Når/Hvordan visste du han var den for deg?

[Gjest Tweek]

I januar har vi vært sammen i 2 år og ingen av oss tror vi kommer til å være sammen for alltid. Vi har det kjempefint sammen og vi har sammen meninger om mye og liker en del samme ting. Vi trives i hverandres selskap og han er en kjempegod kjæreste og samboer, egentlig alt jeg kan ønske. Vi hjelper hverandre, deler på husarbeid og klassiske problemer som "alle" par krangler om og irriterer seg over kjenner ikke jeg igjen i det hele tatt. Vi har jo småkrangler av og til og noen perioder er det mer enn andre, men vi fikser opp igjen. Han er nok den som er flinkest til å snakke om sånn, men det hjelper meg til også å gjøre det. Vi har jo hatt samtaler om fremtiden og hvordan vi tenker oss den, mye fordi vi er jo forholdsvis unge (19/20). Vi har ikke kommet frem til noe særlig annet enn ønsker på en måte, men vi tar det litt som det kommer for ting forandrer seg underveis. På tross dette klarer jeg ikke se for meg en fremtid med han. Jeg vil jo det, men jeg tror ikke vi kommer til å være sammen spesielt lenge og jeg blir faktisk lei meg av å tenke på det og han tenker det samme. Det er ikke duste kvinnetanker dette, men det er som om noe ikke stemmer og at dette bare er ment for å være en ungdomskjærlighet. Begge vil, men vi klarer ikke se det for oss. Det som skremmer meg litt er at siden ungdomskolen egentlig har jeg aldri hatt ei god veninne lengere enn 2 år fordi vi bare vokser fra hverandre, og når vi da nærmer oss 2 år nå får jeg litt hetta. Skal dette skje igjen og skal jeg tenke på de siste 2 fine årene jeg har hatt, eller er dette noe annet osm vil vare litt lengere? Jeg har også hatt mange drømmer i det siste om at han er i bilulykke og havner i koma eller at han dør og det er så plagsom, for jeg sover dårligere enn jeg allerede gjør. Han er alt for meg og jeg vil gjerne dette skal funke, forhåpentligvis han også. Jeg for min del har alltid har stor håp for morgendagen og at det blir bedre etterhvert. Det er fordi vi prøver å bli ferdig med skolen, vi jobber vedsiden av og vi bor hos mora hans. Er rart, men jeg har faktisk tro på at når vi er ferdige med skolen, får oss en egen plass å bo og litt mer struktur og nye impulser at vi får det litt bedre. Vi er i sånn mellomfase og vi hater det.

Jeg mista helt tankegangen nå og begynner å bable. Spm jeg skulle spørre forsvant jo helt i et langt innlegg om alt. Men jeg lurer egentlig på om når du visste at han var den og om du bare visste at det ville blir dere? Burde jeg ikke følt noe sånn nå? Noen andre meninger om dette.. Jeg er litt lei meg og på en måte føler jeg det er så teit å forsette noe ingen har tro på i det lange løp, men samtidig er det god erfaring og uten han vil jeg bli ganske så ensom..

Endret 24. september 2007 av Tweek

[wondergirl]

Jeg har vært i noen forhold som jeg har hatt den samme følelsen av at "dette ikke vil vare", men da har det alltid vært noen ting som har skurret i forholdet - av og til har jeg ikke sett det klart selv før etterpå.

Men jeg synes ikke du skal lete etter ting som skurrer, for hvis man fokuserer på det negative, så finner man alltids noe. Sånn som du beskriver forholdet deres, så høres det jo ut som om dere har det virkelig bra, det høres ut som et forhold som er verdt å satse på.

Må dere planlegge så langt fram, da? Dere er jo unge, ta en dag av gangen, så lenge dere har det bra sammen, så kan dere jo bare se hvordan det går?

Da jeg var 19-20, kunne jeg ikke se for meg et liv som "etablert" i det hele tatt, det var liksom så langt fram.

Men nå er jeg 31, har vært sammen med drømmekjæresten i et halvt år, og selv om man aldri har noen garantier for noe som helst, vet jeg at det er han jeg vil ha, alltid!

[Gjest Tweek]

Vi tar det ikke så langt fram, men for min del syntes jeg det er litt greit å vite om han har tenkt å flytte utenlands og bo der o.l VI snakker om masse og av og til kommer dette opp.

Jeg leter ikke etter negative ting, men vi har det så fint og likevel er denne følelsen der om at dette vil ikke funke.

