Gjest Gjest_Trådstarter_* Skrevet 28. september 2007 #1 Skrevet 28. september 2007 Å ha et vennskap mellom foreldre og barn er veldig viktig i min omgangskrets for tiden. Alle snakker om hvor gode venner de og deres barn er, og at deres mødre er deres beste venner, og at de ønsker å ha samme vennskapsforhold til sine barn… Nå skal det sies at disse ikke har store barn ennå, den eldste er 8, vi er de med de eldste barna i vår omgangskrets, så de kan forandre mening mange ganger i årene som kommer, men likevel spør jeg meg selv om det å være venner med sine barn virkelig er det beste og viktigste? Ikke misforstå, selvfølgelig er det viktig å være venner,(i betydningen å komme overens med), og å ha et godt forhold, men hva er egentlig vennskap, og er ikke et forelder/barn-forhold noe mer, dypere og varig, enn et (til tider flyktig) vennskap? Og har våre barn virkelig behov for å ha oss foreldre som sine venner? Venner har de jo i utgangspunktet nok av, men de har bare to foreldre (eller 4 der steforeldre er aktuelt). Er det da ikke viktigere å legge grunnlaget for et godt forelder/barn-forhold, enn å satse på å være en av flere venner? De fleste av oss voksne har tatt vare på noen få venner fra barndomstiden, men ellers har venner kommet og gått. Å være venner med sine barn blir for meg å nedgradere forholdet mellom forelder/barn… Mitt forhold til mine tenåringsbarn er åpent og trygt. Jeg er deres mor, er til stede for dem, veileder dem, trøster dem, snakker med dem om små og store gleder og bekymringer, leser for dem (jada, jeg vet de er tenåringer, men de liker å bli lest for av og til likevel), irettesetter dem når det er behov for det, setter grenser…, jeg er på de fleste måter deres fortrolige, men deres venn er jeg ikke! Jeg er oppdrageren, veilederen, omsorgspersonen, ikke venninnen! Vi har et likeverdig forhold, men det er ikke likestilt, vi er forelder-barn. Jeg har prøvd å legge grunnlaget for et nært forhold mellom oss, og kanskje det kan bli et nært vennskap når de har flyttet hjemmefra og dannet sin egen familie, men det er ikke tiden for dette nå! Det er det samme forholdet jeg har til min mor. Hun var min mor gjennom hele oppveksten… oppdrageren, veilederen, min fortrolige, og omsorgspersonen, vi hadde et nært, trygt og godt forhold, men hun var ikke venninnen min. Et vennskap fikk vi ikke før jeg ble voksen, og for å være helt ærlig, hun er fremdeles ikke min beste venninne! Vi har et nært forhold. Vi snakker sammen om alt, tilbringer tid sammen, hun er min nære fortrolige, min klippe, min støtte, og det er så absolutt gjensidig! Vi har det som kan karakteriseres som et nært vennskap, men beste venninne? Absolutt ikke! Hun er så mye mer, hun er min mor!
Gjest Moncler Skrevet 28. september 2007 #2 Skrevet 28. september 2007 Du høret klok ut TS, enig med deg. Er liksom foreldrenes jobb til å være litt skeptisk og fornuftig når barna skal foreta seg ting.
Gjest Gjest_Trådstarter_* Skrevet 28. september 2007 #3 Skrevet 28. september 2007 Jeg må bare legge til at jeg er vant til å få motbør for disse tankene, så bare kom med motforestillingene... "Nå må du slutte å være så gammeldags! Vi lever i 2007 nå. Slike tanker hører middelalderen til", sier de når jeg argumenterer med at vennskap ikke alltid er det beste mellom foreldre/barn.
Gjest Gjest_Trådstarter_* Skrevet 28. september 2007 #4 Skrevet 28. september 2007 Du høret klok ut TS, enig med deg. Er liksom foreldrenes jobb til å være litt skeptisk og fornuftig når barna skal foreta seg ting. En forelder må være den voksne! Det er forelderens jobb...
