Er så fortvilet, er det min feil?

[Gjest Gjest]

eg må ha noen råd, jeg er så fortvilet.

Pga. jobb så passer kusinen min min sønn og datter og 3 og 5 år. Her hjemme er de begge to noen skikkelige umulige unger, det er mas, furting, skriking, trassing og hyl og mas for alt fra klesskift til bading. For ikke å snakke om oppførselen ved matbordet.

Dette sliter veldig på mannen min og meg selv, vi føler oss svært mislykkede som foreldre.

Oppførselen hos min kusine er en helt annen, det har jeg visst om lenge med at det var så radikalt som det jeg var vitne til i går ante jeg ikke. Jeg kom inn og der satte mine to sammen ved kjøkkenbordet og koste seg med formiddagsmat. Rolige og snille. Etterpå (mens jeg fikk en kopp kaffe) ryddet de av bordet, det skjer ALDRI hjemme hos oss. Min eldste datter hjalp lillebroren med skoene når vi skulle gå.... jeg holdt på å hylgrine:

Hva skjer? Kusinen min er ikke noen vidunderbarnepasser. Hun er 26 år, barnløs men har en kul jobb og en veldig herlig personlighet. Det er ikke snakk om at hun bruker tvang eller er streng med dem men allikevel er barna så annerledes hos henne.

Hva skyldes dette, hva kan vi gjøre?

[Gjest s.n]

Vær konsekvente med barna. hold hva dere lover. ikke bruk trusler (hvis ikke det..., så får du ikke ...). Snakk sammen rundt bordet slik at det blir hyggelig å sitte sammen. Fortell ting fra egen hverdag eller barndom, så forteller barna også. Slutt å kjefte, men gi tilbakemelding på positiv oppførsel.

Eller er det val en kjent sak at unger er hakket vanskeligere med egen foreldre enn de er med andre.

[Gjest Gjest]

Er dere en stresset familie?

Kanskje det er det rolige tempoet og stillheten hos din kusine som "smitter" over. Barn merker jo når foreldre er stresset osv noe som sikker ofte skjer om morgenen og rundt middags tider.

Senk skuldrene, snakk med "inne stemme", mens en forelder lager mat kan den andre "underholde" barna, snakke sammen om hvordan dagen har vært- gi de fulle oppmerksomhet..

Men dere har kanskje prøvd dette?..

[Gjest Gjest]

Spør hva det er hun gjør.

Kan være hun tør mer når det gjelder å la de prøve og feile (“gikk et glass i tusen biter? Feiebrettet er i skapet ”), eller at det er andre ting. Kosthold kan også være en faktor, selv om jeg tviler litt på det her.

[la Flaca]

Er ikke alle barn sånn når de er borte hos andre? Uansett om de er gullunger hjemme eller helt umulige? Det inntrykket har ihvertfall jeg.

[Gjest =tentacle=]

Mine tanker:

Hun koser seg med de søte små. Dere ser på dem som umulige og masete unger, og blir sjokkerte av at de kan oppføre seg harmonisk og positivt. Selv små barn merker forskjellen. Det er fort gjort å bli fanget i fellen det er å bli følelsesladet, sliten og kjeftete overfor barna (mye lettere for dere enn for henne, hun har dem jo bare noen timer om gangen ), og være uoppmerksom og slappe av og nyte freden og ignorere dem når de gjør noe positivt eller er rolige. Møter du barnet med negative holdninger og forventning om at det vil bråke hver gang du ber det om noe, så er det bråk du får. Det er helt forståelig at dette skjer, men det kan snus Bruk mer tid på å gjøre koselige ting og leke sammen, gjerne med ett barn alene, gi dem positiv oppmerksomhet og ros når ting går fint. Prøv å ikke bli sur når du må sette grenser, se på det som en læringsprosess (for alle parter) og prøv å ikke la irritasjonen over at de ikke allerede oppfører seg som du vil ta overhånd.

Barn vil mye heller ha gode relasjoner, gjøre positive ting og få anerkjennelse og mestringsfølelse, enn å opponere og bråke. Jevnt over , de vil jo også utagere frustrasjoner og teste grenser. Det kan virke som dere er i en litt vond sirkel nå, med negative forventninger til hverandre. For å snu det, ikke fokuser på å dempe alt de gjør galt og bråker med. Tenk heller på hvor du kan putte inn noe positivt, lek, ros, og kos. Det er det de blir konstruktive av, og da vil de ha mindre behov for å utagere. Ikke plag deg selv med å tenke at dere kan ha gjort noe feil, det går bare vekk energi på selvbebreidelser. Samspillet med barna har fått dere over på defensiven, men dere er ikke nødt til å bli værende der. Husk at det finnes ikke foreldre som ikke trenger å bruke av tabbekvoten sin

[la Flaca]

Jammen ærlig talt da - er ikke alle unger atskillig mer englete når de er på besøk hos andre? Det har da ingenting å gjøre med hvordan de har det hjemme, bare at de inntar og tilpasser seg andre roller!

