Min historie som tidligere mobbeoffer

[Gjest Gjest_emily_*]

For noen dager siden så leste jeg en bok hvor en del omhandlet et barn som ble mobbet. Som tidligere mobbeoffer, så kjenner jeg alltid et lite stikk i sjelen når jeg leser om denne problematikken. Selv om jeg til stor grad har kommet fullstendig over hele mobbeaffæren nå. Boken ga meg lyst til å dele min historie, og kanskje høre fra andre som har opplevd noe liknende.

Nå er jeg nærmere 30, bor ikke i hjembyen min mer, har samboer, god jobb og er veldig lykkelig. Jeg tenker sjeldent på hva som skjedde i min barndom/ungdomstid, selv om jeg alltid vil lure på hvordan livet ville blitt hvis jeg ikke hadde fått selvfølelsen dratt ned i gjørma i noen år.

Jeg ble mobbet pga noe ved utseendet mitt, og det var spesielt en gutt som var lederen for dette. I mange år etter at mobbingen tok slutt, så var jeg sint og bitter på denne gutten. Men nå har jeg tilgitt han. Han vokste opp under veldig vanskelige kår, og hadde ting vært annerledes, så tror jeg han kunne blitt et mobbeoffer selv. Mobbingen varte fra 4 til 7 klasse, og idag så kan jeg nesten ikke forstå hvordan jeg orket det.

Skolen vil jeg alltid være forargret over. Jeg forstår at mobbing ikke er så åpenlyst for lærere som det er for elever, men allikevel så burde noen tatt tak i mobbingen. Dvs, skolen gjorde et forsøk. De fikk inn en helsesøster som kom inn i klassen og snakket om mobbing. Jeg tror jeg aldri har følt meg så lite verdt. Der satt dama og snakket om mobbere ofte gjør det fordi de egentlig er forelsket i den de mobber. Og det, kan jeg garantere ikke var tilfellet hos meg og mobberen. Nå kunne han i tillegg mobbe meg fordi jeg trodde at han forelsket i meg, dumme meg.

Hukommelsen min fra disse årene er litt diffus, men jeg husker spesielt godt en episode som nok ødela forholdet mellom meg og klasseforstanderen min for alltid. Denne gutten satt og slang dritt til meg i klasserommet, og for en gangs skyld så gjorde læreren noe med det. Hun henvendte seg til meg og sa at vi skulle være stille fordi vi forstyrret de andre. Den svei og fikk meg til å innse at skolen aldri ville hjelpe meg.

Som en kuriøsitet kan jeg nevne at skolen min hadde noe slags jubileum for 2 år siden. Siden jeg som tidligere elev har utmerket meg innenfor mitt fagområde så ble jeg spurt om å holde et lite innlegg under festen. Jeg vet det var heller barnslig av meg, men det føltes veldig godt å si at NEI, det kunne jeg aldri i verden tenke meg. Og for første gang så fortalte jeg skoleledelsen akkurat hva jeg mente om måten mobbingen av meg ble håndtert på.

Men tilbake til denne boken som trigget alle disse minnene hos meg. I denne boka så hadde denne jenta som ble mobbet foreldre som støttet henne og som jobbet for en bedre skolesituasjon. Og mens jeg leste dette, så kjente jeg noe jeg aldri har kjent før. Jeg følte meg veldig sviktet av foreldrene mine plutselig.

Mobbing var aldri et tema hjemme hos oss, så selv om jeg ble mobbet i 3-4 år så fikk jeg aldri trøst fra dem. Ikke misforstå, jeg er kjempeglad i mine foreldre og det var absolutt ikke deres feil at ting gikk som det gikk. Men nå som jeg selv vurderer å få barn, så kan jeg ikke unngå å tenke på en ting. Hvis jeg hadde hatt et barn som ble mobbet i flere år uten at h*n tør å fortelle det til meg, så ville jeg følt at jeg sviktet som forelder...

Jeg kan forstå at de ikke visste hvordan de skulle gripe inn, det gjør jeg. Og jeg blir ikke forundret om skolen sviktet totalt med å informere foreldre også. I tillegg så var jeg selv en ressurssterk unge som ikke viste hvordan jeg egentlig hadde det. Som 11-åring så tenkte jeg på selvmord nesten hver eneste kveld. Nå som jeg er voksen, så tror jeg neppe at jeg klarte å skjule mine depressive tanker så godt som jeg trodde på den tiden.

