikk, men jeg heller mer i retning at han ikke helt klarer å uttrykke hva han føler, og dermed tyr til dette heller drastiske "virkemidlet". Forsøk å spør ham om hva han egentlig mener med slike utsagn, og gjør det i en situasjon hvor han ikke føler seg presset opp i et hjørne, og uten å anklage ham.

Kanskje du også kan vise ham det du har skrevet her? Det virker som om dere ikke helt klarer å kommunisere uten at det oppstår misforståelser, men dette er noe begge parter må øve på.

Ja jeg har spurt han. Hva han vil oppnå, hva slags effekt han ønsker, om det funker sånn han vil, siden han sier dette hver gang. Han har ingen klare svar på dette, bare at han ikke ønsker brudd. (Når han har roet seg) Jeg vet ikke hva jeg skal tro.

Håper at dette er noe han bare sier i sinne, ikke mener, men tvilen har slått skikkelig rot inne i meg.

Kan desverre ikke vise han dette, da han er KG- og forum hater!

[Gjest Gjest_Martin_*]

Jeg er mann - og slik du beskriver det, haddejeg det over flere år med eks-samboeren. Vi har to barn sammen, og dette trekket var forferdelig vanskelig å takle. Ved en hver form for uenighet, kom den der at jeg bare skulle flytte ut. Det vippet meg ut hver gang. Jeg husker spesielt en gang da hun ikke ville jeg skulle ut å jogge. Jeg var småsyk, men ville likevel for å få luftet meg. Det var særlig nedverdigende fordi hennes mor overhørte at jeg bare skulle flytte ut om jeg dro ut og jogget.

Trusselen om brudd var ikke bare å møte med, "javel, så flytter jeg" av mange grunner, ikke minst vis a vis mine barn. Den gang kunne jeg ikke gått for delt omsorg pga jobben.

Siden flyttet vi og jeg fikk ny jobb som lot seg kombinere med delt omsorg. Dermed kunne jeg møte denne flytte-trusselen på enj helt annen måte med "flytt sjøl". Etter kort tid sluttet hun med dette, trusselen hadde ikke lenger noen verdi.

Siden ble det likevel slutt av diverse årsaker. Men utvilsom bidro denne hersketenikken til at jeg fikk henne helt i vrangen.

Selv dro jeg dette svært negative trekket inn i et nytt forhold, at jeg SELV sa at nå er det slutt når vi kranglet, men hun fikk meg raskt til å innse det destruktive i dette, og jeg sluttet raskt med dette.

Du er helt nødt til å få ham til slutte med dette, ellers så kveler han forholdet på sikt.

[Gjest TS]

Nesten som å lese om min mann. Han sier ofte i krangler: Nei dette gidder jeg ikke mere..og nei nå orker jeg ikke mer. Og jeg sier bare da.Ja men om du ikke orker så er det bare å gå. Jeg skal ikke stoppe deg!Og han går aldri!Men det er en skikkelig umoden måte og takle en krangel på!!

Vi har også snakket om dette at sier han slikt noe mer så er det over og ut. For jeg er ikke interessert i å få servert ,orker ikke i hver krangel, selv om det kun er han som krangler

og da spørr jeg han rett ut:ka er det du ikke orker mer sa du?Forholdet mitt til meg?Men da er det jo bare å avbryte det da!Men da sier han alltid at han ikke mener det sånn!Bare at han ikke orker situasjonen mer, enda det er han som tar opp alt mulig hele tiden

Ja det er det jeg sier også, at han bare kan dra. Forrige gang så toppet det seg skikkelig for meg, klikket totalt. Pakket sammen tingene hans og dyttet han rundt, hoppet oppå kofferten hans, tok tak i kragen på genseren og kjørte han opp etter veggen (jeg er 170 og han er over 2 meter). Jeg var så sinna som jeg aldri har vært før. Og jeg takler det ikke lenger. Jeg er så utrolig lei den trusselen. Prøver å si at det er å slå under beltestedet. Det er urettferdig og slemt.

Synes jeg ser faren min skulle truet moren min med det samme. Sånn sier man bare ikke! (Hvis man ikke mener det)

[Gjest TS]

Jeg er mann - og slik du beskriver det, haddejeg det over flere år med eks-samboeren. Vi har to barn sammen, og dette trekket var forferdelig vanskelig å takle. Ved en hver form for uenighet, kom den der at jeg bare skulle flytte ut. Det vippet meg ut hver gang. Jeg husker spesielt en gang da hun ikke ville jeg skulle ut å jogge. Jeg var småsyk, men ville likevel for å få luftet meg. Det var særlig nedverdigende fordi hennes mor overhørte at jeg bare skulle flytte ut om jeg dro ut og jogget.

Trusselen om brudd var ikke bare å møte med, "javel, så flytter jeg" av mange grunner, ikke minst vis a vis mine barn. Den gang kunne jeg ikke gått for delt omsorg pga jobben.

