Gruer meg til konfirmasjon....(langt, sorry...)

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg har et problem som plager meg mye for tiden. Jeg har ei jente som skal konfirmeres til våren. Lokaler er bestilt, og planleggingen er godt i gang. Jeg synes det er utrolig artig å lage til en flott fest for den flotte jenta mi!

Nå har det seg slik at forholdet mellom meg og barnefaren ikke fungerte og det ble slutt for mange år siden. Samarbeidet har vært litt opp og ned, i perioder har han vært fraværende, i beste fall en smule upålitelig. Men det har også vært perioder hvor det har fungert godt, dvs han har holdt det meste av avtaler og samvær.

Etter bruddet ønsket ikke hans familie kontakt med meg, og det har vært sårt. Vi var sammen i over ti år, og fra å være svigerdatter som de var tilsynelatende strålende fornøyd med ble jeg ikke-eksisterende over natten. Jeg har ikke hørt et ord fra noen av de siden bruddet; ikke en telefon, ikke et julekort, ingenting. Jeg prøvde i noen år å sende gaver til jul og bursdager, men siden jeg aldri hørte noe etterpå gav jeg etterhvert opp. Telefoner fra meg ble aldri besvart, og siden jeg vet at ihvertfall hans foreldre har nummervisning tok jeg etterhvert det som et tegn på at de ikke ønsket videre kontakt.

Jenta mi vet ikke hvorfor jeg aldri er med på familiebegivenheter på farens side, jeg har aldri nevnt ett ord om at jeg ikke er velkommen. Hun har et godt forhold til sine besteforeldre, tanter og onkler på den siden, og det skal hun få lov til å ha; barn skal ikke behove å ta side.

Problemet for meg er nå at jeg gruer meg som en hund til konfirmasjonen, det å måtte stå der å hilse pent og konversere høflig med de som har avvist meg så grundig.Det har blitt så ille at jeg har mareritt om natten, og det har tatt litt gleden fra det å planlegge festen.Jo nærmere det kommer desto mer gruer jeg meg.Jeg håper å få til en fin fest, hvor alle har det hyggelig. Men hva om jeg ikke klarer det? Hva om tårene begynner å trille, hva gjør jeg da?Jeg har vært alene med omsorgen i litt over ti år, og har klart meg bra. Det har vært tøft i perioder, men det har gått rundt både praktisk og økonomisk. Det har vært sårt å vanskelig å bli stengt ute slik, men jeg har prøvd å forsone meg med at det er hans familie og de har ikke noe ansvar eller forpliktelse til å stille opp for meg eller ha kontakt med meg.Men dumme meg sitter her og er såret og lei meg over manglende omsorg og hjelp fra noen jeg ikke har "krav" på hjelp fra. Huff, dette ble rotete.....

Jeg gruer meg bare så fælt til å møte de, og aner ikke hvordan jeg kommer til å takle det. Han med ny partner ( jeg er singel,og har vært det siden bruddet. ) og hele familien på slep.

Jeg bare håper jeg finner en måte å komme meg gjennom dagen på uten å ødelegge gleden for jenta mi, hun skal ha en flott dag!Men hvordan aner jeg ikke.... noen som har gode råd?

[Satyr]

Jeg bare håper jeg finner en måte å komme meg gjennom dagen på uten å ødelegge gleden for jenta mi, hun skal ha en flott dag!Men hvordan aner jeg ikke.... noen som har gode råd?

Hei. Er det noen grunn til at du ble frosset ut? Greit å vite før en kommenterer mer detaljert.

S.

