Elsk meg mest! Uansett!

[Nabodama]

"Elsk meg mest når jeg fortjener det minst - det er da jeg trenger det mest."

Er det rett i alle tilfeller?

Skal den andre godta alt og sll slags oppførsel, fordi en trenger å bli elsket mest når en fortjener det minst?

"Fordi jeg fortjener det", er et reklameskapt uttrykk, som fremelsker egoismen. En kan tillate seg det meste når en kan føle at en fortjener det....vi fortjener jo egentlig alt vi ønsker oss, eller hva?

Men en skal altså bli elsket når en IKKE fortjener det også. Med andre ord, en skal bli elsket av sin kjære uansett, men mest når en oppfører seg dårlig....ja ja.

Meninger?

[Gjest antigartner]

Jeg har også undret meg over dette.

Kanskje det handler om at alle har et ønske om å bli elsket betingelsesløst?

Eller at den som gjør dumme ting lettere kan endre adferd hvis en møter kjærlighet enn hvis en møter fordømmelse?

Flere forslag?

[hjertesukka]

Jeg oppfatter det som en betingelsesløs kjærlighet, en slik som vi har overfor våre barn. Vi elsker dem jo uansett hvor mye galt de gjør, men det betyr ikke at vi ikke skal sette grenser.

[Nigo-san]

"Elsk meg mest når jeg fortjener det minst - det er da jeg trenger det mest."

Er det rett i alle tilfeller?

Skal den andre godta alt og sll slags oppførsel, fordi en trenger å bli elsket mest når en fortjener det minst?

Nei, selvsagt skal man ikke finne seg i alt.

Spesielt dersom en partner gjentatte ganger oppfører seg dårlig, kanskje med forsett om å såre den andre, faller et slikt "ordtak" ("munnhell"?) på sin egen urimelighet. Det passer rett og slett ikke på for eksempel fastlåste konflikter, eller dårlige forhold med skjev maktbalanse.

Men jeg leser det ikke på den måten heller. Jeg leser det mer som "OK, så er jeg en tufs og en idiot til tider, og oppfører meg deretter, men akkurat da er det fint at du ikke støter meg bort."

Med hånden på hjertet- er det noen som ALDRI har følt det sånn?

Jeg synes det er et godt uttrykk for den menneskelige svakhet, den som vi alle bærer på, den som gjør at de fleste av oss elsker like mye på tross av som på grunn av. Og slik må det nesten være, så lenge vi mennesker er like håpløse og fulle av feil og mangler som det vi er.

[Nabodama]

Nei, selvsagt skal man ikke finne seg i alt.

Spesielt dersom en partner gjentatte ganger oppfører seg dårlig, kanskje med forsett om å såre den andre, faller et slikt "ordtak" ("munnhell"?) på sin egen urimelighet. Det passer rett og slett ikke på for eksempel fastlåste konflikter, eller dårlige forhold med skjev maktbalanse.

Men jeg leser det ikke på den måten heller. Jeg leser det mer som "OK, så er jeg en tufs og en idiot til tider, og oppfører meg deretter, men akkurat da er det fint at du ikke støter meg bort."[/i]

Med hånden på hjertet- er det noen som ALDRI har følt det sånn?

Jeg synes det er et godt uttrykk for den menneskelige svakhet, den som vi alle bærer på, den som gjør at de fleste av oss elsker like mye på tross av som på grunn av. Og slik må det nesten være, så lenge vi mennesker er like håpløse og fulle av feil og mangler som det vi er.

Joda, jeg kan også forstå det på den måten, og det er vel sikkert slik det er ment.

Men det kan ses på andre måter i lys av hvordan samfunnet er.

[Cujo]

Jeg tror ikke det er så bokstavelig ment.

Alle gjør vi dumme ting og sier dumme ting iblandt, det er nok ikke ment at man skal gjøre hva man vil hele tiden og fortsatt bli elsket uansett hva man gjør, men at alle gjør vi feil og at det på enkelte tidspunkter hvor vi oppfører oss dårlig så håper vi mest av alt å bli elsket.

[Nigo-san]

Joda, jeg kan også forstå det på den måten, og det er vel sikkert slik det er ment.

Men det kan ses på andre måter i lys av hvordan samfunnet er.