Det er rart hvordan ting kan fortone seg annerledes 20 år etterpå. Disse følelsene om mine foreldre har jeg aldri hatt før. Det kan hende at de kom nå som jeg selv vil ha barn.

Denne historien virker nok nokså bitter, men jeg føler meg ikke bitter...selv om det nok kan virke slik. Dette er heller første gang jeg innrømmer for meg selv at mobbingen alltid vil prege meg. Frem til nå har jeg alltid tenkt at fortid er fortid. Noe som har vært lett, siden livet mitt har vært forholdsvis enkelt etter at jeg flyttet for å gå på videregående.

Jeg ser at dette innlegget ble eviglangt. Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å høre fra andre som har opplevd noe liknende

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det er flere av oss..

Jeg ble også mobbet for noe ved utseendet mitt i perioden 4. - 9. klasse.

Det jeg syntes er ille i dag, er at foreldrene mine faktisk spurte på skolen om hvordan miljøet i klassen var med tanke på mobbing. De fikk til svar at det ikke fantes mobbeproblemer i klassen. Dette var på barneskolen, og i ettertid har jeg fått vite at enkelte i klassen var årsaken til at klasseforstanderen vår ble langtidssykemeldt som følge av forholdene innad i klassen.

På ungdomsskolen fortsatte mobbingen, og det var så ille at jeg vurderte selvmord. Heldigvis kom jeg fram til at mobberne ikke skulle få meg til å ta mitt eget liv. Jeg skriver mobberne, fordi hovedmobberen hadde en så stor innflytelse på enkelte andre i klassen at de ble "dratt med".

Jeg har aldri følt meg sviktet av foreldrene mine, fordi jeg fortalte aldri at jeg ble mobbet. Og, nå som jeg vet at de faktisk spurte skolen om hvordan miljøet var, så kan de helt klart ikke lastes for at hverdagen ikke ble bedre. Den gamle klasseforstanderen derimot, ville jeg ikke kunnet stole på i dag.

For noen år siden fikk jeg jobb hos et firma der det viste seg at hovedmobberen også jobbet. Firmaet var forholdsvis lite (under 50 ansatte). Vi jobbet ikke på samme avdeling, men jeg orket ikke å jobbe i det firmaet i mer enn 1 måned.

I dag bor jeg i en annen by, er gift, og er veldig lykkelig. Men, som TS skriver, jeg vil også alltid være preget av mobbingen.

[Gjest su querida]

Jeg ble også mobbet for utseende, fra 1. klasse til 7. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er nok noe som alltid vil være med meg.

For meg førte det til at jeg ble deprimert og fikk angst i 10 år og droppet ut av videregående. Har nå tatt det opp igjen (er 22), men assosierer fortsatt skolen med noe negativt.

Kan ikke si at jeg er lykkelig der jeg er nå, eller er forbi det som skjedde. Jeg er bor fortsatt i hjembyen min, har nesten ingen venner og er ofte ganske ensom.

Vurderer stadig å flytte til en annen by for å få en ny start.

Føler du (og gjest under deg) at det hjalp deg noe med å komme videre?

[Gjest *nurket*]

Mange som har blitt mobbet, og mange som kommer til å bli mobbet uansett hvor engasjert skolen/foreldrene er. Selvsagt kan man begrense det, og få mobberne til å forstå at deres handling har konsekvenser....

Jeg ble mobbet fra 7. - 9. klasse pga overvekt, og har aldri klart å komme meg forbi dette... Jeg har ikke fått store psykiske problemer, men jeg sliter med dårlig selvtillit og sjalusi som konsekvens av dårlig selvbilde.... Skulle ønske jeg klarte å legge det bak meg. Flere av de som mobbet meg har bedt om unnskyldning, og jeg har tilgitt de. Men jeg ser fortsatt den feite jenta som er misfornøyd med seg selv når jeg ser i speilet, selv om jeg den dag i dag er 20 kg mindre...

[Gjest Gjest]

Vurderer stadig å flytte til en annen by for å få en ny start.

Føler du (og gjest under deg) at det hjalp deg noe med å komme videre?

