Å ikke feire fødselsdagen

[Gjest Gjest]

Jeg må si jeg blir mer og mer forundret over menneskene rundt meg.

De fleste sier at de ikke vil feire fødselsdagen sin:"det er ikke noe å feire" sier de. "Hvorfor feire at jeg blir ett år eldre?" sier de også.

Men hvorfor skal en ikke feire at en har blitt ett år eldre? Å bli ett år eldre er jo så mye bedre enn alternativet! (Å IKKE bli ett år eldre)

Å feire at en ble født er en hyllest til livet mener jeg!

Det viser at en er takknemlig for å være til, takknemlig for å ha et liv, takknemlig for at en har fått muligheten til å være sammen med de en er glad i, og som er glad i en...

Jeg feirer hvert år sammen med mine nærmeste, og jeg feirer det med glede.

Jeg er glad for livet. Jeg er glad for hver dag, og for hvert år, jeg får være sammen med dem jeg er glad i, og jeg synes absolutt det er en god nok grunn til å feire.

Til dere som ikke ønsker å feire bursdagene deres: hvorfor er det så vanskelig for dere å feire at dere er til, at dere ble født, og at dere har et liv?

Jeg mener det ikke som kritikk, jeg har bare vanskeligheter med å forstå en slik tankegang.

Opplys meg!

[Gjest Heloise]

Hvorfor feire hvert år?

Noen liker ikke oppmerksomheten, eller fester, eller kaker, eller å bli eldre.

Grunnene er mange, og jeg kjenner en hel del folk som ikke feirer. Som ikke vil, orker eller synes det er noe vits. Jeg feirer ikke hvert år jeg heller, ikke stort i alle fall. Greit med 20-25-30 osv., men 23-24-26-27, neei... Jaja, vi blir eldre, det er jo ikke til å komme fra uansett.

Opp til hver enkelt, men er jo hyggelig å få høre "gratulerer med dagen" da

[Gjest StockDama]

grattulerer med dagen on en klem er mer enn nok feiring av dagen for min del =p

[Gjest Gjest]

Fra det svaret jeg fikk fra "Heloise" ser jeg at vi legger ulike ting i begrepet "å feire".

Jeg snakker om å gjøre noe spesielt ut av dagen, ikke nødvendigvis noe stort, og heller ikke nødvendigvis lage til selskap.

Jeg orker heller ikke alltid alt styret i forbindelse med selskap, og er ikke særlig glad i å være i fokus, men det er da så mange andre måter å feire på.

Forrige fødselsdag tok jeg med mann og barn på tur... en piknik på en lysning i skogen, der vi bare koste oss og nøt livet til det fulle. En fantastisk flott feiring!

[Amalie_85]

Jeg vil ha god mat og kjæresten min! Men noe mer enn det ser jeg ikke nødvendigheten i! Men det har kanskje noe med at jeg føler jeg ikke har noen å feire den sammen med! Så har jeg ikke feira bursdagen min siden jeg var 17, og jeg har vel aldri hatt noen fin og minnerik bursdag siden jeg var liten. Men når jeg fylte 18 lagde foreldra mine den perfekte burdagen. Men den kan nok ikke gjentas!

[Gjest Heloise]

Fra det svaret jeg fikk fra "Heloise" ser jeg at vi legger ulike ting i begrepet "å feire".

Jeg snakker om å gjøre noe spesielt ut av dagen, ikke nødvendigvis noe stort, og heller ikke nødvendigvis lage til selskap.

Jeg orker heller ikke alltid alt styret i forbindelse med selskap, og er ikke særlig glad i å være i fokus, men det er da så mange andre måter å feire på.

Forrige fødselsdag tok jeg med mann og barn på tur... en piknik på en lysning i skogen, der vi bare koste oss og nøt livet til det fulle. En fantastisk flott feiring!

Godt mulig det, men jeg mente å si at jeg kjenner mange som ikke gjør noe som helst, ingen form for feiring. Min mor f.eks. Hun gjør ingen ting, vil helst ikke høre et pip om det engang. Og min kjæreste vil helst ikke gjøre noe på sin bursdag at all.

Selv foretrekker jeg middag men kjæresten min og kanskje et par venner. Men ikke noe mer.

