Tvang i barneoppdragelsen

[Gjest 5056AD]

Fikk nesten inntrykk fra en tidligere tråd her , at tvang i barneoppdragelsen ikke skal forekomme og da spesielt ikke av far .

Hva mener dere som har barn om dette?

Er det i det hele tatt mulig å oppdra et barn uten å tvinge det til å gjøre ting innimellom ?

[Pastor Knut]

Fikk nesten inntrykk fra en tidligere tråd her , at tvang i barneoppdragelsen ikke skal forekomme og da spesielt ikke av far .

Hva mener dere som har barn om dette?

Er det i det hele tatt mulig å oppdra et barn uten å tvinge det til å gjøre ting innimellom ?

Det finnes mange former for hendelser som kan gå inn i begrepet "tvang", det finnes tvang som setter grenser ved gripe inn i barns hverdag (å måtte være hjemme til et bestemt tidspunkt kan oppleves som tvang) og det finnes tvang som krenker barn på forskjellig vis. Dette er kanskje ytterpunktene, og mellom dem har vi alle andre former for tvang.

Det er kanskje greit du starter diskusjonstråden med å si litt om hva slags tvang du tenker på når du har fått inntrykk av at tvang ikke skal forekomme i barneoppdragelsen?

[Chihiro]

Har ikke lest den tidligere tråden, men dette med tvang er jo et definisjonsspørsmål. Sprinkelseng kan vel ses på som en form for tvang, det samme kan selene i vognen.

I de 2 årene jeg har hatt barn, har jeg mange ganger måttet bruke fysisk makt for å få til ting, som feks kle på barnet selv om han ikke vil, ta ham ut av badekaret selv om han gjerne kunne badet en time til, eller løfte ham opp og bære ham bort fra en situasjon. Med fysisk makt mener jeg at jeg er sterkere enn ham, og bruker dette til å holde ham fast, løfte ham opp, og bære ham mot hans vilje.

Jeg mener IKKE: slå/daske, sparke, lugge, klype, røske i armen eller liknende, dette er vold i mine øyne.

Jeg kan ikke si jeg liker å ty til tvang men noen ganger er det nødvendig. Først prøver man jo (i hvert fall hvis man er i det pedagogiske hjørnet) å informere barnet om hva som skal skje nå, og evt også hvorfor. Så starter man med det man skal, f.eks påkledningen. Men noen ganger slår barnet seg helt vrangt og da kan man ikke alltid sette seg ned og diskutere (særlig med barn som ikke snakker ennå). Så vi har hatt en del brytekamper i entreen for å få tatt på ham cherroxene.

Forhåpentligvis blir det færre slike situasjoner etter hvert som han blir eldre og språket utvikles. Da vil han forstå bedre hvorfor han må gjøre noe, eller ikke får lov til noe. Men den forelder som sier at man kan forhandle seg frem til alt med en 1,5-åring skulle jeg likt å møte.

Jeg så en gang en far med en gutt på ca 3 år i butikken. Gutten var tomatrød i ansiktet og brølte av full hals: "Eg SKAL ha snop!". Faren (som antakelig hadde sagt nei X antall ganger) beholdt fatningen, tok gutten som en tepperull under armen og marsjerte ut av butikken uten varene sine. Jeg husker at jeg fikk veldig respekt for den faren.

[Gjest Gjest]

Jeg er mor til to barn. Jeg liker ikke ordet tvang, men jeg kan derimot kreve en del ting av dem.

Definisjon på tvang:

tvang -en (av tvinge) det å tvinge; makt, press, undertrykking, ufrihet bruke t- mot noen / handle under t-

Definisjon på krav:

1 det å kreve noe, fordring, forlangende

Det å tvinge noen er for meg å bruke makt, mens det å kreve noe, er for meg å oppfordre til noe, eller å forlange noe.

Jeg kan forlange/kreve at barna vasker seg ordentlig...

Jeg kan forlange/kreve at barna rydder opp etter seg...

Jeg kan forlange/kreve at barna kler seg på en spesiell måte til en spesiell anledning...

Jeg kan forlange/kreve at barna oppfører seg på en ordentlig måte...

