Hans unger og mine unger holder på å ødelegge oss

[Gjest Redd og forelsket]

jeg er så heldig og har funnet mannen jeg ønsker å dele mitt liv med. han har 2 gutter og jeg to. i samme alder 8 og 6.

vi har det topp på aaaaaaalle måter og trives utrolig godt sammen og er veldig glad i hverandre... vi bestemte oss for å flytte sammen om noen mnd. tid.(nylig bestemt) MEN våre gutter river oss i to...

ungene liker å leke sammen men det er mye hyling,herjing,slosting,krangling,suttring,sladdring og lyd nivået er enormt... i dag fikk kjæresten min nokk og hadde et raseri utbrudd.... greit nok... jeg spurte hva som skjer med han.. fikk som svar: ingenting..

han så irritert ut så jeg spurte om han angrer... angrer på valget med å flytte sammen om en stund.. han svarte ...: vet ikke.

jeg spurte så klart om han ikke ville flytte sammen pga ungene..

og han svarte at vet ikke, det er jo bare kaotisk når de er sammlet (ungene er sammlet 1 gang i uken i ca 4-5 dager) annen hver uke.

jeg ble paff og lei meg.. og sa at dersom vi aldri kan flytte sammen pga ungene så har vi jo ikke en fremtid sammen... " neei" sa han mens han såned i gulvet.. så da er dette det lengste vi kommer i forholdet da... kjærester og thats it. ja blir jo det da sier han..

da kan vi bare slå opp da.. vet ikke sier han..

det endte med at begge viste hva som skulle skje og jeg knakk sammen.... fullstendig... hadde sett for meg en fremtid med denne mannen...

han ..*til min store overasskelse* begyntre å gråte også...

han og gråt i 1-2 timer sammen mens vi holdt rundt hverandre...

da jeg gjorde meg klar for å ta et farvell knakk jeg sammen igjen det samme gjorde han..

jeg spurte hvordsn han kunne gi opp så lett.. at 4 gutter er ikke lett og må planlegges kontra regler og rutinger.. hvordan kan du gi opp på oss så lett om jeg er så topp,og du har det så godt med meg mm??? jeg vet ikke sier han. mens tårene triller...

hvorfor lar du meg gå..?? vet ikke, jeg vet ikke...

vi ga hverandre vårt siste kyss og en klem han sier: du vet hva jeg føler for deg... da han ser på meg med opphåvne øyner og sier... han vi ikke snakke på tlf i morgen da og se..... så får vi tenke litt på hva vi vil.?........... hva vi vil? sier jeg...jeg vet hva jeg vil og er villig til å kjempe og gjøre det som må til for å få dette til å fungere... sa jeg...... ja sa han...... begge sluttet å gråte, mitt hjerte gikk litt til ro... vi ga hverandre mangen klemmer og kysser, han går ut døren og sier, jeg ringer deg i morgen...

så nå sitter jeg her,mine barn er gått til ro.. og jeg analyserer hver bit av samtalen før han gikk... er redd han ringer i morgrn og sier at uansett hva vi vil så er det slik som det er ang ungene.

. at det er over ...

jeg vil ikke miste denne mannen... jeg elsker han... han vet alt dette.

hva om han ringer og sier at det er til det beste..??? åh guuud!

Noen der ute med mine barn og dine barn i et forhold som har noen tips til hvordan vi skal få roet ned guttene våres så de ikke splitter oss opp??

hjelp meg...

[Gjest Pax]

Må dere bo sammen? Særbo er da helt greit det også. Jeg tror du overdramatiserer. Ta det litt mer med ro, vær kjærester en stund til, og ta det derfra.

[Gjest redd og forelsket]

Må dere bo sammen? Særbo er da helt greit det også. Jeg tror du overdramatiserer. Ta det litt mer med ro, vær kjærester en stund til, og ta det derfra.

vi vil det ja.. vi begge ønsket å finne en partner og slå til ro med... så ja dette er noe vi vil... særbo er ikke noe for oss...

som sagt tidligere...noen tips til å få roet ned disse gutttene våre?