Gjest vimselot Skrevet 28. september 2007 #5 Skrevet 28. september 2007 Jeg er enig med deg ts. Har ett eksempel: En venninne, Anne, ble behandlet som en venninne av sin mor da Anne var tenåring. Hennes mor (ca 45 år den gang) fortalte henne om sine nye partnere, om aborten sin osv. Anne var ca 18 og denne perioden varte noen år... Anne (et fiktivt navn), var glad for at hennes mor var så åpen, men nå, 20 år etterpå, er hun ikke like glad for disse intime betroelsene og synes at hun har mistet sin "mor", selv om Anne ennå er glad i sin mor. Nå er Annes mamma blitt eldre, og betror seg ikke på samme måten som da Anne var tenåring. Anne følte seg forvirret, men har bearbeidet disse tankene, gått i terapi osv. Skrekk og gru, skulle mine foreldre begynt å legge ut om alt, evt. sidesprang osv, vet jeg ikke hva jeg ville gjort. Jeg kan fortelle det meste til mine foreldre, men unngår f.eks. å fortelle om hvor morsomt det var på nachpielet, hvem jeg har hatt ons med osv. Jeg kan fortelle de morsomme historier, men verken min mor eller min far er mine venner. De er mine foreldre, det er deres rolle. Jeg er heller ikke min sønns venninne. Jeg er hans mor. Han kan komme til meg med sine problemer om han vil, og vi snakker sammen. Men jeg løper ikke til han hvis jeg f.eks. har problemer. Da snakker jeg med venninner eller venner, eller med legen min.
Gjest Moncler Skrevet 28. september 2007 #6 Skrevet 28. september 2007 Ting jeg ønsker å snakke med foreldrene mine om: Jobb, utdannelse, problemer jeg kan ha i livet, familie, praktiske ting Ting jeg ikke ønsker å snakke om: Sex, gutter (før det blir seriøst), eksamener som har gått dårlig.
Gjest mum Skrevet 28. september 2007 #7 Skrevet 28. september 2007 Det spørs hva de legger i begrepet venner med sine barn da? Jeg er også venner med mine barn, for vi er jo ikke uvenner, men vi er ikke venner på samme måte som de er med sine venner. For jeg er mor, den som oppdrar og den som må ta de upopulære avgjørelsene. Jeg kommer ikke til å dele mine forhold, mitt sexliv osv. med mine barn, men jeg kan komme med generelle betraktninger og holdninger og råd til forhold og sex. Min mor betrodde seg til meg om at hun fikk for lite oppmerksomhet fra min far seksuelt og fortalte om episoder der, og fortalte om at når den tid kom så skulle hun søke skilsmisse eller skaffe seg en elsker. 30 år etter er de fortsatt gift. Dette var noe jeg ikke hadde behov for å vite, jeg skulle være den støttende mens hun ikke var i stand til å gi meg støtte tilbake når jeg hadde vansker. Sånt vennskap har jeg ikke behov for med mine barn, de skal slippe å forholde seg til mitt "vanskelige" voksenliv. F.eks. i skilsmissesaker, når vi foreldrene skilte lag, da hadde ungene behov for å prate om det og det gjorde vi, men jeg gikk jo ikke i detaljer om hvorfor jeg ikke ville leve med faren deres lenger - for han er jo faren deres og det blir et helt annet forhold.
Gjest Gjest_Trådstarter_* Skrevet 28. september 2007 #8 Skrevet 28. september 2007 Det spørs hva de legger i begrepet venner med sine barn da? Jeg er også venner med mine barn, for vi er jo ikke uvenner, men vi er ikke venner på samme måte som de er med sine venner. Som jeg skrev i åpningsinnlegget, selvsagt skal foreldre og barn være venner, men jeg mener ikke at vennskapet mellom foreldre og barn skal være "vennskap". Et par eksempler (noe satt på spissen): La oss si at en ti-åring står klar til å gå på skolen en morgen. Hun har sminket seg, har på bukse, tettsittende t-skjorte, og høyhælte støvletter. Jeg mener; en "venninnemor" ville sett et stilig antrekk, og sagt "kult"! En "mor" ville sett at antrekket var greit nok for en 16-åring, men upassende for en ti-åring, og sagt: "Absolutt ikke! Du vasker deg, og bytter klær før du går på skolen". De fleste av venninnene mine mener de ville sagt "kult", og mener jeg er gammeldags som ville sagt:"absolutt ikke!" Slik jeg har skjønt venninnene mine: En "venninnemor" betror seg til barna sine for å vise dem tillit, slik at de vet at de kan betro seg til henne... En "venninnemor" kjøper røyk til barna sine før de er gamle nok... En "venninnemor" lar barna kle seg som de vil, når de vil... En "venninnemor" mener det er gammeldags at barna skal ha innetider og leggetider... En "venninnemor" tror jeg gjør veldig mye for å slippe å gjøre seg upopulær ved å sette grenser/stille krav...
