utstøtt og ensom....

[Gjest trist_jente]

Jeg trodde jeg var trygg. Jeg var vel trygg.

Jeg hørte til, jeg betydde noe, jeg var viktig.

Jeg var et jehovas vitne i mange, mange år.

For seint kanskje, oppdaga jeg at jeg levde på en løgn og begynte å stille spørsmål ved det jeg trodde på.

For å gjøre en lang historie kort, så ble jeg til slutt utstøtt.

På noen dager mistet jeg alle mine venner. Mine foreldre bare gråter når jeg ringer de. Mine venner ser på meg som en som ikke hører til mer. Jeg kjenner det. Jeg hører ikke til mer. De ringer meg ikke mere.

Jeg har fått en kjæreste, som har fullt av venner, en stor familie og masse slekt som ringer ham hele tiden.

Det er sårt.

Jeg har ingen.....

Og jeg er 35 år......alle de jeg jobber med er på min alder, men har etablert sin egen familie og sine egne liv. Jeg føler meg som en raring som ikke engang har en samboer...ingen venner, ingen familie, og heller ingen tro.

Jeg savner bestevenninna mi, som nå unngår meg som pesten.

Jeg er ingen utadvendt, dødsspennende person som tiltrekker meg mennesker. Men betyr det at jeg ikke kan finne en god venninne?

*hjertesukk*

[Gjest Kinga]

Må man være dødsspennende og kjempeutadvendt for å få seg venner, da? Har funket for meg å bare være meg selv.

Skjønner du ikke har det bra nå.

Virkelig gode venner er nesten like vanskelig å finne som en god kjæreste. Men bare nesten. Det fine med dem, er at du kan ha flere av dem :D

Heng deg på neste sosiale arrangement på jobben. Bli kjent med din kjærestes venner og deres kjærester. Begynn med noe du har hatt lyst til, men aldri har fått tid til. Bli med i en tur-gruppe eller lignende. Invitèr naboen på kaffe.

God klem til deg fra

Vibeke

[Gjest Donna]

Huff så trist da! det er synd når de vender deg ryggen på den måten. Håper du finner deg nye venner snart - vær iallefall glad du har kjæresten din - du er ikke helt alene!

klem til deg fra Virgo *klemme klemme :D *

[L@dy]

Det jeg tenkte når jeg leste innlegget ditt det var at du må være en sterk person. Det føles gjerne ikke sånn nå. Jeg tenker det må være mange som ønsker å bryte ut, men som ikke tør. I frykt for å oppleve det du går gjennom nå. Jeg vet ikke om det på en måte kan oppleves som en slags kjærlighets sorg. En sorg på en måte, du mister hele ditt nettverk og det du har trodd og stolt på. Det at de kan snu seg mot deg på den måten, er helt uforståelig for meg. Nestkjærligheten betyr vist ikke noe det da.

Vibeke hadde gode forslag om å være med på sosiale aktiviteter på joben. Kanskje du har en hobby der du kanskje kan få kontakt med andre? Det kan oppleves vanskligere å få gode venner når en er voksen. Det virker som om alle har familie, barn, hytte, båt, viktig jobb...bla,bla...Viktige ting som tar tid. Men det stemmer ikke helt. Greitt nok, mange er gjerne etablert når en er i den alderen. Men jeg tror det er mange voksne som ønsker seg en venn. Folk som er like vanlige som du og meg, for de fleste er jo det.

[Gjest Anonymous]

Jeg har vært i omtrent samme situasjon..men har ikke brutt ut av noe "religiøst fellesskap. Men det som folk ofte glemmer er at selv om man savner venner så er det ikke alltid så lett å være glad og utadvendt heller, for å tiltrekke seg venner...Folk skjønner eller gidder ikke skjønne folk som er litt innesluttede, selv om det har sine årsaker..Noen viker raskt unna om du forteller hvorfor også. Jeg har blitt utrolig såret...

Skulle ønske folk kunne tenke seg litt om. Det er jo som oftest mere bak en fasade....

Men håper du finner noen da

[Bettie]

Hvis jeg ikke husker feil, finnes det en interesseorganisasjon for folk som bryter ut av slike religiøse sekter - og som opplever utestengingen og tapet. For det er et stort tap å miste sitt nettverk + at det tar tid å etablere et nytt.

Mennesker som er sterke nok til et slikt brudd, må faktisk få tid til å sørge over tapet, og interesseorganisasjonen består va folk som vet hva man sliter med, for de har vært gjennom det selv.

Regner med at kommunen eller fylket har en oversikt og kan vise vei til en slik organisasjon.