Katten min tør nesten ikke komme hjem

[Szondi]

Har fått et problem etter at sønnen vår begynte å gå. Han jakter på katten så fort den kommer inn, så i det siste tør den nesten ikke å komme hjem. Noen som har råd om hva jeg kan gjøre for å få katten hjem igjen?

[onyx]

Ja, lær sønnen din at han ikke får lov til å jakte på katten!

[Gjest lillebøll]

Ikke la ungen få plage katten.

[Gjenglemt sykkellås]

Jepp. Lær barnet at det ikke skal løpe etter katten. Gi gjerne katten et eget område hvor det er barnefritt hvis det er mulig, for den reagerer sikker på bråk og hyl også.

[Gjest Gjest]

Skaff ett elektrisk halsbånd til denne gutten, da lærer han fort !

[Gjest Gjest]

Du må lære gutten din at katten er et levende vesen og at man skal behandle andre levende vesner pent.

Det er ikke katten du trenger å gjøre noe med her

[Ut i det fri]

Gi gjerne katten et eget område hvor det er barnefritt hvis det er mulig

Denne støtter jeg.

Er selvfølgelig enig at ungen skal lære å ikke løpe etter katten osv, men forstår det ikke er lett. Barn på den alderen forstår mye, men alt er ikke like lett å forstå og katter er jo så søte.......

Lykke til

[Szondi]

Takk for svar.

Jeg prøver jo selvfølgelig å lære sønnen min at det ikke er lov til å løpe etter katten. Men det er ikke lett. Jeg skal se om ikke jeg finner et trygt sted til pus.

[Wildy]

Da mine var små laget jeg en "safe"plass oppe i en bokhylle for katten. På en hylle hadde den litt mat, i hyllen over hadde den et lite, mykt pledd. Den hadde rimelig grei tilgang opp i hyllen ved å hoppe fra stuebordet. Ungene kunne ikke nå den og den fikk være i fred. Jeg var også kjempestreng på å "gjete" ungene når katten var inne, for en godt voksen pus var det ikke enkelt med småbarn i huset! Men det gikk forbausende greit, det var aldri noen episoder hvor katten ble plaget. Akkurat den pusen måtte jeg avlive etter noen år, han ble gammel og syk. Men vi har hatt katt hele tiden og ungene har lært seg å behandle dyr med forsiktighet, de har aldri fått mye sympati om de har blitt klort litt etter å ha bært eller holdt fast på en katt som ikke vil. Dyr er ikke leketøy!

[Alveniskogen]

Takk for svar.

Jeg prøver jo selvfølgelig å lære sønnen min at det ikke er lov til å løpe etter katten. Men det er ikke lett. Jeg skal se om ikke jeg finner et trygt sted til pus.

Hehe... de som har svart deg at du må lære barnet å ikke jage katten, har nok ikke barn selv...

Det kommer til å ta lang, lang tid før barnet ditt forstår det når han er så liten. Mitt barn på 2,5 år har ennå ikke forstått at han ikke må jage pus, og det har ingenting med oppdragelsen å gjøre...

Jeg ville satset på å prøve å holde barnet og katten adskilt så mye som mulig, og ta frem pus når barnet er i et rolig lynne. At du holder pus mens du lærer barnet ditt å klappe den forsiktig. La barnet ditt gi pus godbiter. Lag en katteleke med snøre som barnet ditt kan holde mens pus leker. Så fort du ser at barnet prøver å jage eller plage pus, så skiller du dem ad igjen.

Det blir fort en ond sirkel. Barnet jager pus fordi han pleier å gjøre det. La han få lære at det finnes andre ting han kan gjøre med pus, som er like "gøy" som jagingen. Slik kan du også bygge opp kattens tillit til barnet, hvis du umiddelbart skiller dem når du ser at pus blir plaget.

Lykke til!

[la Flaca]

Det kommer til å ta lang, lang tid før barnet ditt forstår det når han er så liten. Mitt barn på 2,5 år har ennå ikke forstått at han ikke må jage pus, og det har ingenting med oppdragelsen å gjøre...

Beklager, men det har absolutt med oppdragelsen å gjøre. Da har du ikke vært klar nok! En unge som kan å gå, og til og med løpe, er mer enn stor nok til å forstå konseptet "katt, levende vesen, ikke kosebamse".

Jeg har en på 3 år og en på 1,5 år. Minstemann lærte seg at det ikke er ok å plage katten (leke med den som om den var et kosedyr) før han lærte å gå som ettåring. Ingen fingrer i øyene og draing i halen. Noe annet hadde jeg ikke godtatt. Ingen av ungene har noen gang løpt etter katten. Den er "lillebroren" deres, og de forstår fullt ut at katten skal respekteres som et familiemedlem. Sover den går de bare bort til den for å gi en forsiktig kos, og spiser den lar de den være i fred. Katten går inn for å sove i senga deres om kvelden og føler seg 100% trygg med dem. (Den får i utgangspunktet ikke lov til det, men har lært seg å åpne døra med dørhåndtaket).

