Ville du gått fra en du elsker

[Gjest lissi32]

Jeg elsker samboern min, vi er forlovet og har kjøpt hus sammen. Jeg kan ikke tenke meg å leve livet mitt sammen med noen andre enn han, men jeg har det ikke bra. Jeg har ikke hatt det bra siste året, da jeg har slitt med å få alt til å henge sammen. Samboern min lider av depresjoner, går endelig i terapi for dette. Jeg fungerer ikke i hverdagen, studiene mine går til helvete, jeg griner og grubler nesten hver dag. Jeg håper og drømmer om at ting skal gå bedre.

Han er verdens snilleste men virker veldig likegyldig på meg nå som han er deprimert. Han gjør aldri eller sjelden en handling for MEG. Han tenker vel lite på meg oppi sin egen elendighet.

Jeg vil og ønsker leve sammen med han, men takler ikke dette mer rett og slett... :gråte:

Ingenting fungerer omtrent. Han har ikke lyst til noen ting, tar aldri initativ til å finne på noe, sexlivet fungerer ikke, jeg legger meg alene og han sitter mest på pcen i sin egen verden. Jeg er så fortvilet. Trenger råd snarest før jeg klikker.

Endret 2. oktober 2007 av lissi32

[Gjest Mysticgirl]

Jeg elsker samboern min, vi er forlovet og har kjøpt hus sammen. Jeg kan ikke tenke meg å leve livet mitt sammen med noen andre enn han, men jeg har det ikke bra. Jeg har ikke hatt det bra siste året, da jeg har slitt med å få alt til å henge sammen. Samboern min lider av depresjoner, går endelig i terapi for dette. Jeg fungerer ikke i hverdagen, studiene mine går til helvete, jeg griner og grubler nesten hver dag. Jeg håper og drømmer om at ting skal gå bedre.

Han er verdens snilleste men virker veldig likegyldig på meg nå som han er deprimert. Han gjør aldri eller sjelden en handling for MEG. Han tenker vel lite på meg oppi sin egen elendighet.

Jeg vil og ønsker leve sammen med han, men takler ikke dette mer rett og slett... :gråte:

Ingenting fungerer omtrent. Han har ikke lyst til noen ting, tar aldri initativ til å finne på noe, sexlivet fungerer ikke, jeg legger meg alene og han sitter mest på pcen i sin egen verden. Jeg er så fortvilet. Trenger råd snarest før jeg klikker.

Jeg har vært sammen med en som hadde depresjoner og angst og det var ikke lett!

Jeg taklet det ikke, selv om jeg elsket han.Så jeg vet hvordan du har det.

Jeg tror det kan være lurt å ikke være så mye sammen men allikavel støtte hvernadre. For når du er deprimert så klarer du ikke å bare ikke late som og være glad. Det er en sykdomslidelse som gjør at man mister mer kontakt med mennesker, murer seg inne..og har svingenede humør og ofte nedsatt sexlyst.

Men det der å legge seg først mens typen sitter pal på pcen den kjenner jeg meg myye igjen i her hos kjæresten min også og han er ikke deprimert!

Men veldig glad i å spille spill!!

[Gjest lissi32]

Jeg har vært sammen med en som hadde depresjoner og angst og det var ikke lett!

Jeg taklet det ikke, selv om jeg elsket han.Så jeg vet hvordan du har det.

Jeg tror det kan være lurt å ikke være så mye sammen men allikavel støtte hvernadre. For når du er deprimert så klarer du ikke å bare ikke late som og være glad. Det er en sykdomslidelse som gjør at man mister mer kontakt med mennesker, murer seg inne..og har svingenede humør og ofte nedsatt sexlyst.

Men det der å legge seg først mens typen sitter pal på pcen den kjenner jeg meg myye igjen i her hos kjæresten min også og han er ikke deprimert!

Men veldig glad i å spille spill!!

Ja den der jævla pcen!! Fotballspill er gøy! :O)

jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Mye som står på spill, men jeg vil ha det bra... fortjener å ha det bra.

[Gjest Gjest]

Har vært i nøyaktig samme scenario som man i forholdet!

I mitt tilfelle ga hun alt uten å fortelle meg at deg jeg ga henne tilbake ikke var nok med klare ord!

Jeg vet! Det er alltid to personer i et samliv og jeg hadde like stort ansvar i forhold til og få dette til å fungere!

Men når den ene ikke forteller hvor skoen trykker, eller forsøker å formidle med diffuse hint sammenlignet med hvor sterk h*n viser at h*n elsker deg, blir det lett å ta denne demonstrasjonen som en konstant i samlivet!

Fortell han hvordan du har det på en måte der det skinner klart igjennom at han er i ferd med å miste deg!

Kjærlighet er virkelig noe av skjøreste som finnes i vår realitet!

[Gjest lissi32]

Har vært i nøyaktig samme scenario som man i forholdet!

I mitt tilfelle ga hun alt uten å fortelle meg at deg jeg ga henne tilbake ikke var nok med klare ord!

Jeg vet! Det er alltid to personer i et samliv og jeg hadde like stort ansvar i forhold til og få dette til å fungere!