Gjest Moncler Skrevet 28. september 2007 #9 Skrevet 28. september 2007 Barn som har foreldre som er selvsikre nok til å kunne si ting som gjør dem upopulære er heldige. Om man er redd fo å bli upopulær blandt barna virker man litt usikker på foreldrerollen. Barna elsker deg jo uansett.
Gjest vimselot Skrevet 28. september 2007 #10 Skrevet 28. september 2007 Ts, jeg kjenner meg igjen. Da jeg var ti år, satte min mor foten ned da jeg hadde sminket meg og skulle på skolen. Fikk samme melding som deg. Jeg ble ikke sinna på henne, men var irritert fordi jeg ikke rakk å stikke ut døra før hun oppdaget meg... Og jeg er glad hun satte grenser, for jeg så ut som en ... klovn... Rød munn, altfor mye rouge, malte øyne (helt dramatisk og oversminket)... Men jeg fikk lov å bruke forsiktig sminke da jeg ble tenåring. Da ga hun meg tips. Hun ble ikke venninnen min av den grunn, men en rådgiver som jeg lyttet til. Senere, da jeg ble eldre, hadde hun ikke mer hun skulle ha sagt, kom hjem som en punker en dag, grønt hår den ene uka, rødt hår den neste osv, men den tida gikk jo også over.
Gjest s.n Skrevet 28. september 2007 #11 Skrevet 28. september 2007 (endret) Jeg er enig med TS i at det er forskjell på foreldre og venner. Det eneste jeg kan råde deg til - basert på egen erfaring - er å ikke si til barna dine at du ikke vil være venninnen deres... Høres kanskje rart ut, men min mor gjorde det - sa rett ut at 'vi skal ikke være venninner ' , og mente det på samme måte som TS, det var bare det at jeg ikke forstod det som tenåring!! Blant mine venner var det alles høyeste ønske på den tiden å være venninne med moren, og her fikk jeg servert åpent og ærlig at moren min ikke ville være venninna mi!!! Selvfølgelig gjorde det situasjonen bare verre, og jeg mislikte henne virkelig!! Så, moralen: jeg er enig i at mødre ikke skal være venninner, men en trenger ikke involvere barna/ungdommene i beslutningen! Og TS - jeg tror du gjør alt rett! Endret 28. september 2007 av s.n
Gjest Frk Åberg Skrevet 28. september 2007 #12 Skrevet 28. september 2007 Slik jeg har skjønt venninnene mine: En "venninnemor" betror seg til barna sine for å vise dem tillit, slik at de vet at de kan betro seg til henne... En "venninnemor" kjøper røyk til barna sine før de er gamle nok... En "venninnemor" lar barna kle seg som de vil, når de vil... En "venninnemor" mener det er gammeldags at barna skal ha innetider og leggetider... En "venninnemor" tror jeg gjør veldig mye for å slippe å gjøre seg upopulær ved å sette grenser/stille krav... Spennende å se hva som blir resultatet av en slik oppdragelse... Men ja, jeg er helt enig med deg. En mor skal ikke være en venninne, og et barn/tenåring skal få slippe å bli belemret med sine foreldres problemer. Jeg tror barn og ungdom blir trygge av grenser.
Gjest mum Skrevet 28. september 2007 #13 Skrevet 28. september 2007 Som jeg skrev i åpningsinnlegget, selvsagt skal foreldre og barn være venner, men jeg mener ikke at vennskapet mellom foreldre og barn skal være "vennskap". Et par eksempler (noe satt på spissen): La oss si at en ti-åring står klar til å gå på skolen en morgen. Hun har sminket seg, har på bukse, tettsittende t-skjorte, og høyhælte støvletter. Jeg mener; en "venninnemor" ville sett et stilig antrekk, og sagt "kult"! En "mor" ville sett at antrekket var greit nok for en 16-åring, men upassende for en ti-åring, og sagt: "Absolutt ikke! Du vasker deg, og bytter klær før du går på skolen". De fleste av venninnene mine mener de ville sagt "kult", og mener jeg er gammeldags som ville sagt:"absolutt ikke!" Slik jeg har skjønt venninnene mine: En "venninnemor" betror seg til barna sine for å vise dem tillit, slik at de vet at de kan betro seg til henne... En "venninnemor" kjøper røyk til barna sine før de er gamle nok... En "venninnemor" lar barna kle seg som de vil, når de vil... En "venninnemor" mener det er gammeldags at barna skal ha innetider og leggetider... En "venninnemor" tror jeg gjør veldig mye for å slippe å gjøre seg upopulær ved å sette grenser/stille krav... Det er ingenting i mitt innlegg som sier at jeg ikke er enig i dette.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå