er jeg helt blåst?

[Gjest gjest i dag]

huff, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

men saken er at jeg begynner å lure på om jeg ikke er helt normal..

hadde en kjærest som jeg bestandig skulle kontrollere, tåler ikke at jeg selv blir kontrolert. det ble slutt mellom oss, og jeg lovte jeg skulle skjerpe meg.

Men nå har jeg fått meg en ny, og jeg forsetter å oppføre meg helt krapilsk.

For eksempel: Han skulle ut å trene, etterpå skulle vi møtes. jeg skulle komme til han rundt halv tolv om kvelden. Jeg hører ingenting i fra han, og hisser meg selv opp. En halvtime etter at jeg skulle ha vært hos han, ringer han meg. han hadde blitt forsinket fordi det hadde regnet sånn, han fikk vondt i ankelen og hele treningen ble egentli bare slit. han sier at han hadde tenkt på meg, men telefon lå i bilen, og han visste at jeg ventet på han. dette hadde stresset han opp. Neida, jeg blir kjempe sint på han fordi det blir så seint, vi begge skulle tidlig opp på jobb, og han hadde ikke trengt å trene siden vi ikke hadde sett hverandre på en stund( sove i lag hver dag, men har bestandig blitt veldi sent fordi vi begge har hatt d stressende i d siste)

vi begynner å krangle, enden av visa, så drar jeg til han klokken 3 om natten, fordi da har jeg roet meg ned, og har fått dårlig samvittighet, og må si unnskyld til han.

han mener at slike ting er veldig frustrerende, han sier det ikke blir kos lengre når jeg skal være sånn. Jeg forstår han veldig godt, og prøver alt for å forandre meg, men klare ikke d. selv om jeg vet at jeg mister han snart. hva kan jeg gjøre for å forandre meg?

[Gjest Gjest]

Dette er akkurat som jeg skulle skrevet det selv for knapt ett år siden dessverre. Jeg er fortsatt sammen med kjæresten min, og sikkert fordi han var tålmodig, og jeg forandret meg. Jeg var og er veldig opptatt at avtaler og tid overholdes. Når typen stadig ikke holdt avtalen, fikk jeg mageondt og kranglete. Eks. han hjalp meg med å snekre noe hjemme hos meg. Så skulle han bare hjem (5 min unna), og hente noe verktøy. Han sa ikke ett pip på over 2 timer! Han kunne også si (og gjør det forsatt noe)si jeg bare skal dusje eller at han kommer snart, da kan det ta timer før han kommer! Dette irriterte meg grenseløst. Vi kranglet skikkelig om dette. Så måtte jeg ta igjen med samme mynt flere ganger uten at han "merket det". Kan si jeg gjorde med "opptatt". Da merket han veldig godt problemet sitt. He-he....

Nå så har jeg knapt slike tanker og problemer som i begynnelsen, og vi har det helt herlig.

[Gjest gjest i dag]

Takk for svar!

Bare lure på en ting, når du mene at du gjorde deg opptatt, vil det si at du kom til han senere enn d du skulle, eller at du ikke hadde "tid" til han hele tiden? håper du skjønne hva jeg mener:) Er bare veldig innstilt på å få det her til å fungere.

[Marihata]

Jeg Forstår godt hva du mener, tror jeg iallefall.

Er så redd for alt som kan gå galt med meg og samboeren og jeg prøver å passe på og kontrollere situasjoner.

Får helt angst hvis han skal møte noen andre, fordi jeg da ikke kan vite om han kommer sent hjem.

Ønsker å tilbringe masse tid sammen med han, unormalt mye, og når han ønsker å gjøre noe annet kan jeg få vondt i magen.

Han er en fantastisk kjæreste, som gir meg masse kroppskontakt i form av klemmer og kyss og varme blikk, vi har fine ærlige samtaler med hverandre og alt han gjør er veldig riktig.