Stakkars mamman. Syns absolutt ikke du skal gå rundt og tro at du er en dårlig mor fordi ungene dine er greie hos kusinen din. Eller noen andre de ikke er så husvarme hos at det er seg selv, slik som de er hjemme.

[Gjest =tentacle=]

Jammen ærlig talt da - er ikke alle unger atskillig mer englete når de er på besøk hos andre? Det har da ingenting å gjøre med hvordan de har det hjemme, bare at de inntar og tilpasser seg andre roller!

Stakkars mamman. Syns absolutt ikke du skal gå rundt og tro at du er en dårlig mor fordi ungene dine er greie hos kusinen din. Eller noen andre de ikke er så husvarme hos at det er seg selv, slik som de er hjemme.

Jo, de fleste, mesteparten av tiden. Jeg oppfattet at trådstarter er lite happy med hvordan grunntonen er hjemme hos dem, ikke at hun bare er forbauset over at det går bedre når barna er gjester hos andre. Det kan selvsagt hende at ts har et urealistisk ideal i forhold til hvor glatt ting skal gå og at oppførselen til barna hjemme er helt gjennomsnittlig, og det kan hende at de er inne i en vond sirkel hvor barn og voksne forsterker negative trekk i stedet for positive.

Her hjemme er de begge to noen skikkelige umulige unger, det er mas, furting, skriking, trassing og hyl og mas for alt fra klesskift til bading. For ikke å snakke om oppførselen ved matbordet.

Dette sliter veldig på mannen min og meg selv, vi føler oss svært mislykkede som foreldre.

[Gjest Gjest]

Jammen ærlig talt da - er ikke alle unger atskillig mer englete når de er på besøk hos andre? Det har da ingenting å gjøre med hvordan de har det hjemme, bare at de inntar og tilpasser seg andre roller!

Stakkars mamman. Syns absolutt ikke du skal gå rundt og tro at du er en dårlig mor fordi ungene dine er greie hos kusinen din. Eller noen andre de ikke er så husvarme hos at det er seg selv, slik som de er hjemme.

Tror ingen her mener at mammaen er en dårlig mor, selv om "tempoet er høyt" hjemme. Hverdagen kan "ta den beste".

[la Flaca]

Jo, de fleste, mesteparten av tiden. Jeg oppfattet at trådstarter er lite happy med hvordan grunntonen er hjemme hos dem, ikke at hun bare er forbauset over at det går bedre når barna er gjester hos andre. Det kan selvsagt hende at ts har et urealistisk ideal i forhold til hvor glatt ting skal gå og at oppførselen til barna hjemme er helt gjennomsnittlig, og det kan hende at de er inne i en vond sirkel hvor barn og voksne forsterker negative trekk i stedet for positive.

Er med på den. Men ungene er bare 3 og 5 år. Hvis de ikke skal få lov til å være "drittunger" hjemme, hvor skal de da få utløp for den siden av seg selv? Det er liten tvil om at de er i en alder der testing av grenser og markering overfor søsken er helt naturlig.

Så jeg vil foreslå å prøve å oppnå en mellomting. Alle unger kan være mønsterbarn under gitte betigelser. Når de er i en setting der de skjønner at det er forventet av dem, og oppnår goder ved å oppføre seg. Det kan jo være noe å ta tak i hjemme også. Men så syns jeg faktisk det er litt viktig at de får lov til å være utagerende og ufordragelige også, innimellom. Uten at foreldrene skal føle at de gjør noe feil av den grunn. Bare spar det til tidspunkter som ligger utenom måltider og legging.

[Nigo-san]

Jammen ærlig talt da - er ikke alle unger atskillig mer englete når de er på besøk hos andre? Det har da ingenting å gjøre med hvordan de har det hjemme, bare at de inntar og tilpasser seg andre roller!

Stakkars mamman. Syns absolutt ikke du skal gå rundt og tro at du er en dårlig mor fordi ungene dine er greie hos kusinen din. Eller noen andre de ikke er så husvarme hos at det er seg selv, slik som de er hjemme.

Jeg er enig i dette. Samtidig er det jo sånn at hvis man er misfornøyd med hvordan situasjonen er hjemme, så må man prøve å ta noen grep og snu det. Helt rolig og harmmonisk blir det neppe, all den tid hjemme er det stedet man har "lov" til å krangle og få ut vanskelige følelser, men dette med å hjelpe til, feks, kan man ha noen samtaler på- FØR man står midt oppi en krangel.

Men at unger er greiere borte enn hjemme, sånn vil det vel alltid være. Det som er virkelig skummelt er jo når det er omvendt- at barn oppfører seg kul umulig sammen med andre, og er øyentjenere hjemme,

Jeg synes ikke trådstarters situasjon høres unormal ut i det hele tatt, men det kan kanskje gjøre noen grep hvis hverdagen hjemme består mer av kjeft og krangling enn hva godt er?