Hvordan krangler dere og hvor ofte?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei, er i et forhold som har vært litt over to år. Vi flyttet sammen etter 4 måneder. Har svevd på en rosa sky og virkelig hatt det fint sammen. Nå er vel siste rest av forelskelsesrusen i ferd med å ebbe ut - og vi ser både svakheter og feil hos hverandre. Har vært en del smågnissing og krangel i det siste. Har nesten vært singel i 10 år, mange forhold, men ikke et slikt etablert og forpliktende forhold som jeg lever i nå. Er uvant og føler meg mye usikker på hvordan det skal gå. Er konfliktsky, men ser at jeg må være tydelig og vise mine grenser. Han er svært tydelig på sine.

Så er nysgjerrig på hvordan dere andre par krangler og løser konflikter i hverdagen? Hva kranger dere om og hvor ofte har dere litt dårlige perioder i forholdet?

[Gjest Gjest_fruen_*]

Jeg krangler, han diskuterer.

Vi har barn og "diskusjonene" her går på fordeling av ansvaret for både unger og hus, hvem som sover minst og hvem som gjør mest. Og disse "diskusjonene" dukker gjerne opp i perioder hvor barna har vært syke, eller har vært mye våkne om natta osv.

Det går seg som regel til når hverdagen er tilbake i normalen igjen.

Før barna kom så syns jeg vi var enige om alt, eller er det husken som er dårlig.

[Pokahonta]

Hei, jeg er en jente som akkurat har opplevd samlivsbrudd. Vi hadde et tilsynelatende godt forhold, men løste konflikter totalt forskjellig. Vi klarte ikke leve hverandre inn i den andres part. Jeg ble nok for jentete, og forventet at han skulle følge min måte å gjøre det på. Han ga hint (se tråd) og jeg tutet og kjørte på.

Les masse litteratur på nettet. Det er en viktig fase dere går gjennom nå, der dere skal finne kjærligheten som ligger bak forelskelsen. Vær var. Ta vare på det gode. Finn en måte å kommnisere på. La mannen ta noe initiativ og. Ikke la det være viktig å heise flagget hver gang. Se hverandre for den dere er. Forelskelsen gjør litt blind, og dere er i ferd med å åpne opp nye sider ved hverandre.

Lykke til!

[Gjest Dixie i.i]

vi krangler egentlig veldig skjelden, vi er nok begge såpass flinke til å si i fra om noe plager oss. I tilegg har nok 6 år som gode venner (før vi ble sammen) forberedet oss og lært hverandre og kjenne.

vi krangler noen ganger så busta fyker i fylla, men det er bare sånn vi er. Evige dramaqueens, begge vet heldigvis at det ikke har noe å si, bare blir sånn noen ganger desverre:-(

[mamut75]

Hvis du har vært singel i 10 år , så er det jo ikke så veldig rart at det blir en del gnisninger når du nå skal bo og fungere sammen med et annet menneske.

Dere kommer sikkert til å ha uenigheter på alle områder som dere er forskjellige på , og det kan være ganske mange siden dere tross alt er 2 forskjellige voksne individer med forskjellige måter å gjøre ting på .

Tror den beste måten å komme til enighet på er hvis dere begge greier å være rimelige og prøve å forhandle dere fram til hvordan dere skal ha det på forskjellige områder .

Ta konfliktene der de oppstår i stedet for å gå og irritere seg over småting over tid , for da blir de gjerne ikke småting lengre .

[Gjest Mysticgirl]

Han krangler,mens jeg diskuterer

[Gjest Mea Culpa]

Krangler aldri. Men vi diskuterer jo, dog ikke særlig ofte. Vi kommuniserer veldig bra.

Endret 1. oktober 2007 av Mea Culpa

[wishingitwas]

Må snakke for tidligere forhold da.

Mitt første seriøse var vi helt elendige på krangling. Alt kom som regel av misforståelse og feilkommunikasjon, og endte med at vi kunne gå uker uten å vekle annet enn høflighetsfraser. Til slutt orka vi ikke mer, og uten å ordne opp i det som var krangla om, kasta vi oss over hverandre igjen. Det hører med til historien at forholdet endte i en stor krangel, som siden heller aldri ble ordnet opp i.

Han forrige ble jeg ofte irritert på, fordi jeg ikke nådde fram, følte jeg, og fordi han ikke alltid oppførte seg slik som jeg ønska at han skulle oppføre seg, men klarte aldri si i fra på en ordentlig måte. Han var ikke så temperamentsfull egentlig, og klarte alltid å roe meg ned, få meg i bedre humør hvis jeg var irritert. Vi krangla egentlig ikke noe særlig. Jeg ble irritert - han muntra meg opp. Han ble vel mer fjern når det var noe som irriterte han, tok litt tid for seg selv.