Siden flyttet vi og jeg fikk ny jobb som lot seg kombinere med delt omsorg. Dermed kunne jeg møte denne flytte-trusselen på enj helt annen måte med "flytt sjøl". Etter kort tid sluttet hun med dette, trusselen hadde ikke lenger noen verdi.

Siden ble det likevel slutt av diverse årsaker. Men utvilsom bidro denne hersketenikken til at jeg fikk henne helt i vrangen.

Selv dro jeg dette svært negative trekket inn i et nytt forhold, at jeg SELV sa at nå er det slutt når vi kranglet, men hun fikk meg raskt til å innse det destruktive i dette, og jeg sluttet raskt med dette.

Du er helt nødt til å få ham til slutte med dette, ellers så kveler han forholdet på sikt.

Takk!

Ja, jeg må prate med han om dette på en ordentlig måte. Redd det kommer til å bli krangel igjen, og nye trusler om brudd men...

Jeg skulle ønske jeg klarte å være sterk og ikke bry meg, men det betyr å måtte skru av følelsene og det vil jeg ikke.

Jeg elsker han og ønsker fikse problemet vårt.

[Gjest Utlogget]

Huff...

Det er nesten som å lese om meg, dette.

Mannen min og jeg har bodd sammen lenge. Det er oss to i livet, og det siste jeg ønsker er et brudd.

Men likevel...

Alle har sine ups and downs i forholdet. Et forhold MÅ jobbes med for at det skal holde, og vi har hatt vår andel konflikter.

Når vi har det som vanskeligst, når vi står midt oppe i en konfrontasjon... da hender det ofte at jeg ikke klarer å se for meg hvordan vi skal klare å holde ut sammen.

Når jeg føler det sånn klarer jeg ikke å gi uttrykk for det på noen annen måte enn å si noe sånt som at "Nå er det slutt, nå går jeg"

Men det er jo ikke det jeg mener. Jeg klarer ikke å si det som det er: At jeg elsker ham, at jeg ønsker å være sammen med ham for alltid, at jeg slettes ikke vil flytte, men at jeg er veldig redd for at vi skal ødelegge det gode i forholdet vårt.

Dette sliter på oss begge, og vi satte oss ned og snakket om dette i "fredstid". Vi ble enige om at jeg skal slutte med dette, men det er vanskelig å kontrollere orda når jeg sitter i "hjørnet mitt". Om jeg sier noe slikt til ham nå, spør han meg bare om det ikke var slik at jeg skulle slutte med det tullet... Gjett om jeg skjems, da?

Jeg vet inderlig godt at det går inn på ham, og han vet inderlig godt at det er veldig vondt for meg også når jeg sier sånt...

Men det hender fortsatt at jeg roter det til.

Han vet heldigvis at orda mine er uttrykk for det stikk motsatte av hva jeg sier. Jeg mener ikke at jeg vi flytte, men at jeg er redd for at jeg kanskje mister ham.

Er det rart jeg elsker den mannen?

[Gjest TS]

Huff...

Det er nesten som å lese om meg, dette.

Mannen min og jeg har bodd sammen lenge. Det er oss to i livet, og det siste jeg ønsker er et brudd.

Men likevel...

Alle har sine ups and downs i forholdet. Et forhold MÅ jobbes med for at det skal holde, og vi har hatt vår andel konflikter.

Når vi har det som vanskeligst, når vi står midt oppe i en konfrontasjon... da hender det ofte at jeg ikke klarer å se for meg hvordan vi skal klare å holde ut sammen.

Når jeg føler det sånn klarer jeg ikke å gi uttrykk for det på noen annen måte enn å si noe sånt som at "Nå er det slutt, nå går jeg"

Men det er jo ikke det jeg mener. Jeg klarer ikke å si det som det er: At jeg elsker ham, at jeg ønsker å være sammen med ham for alltid, at jeg slettes ikke vil flytte, men at jeg er veldig redd for at vi skal ødelegge det gode i forholdet vårt.

Dette sliter på oss begge, og vi satte oss ned og snakket om dette i "fredstid". Vi ble enige om at jeg skal slutte med dette, men det er vanskelig å kontrollere orda når jeg sitter i "hjørnet mitt". Om jeg sier noe slikt til ham nå, spør han meg bare om det ikke var slik at jeg skulle slutte med det tullet... Gjett om jeg skjems, da?

Jeg vet inderlig godt at det går inn på ham, og han vet inderlig godt at det er veldig vondt for meg også når jeg sier sånt...

Men det hender fortsatt at jeg roter det til.

Han vet heldigvis at orda mine er uttrykk for det stikk motsatte av hva jeg sier. Jeg mener ikke at jeg vi flytte, men at jeg er redd for at jeg kanskje mister ham.

Er det rart jeg elsker den mannen?

Huff ja jeg skjønner at man kan si ting i affeksjon.

Så lenge jeg hadde visst at han ikke ønsket flytte/ dra, hadde det vært greit. Men nå har det gått så langt at jeg begynner tro på truslene hans. Tror mer på det han sier i sinne istedet for det han sier når vi har det godt. Tilliten er skranglete

Ikke lett dette her.

