Et forhold uten lidenskap,men jeg ønsker meg barn så sårt.

[Gjest Gjest]

Overskriften sier vel sitt.Jeg har vært klar for barn lenge nå og at alle venninner rundt meg begynner å få både sin første og andre gjør jo ikke ting lettere. Jeg har ikke tidligere vært i situasjonen hvor planlegging av barn har vært naturlig.Det er jeg vel forsåvidt ikke ennå men jeg begynner å nærme meg.Har en flott kjæreste som med sikkerhet vil bli en fantastisk far og som selv ønsker seg og en dønn klar for smått.Men forholdet vårt har aldri vært av den lidenskapelige typen og jeg merker jeg savner det.Jeg blir usikker på om dette virkelig er alt eller om noen andre der ute vil gi meg større kriblinger i magen enn min nåværende kjæreste gjør. Vi har det bra sammen, krangler aldri og han er verdens snilleste.Jeg er også sikker på at vi fint ville klart å sammarbeide om ting ikke skulle fungere mellom oss.Jeg er så klar for barn nå,savnet gjør vondt langt inn i sjelen.Så hva gjør jeg?Får barn med en mann som ville blitt en flott far til tross for usikkerhet angående forholdet, eller begynner på scratch og satser på at noen andre er Mr.Right?Hva ville du gjort?

[Gjest Don Giovanni]

Overskriften sier vel sitt.Jeg har vært klar for barn lenge nå og at alle venninner rundt meg begynner å få både sin første og andre gjør jo ikke ting lettere. Jeg har ikke tidligere vært i situasjonen hvor planlegging av barn har vært naturlig.Det er jeg vel forsåvidt ikke ennå men jeg begynner å nærme meg.Har en flott kjæreste som med sikkerhet vil bli en fantastisk far og som selv ønsker seg og en dønn klar for smått.Men forholdet vårt har aldri vært av den lidenskapelige typen og jeg merker jeg savner det.Jeg blir usikker på om dette virkelig er alt eller om noen andre der ute vil gi meg større kriblinger i magen enn min nåværende kjæreste gjør. Vi har det bra sammen, krangler aldri og han er verdens snilleste.Jeg er også sikker på at vi fint ville klart å sammarbeide om ting ikke skulle fungere mellom oss.Jeg er så klar for barn nå,savnet gjør vondt langt inn i sjelen.Så hva gjør jeg?Får barn med en mann som ville blitt en flott far til tross for usikkerhet angående forholdet, eller begynner på scratch og satser på at noen andre er Mr.Right?Hva ville du gjort?

Jeg antar det spørsmålet var rettet til andre kvinner. Men for mannen din sin skyld håper jeg inderlig at svaret blir det siste alternativet.

[Gjest Pax]

Lidenskap er vel og bra, men det er overvurdert. Liker heller det trygge og stabile.

[Gjest Gjest]

Jeg har valgt å bli.

Men i min situasjon har dette vært noe vi begge har følt, og har vært åpne om. Begge føler den andre er en god venn, sexen fungerer ok, og vi kan fungere sammen. Så da har ingen av oss behov for å lete etter noe annet. Med tanke på barn har jeg heller ikke tid rent helsemessig sett til å finne en ny partner. Så det er han, eller ingen.

Snakk med han er vel egentlig det eneste rådet som er mulig å gi her. Kanskje kan dere få litt mer liv i forholdet, eller at du blir i stand til å slå deg til ro med det slik det er nå, eller at dere finner en annen løsning. Men ikke gå inn for å få barn med noen du alvorlig vurderer å forlate!

[Gjest Mysticgirl]

For meg så tipper jeg at jeg hadde valgt å gå for å ta hensyn til din mann. Fortjener han at du tenker slik om han?At du egentlig ikke føler det helt store for han?

Synes det blir feil å få unger med en mann som du tydeligvis ikke har skikkelige følelser for og da hjelper det ikke hvor snill og god han blir som far. Når ikke du oppnår det helt store med han. Men det er da mine meninger

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg er ikke sikker på om jeg har fått med meg problemstillingen. Elsker du ikke mannen din, eller er du bare usikker på om gresset er grønnere på den andre siden?

De fleste forhold blir mindre lidenskapelig med årene, så selv om du skulle finne en "Mr Right" der ute, er det en stor sjanse for at det forholdet også blir rutinepreget etterhvert.

