Tidenes krangel

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt tidenes krangel med mamma. Hele familien er i en veldig tung tid fra før av, så er vel ikke så mye å gå på i utgangspunktet. Hele det siste året, har jeg opplevd (i tillegg til gode ting selvfølgelig) mamma som utrolig selvsentrert. Noe som ikke er så rart, i forhold til hva hun går gjennom, men hva vi barna går gjennom kommer fullstendig i skyggen. Jeg har savnet så lenge en mamma som kunne komme å gi meg en klem og være der litt bare for meg. Ikke hele tiden, selvfølgelig, bare en ettermiddag eller noe. Jeg er jo voksen, eller ung voksen, men trengte bare at hun brydde seg litt om meg.

I går var jeg kjempelei meg og gråt og gråt på telefonen, så vi avtalte at hun skulle komme til meg i dag og gå tur. Jeg ble så glad. Hun kom (noe hun stort sett ikke har gjort de siste gangene vi har avtalt ting, hvor hun har ringt og avlyst i siste liten, eller bare slengt seg ned på sofaen her og lagt ut om hvor fælt hun har det. Og hun har det fælt, det har vi alle, men det hadde vært huyggelig om hun kunne sett meg en gang også), uansett, vi begynte å gå turen, og det var veldig rar stemning, så jeg spurte om noe var i veien. Hun sa ja, men at hun ikke ville snakke om det. Det v ar greit. Så fortsatte vi en stund til, og jeg følte meg veldig utrygg, ingen av oss snakket. Så jeg så til henne at det var i orden at hun ikke ville snakke om det, men om hun trodde hun kunne klare å legge det litt til siden (vi hadde bare en knapp time til rådighet). Da sier hun at hun kan ta det opp likevel, og begynner å legge ut om hvordan mannen min (som er verdens snilleste, spør hvem som helst) er en svindler som underslår henne og utnytter henne. (For ordens skyld, skylder han noen penger, som vi ALLE har glemt helt bort i løpet av det tunge året som er gått. Han tok dette opp for en måneds tid siden, og ba om kontonummeret hennes, men hun har ikke gitt det, fordi hun synes ikke det var greit at det ikke skulle bli noe mer rundt det hele.. )

Hun holdt på med en sånn regle i et drøyt kvarter, før jeg avbrøt og prøvde å legge frem hvordan ting var på en saklig måte. Jeg fikk det helt sikkert ikke så godt til, fordi jeg var knust over å høre all dritten hun hadde å si om mannen min. Siden eskalerte det noe voldsomt og hele turen ble bare en diger jævlig krangel. Vi sa begge stygge ting til hverandre. Jeg prøvde å fredsmegle på vei hjem til meg, og vi skrek i det minste ikke da hun dro.

Noen timer senere ringte hun og spurte om hun skulle komme inn, så vi kunne snakke sammen. Jeg sa at jeg var veldig usikker, for jeg var redd for en reprise (erfaring). Og reprisen kom allerede på telefonen, det endte med at jeg slang på røret. Hun hadde skreket så kraftig at mannen min kunne høre det gjennom stua, gangen og inn på kjøkkenet. Og så ringte det på døra. I utgangspunktet ville jeg ikke slippe henne inn, men tenkte at hun har det jo vanskelig, og prøvde å sette inn godviljen. Mannen min begynner å lage mat til henne, når telefonen hennes ringer, og det er en av søskenene mine. Da setter hun seg til å begynne å fortelle hvor fælt hun har det. Da blir jeg ordentlig sint, og forteller henne at hun må gjerne fortsette å snakke i telefonen, men da får hun gjøre det utenfor, for jeg synes ikke det er greit at hun snakker med søskenen min om hvor fæl jeg har vært, i mitt hjem. Så hun forteller spottende til den andre enden at hun ikke får lov til å snakke i telefonen, og legger på.