Jeg skrev innlegg 2. Det å flytte til en annen by hjalp meg veldig i å få et bedre liv. Jeg flyttet året etter jobbforsøket mitt, og jeg har ikke angret ett sekund! Jeg har fått en tilnærmet ny start, og i dag er det kun de nærmeste som vet hva jeg har gjennomgått.

[wishingitwas]

Nå har jeg aldri blitt mobbet, da. Men jeg har mange gode venner som har vært igjennom det, og det preger dem og personligheten deres den dag i dag. De har vennskap og forhold, men har fortsatt vanskelig for å stole på andre og har lett for å oppfatte enkel kritikk som et personangrep. Men det har hjulpet å snakke ut med dem, og jeg har forferdelig vondt av dem.

Får fortsatt vondt langt inne i meg, når jeg ser folk tråkke ned på og drite ut andre. Mobbing er dessverre ikke noe som forsvinner med åra. Det er ikke alltid man finner rom til å si i fra, og som regel når man gjør det, blir man møtt et skuldretrekk og svar om det bare er uskyldig erting eller tulling, eller enda verre; "Hun/han ber jo om det når hun/han..." Jeg blir sint og lei meg, fordi jeg føler meg nærmere mobbeofrene enn mobberne som person.

Det har faktisk hendt at karer har prøvd å sjekke meg opp eller innsmigre seg ved å drite ut noen av de mindre a4-type-vennene mine. DA, da.... Hvis jeg noen gang skulle blitt voldelig, så hadde det blitt i en slik situasjon. Det er så gjennomført respektløst og kvalmt. Og da er jeg ikke redd for å skjelle folk ut heller.

Og skolen burde absolutt har kurset på elever og lærere i toleranse og respekt. Noen lærere er jo sosialt blinde. De som ikke roper høyest, trenger også oppmerksomhet og å bli sett.

[Gjest Gjest]

:kaffe: :søvn:

[Gjest Gjest_emily_*]

Jeg ble også mobbet for utseende, fra 1. klasse til 7. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er nok noe som alltid vil være med meg.

For meg førte det til at jeg ble deprimert og fikk angst i 10 år og droppet ut av videregående. Har nå tatt det opp igjen (er 22), men assosierer fortsatt skolen med noe negativt.

Kan ikke si at jeg er lykkelig der jeg er nå, eller er forbi det som skjedde. Jeg er bor fortsatt i hjembyen min, har nesten ingen venner og er ofte ganske ensom.

Vurderer stadig å flytte til en annen by for å få en ny start.

Føler du (og gjest under deg) at det hjalp deg noe med å komme videre?

Vondt å høre at du opplevde mobbing helt fra 1. til 7. klasse.. Også veldig leit å høre at du sliter med angst som er knyttet til denne mobbingen i barndommen. Har du, eller har du fått behandling for dette?

Det er bra at du har tatt opp videregående! Nå skriver du ingenting om du har vurdert å ta høyere utdanning, men jeg skal garantere at hvis du gjør det så vil det være totalt annerledes enn grunnskolen og videregående. Folk er ikke så veldig mye eldre på høyskolen/universitetet, men det er jaggu lettere å finne modne venner der.

Når det gjelder flytting, så vil jeg nok svare at ja, det hjalp å flytte for meg. Når jeg flyttet som 17-åring, så var jeg ikke bevisst på at jeg flyttet fordi jeg ville komme meg vekk fra stedet. Men som voksen så har jeg blitt klar over at det nok var et ubevisst ønske om å starte på nytt. Og det ble en ny start.

For meg vil det alltid være knyttet mye skam opp mot det at jeg ble mobbet, og at jeg ikke hadde guts nok til å få det til å slutte. Og skam fordi alle mine venner og jevnaldrende visste at jeg ble mobbet i flere år. J

Jeg liker vanligvis ikke å gi råd til andre mennesker om hva de skal gjøre, men i ditt tilfelle så tror jeg ikke du har noe som helst å tape og alt å vinne ved å flytte til et nytt sted. I hvert fall om du ønsker å studere.

[Gjest Gjest_emily_*]

:kaffe: :søvn:

Synes du det var kjedelig det jeg skrev? I såfall så er holdningen din illustrerende for hvorfor jeg aldri har tord å fortelle om mobbingen min til folk jeg ikke er 110% trygg på.