Varierer nok stort fra person til person, familien til typen synes det er viktig å feire, men typen min synes ikke det. Flere i min familie glemmer bursdager rett og slett, inkl. sin egen

[Gjest s.n]

Verken jeg eller samboeren min er veldige på å feire oss selv på bursdagen. Vi gratulerer selvfølgelig, og jeg har fått frokost på senga, men vi gjør ikke noe stort av det. Vi gir ikke gaver til hverandre engang! Feiring er noe vi ikke bryr oss særlig om! Da jeg ble 30 reiste vi på storbyferie, og jeg 'slapp unna' mas om fest og kake. Hadde en fin, koselig og stille dag. Eller føler vi oss ofte forpliktet til å by nær familie på kaffe og kake, men gjør dette bare dersom det falle 'naturlig', dvs ikke på en hverdag der andre aktiviteter er planlagt/faste.

[Susan Sto Helit]

Jeg pleier å forsøke å ikke lage for mye feiring ut av bursdagen min, enkelt og greit fordi mange av de rundt meg da føler seg forpliktet til å gi meg en bursdagsgave.

(Og det er faktisk ikke derfor jeg inviterer dem med på noe.)

Har endt opp med at det greieste som regel er å gå ut og spise en bedre middag med min kjære.

Han kjøper ikke noe spesielt til meg, for det er vi enige om å unngå.

[mysan]

Jeg feirer igrunnen aldri bursdagen min. Ofte husker jeg ikke at jeg har bursdag en gang, før moren min ringer og gratulerer meg.

Jeg er ikke opptatt av bursdager, jeg synes bursdager er for barn for å markere at man begynner å "bli stor". Det er stort å bli enda et år eldre når man er liten.

[Gjest Elfrida]

Jeg syns det er hyggelig å feire bursdager for da får man en anledning til å feire de man er glad i litt mer enn til vanlig. Akkurat det at de har blitt ett år eldre er ikke så viktig, men at hver person får en dag hvor man får litt ekstra oppmerksomhet syns jeg er en veldig fin ting.

Jeg leste et sted at det å bli ett år eldre er det samme som å ha foretatt en reise rundt sola, som det jo er, og det syns jeg var en veldig fin måte å se det på. Det siste året har vært en reise, en opplevelse, som har gjort meg rikere på erfaringer - absolutt noe å feire!

[Gjest Gjest]

Som singel som nærmer seg 35 synes jeg bursdagen min er veldig viktig. Den MÅ feires.

I løpet av et år er det mange begivenheter i andres liv, menneskene rundt meg, som feires. Bryllup, utdrikningslag, bursdag til ungene deres, dåp, jeg bruker ganske mange penger på gaver i forbindelse med disse anledningene, og er jo glad i å markere ting.

Men jeg synes at MITT liv også bør feires av og til.

Tenk om jeg aldri blir gift, aldri får barn? Nå kan jeg altså ikke arrangere noe bryllup, eller andre store anledninger, som har med barn eller de store tingene i livet å gjøre. Da er det bursdagene som er min "licence to celebrate", da ber jeg folk og lager stor fest. Enhver trenger å blli gjort litt stas på, en gang i året minst.

[Susan Sto Helit]

Som singel som nærmer seg 35 synes jeg bursdagen min er veldig viktig. Den MÅ feires.

I løpet av et år er det mange begivenheter i andres liv, menneskene rundt meg, som feires. Bryllup, utdrikningslag, bursdag til ungene deres, dåp, jeg bruker ganske mange penger på gaver i forbindelse med disse anledningene, og er jo glad i å markere ting.

Men jeg synes at MITT liv også bør feires av og til.

Tenk om jeg aldri blir gift, aldri får barn? Nå kan jeg altså ikke arrangere noe bryllup, eller andre store anledninger, som har med barn eller de store tingene i livet å gjøre. Da er det bursdagene som er min "licence to celebrate", da ber jeg folk og lager stor fest. Enhver trenger å blli gjort litt stas på, en gang i året minst.

Og det er vel ingen som mener at du ikke skulle det.

Jeg for min del har hatt bryllup, jeg har hatt utdrikningslag, jeg har unge som har bursdag og jeg har generelt blitt gjort mye stas på av familie og venner de siste årene.

Derfor har jeg ikke behov for å feire bursdagen min så stort. Jeg synes det er urettferdig overfor mine nærmeste at de hele tiden føler seg forpliktet til å gi gaver til meg og mine.

[Nigo-san]

Men jeg synes at MITT liv også bør feires av og til.

Tenk om jeg aldri blir gift, aldri får barn? Nå kan jeg altså ikke arrangere noe bryllup, eller andre store anledninger, som har med barn eller de store tingene i livet å gjøre. Da er det bursdagene som er min "licence to celebrate", da ber jeg folk og lager stor fest. Enhver trenger å blli gjort litt stas på, en gang i året minst.

Ja, hvis man har lyst til å bli feiret, så kan man jo like godt bruke bursdagen som andre anledninger.

Selv er jeg allergisk mot feiring av meg selv, og har ikke feiret bursdag på det jeg kan huske. Ikke er jeg fan av store bryllup, runde dager, konfirmasjon og pomp og prakt heller, så her er vi nok forskjellige, alle sammen. Noen vil ha det sånn, andre vil ha det slik. Det viktige er at vi respekterer hverandres avgjørelser- jeg stiller opp når mine venninner vil ha gedigent 30årslag- men jeg forventer også at de respekterer min avgjørelse om ikke noe selskap... Får jeg et overraskelsesselskap, så blir jeg faktisk skikkelig sur

Tillegg: Og til trådstarter, så er jeg også glad i livet, glad for å være født, glad for å ha levd ett år til med mine nærmeste. Jeg bare liker ikke feiringer- det er bare det.

Endret 2. oktober 2007 av Nigo-san

[talin]

Men hvorfor skal en ikke feire at en har blitt ett år eldre? Å bli ett år eldre er jo så mye bedre enn alternativet! (Å IKKE bli ett år eldre)

Opplys meg!

Fordi vi er et år nærmer å ikke ha noe å feire. Det er faktisk det en fødsels dag markerer.

[Gjest Pax]

Tja. Jeg er ikke så veldig glad i å bli eldre. Dessuten er jeg ikke med i noen gjeng, og de forskjellige vennene jeg har, kjenner ikke hverandre noe særlig stor grad borsett fra sporadiske møter, og de bor spredt omkring ikke bare i landet, men i verden. Samme med familie, spredt rundt omrking i landet, og verden. Det blir derfor ofte vanskelig å samle folk for en feiring.

Så om jeg feirer dagen er litt avhengig av hva jeg og omgivelsene føler for, og hva som passer. En rolig middag på en resturant er mer min greie, om det skulle være noe.

Og det er ikke noe spesielt med bursdagen min heller, det er bare en helt vanlig dag, liksom. Selv om jeg ville lagt merke til det om mine nærmeste ikke gratulerte meg i det minste, det hadde vært litt trist.

Når det gjelder andre sine bursdager er det noe annet, da liker jeg å tenke på overraskelser og sånn.

Folk er vel forskjellige rett og slett, enten de foretrekker det ene eller det andre.

Endret 2. oktober 2007 av Pax

[Ugla]

Jeg setter pris på en "tillykke med dagen" -sms. Det holder for meg.

Den oppmerksomheten får vanligvis mine venner fra meg også, om det ikke er planlagt annen feiring.

[Gjest G]

Som singel som nærmer seg 35 synes jeg bursdagen min er veldig viktig. Den MÅ feires.

I løpet av et år er det mange begivenheter i andres liv, menneskene rundt meg, som feires. Bryllup, utdrikningslag, bursdag til ungene deres, dåp, jeg bruker ganske mange penger på gaver i forbindelse med disse anledningene, og er jo glad i å markere ting.

Men jeg synes at MITT liv også bør feires av og til.

Tenk om jeg aldri blir gift, aldri får barn? Nå kan jeg altså ikke arrangere noe bryllup, eller andre store anledninger, som har med barn eller de store tingene i livet å gjøre. Da er det bursdagene som er min "licence to celebrate", da ber jeg folk og lager stor fest. Enhver trenger å blli gjort litt stas på, en gang i året minst.

Fint å høre at det finnes slike single også.

