Når får menn lyst på barn?

[Gjest Gjest]

Samboer er 33 og veldig klar på at han aldri vil ha barn. Jeg har barn fra et tidligere forhold og ønsker ikke flere. Yngste barnet mitt er 10. Tenker på at han kan forandre mening om noen år. Tenker at han kan få lyst på barn om 5 eller 10 år og forlater meg til fordel for en yngre kvinne? Ser ofte menn i 40-årene som har småbarn. Har det blitt vanlig at menn venter så lenge med å få barn?

[Gjest Pax]

Det er vel helt individuelt. Mange som har lyst på barn i 20-årene og. Hvis han sier at han aldri vil ha, så ville jeg forholdt meg til det.

Endret 2. oktober 2007 av Pax

[Gjest Pepper]

Noen har lyst på barn i 20-åra, noen i 30-åra og andre igjen i 40-åra, og noen har ikke lyst på i det hele tatt. Dersom din samboer har uttrykket at han ikke har lyst på barn, synes jeg du skal stole på at han snakker sant.

Så sant ikke du har gjort det helt klart at du ikke vil ha flere da, for da kan det jo tenkes at han gjør det for din del.

Men, en skikkelig prat kunne dere vel kanskje tatt, slik at dere vet hvor dere begge står i forhold til flere barn. Så får dere ta det derfra dersom dere er uenige.

Endret 2. oktober 2007 av Pepper

[Gjest Gjest_Julie_*]

Samboer er 33 og veldig klar på at han aldri vil ha barn. Jeg har barn fra et tidligere forhold og ønsker ikke flere. Yngste barnet mitt er 10. Tenker på at han kan forandre mening om noen år. Tenker at han kan få lyst på barn om 5 eller 10 år og forlater meg til fordel for en yngre kvinne? Ser ofte menn i 40-årene som har småbarn. Har det blitt vanlig at menn venter så lenge med å få barn?

Tja...hvis det stemmer at mange bor hjemme hos sine foreldre lengre, avslutter studiene ved 30-års alderen og får sin første ordentlige jobb når de er over 30 er det rimelig å forvente at både menn og kvinner får sitt første barn når de nærmer seg 40 år.

Dette tror jeg likevel gjelder en bestemt gruppering. Det er ikke typisk for de som får sin første jobb etter ungdomsskolen å vente til de blir 40 med å få barn.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Er klar over at det er individuelt når man får barn. Men tenker slik at hvis f.eks en kvinne på 33 sier at hun aldri vil ha barn, tror jeg mer på det enn om en kvinne på 23 sier det samme. På samme måte ville jeg stolt mer på en mann på 43 som sa det enn en mann på 33.

Vi har pratet om det noen ganger. Han har hele tiden visst at jeg ikke vil ha flere barn. Jeg var 35 da vi ble sammen. Siste gangen vi pratet om det virket han litt vag. Husker ikke ordrett hva han sa, men det gjorde meg litt usikker. Noen ganger skulle jeg ønske han var 50...

[Nabodama]

Er klar over at det er individuelt når man får barn. Men tenker slik at hvis f.eks en kvinne på 33 sier at hun aldri vil ha barn, tror jeg mer på det enn om en kvinne på 23 sier det samme. På samme måte ville jeg stolt mer på en mann på 43 som sa det enn en mann på 33.

Vi har pratet om det noen ganger. Han har hele tiden visst at jeg ikke vil ha flere barn. Jeg var 35 da vi ble sammen. Siste gangen vi pratet om det virket han litt vag. Husker ikke ordrett hva han sa, men det gjorde meg litt usikker. Noen ganger skulle jeg ønske han var 50...

Kjenner igjen situasjonen, da jeg møtte min mann, hadde jeg to store barn fra før (yngste var 9 år), og han hadde ingen. Snakket om dette med barn tidlig, fordi vi begge ville vite noe om den andres forventninger. Jeg har tiden vært klar på at jeg ikke ville ha flere, han har hele tiden vært klar på at han ikke ville ha noen.

Kjenner også igjen tankene dine rundt dette:

-er han nå helt sikker?

-kanskje han forandrer mening?

Konklusjonen er: du må bare ta en sjans!

Vi har også hatt våre "prater" rundt dette etter at vi ble sammen, spesielt i løpet av det første året.

Og nå kommer jeg tilbake til deg....det at han virker vag nå, er kanskje fordi du setter døra litt på gløtt for ham. Du er kanskje ikke like konsekvent lenger når du prater om det, fordi du vil la ham komme fram med det hvis han er litt i tvil.

