Å ikke feire fødselsdagen

[Elodi]

Jeg syns det er hyggelig å feire bursdager for da får man en anledning til å feire de man er glad i litt mer enn til vanlig. Akkurat det at de har blitt ett år eldre er ikke så viktig, men at hver person får en dag hvor man får litt ekstra oppmerksomhet syns jeg er en veldig fin ting.

Jeg leste et sted at det å bli ett år eldre er det samme som å ha foretatt en reise rundt sola, som det jo er, og det syns jeg var en veldig fin måte å se det på. Det siste året har vært en reise, en opplevelse, som har gjort meg rikere på erfaringer - absolutt noe å feire!

Helt enig med deg Elfrida! I min familie feires både liten og stor fordi vi synes det er kjekt å gjøre litt stas på de vi er glad i. Selvsagt feires ungene mer enn vi voksne, men for meg er det helt naturlig at vi samles når f.eks. en av søstrene mine fyller år!

[Cata]

Det blir liksom ikke så mye futt i å feire alene. Familien bor på en helt annen kant av landet og vennene mine bor rundt omkring i landet. Dermed blir det kun alenefeiring - og det er ikke noe jeg gidder styre så mye med. Hender jeg lager meg en bedre middag hvis det passer sånn. Men hyggelig når slekt og venner sender gratulasjoner, altså. Den dagen blir det nok noen flere telefoner og SMS enn på andre dager.

[meta2]

Jeg liker ikke å feire dagen min. For seks år siden fikk jeg en sønn dagen før min bursdag, så siden da har vi feiret han. Blir litt langt for familien min å kjøre ut her to dager på rad. Så da feirer vi gutten og jeg får gratulasjoner.

[pellegrino]

Jeg liker bursdagsfeiringer kjempegodt. Det jeg misliker er skuffelsen over at ingen kommer, så derfor prøver jeg heller å ha en så vanlig dag som mulig for å slippe denne skuffelsen. Min mor sluttet å feire bursdagen min når jeg flyttet hjemmefra som 18-åring. Mine søsken har aldri gratulert meg med dagen!!! Helt utrolig, men sant. Stefaren min (egentlig ex-stefar) sender gaver og ringer opptil flere ganger på bursdagen min

Mannen min glemmer at det er den dagen jeg har bursdag, og det ser ut til at barna har samme tendensen (tar de etter sin far?).

Hmmm, jeg kjenner faktisk at jeg blir litt dårlig i magen av å skrive dette! Det er jo sant, men det ser ekstra ille ut sånn svart på hvitt...

[Gjest puselabb]

Jeg elsker bursdager! Både min egen og andres, synes det er koselig å feire, tenker ikke så mye på at nå er man enda ett år eldre. Men dette vil kanskje forandre seg om noen år..

I min familie feirer vi alles bursdag, ikke med noe heidundrende fest, men med en liten sammenkomst med kaker og gaver. Det samme i samboers familie. Dette synes jeg er veldig koselig, og ville ikke vært foruten. Jeg hadde blitt fryktelig skuffet om noen i min nærmeste familie eller mine nærmeste venner glemte bursdagen min. Jeg synes det er uforståelig at noen ikke vil feire - ikke litt engang - sin egen bursdag (jeg kan godt forstå at de ikke vil ha stor fest med masse oppmerksomhet). Men hver om sitt, jeg er tilhenger av at folk må få lov å gjøre som de vil.

[Rosalie]

Jeg liker ikke den type oppmerksomhet bare fordi jeg har bursdag. Har ikke feiret dagen siden jeg fyllte 19, og jeg får allerede pusteanfall og utslett ved tanken på at jeg blir 30 neste år og det forventes fest.

Altså - jeg liker oppmerksomhet, men da fordi jeg har gjort noe bra.

EDIT: Jeg og samboeren min gjør noe ekstra på bursdagen min hvert år, og jeg liker å få SMS/telefon fra nærmeste familie. Men det holder i massevis.

Endret 3. oktober 2007 av Wadjet

[Gjest Gjest_Julie_*]

Jeg må si jeg blir mer og mer forundret over menneskene rundt meg.

De fleste sier at de ikke vil feire fødselsdagen sin:"det er ikke noe å feire" sier de. "Hvorfor feire at jeg blir ett år eldre?" sier de også.