Deretter tar det HELT av, hun begynner å skrike og slenge dritt til oss begge (jeg er immun etter barndommen og hørte ikke et kløyva ord, mannen min er i sjokk og går seg en lang tur). Han fikk blant annet høre at han var djevelen og at det ikke var rart jeg hadde det vondt, så lenge han var i livet mitt... Jeg ba henne om å gå opptil flere ganger, og hun bare ignorerte meg, og prøvde å gå løs på mannen min. Jeg stilte meg imellom og skrek til henne at hun skulle se til å komme seg ut. Det endte med at jeg måtte rive og slite i henne, og det ble skikkelig basketak, før jeg endelig fikk presset henne ut av døren og låst.

Nå føler jeg meg helt alene. Igjen er jeg blitt det sorte fåret, hvor søsknene mine synes synd på mamma, så jeg har ingen å vende meg til. Mannen min som har hørt telefonsamtalene forteller meg at jeg ikke har sagt noe galt (jeg sa noen stygge ting på turen altså, jeg er ingen engel), og at det er feil at jeg skal sitte med skylden alene. Likevel er det jo tydelig at de andre synes jeg har gjort noe horribelt. Jeg var jo alltid det sorte fåret hjemme (mao, den eneste som turte å si i fra om noe som helst..)

Nå er jeg rett og slett bare kjempelei meg og vet ikke hva jeg skal ta meg til. All grugg fra barndommen (veldig turbulent) er opp i lyset og jeg er helt alene i det, har ingen å vende meg til og alle synes jeg er synderen. Jeg føler meg som et monster, som ingen noengang kan være glad i...

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, kanskje bare fordi jeg trenger at noen gidder å høre på meg, og kanskje, hvis de ikke synes jeg er forferdelig, si noen vennlige ord...

Takk for at du gadd å lese ned til bunnen...

[Gjest Blondie65]

Når mødre legger seg på den linjen er det lite som kan gjøres. Hun har ingenting med å legge en kile (eller forsøke på det) mellom deg og din mann. De som velger å holde med henne, gjør de det også når hun ikke hører på? Eller er de den vanlige feige sorten som jatter med henne helt til hun forsvinner ut døren?

Send en post eller bankanvisning på pengene. Send kopi av denne til alle i familien slik at de ser at pengespørsmålet er oppgjort - gjerne med en kommentar om at det blir gjort slik siden hun nekter å oppgi kontonummeret.

Og så tar du frem den store kontoen som heter glemmeboken om hele opptrinnet. Du kan neppe forandre henne og hjelp fra deg vil hun jo heller ikke ha. Hjelp fra henne får du jo heller ikke så da er det like greit å ligge lavt i terrenget en stund.

Men det er vondt når de som skal være ens nærmeste holder på på den måten.

I forholdet mor-barn mener jeg at den som er mor alltid er den som bør være den voksne og forsonende. Dessverre er det enkelte som ikke forstår det og behandler sine barn som klagemurer. Slik skal det ikke være.

Føler med deg.

[Gjest lissi32]

Jeg er mellomste barnet mellom to søstre, er du?

Jeg har også vært hakkekyllingen og klagemuren til min mor. Heldigvis er vi blitt flinkere å skvære opp, men ting kan bli skikkelig heftig. Jeg føler man snakker forbi hverandre og misforståelser oppstår. Å være uvenner med sin mor er vondt, og jeg blir småsur/lei meg hver dag. Blir alltid tungt når to mennesker skal konkurrere om å ha det verst, å begge vil ha forståelse fra den andre, uten at man får det.

Trøsteklem, vet ikke hva jeg skal si i denne saken, fordi din mor høres jo helt vill ut.

[Gjest Gjest]

Åh, jeg fikk noen tårer da jeg leste innlegget ditt jeg...

Det er tydelig at du og din mot ikke har verdens beste forhold.

Jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg ville gjort i din situasjon, men jeg ville i alle fall tatt en prat med søsknene mine og snakket med dem om mamma og hvem hun er for tiden.

Jeg ville betalt tilbake pengene så fort som svint for å fått den saken utav verden. Gjerne med litt renter også, bare for å vise at man hever seg over saker og ting og vil ordne opp på en skikkelig måte.

