Tviler

[AUF]

Nå begynner jeg å tvile på mitt forhold til min kjæreste. :-? Vi har vært sammen i over 6 mnd nå.

Jeg har vært mye hos ham i det siste, så vi er blitt veldig godt kjent nå, har omtrent vært samboere den siste tiden.

Problemet er at han ikke sier fra når det er noe. Han fortalte meg det i starten da vi pratet veldig mye for å bli kjent. Men at det var så ille, det visste jeg ikke!! Om jeg sier eller gjør noe han ikke liker helt, så sier han ingenting, men blir stille, trekker seg bort og bærer det med seg. Uten at jeg i det hele tatt vet at han ikke liker det!!!

Det har ofte hendt at han er blitt fjern og rar, og jeg skjønner jo da ingen verdens ting.

Hvordan kan jeg vite hva jeg gjør galt og ikke??? Jeg vil jo gjerne respektere hva han liker og ikke. Men da må jeg jo få vite det først! Eller??

Ved en tilfeldighet hørte jeg ham fortelle en venn at han ikke likte at jeg gjorde en viss ting (ingen vits å utdype det her...), men da jeg fortalte ham det jeg gjorde (en helt verdagslig ting) så sa han ingenting, bare oppførte seg som vanlig. Jeg har ikke konfrontert ham med at jeg hørte det han sa til kameraten. Blir litt irritert av at han ikke sier noe. Tenk om jeg gjør det igjen. Det vil da bygge seg opp et tårn inni ham til slutt da...

Og en annen ting er at når jeg er på besøk hos ham, gjerne avtalt en stund i for veien, så er han nesten aldri hjemme! Greit at han har et liv, og ting å gjøre, men MÅ det gjøres når jeg er der???

Jeg har pratet litt med ham om alt, men siden han ikke sier noe så blir det vanskelig å prate med ham om ting. I alle fall sånne ting.

Vi er også veldig forskjellige. med tanke på struktur i hverdagen og sånn. jeg har ofte laget middag til hans og mine barn, men 2 min. før maten er ferdig må han ut en tur. Jeg liker å være familie og gjøre familieting. Det gjør han også, men på en HELT annen måte. Det er greit det, men ikke om man ikke kan prate om det. Jeg er glad vi tar det med ro.

jeg begynner å tvile på om jeg greier å leve med ham. Han irriterer meg litt for mye. Det verste jeg vet er en mann som aldri er hjemme... det har jeg hatt før

Ble litt langt dette. håper noen gidder å lese og si sin mening. Jeg har nå tatt litt avstand fra ham, må tenke litt og finne ut av ting. Men en ting vet jeg : Jeg elsker ham vanvittig mye!!!

[Gjest Anonymous]

Snakk med han du, og vis han gjerne hva du har skrevet. Eller skriv et brev til han.

Kanskje han ikke lar bagateller styre, slik at han overser småting som kan virke irriterende men som ikke er så viktige likevel.

Min mann er også litt sånn, opptatt med bilen osv. og går ut og skrur, henter inn en del, - bryr seg ikke så mye om det er middag akkurat da. Jeg har blitt vant til det etterhvert, men utrolig rart i begynnelsen. Men tror jeg ville reagert om han dro av gårde sånn uten å si fra.