Det som da gjerne skjer, er at han blir i tvil om hva du egentlig ønsker, og vil ikke stenge døra for deg, men kanskje gi deg en mulighet hvis du innerst inne ønsker barn med ham.

Han avfeier deg ikke, med andre ord.....akkurat som du sikkert oppfører deg på samme måte mot ham.

Begge blir i tvil om hva den andre vil.

PS. Mannen min vil fortsatt ikke ha barn, og det er nå 6 år siden vi ble sammen.

[Gjest Gjest_Julie_*]

Er klar over at det er individuelt når man får barn. Men tenker slik at hvis f.eks en kvinne på 33 sier at hun aldri vil ha barn, tror jeg mer på det enn om en kvinne på 23 sier det samme. På samme måte ville jeg stolt mer på en mann på 43 som sa det enn en mann på 33.

Vi har pratet om det noen ganger. Han har hele tiden visst at jeg ikke vil ha flere barn. Jeg var 35 da vi ble sammen. Siste gangen vi pratet om det virket han litt vag. Husker ikke ordrett hva han sa, men det gjorde meg litt usikker. Noen ganger skulle jeg ønske han var 50...

Kanskje han mener det han sier. Kanskje tenker han ikke langsiktig men snakker kun ut fra hva han mener på det nåværende tidspunkt.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Det er nok riktig at han ikke tenker så langsiktig som meg. Han er mer opptatt av livet her og nå og tenker mindre på fremtiden enn jeg gjør. Det er nok med på å gjøre meg usikker. Men som Nabodama sier, jeg må bare ta en sjans. Det er han jeg vil være sammen med. Og jeg vil være sammen med han så lenge som mulig. :love:

[pellegrino]

Når vil menn ha barn, ja...

min mann fikk barn da han var 24. Og 28.

Og min nye kollega (mannlige) på 25 har nettopp tilstått at han er blitt temmelig "verpesjuk" etter et lite skolejubileum nå i sommer.

Ut fra dette skulle en vel tro at midten av 20-åra var normalt.

Meeeeen, så er jo alle menn forskjellige. Noen nyter voksenlivet uten barn, mens andre lengter etter en liten. Tror ikke det finnes noe fasitsvar på ditt spørsmål... Du må nok bare finne ut av hva du vil og ta sjansen på at det går greit!

[Gjest javac]

Siden jeg er mann, så kan jeg jo forsøke å svare deg. Om jeg er representativ kan nok være en helt annen sak. Du får ta dette for hva det er.

Tanken på barn har nok kommet snikende etter hvert som årene har gått. Mine venner, søsken og øvrig jevnaldrende eller yngre familie har allerede fått barn. Disse barna har på mange ulike måter blitt en del av min hverdag og mitt liv, og det er noe jeg i grunnen er veldig takknemlig for.

Tidligere har jeg på mange måter rasjonalisert bort tanken på å få egne barn. Hvorfor skal jeg sette barn til verden når den allerede er så overbefolket, urettferdig og vanskelig? Hvorfor skal jeg la barn begrense mine muligheter til å bli og gjøre det jeg har lyst til? Etter hvert som man oppnår de målene man har satt seg i livet, så forstår man imidlertid fort at gleden og verdien av å oppnå sine smale, egosentriske mål ikke er så stor likevel. Du har ingen å dele dem med. Det er ingen andre enn deg selv som kan høste fruktene av det du har ofret og gitt.

Man kommer derfor i et punkt i livet der man innser at man gjerne vil etterlate deg noe før lyset slukker for godt. Jeg håper at jeg får lov til å forlate denne verden og vite at det er noen som er glad i meg og som er takknemlig for det jeg ga dem. Samtidig tror jeg det er en god følelse å vite at en liten del av deg blir ført videre - og da helst de beste sidene av deg selv. Jeg tror følelsen av å se noen i øynene med gjensidig kjærlighet, og samtidig se en liten del av deg selv vokse og gro til noe helt nytt og friskt, er ufattelig sterk.

Dette til tross; jeg ønsker å bli en god far for mine barn. Jeg vil gi dem de aller beste forutsetninger i livet. I min bok betyr det to foreldre som er innstilt på å dele resten av livet med hverandre, som begge ønsker barna i livet sitt og som er villig til å inngå de kompromiss som er nødvendig for at barna skal trives og være lykkelige. "Prosjekt familie" er ikke noe man kan gå halvhjertet inn i - alle parter må være like dedikerte i arbeidet med å få dette til å fungere.