[Rainbow Brite]

Hvis dere er i en mellomfase nå, er det ikke så rart kanskje? Mellomfaser er tunge og vanskelige å komme seg i gjennom. Kanskje de tankene du sitter med nå, kan dreie seg litt om at du ikke har lyst til å ha en livssituasjon som nå, ikke nødvendigvis ham?

Tror du at du kan klare å sette ord på den følelsen av noe som ikke stemmer?

Ellers synes jeg ikke det er så rart at du får litt angst når du begynner å nærme deg en sånn grense. Kanskje du skal prøve å utfordre deg selv?

Når du har disse ulykkesdrømmene, hvordan følelse sitter du igjen med? Blir du trist? Eller blir du lettet? Selvfølgelig ikke lettet på en måte hvor du egentlig ønsker at han skal havne i disse ulykkene, men er det litt befriende å tenke ham ut av livet ditt? I såfall hvorfor?

Det høres for meg ut som om du har mye på gang i livet ditt nå, det er ikke så underlig at du tenker og føler som du gjør. Det gjør det ikke mindre vondt og vanskelig, bare forståelig. Når livet går oss litt i mot, er ikke kjærlighet og fremtidsdrømmer det som ligger hjertet vårt nærmest. Da havner man mer over i en overlevelsesmodus.

Men kan du prøve å forklare hva du legger i utsagnet ditt når du sier at du har "en følelse av at det ikke vil fungere"? Hva rommer denne følelsen?

For å svare direkte på spsm ditt, visste jeg at mannen min var den rette for meg i det øynene våre møttes. Det var en magnetisk kraft det ikke var noe vits å kjempe i mot. Men det betyr ikke at alt er fryd og gammen for det. Når jeg har det kjempetøft, føles det ofte som en ekstra belastning å ha han der, til tross for all kjærlighet han øser ut over meg. Men selv om jeg føler det sånn innimellom, ville jeg ikke byttet ham bort for noe i verden. Jeg tror det er en forsvarsmekanisme å ville eliminere alle ekstrating når man har det tøft, uten rasjonelle baktanker.

Hvordan høres det ut for deg?

[onyx]

Nå er en ting ganske sikkert og det er at frmetden heller sjelden blir som man tror. Drømmer og planer endrer seg og selv om de er forskjellig nå så kan de fort bli like igjen. Kanskje er det du som ender opp med å flytte til utlandet?

[Adonia]

nå er jeg et par år eldre enn deg, men det er heller ikke mer enn et par år siden jeg og kjæresten begynnte å snakke om "fremtiden" sammen. jeg synes egentlig at det var ganske skremmende tanker før det.

husker at jeg tenkte at jeg ikke kunne se for meg at vi skulle gifte oss og være sammen for alltid . men at jeg heller ikke kunne se for meg et liv uten han.. var kanskje litt rotete forklart, men det jeg prøver å si er at mye kan skje på et par år. nå føler jeg at han er den eneste for meg!

så jeg synes ikke du skal stresse med det, i hvertfall ikke så lenge dere har det bra sammen!

[Gjest Gjest_Tingelingen_*]

Jeg vet så godt hva du tenker, og hvordan du har det akkuratt nå. Jeg var i en lignende situasjon for noen år siden (da jeg var 20år).

Jeg og min ungdomskjæreste hadde vært sammen i rundt to år, og vi skulle reise til hver vår by og studere. Han skulle dra til Trondheim, og jeg til Bergen. Jeg fikk vondt i magen av tanken på at det kunne bli slutt (noe som virket som svært sannsynlig), men jeg hadde søkt meg til Bergen til tross for at han skulle til Trondheim, fordi jeg våget ikke satse alt å bli med han... Vi var jo så unge...

Etter mange nedturer, og mange oppturer sitter jeg nå her.. i en sofa i Trondheim, har fullført en treårig utdannelse i Bergen, mens han har fremdeles to år igjen her oppe... Vi har vært sammen i snart fem år, og det har overlevd tre år med avstand..

Poenget mitt er at i en alder av 19-20år er man ikke skapt til å tenke fremover.. man veier for og imot, og kan fort bli skremt av tanken på eventuelle brudd osv... Fremtidsplanleggingen kommer naturlig med årene, og ikke sammen med hvor lenge dere har vært sammen..

NYT hver dag, for det som skjer kommer til å skje, enten dere vokser fra hverandre, eller vokser sammen.. I mitt tilfelle vokste vi sammen selv om vi studerte i hver vår by og hadde bare noen helger og ferier sammen..