Når jeg selv var singel så synes jeg bursdagen min var noe mas. Har aldri hatt en diger vennegjeng som benytter enhver anledning til å møtes og feire ditten og datten.

Jeg selv liker ikke å arrangere fester, så da måtte jeg alltid håpe at noen andre tok seg bryet med det. Ikke fordi jeg absolutt ville feire, men samfunnet legger et visst press på at man skal feire bursdagen sin. Om ikke feire, så tilbringe den sammen med "kjente og kjære". Hvilket er helt greit når disse "kjente og kjære" er vel definerte og tilgjengelige. Verre om de ikke er det.

Nå synes jeg det er delig at ingen reagerer om jeg bare feirer bursdagen min på en restaurant med kjæresten. Folk reagerte ikke likedan hvis jeg spiste samme middag med bestevenninnen min, selv om jeg koste meg akkurat like mye da.

[Gjest Mysticgirl]

Jeg vil ha både kake og pakke jeg da på bursdagen min. Synes det er hyggelig å feire at man blir eldre jeg da

Hadde blitt sur om jeg ikke fikk gave av mannen min på bursdagen min!

Selv om jeg ikke feirer stort så vil jeg ha gave iallefall, ikke noe dyrt, men bare et bevis på at han tenker på meg og vil gi meg noe , gå ut og spise og finne på noe gøy uansett

[Malama]

Jeg er av dem "mot strømmen" som liker å feire bursdagen min.

Ikke noen store greier, men kake og pakke ja.

Siden jeg har bursdag om sommeren, og mine foreldre somregel tar en tur på besøk til oss i løpet av sommeren, har de gjerne tilpasset denne turen til min bursdag, om det passer seg sånn. Da har vi litt gjester også, og det er jo kos. Andre år har vi altså ikke gjester, og det er ok det også.

Jeg feirer altså ikke med store selskaper. Det gjorde jeg før jeg flyttet, men her har vi ikke så veldig mange å by inn...

Men vi baker kake, til min manns bursdag og til min. Vi lager god middag, dekker pent bord med levende lys, og gaver er koselig det. Jeg får noen gaver i posten også jeg da, i tillegg til de mine foreldre har med (fra seg selv, min bror, farmor (som alltid kommer på meg og min mann samtidig, han har en måned før meg, men har allde de 6 årene vi har vært sammen fått sammen med meg, det er en konvolutt med penger som vi kjøper noe for uansett) og somregel ei tante eller to.) I løpet av sommeren, om enn ikke akkurat til datoene vi har bursdag, kommer det gaver fra mine svigerforeldre også, eller vi får dem når vi treffes.

Jeg synes det er koselig å feire bursdagen min, og jeg anser det slett ikke som en markering av at jeg er et år nærmere å ikke ha noe mer å feire, det var da et meget pessismistisk syn på livet. Jeg anser det som en markering av at jeg har blitt et år eldre, i motsetning til å ikke bli det, hvilket er meget trist, og det synes jeg ER verd å feire.

Gavene er ikke det som betyr så mye, og vi har ikke store festivitas, men det å markere bursdagen sammen med min mann, det synes jeg absolutt er koselig.

Kun ett år har jeg latt være å marekre bursdagen min. Jeg rett og slett hoppet over den. Gavene åpnet jeg en ukes tid senere, siden de liksom lå der og ventet på meg. Men akkurat det året jeg ble 26 år gammel, da hadde jeg ikke bursdag. (derfor slet jeg litt med å huske på hvor gammel jeg var... og tror av og til enda at jeg er 27, enda jeg faktsik er 28) Det er fordi min farfar døde den sommeren, og ble begravet dagen før min bursdag. Det var et meget uventet dødsfall som gikk hardt innpå meg, og jeg orket rett og slett ikke å ha bursdag der og da.

Men generelt sett, så liker jeg å markere bursdagen min.

[LukaFrost]

Mange liker bare ikke oppmerksomhet omkring egen person.

Når man har passert en viss alder er jo ikke et år til noen milepæl akkurat. Jeg har ikke noe imot oppmerksomhet, men jeg trenger ikke nødvendigvis gaver. Jo, fra kjæresten vil jeg ha gave. Det viktigste med en bursdagsfeiring er å være i godt lag enten det er familie eller venner.