[Nabodama]

Ja, kan dere ikke bare være kjærester?

Må det nødvendigvis være det beste i et forhold å bo sammen?

Hadde jeg hatt det slik med "dine og mine" barn som dere har, ville jeg nok tvilt VELDIG på at det å flytte sammen er optimalt i deres forhold.

Og er det nødvendig å gjøre det slutt om det ikke fungerer så godt å bo sammen?

Synes det er rart at dere begge så det som eneste alternativ her.

[Gjest Gjest_Julie_*]

Særboerskap høres ut som en god løsning.

En far og mann som bryter sammen når barna krangler?

Det er vel dere som er foreldrene og bestemmer, og har klare verdier og regler? Hvis dere hver for dere har ført svak grensesetting og har "skjøre" relasjoner med hver deres barn blir det ikke noe bedre og alle samles under ett tak.

Men det er kanskje ikke problemet, oppdragelsen fungerer bra når dere ikke er sammen?

[Gjest Gjest]

Her har du jo lagt opp til det selv, menn er enkle og ditt spørsmål om han angrer kan han tolke som om at du ikke vil flytte sammen. Og når du igjen sier at du vil ha han så vet han kansje ikke helt hvordan han skal tolke dette. Kan hende han ble sint på ungene og blir "redd" for at du skal tro han angrer hver gang han blir sint. Eller at du kommer til å analysere alt "ihjel" etter at dere er flyttet sammen? Menn hater dette.

[Gjest redd og forelsket]

særbo... jeg skjønner at det er en del av den nye generasjonen her inne..

vi er litt av den gammle generasjonen i tankegangen..

er vi glad i hverandre og har funnet hverandre som partner i livet så vil vi BO sammen...

jeg ser etter noe alla lignene" Nanny hjelpen- tips her"

[Kathja]

bo for dere selv en stund til, ungene blir eldre og det går helt sikkert bedre etterhvert. Det er nå min mening

[Gjest graceland]

Jeg tror det er så enkelt som at;

vil han ikke kjempe mer, så er han ikke interessert i mer.

[Gjest Blondie65]

Mitt beste tips er å snakke sammen som to voksne uten trusler om at "hvis det ikke blir sånn så blir det ikke noe".

For ungene er dette en ny situasjon, og selv om dere er klar så er det ikke sikkert ungene er klare. Dere har låst dere fast i en tankegang som går på at dere skal bli samboere nå. Når det ikke ser ut til å være en god løsning så gir dere begge opp eller truer med å gi opp.

Særbo er ikke noe for dere sier du. Men har du satt deg inn i hva det egentlig betyr? Jeg går ut fra at begge settene med unger har samvær med sin andre forelder. Da er det i alle fall litt mulighet for å få fred hver uke. Hva med å begrense samboerskapet til den tiden man har et sett unger/er alene til å begynne med. Og så tar dere tak i denne slåssingen til ungene - hver for dere og alle sammen. Dvs. du snakker til dine unger, han snakker til sine unger og når situasjonen oppstår når dere har det begrensede samværet når alle 4 ungene er sammen.

Unger tester grenser hele tiden, og protesterer mot alt som er nytt. Skal jeg være riktig analytisk vil jeg tippe at dette er en stor protest mot å dele forelderen sin med en hel haug andre. Skal du virkelig gi slipp på denne mannen - og alle andre fremtidige kjekke menn pga at ungene tester dere? Hvordan tror du det blir neste gang?

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i nøyaktig samme situasjon som deg. Kjæresten min var veldig usikker på et samboerforhold pga mye mye kranglig blandt ungene. Jeg presset på og han ga etter fordi han var redd for å miste meg.

Samboerforholdet røyk etter godt et halv år, da klarte han ikke mer. Kjæreste forholdet vårt ble ødelagt som følge av dette.