Men hvorfor skal en ikke feire at en har blitt ett år eldre? Å bli ett år eldre er jo så mye bedre enn alternativet! (Å IKKE bli ett år eldre)

Å feire at en ble født er en hyllest til livet mener jeg!

Det viser at en er takknemlig for å være til, takknemlig for å ha et liv, takknemlig for at en har fått muligheten til å være sammen med de en er glad i, og som er glad i en...

Jeg feirer hvert år sammen med mine nærmeste, og jeg feirer det med glede.

Jeg er glad for livet. Jeg er glad for hver dag, og for hvert år, jeg får være sammen med dem jeg er glad i, og jeg synes absolutt det er en god nok grunn til å feire.

Til dere som ikke ønsker å feire bursdagene deres: hvorfor er det så vanskelig for dere å feire at dere er til, at dere ble født, og at dere har et liv?

Jeg mener det ikke som kritikk, jeg har bare vanskeligheter med å forstå en slik tankegang.

Opplys meg!

Det kan hende en del av disse menneskene som ikke vil feire seg selv har problemer med oppmerksomhet omkring egen person. Mange synes det er greit å feire de andre men helst ikke seg selv. Noen har lav selvtillit og er ikke oppdratt med at man feirer seg selv (kanskje noen tror de ikke er verdt det), mens atter andre igjen ikke vil konfronteres med at de blir eldre og liker verken å se seg tilbake eller fremover.

Selv er jeg mer enig med deg, TS, i at vi alle faktisk har noe å feire (et år eldre) fordi alternativet er så mye verre.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for alle svar.

Jeg kan ikke si at jeg har blitt så mye klokere, men...

Jeg kan forstå at folk opplever oppmerksomheten og planlegging og arrangering av selskapeligheter som plagsom, men det er da så mange andre måter å feire seg selv på?

Hva med å unne seg noe ekstra godt? En tur på spa, en massasjetime, et nytt, dyrt klesplagg? Et eller annet som en ikke unner seg i hverdagen... bare fordi en har lyst til å feire fødselsdagen, livet og seg selv?

Feiringen behøver da ikke involvere andre, det er da vel også greit å feire seg selv?

[Miel]

Jeg liker bursdagen min - så lenge den kan feires stille og rolig med familien, evt. en liten sammenkomst med gode venner. Jeg fikk nemlig litt bursdagsangst etter elleveårsdagen min, hvor et par av venninnene mine ga klart uttrykk for at de syntes standard jentebursdag med ballonger og brus var heeeelt utdatert og utrolig barnslig. Etter det feiret jeg ikke bursdagen min på flere år, men da jeg ble 20 ble jeg overtalt til å feire sammen med to venninner med bursdag omtrent samtidig. Det ble total katastrofe, og jeg endte kvelden med å gjemme meg på do for å grine i fred. (Og da jeg anså meg som ferdig med å grine kom jeg faen ikke ut igjen, for døren hadde gått i vranglås...)

Bare jeg får klem og kake er jeg i grunnen fornøyd. :icon_smile:

[Gjest Gjest_Julie_*]

Jeg kan forstå at folk opplever oppmerksomheten og planlegging og arrangering av selskapeligheter som plagsom, men det er da så mange andre måter å feire seg selv på?

Naturligvis er det mange måter å feire på. Enkelte mennesker klarer ikke å feire seg selv, da er liksom ikke måten å feire på problemet men at de føler seg forpliktet til å feire.

Vi kan ikke tvinge andre til å feire seg selv. Vi kan ikke bruke energi på å omvende andre til å ville feire, når de ikke vil.

[Gjest Gjest]

Det ts kaller feiring er ikke feiring i min definisjonsbok,mer å unne seg noe. En feiring for meg innebærer stress og styr, uansett om det bare er nærmeste familie som kommer.

Jeg vil gjerne feire min dag ved at folk lar meg være i fred. Altså_min_ dag. En dag der jeg kan gjøre akkurat som jeg vil og ingen forventer noe som helst av meg, som de andre 364 dagene i året. Som mor til fire er den perfekte bursdag en god frokost før min mann hiver hele bøttesulamitten i bilen og sier: Jeg tar ungene i hele dag. kos deg og gjør ingenting som har med hus og hjem å gjøre!!!!!