Skjønner hva du vil fram til, på en måte, men jeg klarer ikke dra den linja og se den sammenhengen akkurat når det gjelder mellommenneskelige forhold.

Jeg blir også letter kvalm av all den fokuseringen på "fordi jeg fortjener det!"-tankegangen. Men for meg har det først og fremst en kommersielt/økonomisk tilsnitt, i og med at jeg forbinder det med at så lenge man har lyst og råd, så har man lov til hva som helst- om det måtte gå ut over andre eller ei. Jeg skjønner ikke helt koblingen med det å skulle "fortjene" å bli elsket, all den tid kjærligheten aldri har vært av de mest rasjonelle fenomener som finnes, og heller ikke basert på økonomi/Kjøp-Deg-Lykkelig-holdning.

[Nabodama]

Skjønner hva du vil fram til, på en måte, men jeg klarer ikke dra den linja og se den sammenhengen akkurat når det gjelder mellommenneskelige forhold.

Jeg blir også letter kvalm av all den fokuseringen på "fordi jeg fortjener det!"-tankegangen. Men for meg har det først og fremst en kommersielt/økonomisk tilsnitt, i og med at jeg forbinder det med at så lenge man har lyst og råd, så har man lov til hva som helst- om det måtte gå ut over andre eller ei. Jeg skjønner ikke helt koblingen med det å skulle "fortjene" å bli elsket, all den tid kjærligheten aldri har vært av de mest rasjonelle fenomener som finnes, og heller ikke basert på økonomi/Kjøp-Deg-Lykkelig-holdning.

"Fordi jeg fortjener det"-tankegangen startet som et kommersielt gimmick. Men hva var årsaken til at nettopp det slagordet traff så godt? Jeg tror det er fordi vi faktisk mener vi fortjener mye nå om dage, mye mer enn foreldregenerasjonen vår mente de fortjente. Til og med de som ikke gjør særlig innsats mener at de fortjener alt verden har av goder, bare fordi de er seg selv (i likhet med alle oss andre, kanskje)

Slagordet tok altså utgangspunkt i en tendens i samfunnet, ble en suksess, og forsterket dermed tendensen. Og da mener jeg nok ikke bare i kommersiell sammenheng.

Jeg tenker heller ikke slik at det er en kobling mellom det å fortjene noe og det å elske, en blir jo ikke betalt for en innsats ved å bli elsket......eller kanskje det er en av mekanismene? (nå blir det sikkert rotete, for nå surrer tankene litt rundt dette)

Er man en god partner, som vil det beste for partneren sin, gir av seg selv, er snill og god osv....fortjener ikke vedkommende da å bli elsket? Det gjør h*n sikkert, men det er ikke dermed sagt at h*n er elsket likevel.

Motsatt kan en som slett ikke er en god partner oppleve å bli elsket, selv om h*n absolutt ikke har gjort seg fortjent til det.

På bakgrunn av oppførsel og innsats, sier vi ofte at en person fortjener bedre, hvis h*n ikke får full uttelling av innsatsen sin. Det gjelder bare ikke i kjærligheten.

Men "fordi jeg fortjener det"-tanken kan gå hardt utover kjærligheten. på andre måter. Noen mener at de fortjener bedre enn det partneren kan tilby og gi, selv om denne er både snill og god, fordi det ikke er "det helt store" hele tiden, og ikke så spennende lenger. Da går man vel litt langt i denne tankegangen.

(og ja, jeg vet at jeg setter ting på spissen nå)

[Gjest Pax]

Slik jeg tolker det.

Nei, det er ikke snakk om å elske en drittsekk. Det er snakk om å vise omtanke og kjærlighet for partneren når h*n er langt nede, eller ikke er i stand til å gi noe tilbake, men virkelig trenger kjærlighet og omtanke. Vi er har alle våre bølgedaler, og noen ganger har vi ikke så mye å gi, selv om vi trenger kjærlighet.

Og da er det greit å gi, så lenge det er et normalt forhold og ingen drittsekk-kjæreste. For man blir sliten av å gi og gi hele tiden, uten å få noe tilbake. De færreste gidder det. Men det er heller ikke slik jeg tolker det utsagnet.