Er aldri redd for at han skal være utro, så uroen har ikke noe med det å gjøre.

Er bare redd for at han skal slutte å være forelsket i meg, alt mulig som kan gå galt egentlig.

Skjer det noe og den ekle magefølelsen kommer, og la oss si at fornuften min oppfatter at situasjonen ikke er slik jeg først oppfattet den, kan den dårlige følelsen fortsette og gnage, da har den bare satt seg fast og det er vanskelig å kaste den av seg.

For meg og for han og vil jeg tro, har det hjulpet å snakke om det.

Bare være ærlig om det en føler( jeg er ekstremt redd for å bli forlatt og føler meg fort avvist), han vet hvordan jeg er.

Er veldig bevisst på problemet jeg har og merker at ting faktisk blir bedre og bedre.

Siden han vet om min usikkerhet og redsel for avvisning, vet han også godt hvordan han skal takle meg uten å gjøre situasjonen verre.

Prøv å jobb med deg selv hele tiden, så vil du gradvis slippe unna denne kontrolltrangen.

Jeg har ikke lyst å sette kjæresten min i fengsel, det ville ikke vært kjærlighet for ham som jeg elsker så høyt, så jeg skjerper meg.

Lykke til, du får det nok til om du prøver å være bevisst på HVORFOR du føler deg slik i de enkelte situasjonene.

Først når du griper det ved rota og studerer frykten du bærer og hvorfor den kommer, er du i stand til å forandre deg.

[Gjest Gjest]

Det virker som om du har lagt grunnlaget for en selvoppfyllende profeti...

Du er så redd for å miste ham, at du klynger ham hardt til deg.

Sjansen for å miste ham øker proporsjonalt med grepet ditt.

Tenk på en ballong fylt med luft ...

Klemmer du for hardt mister du den. Enten glipper den ut av hendene dine, eller så sprekker den.

Men holder du den for løst, flyr den ut av hendene dine.

En mellomting er ofte det beste.

[Marihata]

Det virker som om du har lagt grunnlaget for en selvoppfyllende profeti...

Du er så redd for å miste ham, at du klynger ham hardt til deg.

Sjansen for å miste ham øker proporsjonalt med grepet ditt.

Tenk på en ballong fylt med luft ...

Klemmer du for hardt mister du den. Enten glipper den ut av hendene dine, eller så sprekker den.

Men holder du den for løst, flyr den ut av hendene dine.

En mellomting er ofte det beste.

Helt enig:)

Vet ikke om svaret var til gjest, meg eller begge.

Har snakket med han og han oppfatter meg heldigvis ikke så ille som jeg fremstiller meg selv.

Men tidligere var jeg mye verre.

Det hjelper mye å jobbe med seg selv, men noen ganger kan det føles vanskelig å vite i en situasjon om en selv overreagerer eller om man har god grunn til å føle det slik.

Da er eneste utvei å snakke sammen, og finne ut hvilke behov begge har og hvem som må fire ned på ønsker.

Heldigvis forstår vi begge to hverandre uten å være urimelig eller la den andre være urimelig, når vi ser på problemet sammen.

På grunn av dette har vi svært gode sjanser i vårt forhold.

Jobb for en slik kommunikasjon, og når du legger fram det du føler er det veldig viktig å ikke anklage partneren og få ham til å føle at alt han gjør er galt.

Veldig viktig å få respons på tanker man har om hverandre, slik at man unngår misforståelser og overtolkninger av hverandres mønster og væremåte.

[Cujo]

Dette er veldig destruktiv oppførsel og føles antakelig veldig kvelende for han.

Måten å holde på en kjæreste er ikke å være kranglete og hysterisk, da går han bare lei deg, og da er det jo din oppførsel som har forårsaket det.

Prøv å fokuser på at oppførselen din er ødeleggende for dere og det bør jo være motiverende å endre på det når du selv vet at nettopp det vil føre til at det blir slutt mellom dere, for det er jo ikke det du vil