Jeg vet det finnes mange ulike familiekonstellasjoner i dag. Mange funker, andre funker ikke i det hele tatt. Jeg skal ikke gjøre meg selv til noen overdommer med hensyn til hva som er bra eller ikke, men jeg for min del tar med med den modellen jeg kjenner til - og som jeg vet har funket ganske bra.

Når du spør om når menn generelt ønsker seg barn, så kan jeg åpenbart ikke svare på det. Spør du tilfeldig valgte menn på gata, så tror jeg neppe noen av dem vil kunne gi deg et entydig svar på akkurat det. Skal jeg likevel gjette, så tror jeg du vil finne korrelasjon mellom alder og ønske om å få egne barn. Når karrierejaget er i ferd med å flate ut og man begynner å bli mett og lei av livets à la carte-meny, so forøvrig er langt fra så spennende som man forestilte seg, så tror jeg behovet melder seg for å bli del av noe større. Noe som er større enn deg selv og ditt.

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke hindre han i få barn hvis han en gang virkelig ønsker det. Jeg ønsker at han skal ha det bra. Jeg vil han skal føle at han har gjort riktige valg i livet. Men det innebærer at han treffer en annen dame og får en annen familie. Det gjør vondt å tenke på det.

Jeg har overhode ikke lyst på et nytt barn. Tror jeg ville blitt en dårligere mamma for de barna jeg allerede har hvis jeg hadde blitt gravid og fått en baby nå. Det vet han og han er enig.

Mest av alt skulle jeg ønske at han valgte å være sammen med meg og barna "mine" alltid. Det føler jeg meg usikker på. Jeg savner forutsigbarhet. Merker at jeg er redd for å prate med han om fremtiden. Er redd for å få svar som vil såre meg og gjøre meg enda mer usikker. Jeg er også redd for å skremme han bort hvis jeg krever for mye. Jeg må bli flinkere til å nyte livet her og nå, slik som han gjør. Det er bare så vanskelig. Jeg elsker han og har blitt så knyttet til han. Er så redd for å miste han.

[Nabodama]

Jeg kan ikke hindre han i få barn hvis han en gang virkelig ønsker det. Jeg ønsker at han skal ha det bra. Jeg vil han skal føle at han har gjort riktige valg i livet. Men det innebærer at han treffer en annen dame og får en annen familie. Det gjør vondt å tenke på det.

Jeg har overhode ikke lyst på et nytt barn. Tror jeg ville blitt en dårligere mamma for de barna jeg allerede har hvis jeg hadde blitt gravid og fått en baby nå. Det vet han og han er enig.

Mest av alt skulle jeg ønske at han valgte å være sammen med meg og barna "mine" alltid. Det føler jeg meg usikker på. Jeg savner forutsigbarhet.

Merker at jeg er redd for å prate med han om fremtiden. Er redd for å få svar som vil såre meg og gjøre meg enda mer usikker. Jeg er også redd for å skremme han bort hvis jeg krever for mye. Jeg må bli flinkere til å nyte livet her og nå, slik som han gjør. Det er bare så vanskelig. Jeg elsker han og har blitt så knyttet til han. Er så redd for å miste han.

På det stadiet dere er nå,vil du ikke oppleve forutsigbarhet med en annen mann heller.

Du har tatt et valg om å ikke få barn, og gjort det klart for ham. Han har fortsatt valgt deg TIL TROSS FOR at du har klargjort dette. Synes det sier mye godt om forholdet deres.

Kanskje du er akkurat den rette for ham, og at en som vil ha barn slett ikke er det.

Javac skrev jo endel ting om menn og det å få barn. Men han sier bare det han føler og mener om det.

Min mann, som også er barnløs, kan ikke tenke seg barn i det hele tatt.

Men jeg følte som deg i begynnelsen, jeg var usikker på om han virkelig mente det, og om han kom til å skifte mening etter noen år.

Det har han ikke gjort, han har vært stødig som fjell på den beslutningen!

[Gjest Gjest]

Samboer er 33 og veldig klar på at han aldri vil ha barn. Jeg har barn fra et tidligere forhold og ønsker ikke flere. Yngste barnet mitt er 10. Tenker på at han kan forandre mening om noen år. Tenker at han kan få lyst på barn om 5 eller 10 år og forlater meg til fordel for en yngre kvinne? Ser ofte menn i 40-årene som har småbarn. Har det blitt vanlig at menn venter så lenge med å få barn?

vanlig at menn i 40 åra får barn ja. da er 1 ekteskap over og man har nytt forhold.