[Gjest Gjest]

Det er det veldig vanskelig for meg å svare på, jeg vet ikke. Jeg har ikke fått mulighet til å snakke med noen av de siden samlivsbruddet, de tok aldri telefonen når jeg ringte....Kanskje gav jeg opp for fort? Eller ringte for mye for kort tid etter bruddet, kanskje de syntes jeg var for nærgående( jeg prøvde å ringe to-tre ganger i måneden i ett halvt år etter bruddet.)?Jeg vet ikke hva min ex har sagt om årsaken til bruddet, eller hva de mener eller tror. Og det er egentlig ikke interesant. At de ikke vil ha noe med meg å gjøre har jeg akseptert. Det er deres valg og jeg kan ikke tvinge de til å hverken like meg eller omgås meg. Men det var en brå og merkelig overgang fra å være så nær ( trodde jeg....) til å bli så fjern.

Men dette skal være en hyggelig og flott dag for jenta mi, ikke en dag hvor mor bryter sammen. Antagelig holder jeg maska, er blitt rimelig flink på å svelge kameler opp gjennom årene. Men jeg skulle virkelig ønske at dette kunne være en dag som også jeg gledet meg til.

Det er merkelig å sitte og brodere bunad med gråten i halsen, det er ikke slik jeg håpet og trodde det skulle være å forberede konfirmasjon......

[Satyr]

... vet ikke hva min ex har sagt om årsaken til bruddet, eller hva de mener eller tror. Og det er egentlig ikke interesant. At de ikke vil ha noe med meg å gjøre har jeg akseptert. Det er deres valg og jeg kan ikke tvinge de til å hverken like meg eller omgås meg. Men det var en brå og merkelig overgang fra å være så nær ( trodde jeg....) til å bli så fjern.

....

Men dette skal være en hyggelig og flott dag for jenta mi, ikke en dag hvor mor bryter sammen. ...

Stakkars deg! Jeg er veldig usikker på om du bør fortsette å skåne jenta di for sannheten i de tilfellene der han og hans familie avviser deg. Motivet ditt er jo det aller beste, men her møter jo deg selv i døra ved at du er usikker på om du vil klare å kontrollere uttrykket dine egne følelser kan få. Det vil kunne bli flere slike situasjoner senere, som bryllyp, barnedåp/navnefest osv.

S

[Gjest Mysticgirl]

Vi hadde ikke felles fest etterpå. Det klarte jeg ikke!

Vi var sammen i kirken for å se på henne, men etterpå så hadde jeg samling med min familie først og etterpå han.

[Gjest Gjest_Stine_*]

Det var jo slutt med dere, du var ikke en del av familien lenger, så hvorfor skulle de fortsette å be deg på familie sammenkomster? Det er da ikke vanlig at man fortsetter å holde kontakten med eks sin fam, selv om noen gjør det om de er veldig nære. Alt kommer ann på årsaken til bruddet, om du var en av årsakene? Utroskap, eller lignede. Det er din datters dag, så da burde du jobbe litt med følelsene dine, slik at ikke dagen hennes blir ødelagt. Og din datter vet selvsagt at du ikke er velkommen på disse fam sammenkomstene, og hun vet selvsagt også at det samme gjelder for hennes venniners foreldre.

Når det er sagt, så tror jeg det er fult mulig å lage til en hyggelig dag for din datter, selv om dere da blir to fam som møtes uten noe annet til felles enn deres ve og vel for datter, barnebarn, tantebarn, etc

[Gjest Gjest]

Det er ikke helt uvanlig å holde kontakten med eksens familie etter et brudd. Kjenner mange som har snakket med familen til eksne i etterkant, kanskje fått julekort og lignende selv om det er slutt. Dette har så kanskje dabbet av etter hvert, men her er det jo et mindreårig barn i bildet, og da synes jeg rett og slett dette blir merkelig. Poenget her er jo ikke at kontakten har dabbet av etterhvert og at de en "naturlig" måte har glidd vekk fra hverandre. Det er rett fra avvisning, en plutselig endring i deres holdning til henne, som en direkte konsekvens av at hun ikke er sammen med sønnen deres lengre. Dette er merkleig, uvennlig, kaldt og avvisende spør du meg. Hadde besteforeldrene tenkt litt lenger hadde de forutsett at situasjoner som dette ville dukke opp, og oppført seg annerledes.