Derett kanskje holdt litt lav profil en stund. Og bare møtt henne på nøytral grunn og snakke bare om andre og helt dagligdagse ting.

Vil bare si til slutt at jeg føler veldig med deg, siden jeg og min mor ikke har noe godt forhold, og spør meg hvordan jeg hard det som en åpning for å snakke om seg selv og sine egne problemer som hun ikke gidder å prøve å gjøre noe med... Hos oss fungerer det å snakke bare om nøytrale ting, og så prøver jeg å bare godta henne som hun er.

Men det skal sies at hun aldri har angrepet min kjæreste person her i livet, nemlig min mann.

Du må føle deg utrolig såret....

En kjempeklem til deg, og jeg vil gjerne høre hvordan det går.

[Frey]

Det der hørstes ikke greit ut nei. Jeg har selv hatt noen feider med min mor, men vi har heldigvis ikke gått så langt som dere.

Det jeg tror jeg ville gjort er å skrive et brev og fortell akkurat hvordan du opplever denne situasjonen. Send gjerne dette til søsken også slik at de får forståelse for din side av saken også. Dine søsken kan du kanskje invitere på besøk etter at de har lest brevet slik at du kan snakke skikkelig ut med dem.

Lykke til!

[Gjest ts]

Tusen takk for veldig fine og gode svar!

Jeg er yngst i flokken, og er faktisk ikke riktig sikker på om de andre bare jatter med, eller om det er jeg som er så egoistisk som jeg har fått høre hele livet. Det er liksom alltid synd på mamma, og det må man jo ha forståelse for. Og det er ikke det at jeg ikke har det, men ikke til en hver pris. Kanskje de andre bare er smartere enn meg, eller har forstått noe jeg ikke forstår...

Det føles skikkelig som en konkurranse, sånn som du sier lissi32, og det er så utmattende. En ting som er godt, er jo at jeg nå har forstått det, og at jeg ikke kan kontakte henne lenger dersom jeg trenger støtte. Det gjør jo vondt, men det gjør meg mindre vondt i lengden hvis jeg lar være..

Her har det desverre alltid vært sånn at det sorte fåret (meg) har måttet beklage min oppførsel og ha forståelse at de som gode foreldre hadde et ansvar for å oppdra meg og hjelpe meg med å kvitte meg med den utakknemlige, egoistiske og bortskjemte holdningen (skal sies at jeg aldri ber vennene mine om noe som helst, selv om jeg virkelig hadde trengt det, fordi jeg er så redd for å bli oppfattet som egoistisk).

Man burde jo vite bedre enn å ha økonomiske bånd til sine foreldre.. Jeg burde i hvertfall vite bedre... I hvertfall til mamma, for hun er ikke akkurat noen økonom... Tenkte også å betale tilbake mer enn det som er blitt lånt, som du foreslår gjest. Og det blir definitivt kun nøytrale ting heretter, desverre, og det blir nok en stund til.

Vi snakket igjen på telefonen for fem minutter siden (jeg måtte opplyse henne om noe viktig, og hun svarte ikke på meldingen jeg hadde sent). Kjempedumt, og jeg burde selvfølgelig ikke gjort det. Det skar seg igjen, og hun sa det var godt det hadde skjedd for det hadde jo vært avslørende i forhold til hva slags mennesker jeg og min mann er. Spurte henne hvorfor hun sier det, og at hun må jo forstå hvor sårende det er. Da skulle hun fortelle meg en ting, og det var nemlig det at: :rope: Slang på røret. Ikke noe vits å prøve å snakke med henne..

Du har helt rett Blondie, det er lite man kan gjøre, så jeg skal prøve å ta det med meg, og få noe godt ut av kvelden, spise sjokolade skal jeg jammen meg også gjøre!