Endret 4. oktober 2007 av Pax

[Nabodama]

Slik jeg tolker det.

Nei, det er ikke snakk om å elske en drittsekk. Det er snakk om å vise omtanke og kjærlighet for partneren når h*n er langt nede, eller ikke er i stand til å gi noe tilbake, men virkelig trenger kjærlighet og omtanke. Vi er har alle våre bølgedaler, og noen ganger har vi ikke så mye å gi, selv om vi trenger kjærlighet.

Og da er det greit å gi, så lenge det er et normalt forhold og ingen drittsekk-kjæreste. For man blir sliten av å gi og gi hele tiden, uten å få noe tilbake. De ferreste gidder det. Men det er heller ikke slik jeg tolker det utsagnet.

Det er slik jeg egentlig tolker det også, når tankene lar være å surre med alternative løsninger og tolkninger som tidsfordriv:)

[Gjest Gjest]

"Elsk meg mest når jeg fortjener det minst - det er da jeg trenger det mest."

Er det rett i alle tilfeller?

Dette gjelder ikke bare parforhold men også andre relasjoner, som barn, foreldre og venner.

Det er faktisk ikke alltid like lett å elske sitt barn/se det beste i det når barnet er en 14åring i opposisjon og svarer surt og ufordragelig på den minste ting.Men det er vel da barnet virkelig behøver kjærlighet og forståelse.

Selv syndet jeg stort som venninne en gang. Jeg gikk på "lykkepiller", trippel dose, og ble mentalt lobotomert. Følelseløs, kald og likegyldig. Brøt avtaler og var en elendig venninne.

Heldigvis ga ikke min beste venninne opp selv om hun var fortvilet og skuffet over meg. Hun fortsatte å være der for meg, fordi hun visste at det var en vanskelig periode og fordi det var tablettene som gjorde meg til en annen.

Hun kunne med god samvittighet bedt meg dra til h.........

[Jalp]

Utganspunktet er bra det, men i noen tilfeller går det bare ikke.

Jeg var en gang samboer med en kvinne som jeg elsket. Det gikk ikke fordi hun ble helt rabiat i forbindelse med pms. Gudene skal vite at jeg forsøkte å vise min betingelsesløse kjærlighet også i disse periodene, men det ble tilslutt for mange fysiske og psykiske ydmykelser å håndtere.

Jeg gikk fra henne før jeg mistet kontrollen over meg selv. Det var ufattelig vondt fordi hun var en usedvanlig flott kvinne i mellom de rabiate periodene.

[mamut75]

Man trenger gjerne støtten mest , fra de som er nær , når man minst fortjener det , fordi det da er vanskeligere enn ellers å få støtte fra omgivelsene .

"It's easy to love a winner " .

Men man skal ikke akseptere en drittsekk til kjæreste .

[Gjest Don Giovanni]

Jeg har vel egentlig heller aldri koblet drittsekk-kjæreste til dette ordtaket. Som jeg forøvrig synes er fint. Det samme kan jeg ikke si om Loreal's reklametekst. Den blir litt kvalm for å si det mildt. Mellom alle grusomme nyheter skal man se vellykkede, steinrike mennesker fortelle at de fortjener å ha et pent hår.

Men ordtaket syns jeg er vakkert. For meg handler det om ubetinget kjærlighet. Selv når man ikke gir så skal man forvente å få av sin kjære. Bare tenk på våre barn, hvor mange ganger man har mer lyst å gi en hånd over øret istedenfor en på skuldra, helt til man tenker på hvordan dagen deres kanskje har vært, hvorpå man heller flytter fokuset mot oppmuntring i stedenfor kritikk. Og det er dette jeg legger i ordtaket. Oppmuntring i situasjoner man normalt ville gjort det stikk motsatte. Det er kjærlighet "in action" slik jeg ser det. Jeg kan være veldig kritisk. Spesielt overfor meg selv, men også overfor mine omgivelser og kjærester. Å allikevel bli møtt med kjærlighet når jeg er urettmessig kritisk er for meg det ordtaket handler om. Det er et ordtak man må ta inn i sin egen situasjon og i forhold til sin egen personlighet for å forstå. Dermed kan alle bruke det ulikt, og det gjør det litt spesielt.