Dagen er jenta di sin, men du er hennes nærmeste pårørende. Det er du som har vært der for henne, det er dere som har levd sammen, det er du som har gjort henne klar for voksenlivet som er den overgangen dere nå skal feire. Besteforeldrene bør selvsagt få lov til å være der ttersom de har et godt forhold til jenta, men ikke på bekostning av deg. De har et ansvar for åsørge for at dette blir en bra dag for deg såvel som henne. Har du milighet til å få kontakt med dem på telefon, rense luften litt før dere møtes? Du kan jo ringe og invitere dem og fortelle dem litt hvor du står? At dette er en viktig dag for deg og henne og framferden deres har gjort det vanskelig for deg? Alternativt kan du jo snakk med eksen din om dette også? Uansett kan du jo sørge for at de blir plassert litt vekk fra dere, på et bord langt unna slik at du unngår å måtte snakke mer med dem enn nødvendig.

[Gjest Gjest]

Vi avtalte at vi skulle ha to selskaper. Vi skulle betale hvert vårt selskap. Jenta vår hadde selskapet på selve konfirmasjonsdagen hjemme hos meg. Hun hadde en fin dag og virket veldig fornøyd. Selskapet hun skulle ha hos sin far senere har vi aldri hørt mer om.

For oss var dette den beste måten å gjøre det på. Hvis begge familiene hadde vært samlet er jeg redd det hadde blitt en trykkende stemning. I verste fall kunne det blitt en konfrontasjon. Hennes far har et utageringsproblem.

Håper det ordner seg for dere. Ikke press deg til å gjennomføre noe du ikke tror du klarer. Da er det bedre for både deg og jenta di å finne et annet alternativ.

[Gjest Gjest]

Det er nettopp trykkende stemning, og i verste fall tårer fra meg jeg er redd for. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å holde maska, og det å tilbringe en hel dag sammen han og hans familie står for meg som et mareritt i kamlesvelging.Jeg har og prøver fortsatt så godt jeg kan å sette mine følelser til side, men det er ikke enkelt. Jeg ønsker virkelig å få til et vellykket selskap med jenta i sentrum, en flott dag for henne som hun er fornøyd med. Det hadde bare vært så godt å kunne glede seg til dagen selv også...

[Gjest Gjest_Gjesten_*]

Min første innskytelse er at nå er det på tide at du blir voksen og legger egen bitterhet til side og klarer å fokusere på den som er hovedperson her nå: JENTA DI.

Det er ikke vanlig å ha nær kontakt med svigerfamilie etter et samlivsbrudd, selvom enkelste har det. Javel så var dere nære da du var sammen med eksen, men det var kun fordi du var sammen med ham. Blod er tykkere enn vann, og deres lojalitet ligger hos ham, ikke deg. Innse det først som sist. Ditt nære nettverk er din egen familie/venner.

Jeg må si at jeg synes det er UTROLIG smått av foreldere som ikke klarer å bite tennene sammen og lage fest for gene barn med blandet familie. Hallo!!! Hva slags forbilde er det?!

Stå på, du. Hvis du må felle tårer så sørg for å gjøre det i god tid før konfirmasjonen. Den dagen er for datteren din, og ikke deg.

Hilsen en som har feiret konfirmasjon med eks-svigerfamilie rett etter et samlivsbrudd. Og det på et tidspunkt "alle" hatet meg. Men dagen ble fin for sønnen min. Og han uttrykte spesielt at han syntes det var så fint at alle kunne være sammen selv om hans far og jeg var skilt.

