Et stabeist av mannfolk...

[Gjest Anonymous]

Har dere barn så er det vel ikke så mye å fundere på.

Vi gifter oss i sommer etter 11 år sammen. Vår datter er 2 år, og vi ser at det er vanskelig å sikre henne og hverandre like bra som samboere som det vi kan gjøre som gifte. Dersom det skulle skje noe.... bank i bordet...

[Gjest sunshine-t]

Nå har jeg snakket med samboern om giftemål og hvorfor han ikke vil det. Og det er rett ogslett det at han ikke tror på ekteskap. Og standaren " forholdet blir jo ikke bedre av at noen ringer settes på..." Så sånn var det med den saken. Men jeg tror fremdeles at viss jeg gir han tid, så kommer han til slutt. Jeg har ikke dårlig tid jeg, så det gjør ikke meg noe å vente noen år. Han er av den typen som mener at det skal gå ett år fra forlovelsen til bryllupet, ikke mer, så når dagen endelig kommer, så blir det ekstra kjekt

T.

[Gjest tvileren]

Uff kinkig.

Som tidligere nevnt, så er det vanskelig slik, for man vil jo alltid innerst inne lure på "hvorfor?" Hvorfor vil han ikke gifte seg med meg? Er det noe galt med meg? Hvorfor bor han sammen med meg da?

osv osv Selv om man kanskje lever i et veldig godt samliv.

Men her dreier det seg i grunnen ikke bare om han og hans egoistiske behov.

Det er nå en gang slik,selv i trygge Norge, at det ofte er jentene som tar seg mest av barna, jentene som gjør mest i huset osv osv. Dette kommer ikke av seg selv, døgnet har bare 24 timer, og da må det nødvendigvis gå på bekostning av andre ting. Vanligvis er "andre ting" arbeid, lønn, proporsjonalt tap av lønnsøkning resten av livet dersom du hadde vært i jobb det/de året/årene, pensjonspoeng, investeringer (hus, bil, hytte, båt, aksjer osv). For ikke å snakke om at det er fremdeles de fleste kvinner som er utenfor jobb, ikke gjør "karriære", tar deltidsjobber osv " av hensyn til barna", samtidig som samfunnet utvikler seg i retning av at det er de med gode kontrakter i gode firmaer som kommer foran inn på f.eks. private sykehus, får tilgang på bedre forsikringer, og andre goder.

Jeg sier ikke at penger er alt, men skilsmissestatistikken tatt i betraktning og "bank i bordet", om noe skulle skje, så er det tross alt viktig å tenke på om man er i stand til å gi det beste man kan for barna.

Selv om mannen i snitt fremdeles har en langt "tryggere" tilværelse, uansett om man er gift eller ikke, så dekker tross alt et ekteskap mange av de problemene man kan risikere å stå ovenfor om noe skulle skje.

Og det vil man vel helst unngå dersom man er glad i barna sine? Eller hva mannfolk?

[Gjest sunshine-t]

Jeg tror ikke at forholdet blir noe "anderledes" av å være gift. Men selvfølgelig, de fleste som gifter seg gjør de for å feire kjærligheten seg i mellom og la andre være med på feiringen.

Samboern min spurte om jeg kunne giftet meg hos sorenskriveren uten fest og gaver, først sa jeg ja. Men så tenkte jeg på det at jeg kan ikke gifte meg uten at pappa "gir meg vekk". Det hadde jeg ikke klart. Og jeg måtte selvfølgelig hatt min søster (solstrålen) der med meg. Resten kunne jeg faktisk vært foruten. Det er jo tross alt han` jeg skulle giftet meg med. Ikke gavene..