Jeg kan forlange/kreve at barna skal være hjemme klokken 20...

Jeg kan forlange/kreve at barna til å smake på maten jeg har laget...

Jeg kan forlange/kreve mye av dem, men men jeg vil aldri "tvinge" barna til å godta at jeg gjør ting med deres kropp som de er ukomfortable med.

Om de ikke gjør som jeg forlanger/krever, vil det få konsekvenser for dem, men jeg ville aldri ha krenket retten til å bestemme over egen kropp så lenge de ikke skader seg selv på noen måte.

[Gjest Gjest]

Ja, det er vel langt fra det som nevnes her til å vaske en 8 år gammel jente i skrittet med makt, som vel var situasjonen i den andre tråden. http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...295901&st=0

Jeg kan komme på situasjoner hvor makt kan være nødvendig (f.eks. holde fast et barn som skal til å løpe ut i veien), men i de aller fleste tilfeller er nok andre metoder mer hensiktsmessige.

[Gjest imli]

Jeg er mor til to barn. Jeg liker ikke ordet tvang, men jeg kan derimot kreve en del ting av dem.

Definisjon på tvang:

Definisjon på krav:

Det å tvinge noen er for meg å bruke makt, mens det å kreve noe, er for meg å oppfordre til noe, eller å forlange noe.

Jeg kan forlange/kreve at barna vasker seg ordentlig...

Jeg kan forlange/kreve at barna rydder opp etter seg...

Jeg kan forlange/kreve at barna kler seg på en spesiell måte til en spesiell anledning...

Jeg kan forlange/kreve at barna oppfører seg på en ordentlig måte...

Jeg kan forlange/kreve at barna skal være hjemme klokken 20...

Jeg kan forlange/kreve at barna til å smake på maten jeg har laget...

Jeg kan forlange/kreve mye av dem, men men jeg vil aldri "tvinge" barna til å godta at jeg gjør ting med deres kropp som de er ukomfortable med.

Om de ikke gjør som jeg forlanger/krever, vil det få konsekvenser for dem, men jeg ville aldri ha krenket retten til å bestemme over egen kropp så lenge de ikke skader seg selv på noen måte.

Enig med deg. Det kommer helt an på hva man definerer som tvang. Jeg forbinder i alle fall tvang med noe negativt, og kommer ikke til å bruke det jeg anser som tvang på mine barn. Men jeg kommer derimot til å kreve ting av dem, og jeg kommer til å sette grenser for dem.

Jeg synes det blir feil å si at å forlange at barnet er hjemme til et visst tidspunkt, for tvang. Jeg vil heller kalle det grensesetting.

[Pastor Knut]

Jeg synes det blir feil å si at å forlange at barnet er hjemme til et visst tidspunkt, for tvang. Jeg vil heller kalle det grensesetting.

Som nevnt inneholder begrepet "tvang" mange gradsforskjeller, alt fra grensesetting til overgrep. Det kan lett bli en akademisk diskusjon om grensesetting er tvang eller ikke. Det samme gjelder det å stille krav til mennesker som i realiteten ikke kan motsette seg kravene, er tvang eller ikke. Hvis foreldre krever at barna skal være hjemme til et bestemt klokkeslett, da har barna i realitetet ikke store valget. Derfor blir det en skinndiskusjon om dette er tvang eller krav eller noe annet. Eller om vi skal kalle det grensesetting eller ikke. Poenget er at barna ikke har frihet til å motsette seg bestemmelsen. De kan godt gå sette seg utover kravet, men da viser også tvangen seg i konsekvensene. Slik er oppdragelse samme hva vi kaller det.

Jeg skulle ønske denne diskusjonen heller kunne ta for seg hvilken form for tvang vi snakker om. Slik som den nå utvikler seg blir det stort sett bare prat om hva hver enkelt av oss mener om ditten og datten som faller inn under begrepet "tvang".

Endret 2. oktober 2007 av Pastor Knut

[Gjest Moncler]

Spiller ingen rolle om man kaller dere forlange eller tvinge. Dette er bare to ulike ord med samme betydning. Det som derimot betyr noen er hvordan du behandler ditt barn. Å tvinge et barn til å sitte ved middagsbordet til alle har spist vil verken påføre barnet traumer eller noen andre vonde følelser enn at det kjeder seg litt. Ting som har med nakenhet å gjøre er mye verre da man kan bryte barnets intimgrenser og bevege seg i et område man ikke har tilgang på. Noe av det samme blir som man leser dagboka og lignende. Alle mennesker har et "rom" de selv bestemmer og kan velge hvem de vil slippe inn. Nå har jeg ikke noen tro på at det er de små detaljene i oppdragelsen som bester om barnet blir lykkelig, fornuftig og empatisk, det er heller hvordan du fremstår som forelder totalt sett.

[Pastor Knut]

Spiller ingen rolle om man kaller dere forlange eller tvinge. Dette er bare to ulike ord med samme betydning. Det som derimot betyr noen er hvordan du behandler ditt barn. Å tvinge et barn til å sitte ved middagsbordet til alle har spist vil verken påføre barnet traumer eller noen andre vonde følelser enn at det kjeder seg litt. Ting som har med nakenhet å gjøre er mye verre da man kan bryte barnets intimgrenser og bevege seg i et område man ikke har tilgang på. Noe av det samme blir som man leser dagboka og lignende. Alle mennesker har et "rom" de selv bestemmer og kan velge hvem de vil slippe inn. Nå har jeg ikke noen tro på at det er de små detaljene i oppdragelsen som bester om barnet blir lykkelig, fornuftig og empatisk, det er heller hvordan du fremstår som forelder totalt sett.

Her er du inne på noe meget viktig. Fint at du nevnte dette med at alle mennesker har et "rom". Betyr det at vi i denne diskusjonen nå først og fremst snakker om tvang som krenkelse av dette rommet?

(I så fall har denne diskusjonen kommet et langt stykke videre.)

[wok]

Jeg må av og til tvinge mitt barn ned i barnesetet i bilen, og tvinge selene på. Jeg sier jo at h*n må ha det på for sikkereheten, men tror ikke h*n skjønner det, gitt. HÆn er 17 måneder... Kan noen forklare hvordan jeg løser dette uten tvang? Jeg vil ikke kjøre bilden med en unge løs i baksetet, selv om det sikkert er det barnet vil.

[la Flaca]

Fikk nesten inntrykk fra en tidligere tråd her , at tvang i barneoppdragelsen ikke skal forekomme og da spesielt ikke av far .

Hva mener dere som har barn om dette?

Er det i det hele tatt mulig å oppdra et barn uten å tvinge det til å gjøre ting innimellom ?

Jeg skjønner ikke hvordan i alle dager du fikk inntrykk av noen mener at tvang generelt aldri skal forekomme. På grunnlag av at kg-folket mener at man ikke skal tvinge seg til å vaske en 8-åring som ikke ønsker det nedentil? Har du hatt kontakt med 8-åringer skjønner du hvorfor det er en gjerning som virker enormt krenkende. Er det far og datter eller mor og sønn det er snakk om blir opplevelsen enda mer forsterket.

Når det gjelder tvang generelt kan ikke en eneste mamma eller pappa si at man ikke må benytte seg av det flere ganger om dagen. Men ettersom barnet vokser til blir det heldigvis mindre og mindre av det. Noe man også lærer seg som forelder er å unngå slike situasjoner så langt det går. Ved for eksempel å gi barnet et begrenset valg, slik at det likevel føler at det bestemmer selv. Type; "Lua skal på, men du kan velge mellom den blå eller den røde."

Men også barn har rett på et privatliv. Få være på badet alene når det skal på do for eksempel, eller til og med når det skal bæsje i bleia. Barnets behov for en privat sfære kommer enormt tidlig, og slik skal det være. Det er også viktig at det respekteres så langt det er mulig. Når det gjelder nakenhet og intimygiene er det noe man ikke kan la være å blande seg i når det gjelder små barn. Men innen barnet begynner på skolen er det nødvendig at det lærer å sette grenser selv i forhold til nakenhet og intimitet selv, i tillegg til å greie den praktiske biten.