(Jeg har brukt ganske lang tid på dette innlegget, som sikkert er rimelig rotete, så dersom det er kommet flere innlegg i mellomtiden, vil jeg bare på forhånd si at jeg i såfall ikke har fått lest dem enda, men at jeg uansett er veldig takknemlig)

[Gjest Gjest]

hei, eg kjenner meg igjen i d du sier.. for eg har hatt akkurat som sånn du gjennom min oppvekst. mamma pratet stygt om alle søsknan til hverandre, mye gjorde at vi alle 8 ble skikkelig uvenner pga ho mamma. og eg satt hele tia me dårli samvittighet, fordi d va jo hele tia synd i ho mamma, fordi ho hadde d tungt hele tia, og har hatt d vanskeli hele tia. MEN som du nevner, så har du også hatt d vanskeli, noe som eg å har hatt d. men ingen støtte hos mamma, ja fordi ho hadde opplevd så mye å.. derfor fikk man samvittighetskvaler.

i hvertfall, slik som jeg skjønner d du sier, virker ho mor di som en psykopat. eller hun har psykopatiske trekk. ho brydde seg ikke om at du var lei deg den dagen du va lei deg, men neida... d va ho som hadde d tungt!!!! og d værste e at ho prate dritt om deg til dine søskna. ho eie ikke samvittighet overfor deg, og d e IKKE du som e egoistisk, Men mor di! dessuten du sier at du har dårli samvittighet overfor ho... tenk deg; ho e et voksent menneske med ansvar for sitt egen liv, og når ho oppfører seg som ho gjør, skal ikke du stå til ansvar for hennes atferd.

i hvertfall: vi søsknan i min familie har blitt venner, fordi vi skjønte ut av mammas manipulerernde spill.. ho sattt me makta, og vi forandra den.

[Nabodama]

Det er veldig rart om det ikke er psykiatri inn i bildet hos moren din!

Jeg skjønner dette er vanskelig og sårt for deg, en venter jo ikke slik behandling fra sin egen mor. Men fri deg fra skyldfølelsen, ihvertfall. Du reagerte på stygge beskyldninger mot din mann og deg, ble skuffet, lei deg og sint, og det er da ikke noe rart.

Tror du bare må se i øynene at hun er sånn. Innfinn deg med det, så slipper du å bli skuffet i framtiden.

(men hun burde kanskje hatt kontakt med psykiatritjenesten i kommunen)

[Gjest ts]

Hei gjen, og tusen takk for fine og gode svar, nok en gang! Det har vært noen runder til i løpet av kvelden, men nå er vi i allefall på talefot, noe som gjør at jeg kan klare å sove i natt. Fortsatt kjempelei meg, og fortsatt mye vi er uenige om, men skjønner at det er noen kamper det ikke er vits i å ta. I hvertfall ikke nå. Jeg er utslitt og trøtt og skal stupe i loppekassa.

Tusen takk for all god støtte, det har virkelig betydd mye for meg!

[Gjest Gjest]

glemte å si at psykopata har ikke empatiske evner,noe som d e tydeli at mor di ikke har. nei, kontakt søsknan dine, å bygg vidre relasjoner med dem. ho har sikkert ikke bare vært urettferdi mot deg, men at du kanskje har fått mest, fordi d har nemlig gått inn på deg mest. og ho har deg i sin hule hånd. huff, hele innlegget provoserte meg, fordi eg tenke tilbake på da ho mamma va helt kokko for å si d på den måten.

[Gjest Don Giovanni]

Jeg har en datter på 6 som bruker ordet håpløst i de rareste sammenhenger. I ditt tilfelle passer det derimot perfekt. Når mor og barn bytter roller blir det håpløst. Men det er bare relasjonen som blir håpløs, ikke ditt liv, og din personlighet.

Er det noe barn gjør, selv i voksen alder så er det å ta på seg sine foreldres skyld. Hvorfor ikke? Det er jo alltid foreldrene som har plassert skyld, aldri barna. Dette kan du som voksen få lov å legge fra deg, og plassere skylden der den hører hjemme. Jeg vet det er svært vanskelig, men det er det eneste rådet jeg mener du kan nytte; Begynn prosessen med å legge mors ansvar på mor, og ikke på deg selv. Hva hun velger å gjøre med ansvaret og forholdet til deg er også hennes ansvar. Ikke ditt. Ikke la henne ødelegge forholdet til mannen din, og ikke la henne ødelegge selvbildet ditt. Med alt det du (åpenbart) har vært igjennom har du antagelig en masse visdom, styrke og mot til å jobbe deg gjennom det, selv om du både er sliten og ikke er bevisst disse ressursene selv akkurat nå.