Fremtiden har du ingen garantier for, men ikke ta sorgene på forskudd, for du opplever nok sorger i løpet av et langt liv.. Trenger ikke å stresse dem! Ta vare på lykkefølselsen, for det er den du vil ha bruk for i tøffe tider..

Lykke til

[Aurela]

Jeg sitter egentlig med mange av de samme følesene som deg Tweek! Jeg tenker at det ikke kommer til å holde sammen for evig, men tror det også kan være fordi jeg vet vi er så unge (18 og 20) og sjansen er så stor for om at halv år er det ferdig, men allikevel, vi har snart vært sammen i to år, og han er perfekt.. Innimellom tenker jeg også at en eller annen gang vil det gå opp et lys for ham og inse at han fortjener noen bedre enn meg Han er virkelig fantastisk :rødme:

Drømmer om hvordan livet kan arte seg med oss videre, men tør heller ikke håpe, kanskje er det noe av det samme du føler?? At sjansen er så stor, du er så ung?? Noen ganger vil jeg gjerne spole frem noen år, bare for å se om vi er sammen, evt slippe alt maset, men men.. vet ikke hva som skjer jeg.. Er jo bare 18 år...

[Aurela]

Jeg vet så godt hva du tenker, og hvordan du har det akkuratt nå. Jeg var i en lignende situasjon for noen år siden (da jeg var 20år).

Jeg og min ungdomskjæreste hadde vært sammen i rundt to år, og vi skulle reise til hver vår by og studere. Han skulle dra til Trondheim, og jeg til Bergen. Jeg fikk vondt i magen av tanken på at det kunne bli slutt (noe som virket som svært sannsynlig), men jeg hadde søkt meg til Bergen til tross for at han skulle til Trondheim, fordi jeg våget ikke satse alt å bli med han... Vi var jo så unge...

Etter mange nedturer, og mange oppturer sitter jeg nå her.. i en sofa i Trondheim, har fullført en treårig utdannelse i Bergen, mens han har fremdeles to år igjen her oppe... Vi har vært sammen i snart fem år, og det har overlevd tre år med avstand..

Poenget mitt er at i en alder av 19-20år er man ikke skapt til å tenke fremover.. man veier for og imot, og kan fort bli skremt av tanken på eventuelle brudd osv... Fremtidsplanleggingen kommer naturlig med årene, og ikke sammen med hvor lenge dere har vært sammen..

NYT hver dag, for det som skjer kommer til å skje, enten dere vokser fra hverandre, eller vokser sammen.. I mitt tilfelle vokste vi sammen selv om vi studerte i hver vår by og hadde bare noen helger og ferier sammen..

Fremtiden har du ingen garantier for, men ikke ta sorgene på forskudd, for du opplever nok sorger i løpet av et langt liv.. Trenger ikke å stresse dem! Ta vare på lykkefølselsen, for det er den du vil ha bruk for i tøffe tider..

Lykke til

Åh, leste ikke dette før jeg svarte.. Vil så gjerne være deg!!! Vi har "overlevd" et år med han i militæret, men jeg vil gå folkehøyskole og har sikkert ikke nok poeng til å komme inn på skole i samme by som han.. Tror faktisk jeg burde tenke å søke utendlans, men nekter å sitte å gjøre noe jeg "ikke vil" bare for å være med han.. Du er heldig, ønsker at det samme skjer med meg, men hvem vet, kanskje noe skjer og vi ikke er sammen om et halvt år (selvom jeg ikke tror det :rødme: ) (Unnskyld at jeg sporer litt av Tweek)

[Gjest Gjest_akila_*]

Hei Tweek!

Jeg vet veldig godt hvordan du har det nå. Vi har snakket sammen tidligere om dette også Hvertfall noe lignende..

Sambo og jeg har vært sammen i to år i januar. Frem til august i år, så har vi bodd kollektivt og hos foreldra hans. Mens vi ventet på at leiligheten våres skulle bli ferdig. Vi hadde mye surmuling på gang, da vi følte at VI ikek hadde noe hjem. Ikke noe som var vårt. Og at når vi flyttet sammen, og fikk et eget sted så skulle alt bli så bra... Man finner ikke lykken, Tweek, man skaper den.