Men det skal være lov å rote til ting, og det er lov til å si ting man ikke mener i forhold. Det er bare det at jeg føler det som en trussel, og jeg liker ikke den følelsen av å bli truet.

Jeg skal ihvertfall prate om det i dag. Det får briste eller bære.

Håper jeg bare klarer ordlegge meg riktig, så det ikke virker som et personangrep.

[Gjest Frk Åberg]

Takk!

Ja, jeg må prate med han om dette på en ordentlig måte. Redd det kommer til å bli krangel igjen, og nye trusler om brudd men...

Jeg skulle ønske jeg klarte å være sterk og ikke bry meg, men det betyr å måtte skru av følelsene og det vil jeg ikke.

Jeg elsker han og ønsker fikse problemet vårt.

Det høres lurt ut å prate ordentlig med ham om det, ja, når dere ikke er midt oppi en krangel. Ser for meg at det er noe som noen kan si hvis de ikke klarer å uttrykke følelsene sine ordentlig. Men hvis du nå forklarer det ordentlig, så er det veldig rart om han ikke klarer å forstå det og unngå å si akkurat det. Kanskje dere trenger å snakke litt om hva som går gjennom hodet hans når han sier det - hva er det han egentlig er frustrert over?

[Gjest Frk Åberg]

Håper jeg bare klarer ordlegge meg riktig, så det ikke virker som et personangrep.

Jeg tror akkurat det er veldig viktig. "Jeg føler at..." i stedet for "Du er alltid så ...".

[Gjest Gjest]

Dette er ikke noe annet enn herkseteknikk ovenfor deg for å gi deg dårlig samvittighet og gjøre deg mer lei deg slik at han vinner diskusjonen. Jeg brukte selv samme metode de gangene jeg følte krangelen stod fast og ikke kom videre, hos flere av mine ekser faktisk. Helt til jeg en dag møtte en gutt som under kampens hete sa greit, da er det slutt. Det var jo ikke den motreplikken jeg var vant til eller trodde jeg skulle få,og bruddet var jo fremprovosert av meg,selv om vi fant tilbake til hverandre fem minutter seinere.Forsøk den neste gang han truer med å gå og jeg tror aldri han vil gjøre det igjen.Det var siste gang hos meg hvertfall.

[Paradokset]

Prøv å tenke gjennom hvordan disse kranglene starter. Er det noen fellestrekk?

Jeg har nemlig vært i et forhold hvor hun ustanselig brakte problemer på bane(ting hun opplevde som problematisk)

Jeg vet det er bra å snakke om ting, men det kan bli for mye problemsnakk.

Det er kanskje lettere for menn å få en sånn "overload" av følelsessnakk og forholdsnakk. Vi er jo som kjent litt mindre verbale og mindre tilbøyelige til å snakke om følelser.

Jeg kjente i alle fall at jeg fikk den "jeg orker ikke dette mer, det er bare snakk om problemer og krangel hele tiden"-følelsen.

[Gjest TS]

Prøv å tenke gjennom hvordan disse kranglene starter. Er det noen fellestrekk?

Jeg har nemlig vært i et forhold hvor hun ustanselig brakte problemer på bane(ting hun opplevde som problematisk)

Jeg vet det er bra å snakke om ting, men det kan bli for mye problemsnakk.

Det er kanskje lettere for menn å få en sånn "overload" av følelsessnakk og forholdsnakk. Vi er jo som kjent litt mindre verbale og mindre tilbøyelige til å snakke om følelser.

Jeg kjente i alle fall at jeg fikk den "jeg orker ikke dette mer, det er bare snakk om problemer og krangel hele tiden"-følelsen.

Uansett er det viktig å få pratet om problemer hvis det skulle være noen. Jeg kan godt gå å holde ting inne i meg, men jeg tror ikke det vil føre til noe godt. Har jeg et problem så sier jeg ifra. Kommer selvsagt an på problemets art og om det er viktig. Men går jeg å bærer på noe som virkelig plager meg, så sier jeg ifra. Problemet ligger kanskje i hvordan jeg sier ting, men jeg prøver så godt jeg kan å ikke være urettferdig eller høvle over han.

Og skal man få et forhold til, så er det viktig å snakke om problemene. Takler han ikke dette, så er ikke han den rette for meg. Han må jo like meg som jeg er, så lenge jeg ikke oppfører meg helt psyko.

[Paradokset]

Og skal man få et forhold til, så er det viktig å snakke om problemene. Takler han ikke dette, så er ikke han den rette for meg. Han må jo like meg som jeg er, så lenge jeg ikke oppfører meg helt psyko.

Ja, kommunikasjon er alfa og omega-

Det høres kanskje komisk ut, men det går an å sette av tid med faste mellomrom til dette. Da kan begge komme foreberedt.

Om du kommer hjem fra jobben hver dag til en samboer som starter med å snakke om problemer så blir det slitsomt.