Men når den ene ikke forteller hvor skoen trykker, eller forsøker å formidle med diffuse hint sammenlignet med hvor sterk h*n viser at h*n elsker deg, blir det lett å ta denne demonstrasjonen som en konstant i samlivet!

Fortell han hvordan du har det på en måte der det skinner klart igjennom at han er i ferd med å miste deg!

Kjærlighet er virkelig noe av skjøreste som finnes i vår realitet!

Dette vet han jævli godt uten at han har gjort særlig mye med det. Men jeg har truet kanskje for mye, i fortvilelse, og mangel på respons, har jeg truet, så han tror meg ikke lenger.

[Gjest lissi32]

Du ber om råd, eg har ingen... Har aldri vore i eit forhold eller kjent noken med depresjoner så eg aner ikkje kvav du går gjennom, men det høres ikkje greit ut!!

Ang. spørsmålet i tittelen om eg hadde gått fra ein eg elska om eg ikkje hadde det bra... Eg har aldri vore i den situasjonen, meeen om eg hadde hatt det ille og grått kvar dag og ikkje fått noke som helst til å fungere i kvardagen pga. forholdet/mannen, så håper eg at eg hadde innsett at det ikkje var bra for meg å bli... Og so prøvd å gått uansett kor vanskelig det hadde vore. Men dette er kva eg trur. Kan ikkje forestille meg å vere i din situasjon

Lykke, lykke til

Jeg er redd for å gå fra han også, fordi jeg vet han har slitt med dystre tanker.. Jeg sitter i sementen, kommer ingen vei egentlig. ALt er status quo.

[Gjest Gjest]

Da vil han ikke forstå rekkevidden av det før du forlater han!

Jeg oppfordrer deg ikke til det!!! Hun går aldri fra meg var en tanke som poppet opp i mitt hode titt og ofte. Bare jeg får skikk på livet så kan vifå det bra! Ad nauseam....

Evig eies kun det tapte!

[Gjest]

Jeg har det langt fra så ille som du har det, men eneste tipset jeg kan komme med er tolmodighet. , og en stor mengde av det og.

Sambo sliter vel med deler av depresjon og dårlig selvbilde. Han gikk i terapi før, men det førte ikke noen steder så han sluttet etterhvert.

Er mange dager hvor jeg rett og slett ikke skjønner noe av han. Han kan plutselig være stille en dag, vil ikke noe, ikke kose, ikke sex, ikke noe spesielt. Mens andre dager kan han være stikk motsatt, dessverre er de dagene sjeldne.

Jeg tror jeg derimot ikke hadde holdt ut med han om jeg ikke hadde hatt tolmodighet. Jeg er hittil den han har vært sammen med lengt ettersom det på han virker som om de andre ikke har orket lengre.

Har derimot lært etterhvert hva som kan gjøres når han ikke er i humør.

Han har også andre problemer angående følelser og slikt så vet litt hvordan du har det der og. Han sier aldri han er glad i meg, å gi meg en klem er skummelt. Og det kunne aldri falle han inn å vise på noen måte at han er sammen med ute blant folk.

Kunne sikkert skrivd om dette i evigheter, men nå skal jeg spise hehe..

[Gjest lissi32]

Min klår, kysser og klemmer en hel masse på meg, men sexlivet er labert. Vond sirkel der som har oppstått, selvsagt ved at han føler seg utilstrekkelig, og jeg føler han ikke vil ha meg.. osv. Pyton.

Han tør vise at han er sammen med meg osv, men er veldig lukket. Sier han er glad i meg når vi krangler. Har også sagt han elsker meg noen ganger. Men sjelden han sier det først. Han har blitt bedre siste året.

Jeg vil absolutt si at vi er tolmodig. Det er våres begges første samboerskap, og vi visste fra dag en at vi ville ha hverandre.

Jeg glemmer noen ganger at han er deprimert, men føler også at han ikke gjør det som skal til for å komme ut av det. Nå har han jo gått med på å gå til psykolog, er en start.

Endret 2. oktober 2007 av lissi32

[Gjest]

Da får du noen gleder jeg går glipp av. Sier jeg f.eks at jeg elsker sambo ender det opp me at han abre går bort fra meg. Han takler det ikke. Alt som heter følelser er skummelt og jeg har nesten gitt opp tanken på at det f.eks noen sinne kan bli ekteskap.

Hos meg har jeg ikke hatt gleden at vi vet vi vil ha hverandre. Når sambo er lei seg vil han helst ikke ha meg, og det har vært flere ganger jeg har måttet overtalt han til hvorfor han er glad i meg o.s.v. Ja, det høres helt feil ut, men det er noe som må gjøres og er ikke imot hans vilje når han er glad. Er ikke sjelden jeg må ofre mine planer til fordel for han. Teit for meg den dagen det evt blir slutt, men ettersom den dagen aldri kommer ifølge meg så er det verdt det. Er ofte jeg må ende opp med å bruke timer på å muntre han opp når han finner små dumme feil som gjør at han tenker negativt. Han kan bli sint og lei seg, men med masse tolmodighet pleier det å funke.