På min 30 års dag ga jeg beskjed til familie og venner om at jeg ikke ville ha besøk. vennene mine respekterte det, men min mor ble så oppgitt og masete og forlangte at jeg laget til et besøk. "Det er jo klart du skal feire din 30 års dag." Martyr-syndromet kom frem for jeg ga meg og stellte i stand. Hele dagen ødelagt med å filitere to ørret (fulle av bein), med en fyllesyk mann som lå til sengs, to barnevakter (tenåringer) som ikke hjalp til og fire unger løpende rundt her hele dagen _før_ besøket skulle begynne....

Jeg ville bare ha dagen min i fred og gjett om jeg har tatt lærdom!

Forøvrig feiret vi heller ikke bryllupet vårt, vi er enige om å droppe bryllupsdagen (Krampaktig med den ene dagen i året) og min mann gidder heller ikke å feire seg selv lenger. Merkelig nok kom den avgjørelsen etter at jeg fikk han selv til å rydde, vaske,lage kaker og stelle i stand for sine gjester på sin bursdag. Noe som vanligvis er min jobb. Da oppdaget han at det var stress......

[millemini]

Jeg synes man må respektere folks ønsker. Vil ikke en person feire bursdag, vel, da må de få lov til å la være. Selv har jeg ikke noe stort forhold til bursdagen min, feirer den mest for å glede besteforeldrene mine, da bursdagsfeiring er særlig viktig for farmor.

Hun tvinger min onkel til å feire bursdag hvert år, enda han hater det og helst vil slippe. Om han ikke lager til noe så tropper hun opp med termokanne med kaffe og bløtkake, bursdagen skal feires uansett hva jubilanten ønsker. Dette synes jeg veldig respektløst, siden han har gitt klart uttrykk for hva han ønsker.

[Gjest Opa]

jeg feirer ikke bursdagen min med venner, men ber noe av familien (vi blir 14-15 stk) på middag og kaker, det synes jeg er kjempekoselig! Ikke så mye fordi det er bursdag, men noen må jo gjøre noe for at man skal møtes når man blir eldre.

På sambo sin bursdag ber vi inn mellom 10 og 20 stk på mat, koselig det!

Vi liker å feire, lager frokost på senga og gir hverandre MASSE gaver

Mamma HATER! bursdagen sin, vil ikke høre snakk om det i det hele tatt og blir sint om vi fleiper om å lage en stor fest (hun har alltid vært sånn, nå som hun blir 50 er det ekstra ille). HUn liker ikke å bli eldre, bli gammel, og kan ikke skjønne at det er noe å feire at man blir gammel.

[Gjest Peachbud]

Å "feire" er for mange ensbetydende med å invitere flere gjester. Ikke alle er like glade i oppmerksomhet.

[FrizzleSizzle]

Hva med å unne seg noe ekstra godt? En tur på spa, en massasjetime, et nytt, dyrt klesplagg? Et eller annet som en ikke unner seg i hverdagen... bare fordi en har lyst til å feire fødselsdagen, livet og seg selv?

Jepp. Jeg er flink til å ta vare på meg selv, og setter stor pris på de små ting i hverdagen. Jeg er takknemlig for hver eneste dag av livet, så jeg trenger ikke å markere bursdagen min. Ikke glad i oppmerksomhet, nei...kake spiser vi året rundt og ting har jeg nok av (hvem har ikke det i våre dager?).

Det er hyggelig å få en bursdags-sms, men det er like hyggelig å få en "hvordan går det?"-sms en annen dag i året.

[Gjest Wolfmoon]

Enig med caskr over her. Hvis man er flink til å unne seg små ting i hverdagen, samtidig som man har venner og familie som viser at de bryr seg hele året. Hvorfor skal man da gjøre noe stort ut av en bursdag?

For meg blir det litt det samme med valentines day som har blitt så populært. Jeg vil heller ha en snill kjæreste (hvis det noensinne skulle bli aktuelt) som gir meg små oppmerksomheter og overraskelser på vanlige dager, enn en som gir meg slik oppmerksomhet en dag i året!

Nå må det jo sies at jeg lever under mottoet "Live everyday as if it where your last, one day you will be right" og da er det jo forferdelig dumt å vente til neste bursdag før du gir eller får oppmerksomhet!