Nå er det snart 2 år siden bruddet vårt, og jeg angrer veldig på at jeg presset på. Han var virkelig min store kjærlighet og dem vokser ikke på trær, men for oss ble for mye ødelagt som ble vanskelig å reparer.

Lykke til med deres valg, men ta dere tid sånn at valgene blir riktige

[Gjest Gjest]

Når du skriver det du gjør, er min første tanke om deres barn tester grenser og oppmerksomhet. Er barna slik de vanligvis pleier å være da? Kanskje det kan hjelpe å snakke mer med barna mer under 2 øyne å høre hva de tenker? Jeg ville nok uansett vært veldig forsiktig med å skjefte/irettesette partnerens barn i begynnelsen. Dette SELV OM det kan være riktig. Tror barna bruker lengre tid å komme bedre overens da...

Jeg bor foreløpig "ufrivillig"i særbo, og vi har barn som kommer godt overens med hverandre, men jeg merker veldig godt at mine små barn ikke er helt som de pleier, da de krever unormalt med oppmerksomhet. Tror nok det kan ta tid å bygge en familie, og de problemene dere har, høres jo ut som kan ha en løsning. Sinne viser jo usikkerhet!

Når det gjelder særbo, og det "nye trenden" må jeg jammen meg si meg enig i deg! Det er da ikke alle som trives i denne form for samliv! Det er i hvertfall dumpinggrunn å være i særboskap for meg...

[Gjest redd og forelsket]

ungene krangler ikke med oss, de krangler med hverandre.. og mye støy... høyt nivå. tom ved middags bordet.. det virker som de har makk i rumpen...

[Gjest Mysticgirl]

Her er det jo dere voksne som må tråkke til og sette grenser til ungene. At det er vanskelig å tilpasse seg er jo sånt man må regne med. At ungene krangler så busta fyker kan vel ikke være grunn nok til at han velger vekk å bo med deg?

Det vitner om umodenhet i mine øyner, når han ikke tar tak i problemet og dere finner ut i fellesskap hva som er best. Å gi opp er jo ikke den beste måten!

Da vil jo ungene aldri lære seg å leve sammen!!!

Her er det jo dere voksne som bestemmer og ikke ungene!

Sett klare grenser når ungene krangler for mye, det er viktig med konsekvente grenser. Har de egne rom de kan roe seg ned på eller deler de rom?

Viktig å gå imellom ungene og snakke MED dem og ikke bare TIL dem,og prøve å få til ei løsning sammen for slik vil vel ikke ungenen heller ha det?

Jeg synes du skal snakke med mannen din en gang til og håpe å møte forståelse fra han. For om du vil dele livet ditt med han , så er det jo naturlig å dele bosted sammen også med tid og stunder. Og bare flytte på grunn av ungebråk, uten å ha prøvd å finne ei løsning blir for lettvint.

Skal dere satse så må dere jo satse 100% og spesiellt om det er unger i bildet

Lykke til

[:-) anna]

Det er jo dessverre slik gutter er i flokk når de er på den alderen.

Ikke alle, natuirligvis. Men med fire gutter i alderen 6 - 8 år skal det godt gjøres at de ikke blir litt guttete. Mye lyd, de skal tøffe seg for hverandre, konkurrerer om det meste, skal overgå hverandre o.s.v

Men sånn er det jo, og om han har to gutter selv så kan det jo ikke være første gangen han opplever det.

Hadde jeg vært dere hadde jeg brukt litt mer tid. Prøvd å venne gutta litt til hverandre og ha fokus på ting som ikke er så herjete. Man kan jo f.eks spille fotball med dem først, og så fokusere på litt mer stillesittende aktiviteter etterpå.

Men med fire unger under åtte år i hus sier det seg selv at man merker at man har dem i hus.