[Gjest lissi32]

Hvorfor gidder vi???????

[Gjest]

Hvorfor gidder vi???????

Fordi jeg elsker han og ville gjort omtrent hva som helst i verden for at han skal ha det bra. Han kjenner meg, han får meg til å føle meg bra, han trenger meg. Jeg velger å bli hos han rett og slett fordi jeg vet faktisk ikke. Noe får meg til å bli, noe får meg til å hjelpe han. Får meg til å ofre mesteparten av meg for ågjøre han tilfreds. Jeg vil, uansett hvor ofte vennene mine sier jeg er teit og syntes jeg fortjener bedre. Det er noe med han som jeg aldri har følt med noen andre og det for meg til å fortsette, uansett hvor mange problemer vi kommer over. Dessuten har jeg slitt med noe av det samme selv og vet hva som kan hjelpe og har etterhvert lært hva som hjelper for han, jeg har lært når jeg skal la han være i fred, når han faktisk alle helst bare vil ligge i senga og ha meg der til å holde rundt han.

Nå vet jeg ikke hvordan din er, men slik er min, og det er det som får meg til å gidde.

[Gjest lissi32]

Jeg tenker det samme som deg. Jeg elsker han av hele mitt hjerte. Jeg har også lidd av depresjoner tidligere og det er vel derfor jeg holder ut. Men tankene mine veksler hele tiden. Fra å elske så høyt til å ville bort. Jeg tenker om det skulle skjedd han noe vil jeg ikke leve mer. Men akkurat nå om dagen tenker jeg bare at jeg ville ha det bedre alene. Rådvill.

[Gjest lissi32]

Noen ganger tenker jeg at alt dette er for ingenting. At den dagen han kommer ovenpå og får selvtilliten tilbake så trenger han ikke meg mer. Nå er jeg kanskje bedre enn ingenting. Siden han ikke er spesielt opptatt av meg liksom i sin missery.

Han sier det er tull, men hvordan kan jeg la være å tenke sånn. At det er bedre enn å være alene. At han trenger meg.

[Gjest Gjest_Vips_*]

Er som om jeg leser om vårt forhold.. Vet helt ærlig ikke hvor lenge jeg orker dette. Jeg elsker han over alt, men hvor lenge skal man gå med klump i magen og ha det helt forferdelig. Og hvor ille har ikke han det som sliter med masse annet i tillegg??? Hva i alle dager skal vi gjøre? Hvis noen finner en hemmelig bok med alle svarene er jeg veldig interessert i den

[Gjest lissi32]

Man lever en gang, men hva er sjansene for at ikke andre typer havner i en depresjon? Skal man kvitte seg med noen fordi de er syke? Man har jo ansvar for sitt liv, og partneren, jeg syns man skal gjøre det som må til for å komme opp av møkka. Jeg har vært gjennom mitt, og tro meg, det er ikke rent lite. Dette har gjort meg sterk og sta, men vet ikke hvor lenge jeg orker være sta... er faktisk møkklei å ha det sånn.

[Gjest Gjest]

Med slike problemer i et forhold, trenger vel begge hjelp.

[Gjest Gjest]

Få ut fingeren og snakk med h*n!

Å filosofere over hvor innviklet livet er egentlig hjelper ikke!

Gud! dere får servert løsningen men velger fortsatt å fore deres ego med havrebukkfor!

Enden av visen blir at dere skifter ut mannen som dere skifter ut mobiltelefoner!

Blæ!!!!!

[Gjest Gjest]

(hadde ikke bruk for det,men det var nytt og skinnende, for de som ikke forsto!)

[Gjest]

Jeg tenker akkurat det samme som deg. Ene dagen ville jeg ofret livet mitt for han og andre dager har jeg rett og slett begynte å pakke før jeg skjønner at det her kan jeg ikke gjøre.

Og til gjest. Noen sinne vurdert at det ikke er mulig å prate med han. For min del funker det litt, men så fort en eller annen ltie form for følelse sniker seg inn i samtalen blir han stille og bare sier vet ikke til alt jeg spør han om. Alt er ikke bare bare, og jeg vil ikke dra heller.

Jeg tenker også at han sikkert bare har meg mens han er på sitt verste. Men han forteller meg at det ikke er slik og at han er evig takknemlig for at jeg er der. Og jeg begynner smått og faktisk godta tanken på at han ikke kommer til å kaste meg når han blir bedre. Han er en fantastisk gutt og ingenting spesielt galt med han, men han har dårlig selvtillit og er sjenert. Han trenger litt hjelp innimellom, men dette er hjelp jeg er villig til å gi. Det skal så absolutt mye før jeg gir. Har holdt ut med han i over et år, såklart er det stunder hvor jeg har mest lyst til å skjelle han ut til de grader, bli sint på han, hyle og dra min vei, men det hjelper ikke. Ender ofte opp med at småting får meg til å gråte sånn som det er nå. Dumme ting, sånn som at hvis vi legger oss og koser litt også plutselig snur han seg så begynner jeg å tenke feil og begynner å gråte, ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er sliten. Jeg skjønner han ikke og han vil ikke forklare seg.