Å bli møtt med likegyldighet når man er på sitt mest sårbare er ikke akkurat hyggelig. Men det bryr du deg kanskje ikke om.. Du skal i hvert fall vite at det var akkurat det jeg var redd for.

[*Svima*]

Kjenner meg altfor godt igjen i de historiene som er fortalt her. Jeg ble mobbet fra 1-9 klasse. Jeg tror mobbingen begynte fordi jeg spilte fiolin og utmerket meg på det området. Og klassisk musikk har aldri vært kult. På barneskolen klarte jeg å heve meg over mobbingen på en måte og ikke ta den inn over meg. Hadde ingen venner, men hadde mine interesser og fritidsaktiviteter som jeg trivdes med. Da jeg begynte på ungdomsskolen og fikk nye klassekamerater ble mobbingen styggere enn tidligere og jeg ble deprimert og trakk meg helt inn i meg selv. Sa nesten ikke et ord på de 3 årene det varte.

Da jeg begynte på videregående, havnet jeg i en klasse der alle var utrolig snille og det var kjempegodt miljø. Jeg ble forsøkt dratt med på det sosiale, men jeg skjønte ikke hvorfor klassekameratene mine var så snille. Hadde aldri opplevd det før så jeg trodde at siden de ikke sa noe stygt til meg direkte så gikk de helt sikkert og baksnakket meg og jeg var overbevist om at tenkte at jeg var stygg, dum osv. Jeg klarte faktisk ikke å tro at folk kunne være snille. Slet veldig med psyken de første 2 årene, ble engstelig og paranoid men i løpet av 3.året så begynte jeg endelig å tro på vennligheten og ble trygg på folk for første gang i mitt liv. Denne klassen hjalp meg utrolig når det gjaldt å bli vandt til å omgås mennesker.

Etter videregående flyttet jeg til en annen landsdel og fikk en ny start. Men selv om jeg ikke går og tenker på at jeg ble mobbet til daglig så merker jeg at det har preget meg. Jeg er veldig usikker på folk og tror aldri på at noen kan like meg. Jeg har valgt å jobbe i et sosialt yrke med mye menneske-kontakt, nettopp for å motvirke at jeg isolerer meg og blir altfor menneskesky. Og det er utrolig effektivt!

Men jeg skulle ønske flere kunne være obs på om det foregår mobbing på skolen og spesielt lærere burde få opp øynene i blant. Og faktisk gjøre noe om de ser at noen blir mobbet. For mobbing påvirker faktisk hele resten av livet til den som blir mobbet, og det tror jeg ikke det er så mange som tenker på.

Endret 3. oktober 2007 av Monii

[Eponine]

Hei. Trist lesning.

Jeg ble også mobbet, selv om kanskje ikke i den aller verste graden, eller kanskje jeg har fortrengt det meste av det.

Pågikk fra rundt 1-7 klasse, da skiftet jeg skole. Og ble aldri mobbet siden.

Det var for det meste trusler og drittslenging av det jeg kan huske nå. Men det er klart at enkelte av truslene jeg fikk den gangen skremte meg mye.

Jeg har derimot ikke blitt særlig sky av det, heller tvert imot. Jeg ble vel egentlig mer forbannet etterhvert som jeg ble eldre, og lærte meg å ta igjen på de.

Så i dag er jeg et ganske sosialt menneske som fungerer godt i de fleste sosiale sammenhenger.

Men jeg legger merke til at jeg kan ha enkelte ganger et problem hvis jeg føler at folk ikke liker meg. Og det kan jo bunne ut i nettop det. men det vet jeg ikke.

lærerene visste nok ikke så mye om akkurat hva som foregikk tror jeg..

[Marihata]

Hei,

Det er nok mange av oss, og jeg har møtt mange mennesker i mitt voksne liv jeg aldri kunne ha drømt om ble mobbet, men det ble de.

Ble selv mobbet ifra 1.-9. klasse, først utfryst fra det sosiale og jentegjengen og var vel den rare, og det er de som blir hakket på.

Var et følsomt barn og kanskje ikke helt som de andre.

Dessuten har jeg alltid vært tynn, og fikk stygge kommentarer om kroppen min slengt etter meg fra jeg var 9-10 år gammel.