Kommer mye an på kjemi, og hvor flink man er til å se seg selv utenfra. Tror ikke at kranglinga ødela forholdene noen av gangene - selv ikke det første. Det var heller mer årsakene til kranglene - som som regel var nokså gode.

[Gjest Heloise]

Hei, er i et forhold som har vært litt over to år. Vi flyttet sammen etter 4 måneder. Har svevd på en rosa sky og virkelig hatt det fint sammen. Nå er vel siste rest av forelskelsesrusen i ferd med å ebbe ut - og vi ser både svakheter og feil hos hverandre. Har vært en del smågnissing og krangel i det siste. Har nesten vært singel i 10 år, mange forhold, men ikke et slikt etablert og forpliktende forhold som jeg lever i nå. Er uvant og føler meg mye usikker på hvordan det skal gå. Er konfliktsky, men ser at jeg må være tydelig og vise mine grenser. Han er svært tydelig på sine.

Så er nysgjerrig på hvordan dere andre par krangler og løser konflikter i hverdagen? Hva kranger dere om og hvor ofte har dere litt dårlige perioder i forholdet?

Konflikter vil oppstå i forhold, så det er viktig å sette grenser og vise hva og hvor man vil hen, i forhold til og med partneren. Ikke vær redd for å si din mening, det kan koste deg dyrt om du ikke sier noe

Jeg har hatt et forhold der jeg ikke kjente fyren noe fra før. Vi møttes og ble sammen, og var sammen nesten hver dag i 3 år i strekk. Siden vi ikke tok oss tid til å bli kjent før vi "bodde" sammen, døde forelskelsen tidlig og masse misforståelser og diskusjoner kom på banen. Kommunikasjon fantes ikke, det var etterhvert om å gjøre og rope høyest og mest.

Jeg hater krangler og konflikter, men er en jævel å krangle med, for krangler med meg oppstår ikke før jeg vet jeg har rett eller er blitt tråkket omhyggelig på tærne. Det greide eksen!

Typen min nå, derimot, er en helt annen historie. Vi har kjent hverandre lenge. Ikke så veldig godt kanskje, men såpass at vi visste nogenlunde hvordan vi var og hva vi sto for.

Både jeg og han hater krangling, men siden jeg har mer trening i det enn han har, så blir det ofte jeg som "krangler/kjefter" og han som roer det ned. Dette skjer sjeldent, og det er jeg veldig glad for.

Krangler vi så går det over etter litt, og vi ender opp med å snakke om det og glemme det. Vi rett og slett "snakker ihjel" diskusjonene!

Det viktigste jeg har fått med meg fra forholdet med eksen, er at når man går inn i et forhold bør man vite godt hva man selv vil, og hvorfor. Man må sette grenser, og sette seg i respekt. Høres kanskje veldig drastisk ut og veldig "slemt" ut, men det må til. I et forhold er man to mennesker, to individer med følelser og meninger, det sier seg selv av konflikter kan og vil oppstå. Men man kan forhindre de helt store katastrofene ved å gjøre den andre klar over hva man tolererer og ønsker, og hva som er absolutt tabu

... Ble litt mye det her...

[Gjest s.n]

Vi er stort sett venner, men vi kommer ikke unna noen gnisninger iblandt.

Stort sett ordner vi ganske greit opp i sakene - jeg er flink til å si ifra og avklare hvilke forventninger vi har (han er med, men ikke så flink til å ta det opp selv...). Dersom jeg går over streken, er jeg stort sett ganske kjapp til å be om unnskyldning eller forklare hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Han kommer etterhvert, men det er stort sett jeg som må etterlyse en avklaring... Dersom jeg er i skikkelig dårlig humør, og ikke ber han avklare/ønsker å ta ansvar for alltid å være den som setter saker på dagsordenen, så går jeg stort sett og murrer noen timer (i ekstreme tilfeller dager) (er langsur) til han ber om å ordne opp... Veldig barnslig av meg, men noen ganger er det faktisk litt 'godt' å få lov til å være sur...

Ellers er det stort sett kommunikasjonssvikt/uavklarte oppgaver som skal løses som er kilde til konflikt (planlegge middag, gi beskjed dersom en blir forsinket, hvem som er trettest..., avklare hvem som faktisk skal ta den telefonen etc.). ingenting som ikke kan løses.