Ting ble ikke "lettere" når vi flyttet, men vi var veldig glad for å ha vårt eget sted. Vårt hjem. Vi har mange oppturer og noen nedturer. Tanken på fremtiden skremmer meg, så jeg prøver så godt jeg kan å ta en dag om gangen.. kanksje tenke et år frem i tid. (ferier og sånn;) Men jeg er lykkelig over å ha gutten min. Om jeg ser for meg oss to om 30,40 eller 50 år... PUH! Da er vi gamle hvertfall:) Men jeg liker tanken. han har vært en god venn i 6-7 år før vi ble kjærester, så en viss fremtid skulle vi ha sammen!

Dette er gutten jeg stoler på av hele mitt hjerte, og vi har vært gjennom så utrolig mye sammen. Og sitte i armkroken hans når jeg er 40 er en drøm :rødme:

Ikke tenk så mye på hva fremtiden skal bringe dere. Skap lykken hos dere idag. Start med å lage en middag, og ikke bekymre dere for hvordan ting er om lenge. Det er det som ødelegger...

[Gjest Gjest_akila_*]

Hei Tweek!

Jeg vet veldig godt hvordan du har det nå. Vi har snakket sammen tidligere om dette også Hvertfall noe lignende..

Sambo og jeg har vært sammen i to år i januar. Frem til august i år, så har vi bodd kollektivt og hos foreldra hans. Mens vi ventet på at leiligheten våres skulle bli ferdig. Vi hadde mye surmuling på gang, da vi følte at VI ikek hadde noe hjem. Ikke noe som var vårt. Og at når vi flyttet sammen, og fikk et eget sted så skulle alt bli så bra... Man finner ikke lykken, Tweek, man skaper den.

Ting ble ikke "lettere" når vi flyttet, men vi var veldig glad for å ha vårt eget sted. Vårt hjem. Vi har mange oppturer og noen nedturer. Tanken på fremtiden skremmer meg, så jeg prøver så godt jeg kan å ta en dag om gangen.. kanksje tenke et år frem i tid. (ferier og sånn;) Men jeg er lykkelig over å ha gutten min. Om jeg ser for meg oss to om 30,40 eller 50 år... PUH! Da er vi gamle hvertfall:) Men jeg liker tanken. han har vært en god venn i 6-7 år før vi ble kjærester, så en viss fremtid skulle vi ha sammen!

Dette er gutten jeg stoler på av hele mitt hjerte, og vi har vært gjennom så utrolig mye sammen. Og sitte i armkroken hans når jeg er 40 er en drøm :rødme:

Ikke tenk så mye på hva fremtiden skal bringe dere. Skap lykken hos dere idag. Start med å lage en middag, og ikke bekymre dere for hvordan ting er om lenge. Det er det som ødelegger...

[Gjest Tweek]

Hvis dere er i en mellomfase nå, er det ikke så rart kanskje? Mellomfaser er tunge og vanskelige å komme seg i gjennom. Kanskje de tankene du sitter med nå, kan dreie seg litt om at du ikke har lyst til å ha en livssituasjon som nå, ikke nødvendigvis ham?

Tror du at du kan klare å sette ord på den følelsen av noe som ikke stemmer?

Ellers synes jeg ikke det er så rart at du får litt angst når du begynner å nærme deg en sånn grense. Kanskje du skal prøve å utfordre deg selv?

Når du har disse ulykkesdrømmene, hvordan følelse sitter du igjen med? Blir du trist? Eller blir du lettet? Selvfølgelig ikke lettet på en måte hvor du egentlig ønsker at han skal havne i disse ulykkene, men er det litt befriende å tenke ham ut av livet ditt? I såfall hvorfor?

Det høres for meg ut som om du har mye på gang i livet ditt nå, det er ikke så underlig at du tenker og føler som du gjør. Det gjør det ikke mindre vondt og vanskelig, bare forståelig. Når livet går oss litt i mot, er ikke kjærlighet og fremtidsdrømmer det som ligger hjertet vårt nærmest. Da havner man mer over i en overlevelsesmodus.

Men kan du prøve å forklare hva du legger i utsagnet ditt når du sier at du har "en følelse av at det ikke vil fungere"? Hva rommer denne følelsen?

For å svare direkte på spsm ditt, visste jeg at mannen min var den rette for meg i det øynene våre møttes. Det var en magnetisk kraft det ikke var noe vits å kjempe i mot. Men det betyr ikke at alt er fryd og gammen for det. Når jeg har det kjempetøft, føles det ofte som en ekstra belastning å ha han der, til tross for all kjærlighet han øser ut over meg. Men selv om jeg føler det sånn innimellom, ville jeg ikke byttet ham bort for noe i verden. Jeg tror det er en forsvarsmekanisme å ville eliminere alle ekstrating når man har det tøft, uten rasjonelle baktanker.