[Gjest Jenna88]

Jeg synes det er vanskelig å definere noe så generelt, på et så generelt plan. Personlig har jeg tro på at en kan "tvinge frem" velvilje i barnet på flere måter. Jeg har for eksempel vært vanvittig sta helt siden jeg var liten. Jeg visste hvordan jeg ville ha ting, og jeg fant meg ikke i å bli diktert.

Foreldrene mine har selvfølgelig mistet besinnelsen og tråkket "feil" noen ganger, (de er tross alt ikke supermennesker), men stort sett synes jeg de har hatt en fin tilnærming til denne problematikken.

I stedet for å bruke makt, eller kjeft, har de snakket og overtalt. Da jeg var liten var det nok å oppholde meg med noe annet da de kledde på meg, komme med morsomme eksempler på hvem som spiste det og det på brødskiva, (ofte en person jeg så opp til), etc.

Etter hvert som jeg ble eldre, og gradvis har begynt å forstå mer, har de snakket om årsaker og konsekvenser. For eksempel hadde jeg en periode hvor jeg absolutt ikke ville gå på førskolen i regnklær. Da forklarte mamma hva som skjedde hvis jeg ikke gikk på skolen i regnklær. For eksempel: "Hvis du ikke går med regnklær på skolen, og da kan det hende at du blir kald og syk. Hvis du blir kald og syk, er det ikke sikkert at vi kan besøke Tante .... og .... i neste uke. Vil du det?" Som regel ville jeg ikke det, og etter litt mer overtalelse, fikk hun til slutt på regnklærne. I den alderen laget vi også avtaler om kvelden, som gikk utpå hva jeg skulle ha på meg, når hun skulle hente meg, og hva vi skulle ha til middag. Hvis jeg nektet, kunne hun konfrontere meg med at vi hadde snakket om det dagen i forveien, vi hadde blitt enige om det, og at til tross for at vi hadde fisk til middag i dag, skulle vi ha noe godt, som for eksempel pannekaker til middag i morgen.

Foreldrene mine har lagt mye energi i å forklare meg konsekvensene av valgene jeg har gjort. Det tror jeg har vært veldig positivt for min del. På den måten har de klart å få meg til å innse det fornuftige i situasjonen, samtidig som jeg har innsett hva som skjer hvis jeg for eksempel ikke bruker regnklær. Dette bidro blant annet til at jeg brukte regnklær hvis jeg gikk ut etter jeg kom hjem fra skolen på barneskolen. Jeg tror foreldre kommer lengre med å snakke om årsaker og konsekvenser, istedetfor å tvinge på barnet saker og ting, uten å grunngi valgene sine.

En kan selvfølgelig ikke alltid opptre på den måten. Har en dårlig tid, må en bare ta på barnet støvlene, så får det heller syte litt i bilen til barnehagen. Ingen barn har vondt av å ha på seg støvler, og det er mye bedre enn at de går uten, og risikerer å bli syke.

Men generelt sett tror jeg det er bedre å ha dialog med barnet istedetfor å straffe det. Jeg tror også at barnet forstår mer hvis det blir opplyst om konsekvensene, enn dersom foreldrene bare sier; "du må gjøre det og det", og ikke gidder å begrunne valgene sine. Blir barnet straffet, kan det være vanskelig å forstå hvorfor det blir straffet. Jeg tror også på det å gi barn alternativer, og se på det positive i situasjonen. "Ved å spise fisk, blir du sunn, og da kan du kose deg ekstra mye med pannekakene i morgen".

Jeg mener også, i likhet med Monchler, at det er veldig viktig at en behandler barnet med respekt. Jeg har alltid følt at jeg har blitt behandlet med respekt, og det har gjort at jeg har hatt respekt for foreldrene mine sine avgjørelser i ettertid, også i tenårene, til tross for at jeg kanskje ikke har vært like overbegeistret for alt.

Jeg har sett mødre som har kjeftet på barna sine når de faller og slår seg, og det gjør meg stadig like forbannet. Istedetfor å kjefte, bør en vise empati for barnets situasjon. Tror det har mye å si for barnets selvfølelse i forhold til å uttrykke følelser, etc. i ettertid.

Endret 7. oktober 2007 av Jenna88