Hvis du ikke elsker mannen din, og vet dette med sikkerhet, bør du jo gå, både for din og mannen din sin del. Men hvis du bare er usikker på om det kanskje finnes en der ute som kan være mer lidenskapelig, kan kanskje samlivsterapi være en ting.

[Duracella]

Jeg hører/leser stadigvekk om damer som mangler lidenskap i forholdet, og jeg undres: Gjør de noe for lidenskapen selv??

Tenk på den du.

[Gjest imli]

Hvis gresset er grønnere på den andre siden, er det fordi de er flinkere til å vanne, var det noen som sa.

Husk at du selv må ta ansvar for hvordan forholdet ditt er. Ønsker du deg mer lidenskap, er det bare du som kan gjøre noe med det. Du kan ikke sitte å vente på at mannen din skal ta initiativet.

Ellers er jeg også litt enig i at lidenskap er oppskrytt. Det er hverdager det er flest av, og det som er viktig, er at de er trygge. Det kommer jo også an på hva du definerer som lidenskap. Mer sex? Mer "spennende" sex? Mer romantikk? Flere overraskelser? Eller ligger det på det følelsesmessige planet, at du ønsker å føle mer tiltrekkning?

Er "problemet" det første, altså rent praktisk, er det jo bare å ta grep. Er det følelsene dine (eller hans) som er problemet, burde du tenke nøye gjennom hva du ønsker i livet ditt. Du sier du ønsker barn. Da er rå lidenskap en skjelden følgesvenn i den perioden. Hvis barneønsket ditt er så sterkt, er det vel mer fortsigbarhet og trygghet du vil ha? Man kan ikke få i pose og sekk.

[Gjest =tentacle=]

Overskriften sier vel sitt.Jeg har vært klar for barn lenge nå og at alle venninner rundt meg begynner å få både sin første og andre gjør jo ikke ting lettere. Jeg har ikke tidligere vært i situasjonen hvor planlegging av barn har vært naturlig.Det er jeg vel forsåvidt ikke ennå men jeg begynner å nærme meg.Har en flott kjæreste som med sikkerhet vil bli en fantastisk far og som selv ønsker seg og en dønn klar for smått.Men forholdet vårt har aldri vært av den lidenskapelige typen og jeg merker jeg savner det.Jeg blir usikker på om dette virkelig er alt eller om noen andre der ute vil gi meg større kriblinger i magen enn min nåværende kjæreste gjør. Vi har det bra sammen, krangler aldri og han er verdens snilleste.Jeg er også sikker på at vi fint ville klart å sammarbeide om ting ikke skulle fungere mellom oss.Jeg er så klar for barn nå,savnet gjør vondt langt inn i sjelen.Så hva gjør jeg?Får barn med en mann som ville blitt en flott far til tross for usikkerhet angående forholdet, eller begynner på scratch og satser på at noen andre er Mr.Right?Hva ville du gjort?

Du savner lidenskap. Du tror ikke at det vil komme mer lidenskap fra din kjærestes kant, og at det evt er noe du kan oppnå med en annen mann.

Bottom line: Jeg tror du vil ønske deg bort fra dette forholdet. Og at du vurderer å bli fordi han kan gi deg det du ønsker aller mest. Men hva når du har fått barnet, og du ikke trenger ham som sæddonor lenger? Jeg tror det er store sjanser for at du da vil tillate deg å føle mye mer på frustrasjonene og hans tilkortkommenheter og konkludere med at du fortjener en annen type forhold, ta med deg deres felles barn og gå for å etablere deg på nytt.

Det er mer fair overfor ham å gå mens han "bare" har deg å miste. Du har allerede vurdert hvordan han vil være som samarbeidspartner etter et samlivsbrudd. Dette fortjener han egentlig å vite, for han er klar for barn i den settingen dere har nå, som samboere. Han vet ikke at det finnes en sterk sannsynlighet for en Fase 2 som samværspappa, med de implikasjonene det har for relasjoner og valgmuligheter i hans videre liv. Det er ikke sikkert at han da vil satse på deg som mor til sine barn.

Han fortjener å ha oversikt over situasjonen når han skal velge noe så viktig som å bli forelder sammen med deg. Det blir da opp til din integritet hvor ærlig du vil være, og om du vil stå ved valgene dine over tid. Integritet er vanskelig når det er noe en virkelig ønsker. Du kan kanskje vinne mest ved å satse på å finne en annen mann som du har en mer lidenskapelig kjemi med, men samtidig sier du da fra deg den du har uten å være garantert at Mr. Right dukker opp. Ikke lett å velge. Lykke til