Lykke til

[Nabodama]

Jeg har en datter på 6 som bruker ordet håpløst i de rareste sammenhenger. I ditt tilfelle passer det derimot perfekt. Når mor og barn bytter roller blir det håpløst. Men det er bare relasjonen som blir håpløs, ikke ditt liv, og din personlighet.

Er det noe barn gjør, selv i voksen alder så er det å ta på seg sine foreldres skyld. Hvorfor ikke? Det er jo alltid foreldrene som har plassert skyld, aldri barna. Dette kan du som voksen få lov å legge fra deg, og plassere skylden der den hører hjemme. Jeg vet det er svært vanskelig, men det er det eneste rådet jeg mener du kan nytte; Begynn prosessen med å legge mors ansvar på mor, og ikke på deg selv. Hva hun velger å gjøre med ansvaret og forholdet til deg er også hennes ansvar. Ikke ditt. Ikke la henne ødelegge forholdet til mannen din, og ikke la henne ødelegge selvbildet ditt. Med alt det du (åpenbart) har vært igjennom har du antagelig en masse visdom, styrke og mot til å jobbe deg gjennom det, selv om du både er sliten og ikke er bevisst disse ressursene selv akkurat nå.

Lykke til

Du er en klok mann

[Gjest munia]

Huff, det er ikke lett å leve med en mor som det alltid er synd på for stakkars hun har jo slitt så fælt.

Jeg har gått til det skrittet å bryte med min mor, det var ikke moro men jeg føler meg på en måte mye lettere til sinns. Nå trenger jeg ikke ta kontakt med henne av ren plikt lenger. Hun har levd med min dominerende far i mange år og har latt seg underordne han i alt og oversett hva han har gjort med meg. Og jeg har prøvd å ta det opp med henne men det har aldri vært riktig tid, og hun har det jo så fælt.

Jeg har alltid fått høre at jeg er egoistisk og vanskelig, og har ikke hatt noen jeg kunne støtte meg til i vanskelige tider. Har blitt vant til å klare meg selv og er idag glad for det.

Jeg forstår deg så godt, det er ikke lett. Jeg vil ikke si at du skal bryte med henne, det passet meg men ikke sikkert det passer deg. Men du bør prøve å distansere deg fra henne, du kan ikke endre på henne og du må prøve å drite oppi hva dine søsken tror om deg. Prøv å ha et forhold til henne som om hun var en nabo i nabooppgangen, dere trenger ikke å dele alt. Og ikke lån penger av henne uten at det lages en kontrakt som du kan vise til senere.

Konsentrer deg om din egen familie og om å være en god mor for dine egne barn.

[Gjest Heloise]

Hei du, leste hele innlegget.

Jeg har en far som jeg aldri kommer igjennom til. Det går greit når det gjelder overfladiske ting, men han er mot meg en "nesa i sky og ørene lukket"-fyr og nekter å høre og forstå min side av saken uansett hva det gjelder. Vi har alltid kranglet, gjennom hele min oppvekst, hele mitt liv. Han behandler meg som om jeg skulle vært en tilbakestående 5-åring som aldri har lært eller opplevd noe som helst.

Så jeg forstår på en måte litt av din frustrasjon, men siden du har søsken og kanskje andre familiemedlemmer du ikke kan lene deg til er jo alt mye værre for deg. Jeg føler med deg! Har møtt andre familier som har hatt liknende situasjoner som den du er i.

Jeg klarer ikke forstå hva som gjør at noen foreldre vil barna sine så vondt... Eller i noen tilfeller søsken. For det er vondt, og ofte unødvendig og urettferdig, uten grunn...

Håper du og mannen din har det bra og holder sammen tross "håpløs" situasjon med din familie. Og jeg håper det går bedre for deg og familien snart!