Da jeg var 10 år begynte noen av jentene som frøs meg ut og henge med meg alikevel.

De trengte egentlig bare en ekstra på fotballlaget fordi noen var syk, også ble jeg en slags reserve, uansett, de fant vel ut at jeg ikke var så ille.

Guttene derimot fortsatte å mobbe meg så og si hver dag.

Selv om jeg hadde noen venner, ble jeg alltid behandlet som om jeg ikke var verdt noe.

Den verste perioden var da man kom i den alderen at man forelsket seg og begynte å eksperimentere litt med gutter og kyssing.

Jeg var den stygge jenta og fikk høre det daglig.

Ingen ville kysse meg da vi lekte flasketuten pekte på etc, slikt som man gjorde i den alderen.

Fikk juling av en gutt i klassen da jeg var tretten.

Grunnen? Han plagde meg og kastet ting på meg(kunnegjøre hva han ville, jeg var ikke verdt noen ting) og jeg kastet tilbake fordi jeg følte meg ydmyket og måtte ta igjen.

Det skulle jeg visst ikke gjort, for nå fikk han grunnen han trengte, og gikk løs på meg.

Fra nå av husker jeg ingenting, er bare blitt fortalt av de andre hva han gjorde, men han sparket meg i ryggen og skallet meg i hodet til jeg lå på gulvet. Begynte å blød.

Noen sa til han at man banker ikke jenter og han svarte at det kunne han fordi jeg var ingen skikkelig jente.Jeg var bare stygg.

Slik er det, var masse forskjellige ting hver dag, ikke så ille som det jeg beskrev over her, men daglige kommentarer som: "Fy faen så stygg du er!"

Følte meg totalt verdiløs, hadde masse angst og ble redd for mennesker jeg ikke kjente.

Oppførte meg etterhvert som om jeg var verdiløs også.

Flyttet alene til en annen by da jeg var seksten, da hadde jeg bestemt meg flere år tilbake at jeg skulle vekk fra hjembyen min og aldri flytte tilbake.

Hver gang jeg kom hjem på besøk fikk jeg angst hvis jeg skulle inn til sentrum og kanskje kunne møte på noen.

Ting ble ikke bedre av å flytte fordi jeg tok problemet med meg, det var inni meg.

Kunne ikke rømme fra meg selv.

Tok mange, mange år å fungere normalt i sosiale sammenhenger og temme angsten.

Idag er jeg 24 år gammel og sliter fremdeles med sosialangsten rett som det er.

Ikke hele tiden, men i situasjoner der jeg ikke kjenner noen, føler meg oversett eller føler at noen ikke liker meg.

Slike følelser takler jeg ikke som alle andre.

Da jeg ble 15-16 var jeg faktisk ikke stygg lenger, faktisk ble jeg veldig pen, alikevel følte jeg meg som den stygge ekle.

Tenker også noen ganger at det var min egen feil at jeg ble mobbet.

Jeg skulle bare tatt igjen, og føler meg svak som tillot dem å gjøre det.

Det er ikke riktig og jeg vet det, jeg var veldig følsom og tok det så veldig innover meg.

Lærer prøvde å gripe inn, men det var vanskelig å stoppe.

Han som ga meg juling har bedt om unnskyldning bare for noen år siden, og det skal sies at han er et helt annet menneske idag.

Det er bare det at det sjelen min ble påført mange sår i løpet av barndommen.

Noen ganger lurer jeg på om jeg blir kvitt alt det vonde.

Har dårlig selvfølelse, men det blir bedre og bedre.

Må bare jobbe med meg selv.

På den annen side, jeg vet mye om livet på godt og vondt og har lært mye om meg selv.

Snur det meste om til noe positivt fordi alle erfaringer kan man lære noe bra av.

Til deg som ville flytte.

Det er lurt å få hjembyen på avstand og starte på nytt et sted der ingen kjenner deg.

Igjen, det er vanskelig hvis du sliter med sosialangst å komme til et nytt sted og problemene vil ikke bare forsvinne.

Tar tid å få det bedre, men det kommer...gradvis.

Fint med en slik tråd, og høre om andres erfaringer:)

[Gjest Heloise]

Jeg ser at dette innlegget ble eviglangt. Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å høre fra andre som har opplevd noe liknende

Jada, jeg også.

Men mobbingen varte fra 1.-10. klasse.

Det var fordi jeg var "feit", og sikkert fordi jeg snakket litt annerledes også. Jeg gjør jo ikke det, men snakket litt "breiere" enn de andre barna og det kunne kanskje komme et banneord ut av meg i ny og ne :-/

Og så var jeg sjenert, ekstremt sjenert. Noe som ikke ble bedre med årene siden alle skulle si noe eller plukke på noe ved meg.

Fra 5.-10. klasse tror jeg de bare mobbet og ertet mest fordi det var en vane. Alle skoler/klasser har vel sine hakkekyllinger...

Da jeg var 14 år, i 8. klasse fikk jeg nye venner, nytt miljø! På andre siden av byen riktig nok, men det hjalp veldig. ENDELIG sosial stimulans! Som IKKE gikk ut på å bli mobbet! ("Vennene" jeg hadde på skolen før mobbet meg jo de også).

Moren min var klar over det, og sa ifra til skolen. Men skolen hadde bare èn kommentar ; "Slikt foregår ikke på vår skole".

Jovisst gjorde det det, det var jo der hver dag for meg!

Jeg hadde det kjipt også spesielt i gymmen. Og etter 6. klasse hadde jeg aldri gym mer. Endelig slapp jeg unna helvetet! Fikk dårlig karakter, ja, men gud så deilig å slippe å føle alles øyne på meg... Noen som bare ventet på at jeg skulle drite meg ut "som vantlig".

Den klassiske skrekk-scenen mange unger har om å bli "valgt sist i gymmen", den var daglig kost for meg.

--------------------

Nok om gamle dager, og til nå, dagen idag. Den "voksne" meg : 23 år og sliten.

Pga. all "driten" fra skoletiden, sliter jeg idag med et snev av sosial angst. Jeg hater mengder mennesker. Det stikker og klør, jeg føler alle ser på meg, og ler av meg og hvisker om meg. Slik var det på skolen, og sånn tror hodet mitt at det er enda.

Hører jeg noen le og hviske i nærheten av meg, så er det meg de snakker om, tenker jeg instinktivt.

Faren min mobbet meg også fordi jeg var "feit". Måtte bare kommentere det. Ja jeg var litt større enn jeg skulle, men ikke gedigen! (Ble litt vel borskjemt av min bestemor bak min mors rygg...).

Jeg tenkte mye på selvmord jeg også, men det gikk opp og ned. Jeg var mye sint, mye trist og mye ensom. Idag sliter jeg med tidvis mild depresjon.

Jeg tviler sterkt på at jeg kommer til å vokse av meg det som hendte på skolen. Jeg er blitt veldig "formet" av det.

Jeg har en kjæreste som har opplevd like mye og mer søppel på skolen enn meg. Så vi har en forståelse der! Gudskjelov... Folk som ikke har blitt mobbet kan aldri forstå det, eksemplet på det fikk jeg også av mine to venninner som jeg har igjen fra skoletiden.

Hun ene var kjempepopulær, og hun andre midt imellom.

Jeg tok det opp med dem ved en tilfeldighet, hvor fæle de også hadde vært mot meg til tider og hvor bedritent jeg hadde hatt det på skolen. De ble sjokkert...

De trodde aldri noen på skolen hadde det slik! Joda, og det var ikke bare meg heller.

Beklager typos, men er på jobb og har ikke tid til å lese igjennom alt

[Gjest Meg også]

For noen dager siden så leste jeg en bok hvor en del omhandlet et barn som ble mobbet. Som tidligere mobbeoffer, så kjenner jeg alltid et lite stikk i sjelen når jeg leser om denne problematikken. Selv om jeg til stor grad har kommet fullstendig over hele mobbeaffæren nå. Boken ga meg lyst til å dele min historie, og kanskje høre fra andre som har opplevd noe liknende.

Hvilken bok er det snakk om?

Det var en veldig fin historie du har der, tusen takk for den Jeg synes det er flott at du fikk sagt fra til skolen, selv om det var år etterpå.

Jeg ble selv mobbet i 5-7 klasse. Det ble aldri fysisk, men psykisk. Skolen så ingenting. Foreldrene min fikk ikke greie på det, tror jeg. Det siste synes jeg er skummelt, nå som jeg selv har skolebarn. Jeg er på vakt, for å si det sånn...

Hos meg var det spsielt i forbindelse med gymtimene de mobbet. Jeg ble selvsagt valgt sist i alle lag (utrolig at skolen ikke gjorde noe med noe så innlysende!!!!). Jeg var ei kløne i gym, virkelig utrolig dårlig, spesielt i ball-gym. Fremdeles er jeg redd for ballen

Men jeg var ingen svekling, var sterk og i fysisk god form etterhvert, fordi jeg begynte å trene styrketrening som 15/16 åring. På videregående fikk jeg 6 i gym! Gjett om jeg hadde lyst til å ta en ringerunde rundt til gamle klasse"kamerater" å fortelle det, da!?

Jeg ble også mobbet utenfor gymmen, ble kant "tafatt" og fikk kallenavnet til en jente med psykisk utviklingshemming. Det ropte de etter meg i gangene. Faglig var jeg alltid av de beste, og personligheten min har alltid vært sterk. Det er vel derfor jeg holdt ut.

Jeg føler meg sviktet av skolen. Av alle lærerne. Jeg har veldiglyst til å fortelle det til de lærerne nå.

Vel, det var min historie. Takk for din!

[Gjest Meg også]

Moren min var klar over det, og sa ifra til skolen. Men skolen hadde bare èn kommentar ; "Slikt foregår ikke på vår skole".

Jovisst gjorde det det, det var jo der hver dag for meg!

Jeg hadde det kjipt også spesielt i gymmen. Og etter 6. klasse hadde jeg aldri gym mer. Endelig slapp jeg unna helvetet! Fikk dårlig karakter, ja, men gud så deilig å slippe å føle alles øyne på meg... Noen som bare ventet på at jeg skulle drite meg ut "som vantlig".

Den klassiske skrekk-scenen mange unger har om å bli "valgt sist i gymmen", den var daglig kost for meg.

Er lærere dumme?

Jeg var igjennom akkurat det der! Hver gang ble jeg valgt sist i gymmen. Læreren brydde seg ikke! Kan du forstå det? Og dette har foregått rundt omkring i hele norges land i årevis?! De lærerne som holdt på meg dette måtte da være sosiale analfabeter?

Jeg håper dette er et avsluttet kapittel i skolen nå. For Guds skyld!

[Gjest Heloise]

Er lærere dumme?

Jeg var igjennom akkurat det der! Hver gang ble jeg valgt sist i gymmen. Læreren brydde seg ikke! Kan du forstå det? Og dette har foregått rundt omkring i hele norges land i årevis?! De lærerne som holdt på meg dette måtte da være sosiale analfabeter?

Jeg håper dette er et avsluttet kapittel i skolen nå. For Guds skyld!

JA Noen av lærerne der ute må være det. I alle fall før i tida!

Typen min ble banket opp og fikk juling omtrent hver dag i friminuttene, i skolegården! (Ikke spesielt gjemt bort heller). Og ingen lærere "så det". Hans foreldre fikk også beskjeden "Det skjer ikke på vår skole."

Lærerinnen hans burde skjønt at han var den som fikk gjennomgå, men han fikk også gjennomgå av henne, de få gangene han "tok igjen" på de andre... >_<

det er jo helt utrolig.

Endret 3. oktober 2007 av Heloise

[Abraxas]

.....

.....

Endret 21. juni 2009 av Abraxas

[Gjest Gjest]

Jeg vil bare si at jeg synes det er veldig trist å lese historiene til dere som har blitt mobbet. Jeg har ikke opplevd slik mobbing selv, men hadde vel et par år på ungdomsskolen hvor jeg ble plaget mye av skolenes bølle®. Heldigvis var klassemiljø og -venner såpass gode at jeg følte jeg var godtatt til en viss grad uansett, så plagingen har nok ikke preget meg så mye i ettertid. (Dessuten skal jeg innrømme at jeg var i overkant snål på den tida, så jeg tror jeg gjorde meg til et lett offer - det var jo også bare en bekreftelse på hvorfor jeg hadde dårlig selvtillit..).

En ting jeg har tenkt på med andre jeg kjenner som har blitt mobbet, er hvor usaklige ting de blir plaget for. I en klasse hvor noen av de "sterke" f eks er overvektige blir kanskje den som er tynn/slank mobbet (jeg mener selvsagt ikke det er en mer forståelig grunn om en overvektig blir mobbet), der mobberen er skolesvak går det utover skoleflinke osv... Ting man enten ikke kan noe for, eller som man faktisk burde fått være stolt av (innsats på skolen, hobbyer, familie, særpreg).

Jeg har også sett eksempler på hvor dype spor mobbingen kan sette, hos folk som ikke klarer å stole på vennene sine, ikke ta avgjørelser (stole på seg selv) osv mange år etter at de kanskje tror de er ferdige med det som skjedde. Jeg håper dere som sliter med slike ettervirkninger tør å oppsøke hjelp, og jobbe for å få det bedre. En tidligere venninne av meg har etter hvert klart å jage vekk flere i utgangspunktet gode og lojale venner fordi det sliter på oss å aldri oppnå tillit (det rare er at det har blitt verre de siste årene, i ganske voksen alder - og det er selvsagt fælt for henne også å aldri kunne stole på noen over tid!), og å bli fortalt at man prøver å nedprioritere, såre osv når man gjør så godt man kan. Man må være sterk for å holde ut et sånt vennskap, jeg orket det i hvert fall ikke - etter femten år. Jeg er jo ikke usårbar jeg heller.

Jeg tror det er viktig å innse at det ikke er riktig at dere skal føle dere "små", og at det ikke er sannsynlig at venner (eller andre) som over tid virker som de er til å stole på, "egentlig" ler bak ryggen deres. Om man føler seg slik er det på grunn av det man opplevde i oppveksten, og ofte går det an å jobbe med det, kanskje med hjelp fra en terapeut.

[Gjest Gjest]

Jeg har også blitt mye mobbet. På barneskolen var det veldig mye fysisk mobbing; slag, spark, kvelertak, dytting, spytting osv. Og det evige maset om at jeg var så stygg. Det er for øvrig ingen tvil om at det var utseendet som var årsaken, all den tid mine verste mobbere gjerne ville at jeg skulle konkurrere for klassen i spørrekonkurranser etc - fordi jeg var skoleflink.

På ungdomsskolen (byttet klasse) var det litt lettere. Noe mobbing var det her også, men i forhold til barneskolen var det som å komme til himmelen. På videregående startet det igjen, også denne gang fordi jeg var så stygg. Fikk direkte beskjed om at lar du oss være i fred, så lar vi deg være i fred. Jeg skulle med andre ord ikke sette meg sammen med folk i kantina, ikke komme bort for å snakke, gjøre meg mest mulig usynlig. Dette endte opp med at jeg verken deltok på russeballet eller i russetiden.

Jeg er en av dem det ikke har gått så bra med i ettertid. Var skoleflink så det holdt, men det hjalp ikke så mye når jeg ikke fikk trening i sosial interaksjon, ingen var interessert i hva jeg mente, hele meg var totalt feil. Der de andre bygget selvtillit og nettverk, gravde jeg meg lengre og lengre ned. Så mitt gode karaktersnitt, som kunne fått meg inn på stort sett alle aktuelle studier var til ingen nytte. Jeg valgte, etter påtrykk fra mine foreldre, et studium som var absolutt feil. Hadde ingen venner som kunne hjulpet meg å stå imot. Så til tross for tidenes arbeidsmarked, sliter jeg veldig med å få jobb i dag. Ingen brukbar utdanning og lite erfaring. Angst og dårlig selvtillit gjør i tillegg at jeg ikke kan ta en hvilken som helst jobb - må føle meg 100% trygg på det jeg gjør. Venner har jeg nesten ikke. Jeg har veldig dårlig trening i å kommunisere med andre mennesker, og det tar forferdelig lang tid før jeg tør opp. De fleste har ikke tid til å vente.

Jeg tviler ikke ett sekund på at mobbingen har skylda!

Hei, jeg bare lurer på om du har lyst på en brev venn?

[Gjest Gjest]

Hva med voksne lærere som mobber elever da .....

nok av eksempler på dette,ble selv mobbet av en lærer og har slitt med sinne.

synes derimot at alle blir mobbet på en eller annen måte gjennom ett langt liv..