Oppdragelse betyr alt. Unger er forskjellige ja, men da må man finne den riktige måten å ta dem på da. Eldstemann var mest utfordrende her i huset i forhold til å omgås dyr. Har vært veldig streng med henne til tider, men må det til så må det til. Det har vært null kjefting i forhold til kjæledyrene våre fra hun var 2 år. Og nå som hun har tre elsker hun alt på 4 bein, enda det så ut til at hun kom til å bli en unge som ikke helt forstår seg på dyr. Er glad for at vi var strenge og klare på at slik oppførsel ikke tolereres, selv fra små barn.

[Gjest Gjest]

Det har absolutt med oppdragelse å gjøre, og nei jeg har ikke barn, men jeg er da ikke helt tom når det gjelder barn allikevel..

I de familiene jeg kjenner med barn og dyr går dette helt fint og dyrene respekteres av barna.

Dette er noe de må læres opp til mens de er helt små eller fradyret kommer i hus.

Det er uakseptabelt å plage husdyr. Om de ikke hører etter er ike konsekvensene av de negative handlingene deres store nok.

[Elbereth]

Jeg har tre barn og har hatt katter og hunder mens de var små. De fikk ikke lov å plage noen av dyrene, og dyrene fikk heller ikke plage ungene (dvs klore, bite, snappe leker osv). Det har fungert utmerket. Hundene har elsket barn og ville gått gjennom ild og vann for våre barn. Kattene er også glad i barn - den ene faktisk så glad i dem at han kom og la seg i sofaen mens det var et støyende bursdagsselskap i stua

[Trampe]

Jeg har ikke barn ennå, men jeg omgås mange barn hver dag, og jeg er godmor og tante. Jeg skjønner ikke de som sier at det ikke går an å lære barna å la dyrene være i fred. Selvsagt skal det gå an å lære barna respekt for levende vesener! Det kan ta tid, men det er slettes ikke umulig.

Støtter de som foreslår et kattefritt område.

[Gjest lillebøll]

Jo jeg har barn. Og katt. Men ingen får være slem mot pusen. Det er mulig, man må bare jobbe litt med det.

Lykke til

[Szondi]

Da tror jeg det må være meg det er noe galt med, for uansett hvor hardt jeg snakker til ham så blir han bare "giret" av det. Ser ut til at han liker å gjøre det han ikke får lov til for da blir mamma sint. Og det gjør meg selvsagt enda mer fortvilet. Det eneste som fungerer litt er å skille dem fra hverandre uten å lage noe oppstyr rundt det, men hjelper det noe da?

[la Flaca]

Da tror jeg det må være meg det er noe galt med, for uansett hvor hardt jeg snakker til ham så blir han bare "giret" av det. Ser ut til at han liker å gjøre det han ikke får lov til for da blir mamma sint. Og det gjør meg selvsagt enda mer fortvilet. Det eneste som fungerer litt er å skille dem fra hverandre uten å lage noe oppstyr rundt det, men hjelper det noe da?

Jeg ser han for meg, datteren min var litt samme typen i den alderen. Hvis det blir mye kjefting i forhold til katten blir den noe de forbinder med noe negativt. Å være streng gjør man mest for å avverge at katten blir utsatt for noe ubehagelig og skyr barnet.

Men å skape et positivt forhold til katten kan kreve mer. Jeg jobbet med saken hele tiden. Gav katten masse kos og viste at jeg var veldig glad i den. Tok den og jenta mi på fanget på gulvet og viste henne hvordan hun kunne stryke forsiktig over pelsen. Lot henne gi pus noen biter leverpostei eller noe annet godt. Og viste at jeg ble veldig glad og stolt når hun var snill med pusen. Selv om det bare var et halvhjertet klapp fra hennes side fikk hun masse skryt, og fikk høre at nå ble pusen glad. Tilsvarende når hun ikke var snill, da fortalte jeg at pusen blir lei seg. Så måtte vi gå bort til den og si unnskyld. Hver gang pusen kom bort til henne sa jeg at han hadde lyst til å gi henne en kos, for han var så glad i henne. Etter hvert ble problemet helt borte.

[Gjest lillebøll]

Ja du får prøve å ta det på samvittigheten eller hva man skal kalle det. La de bli venner og si at den får au og blir lei seg.

Fungerer fint her når vi gjør det slik. Ungen lærer at katter har følelser og katta får masse kos for det vet lillemann at den liker.

Vi vil da ikke at pusen skal bli lei seg