Å bli samboer, og begge har barn.

[Gjest Gjest]

Vi er kjærste og "enslig mor/far" annenhver uke. Ukene våre som vi er kjærester bor vi sammen hos hverandre. Som foreldre ser vi dessverre veldig lite til hverandre pga ulike alder på barn, og at han kommer seg ut til meg innimellom pga større barn.

Vi har vært sammen i over 2 år, og jeg er så sulten på felles samliv, men han er ikke klar enda pga barna våre. Barna kommer veldig godt overrens, og vi har det veldig fint som begynnende nyfamilie. Det jeg syntes er veldig vanskelig er hvordan vi skal gå frem for å tilnærme oss felles husvær fremover. Barna mine som er små i forhold til hans, er jo veldig på besøk hos han. dvs de har jo ingen ting eller noe som gjør at de "slapper av". Jeg syntes det er så utrolig vanskelig, og jeg føler jeg hele tiden må "presse meg på hans hjem", siden han ikke "tilpasser" seg oss buuu.... Det er jo ikke nok rom i dag i huset hans som vi skal bo i sammen senere (vil bli når han gjør om i huset), og dette klarer vi å løse fint senere.

Det er så utrolig vanskelig å vite når en er klar for slikt, er det ikke? :gråte: jeg skjønner ikke hvordan vi skal få til å bli bedre kjent med unger jeg. Hans unger som er i tenårene er jo på farten hele tiden, så det er jo så vanskelig å finne tid sammen annet enn middager i helgene...

Noen gode råd til meg, please??? :smile:

[Frk Johansen]

Hei!

Jeg vil vel bare råde dere til å flytte sammen i et stort nok hus til dere alle, der alle barna får hvert sitt soverom og gjerne med to stuer så dere slipper å gå oppå hverandre.

Det er vel ikke naturlig at barna skal være så mye sammen siden det er for stor aldersforskjell, de vil jo aldri leke sammen, selvfølgelig kan de store ta med de små ut og lage akebakke eller liknenende men hvorfor skal dere tilstrebe dette? Kan dere ikke sette felles bo, og ha felles måltider som ramme? Du tar deg av dine barn som du pleier med støtte fra samboeren din, mens hans barn er "hans område"?

I mitt parforhold har vi det slik, min samboer har barn som er eldre enn mine, ikke så mye annet enn at de faktisk kan leke sammen, men han følger opp sitt barn med lekser og treninger etc og jeg følger opp mine. Vi spiser frokost og middag sammen men ellers gjør jo alle som de vil, noen leker, andre er ute på kino og med kamerater.

Kanskje kjæresten din er redd ansvaret det følger med to små barn? Kan hende han er glad han er over den travle perioden. Tror dere kan ta en prat om hva dere forventer av hverandre når dere skal sette felles bo, hvor grensene går for å blande seg inn i den andres barns anliggender og hvilke roller dere skal ha.

Siden barna har en tilstedeværende andre forelder ser jeg ingen grunn til at ny samboer skal gå inn og ta en foreldrerolle men her er det jo mange ulike syn på det. Vi har ikke gjort det, vi er opptatt av å være en god voksenmodell som er med på å tydliggjøre de grensene vi voksne har satt i vårt hus, resten får de biologiske ta seg av. Det betyr jo ikke at jeg ikke passer hans barn, jeg gjør jo det, men da spør han alltid om det passer. Han spør alltid om jeg kan hjelpe han med lekser eller andre ting. Av og til finner vi jo på ting vi også men jeg er ikke opptatt av å ha en morsrolle overfor hans barn. De har en mor, jeg er fars kjæreste og samboer.

Lykke til med alle utfordringer - for de kommer, men det er jo værdt det synes jeg å kunne dele alle hverdager med de du er mest glad i.