[Nabodama]

Når du skriver det du gjør, er min første tanke om deres barn tester grenser og oppmerksomhet. Er barna slik de vanligvis pleier å være da? Kanskje det kan hjelpe å snakke mer med barna mer under 2 øyne å høre hva de tenker? Jeg ville nok uansett vært veldig forsiktig med å skjefte/irettesette partnerens barn i begynnelsen. Dette SELV OM det kan være riktig. Tror barna bruker lengre tid å komme bedre overens da...

Jeg bor foreløpig "ufrivillig"i særbo, og vi har barn som kommer godt overens med hverandre, men jeg merker veldig godt at mine små barn ikke er helt som de pleier, da de krever unormalt med oppmerksomhet. Tror nok det kan ta tid å bygge en familie, og de problemene dere har, høres jo ut som kan ha en løsning. Sinne viser jo usikkerhet!

Når det gjelder særbo, og det "nye trenden" må jeg jammen meg si meg enig i deg! Det er da ikke alle som trives i denne form for samliv! Det er i hvertfall dumpinggrunn å være i særboskap for meg...

Er boform viktigere enn den du er glad i?

Er det sånn at kan dere ikke bo sammen, så dumper du ham, for å finne en ny du kan bo sammen med?

Da er ikke kjærligheten stor.

[Nabodama]

ungene krangler ikke med oss, de krangler med hverandre.. og mye støy... høyt nivå. tom ved middags bordet.. det virker som de har makk i rumpen...

Mye støy, hyling, slossing og krangling hadde nok gitt meg kalde føtter med tanke på å bo sammen.

Iskalde føtter til og med.

Jeg skjønner godt at han er i ferd med å trekke seg fra samboerskap.

Men jeg skjønner ikke at samboerskap kan være eneste alternativ for et par som vil holde sammen.

[Frey]

Hvorfor setter dere ikke grenser for ungene?

Og nei, ikke svar at det gjør dere. For om dere hadde satt grenser og overholdt dem med klare konsekvenser så hadde dere ikke hatt problemet. Virker som dere begge er litt unnlatende overfor ungene og lar dem styre showet..

Så, min mening er at om dere setter dere ned sammen, lager regler og blir enige om konsekvensene for regelbrudd, forklarer dette for ungene og viser dem at dere vil gjennomføre dem - da kan dere flytte sammen.

[Gjest lissi32]

Jeg skjønner godt at du vil dele livet ditt med denne mannen under samme tak. Jeg er også en slik kvinne som på sikt ikke ville ha ønsket særbo, da jeg er en familiekvinne.

Hva med å ta kontroll over ungene? Høres lett ut for meg å si, men det går ann. Grensesetting er foreldrenes ting. Gi dem timeout om de ikke sitter pent med middagsbordet.

Å for all del, hold dem unna sukker en periode. Brus, sagt og godteri, byttes ut med lightsaft og saltstenger. Sukker er ren energi, og det har de nok av fra før.

Barn sover ikke, de ligger på lading

[Annie]

Tror det viktigste er å ta med ungene i prosessen. Snakke med dem, hver for seg, du med dine, hans med sine. Fortelle dem at slik oppførsel ikke er godtatt, og at det får konsekvenser. Så er det opp til dere voksne og bli enige om konsekvensene. De burde være like om dere skal bo sammen.

Det går ann å få ned støynivået, og som Lissi sier, få ned sukkerinntaket. Vet ikke om det er høyt nå, men uansett, det kan sikkert reguleres ned.

Ha familieråd. Alle samles. Ungene forberedes på at dere skal ha det, og de kan komme med det de har på hjertet.

Vær aktive med ungene. La de få løpe av seg ute, så orker de kanskje ikke krangle sånn når de er inne.

Spill med dem. Brettspill er supert for unger i den alderen. Det gjelder bare å finne noe som alle liker. Anbefaler Monopol Junior f.eks.

Dere voksne må bli enige om en tiltaksplan. Hva dere skal gjøre når det stormer som verst mellom ungene. Hvilke konsekvenser de får når de ikke hører osv. Og begynn med det nå, FØR dere evt flytter sammen.

Ønsker dere lykke til!!