Klem og lykke til

[Gjest Mysticgirl]

Det er nettopp trykkende stemning, og i verste fall tårer fra meg jeg er redd for. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å holde maska, og det å tilbringe en hel dag sammen han og hans familie står for meg som et mareritt i kamlesvelging.Jeg har og prøver fortsatt så godt jeg kan å sette mine følelser til side, men det er ikke enkelt. Jeg ønsker virkelig å få til et vellykket selskap med jenta i sentrum, en flott dag for henne som hun er fornøyd med. Det hadde bare vært så godt å kunne glede seg til dagen selv også...

Jeg foreslår at dere snakker sammen om muligheten for å ha to selskaper. Ett hos deg med dine slekninger og ett hos han etterpå med hans slekninger :)Så slipper du å grue deg Lykke til

[Gjest Tex]

tror du virkelig at en fjortenåring ikke vet hvordan ståa er?

Ta deg sammen og snakk med henne. Hun vil sannsynligvis bli lettet over å få ting bekreftet. Gudene vet hva farsfamilien har sagt til henne. Ikke at de behøver å ha sagt noe galt. Men har dere seriøst aldri snakket sammen om dette, du og datteren din??

[Gjest Gjest]

Hun har spurt noen ganger, jeg har ikke fortalt mer enn absolutt nødvendig og har pakket det inn i den hyggelige gjesten her over poengterte; nemlig at det er ikke vanlig at man har kontakt etter brudd. Når far har skippet samvær har jeg unnskyldt ham, jobben krever mye, det er ikke bestandig det går slik man ønsker, pappa ER kjempeglad i deg selv om han ikke fikk det til nå osv osv. Når jeg og hun har feiret jul her hjemme har jeg sagt at det er artig for besteforeldrene på farsiden å se når hun pakker opp gavene sine, derfor får hun de senere. Når hun har bursdag har jeg sagt at far og besteforeldre venter med gaver og gratulasjoner til hun skal opp dit.Når hun har hatt konserter ( hun spiller...) så har jeg unnskyldt at det ikke passet hverken for far eller farmor\farfar\tante\onkel osv osv.

Og ja, jeg vet at det er ikke akkurat flatterende ting hun har fått høre om meg fra far. Men jeg nekter å la meg trekke ned på det nivået, barn er ikke en del av voksnes konflikter. ( Og bare til opplysning, det var aldri snakk om utroskap eller noe slikt, bruddet skyldtes ganske enkelt at jeg allerede var alene med alt praktisk og økonomisk....)

Om jeg er smålig? ja, jeg er kanskje det. Og jeg prøver virkelig så godt jeg kan å ikke være det. Men det er pinadø ikke enkelt. Jeg hverken tror eller ønsker at jeg noensinne vil få et spesielt godt eller nært frohold til denne familien, det er ikke det som er poenget. Men jeg synes det er tungt å grue meg slik jeg gjør til en dag som burde være en hyggelig dag for alle.

[Gjest Tex]

Når jeg leser slik som dette, er jeg så inderlig glad for at jeg har valgt å gjøre det annerledes...

Jeg er av den oppfatning at man aldri skal skjule sannheten for barn. Ikke at man skal bedrive skittkasting, men man skal heller ikke pynte på noe for å spare ungene sine. Da får de bare et sjokk den dagen sannheten går opp for dem.

Jeg har barn som ikke har kontakt med faren. Og jeg er ikke interessert i at de skal gå rundt og tro noe som helst. De skal vite. Sannheten er at de ikke har kontakt. Hvorfor? Jo, det vet de. Enkelt og greit. Ingen ubehagelige overraskelser, og jeg kan undre meg sammen med dem i forhold til hva som kan røre seg i hodet på en far som ikke gidder å ha kontakt med ungene sine. Og ikke minst kan de bruke erfaringen til å få innsikt i hvordan de selv ønsker å være når de en dag blir foreldre selv.

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg har et problem som plager meg mye for tiden. Jeg har ei jente som skal konfirmeres til våren. Lokaler er bestilt, og planleggingen er godt i gang. Jeg synes det er utrolig artig å lage til en flott fest for den flotte jenta mi!

Nå har det seg slik at forholdet mellom meg og barnefaren ikke fungerte og det ble slutt for mange år siden. Samarbeidet har vært litt opp og ned, i perioder har han vært fraværende, i beste fall en smule upålitelig. Men det har også vært perioder hvor det har fungert godt, dvs han har holdt det meste av avtaler og samvær.

Etter bruddet ønsket ikke hans familie kontakt med meg, og det har vært sårt. Vi var sammen i over ti år, og fra å være svigerdatter som de var tilsynelatende strålende fornøyd med ble jeg ikke-eksisterende over natten. Jeg har ikke hørt et ord fra noen av de siden bruddet; ikke en telefon, ikke et julekort, ingenting. Jeg prøvde i noen år å sende gaver til jul og bursdager, men siden jeg aldri hørte noe etterpå gav jeg etterhvert opp. Telefoner fra meg ble aldri besvart, og siden jeg vet at ihvertfall hans foreldre har nummervisning tok jeg etterhvert det som et tegn på at de ikke ønsket videre kontakt.

Jenta mi vet ikke hvorfor jeg aldri er med på familiebegivenheter på farens side, jeg har aldri nevnt ett ord om at jeg ikke er velkommen. Hun har et godt forhold til sine besteforeldre, tanter og onkler på den siden, og det skal hun få lov til å ha; barn skal ikke behove å ta side.

Problemet for meg er nå at jeg gruer meg som en hund til konfirmasjonen, det å måtte stå der å hilse pent og konversere høflig med de som har avvist meg så grundig.Det har blitt så ille at jeg har mareritt om natten, og det har tatt litt gleden fra det å planlegge festen.Jo nærmere det kommer desto mer gruer jeg meg.Jeg håper å få til en fin fest, hvor alle har det hyggelig. Men hva om jeg ikke klarer det? Hva om tårene begynner å trille, hva gjør jeg da?Jeg har vært alene med omsorgen i litt over ti år, og har klart meg bra. Det har vært tøft i perioder, men det har gått rundt både praktisk og økonomisk. Det har vært sårt å vanskelig å bli stengt ute slik, men jeg har prøvd å forsone meg med at det er hans familie og de har ikke noe ansvar eller forpliktelse til å stille opp for meg eller ha kontakt med meg.Men dumme meg sitter her og er såret og lei meg over manglende omsorg og hjelp fra noen jeg ikke har "krav" på hjelp fra. Huff, dette ble rotete.....

Jeg gruer meg bare så fælt til å møte de, og aner ikke hvordan jeg kommer til å takle det. Han med ny partner ( jeg er singel,og har vært det siden bruddet. ) og hele familien på slep.

Jeg bare håper jeg finner en måte å komme meg gjennom dagen på uten å ødelegge gleden for jenta mi, hun skal ha en flott dag!Men hvordan aner jeg ikke.... noen som har gode råd?

Vet du, det blir vanskeligere for de enn for deg. Har vert igjennom det samme, så jeg kjenner hva du føler.

tror de tenkte: tenk hun inviterte oss...... dagen kom og jeg lot som ingenting. det ble en hyggelig dag. Noen av den fam. unnlot å svare på henvendelsen, noen hadde "gode" unnskyldninger.

samvittigheten , tror jeg det var.

Men jeg stresset også på forhånd, da dagen var over satt jeg med hodepine så jeg kastet opp.

De som dukket opp, dukket opp for at de vart redd for sitt rykte. Og det mener jeg den dag i dag.

jeg prøvde i ettertid å ta kontakt da jeg var på de kanter. Det poasset ikke osv......da hadde jeg reist 70 mil, riktignok til en vennine,men tenkte jeg skulle ringe å si jeg var i nærheten. De skulle bort,var veldig opptatt osv. da sto jeg med deres tantebarn ved siden av meg.

desverre så finnes det slike simple folk. Siden den gang la jeg den fam bak meg.