Hvordan høres det ut for deg?

Mye fornuft i innlegget ditt!

Mellomfase er noe dritt, og jeg er jo ikke voksen men ikke ungdom heller (ungdom tenker jeg da er når man løsriver seg fra barnefasen og er 16, hehe). Alt er surr og jeg vet jo ingenting, for ingenting passer meg for jeg er midt i mellom alt. Livsituasjonen min nå er ikke spnn jeg vil den skal være, nå er det sånn at jeg jobber med å bli ferdig med alt så jeg kan begynne, og sånt er så forvirrende og stressende. Vi går jo også på samme studie og jobber sammen en del.

Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er som er så "galt" og det er nok det som plager meg mest. Har jeg denne følelsen fordi noe ikke stemmer eller fordi alt er så bra? vanskelig å vite.. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal utfordre meg selv når det gjelder 2-års grensen som nærmer seg med stormskritt, kanskje du kunne forklart litt hva du tenkte på?

Disse ulykkesdrømmene har jeg titt og ofte. Som regel har jeg den når det er ei veninne eller familie jeg ikke har sett på kjempelenge, derfor er det så rart at jeg drømmer om han, men jeg blir alltid dritlei meg etterpå og så legger jeg meg inntil ham etterpå og får han til å kose med meg, hehe.

Jeg vet ikke akkurat hva jeg mener med at det ikke vil fungere, men når vi eks. har småkrangler/diskusjoner så er det om de samme tingene nesten, det er som om noen ting fikser vi ikke og dem kommer om igjen og om igjen.. Men utover det klarer jeg ikke finne ut av det.

Nå er en ting ganske sikkert og det er at frmetden heller sjelden blir som man tror. Drømmer og planer endrer seg og selv om de er forskjellig nå så kan de fort bli like igjen. Kanskje er det du som ender opp med å flytte til utlandet?

Nei det vet jeg, men jeg liker å ha mine tanker rundt den om hvordan jeg ønsker den skal bli. Kanskje det er meg som flytter ut av landet eller kanskje gjør vi det sammen, vi har nemlig tenkt på det. Men sånn som det er nå kan jeg bare ha ønsker, men tiden vil vise.

husker at jeg tenkte at jeg ikke kunne se for meg at vi skulle gifte oss og være sammen for alltid . men at jeg heller ikke kunne se for meg et liv uten han..

Det er sånn jeg føler det...

Jeg vet så godt hva du tenker, og hvordan du har det akkuratt nå. Jeg var i en lignende situasjon for noen år siden (da jeg var 20år).

Jeg og min ungdomskjæreste hadde vært sammen i rundt to år, og vi skulle reise til hver vår by og studere. Han skulle dra til Trondheim, og jeg til Bergen. Jeg fikk vondt i magen av tanken på at det kunne bli slutt (noe som virket som svært sannsynlig), men jeg hadde søkt meg til Bergen til tross for at han skulle til Trondheim, fordi jeg våget ikke satse alt å bli med han... Vi var jo så unge...

Etter mange nedturer, og mange oppturer sitter jeg nå her.. i en sofa i Trondheim, har fullført en treårig utdannelse i Bergen, mens han har fremdeles to år igjen her oppe... Vi har vært sammen i snart fem år, og det har overlevd tre år med avstand..

Poenget mitt er at i en alder av 19-20år er man ikke skapt til å tenke fremover.. man veier for og imot, og kan fort bli skremt av tanken på eventuelle brudd osv... Fremtidsplanleggingen kommer naturlig med årene, og ikke sammen med hvor lenge dere har vært sammen..

NYT hver dag, for det som skjer kommer til å skje, enten dere vokser fra hverandre, eller vokser sammen.. I mitt tilfelle vokste vi sammen selv om vi studerte i hver vår by og hadde bare noen helger og ferier sammen..

Fremtiden har du ingen garantier for, men ikke ta sorgene på forskudd, for du opplever nok sorger i løpet av et langt liv.. Trenger ikke å stresse dem! Ta vare på lykkefølselsen, for det er den du vil ha bruk for i tøffe tider..

Lykke til

Jeg håper vi ender opp sånn, men jeg orker ikke nedturene. Sannsynligheten for å ikke få dem er stor, men likevel. Det var jo bra at det ende godt med dere. Jeg er mest redd for å være alene hvis vi vokser fra hverandre Og så er det igjen denne følelsen innerst som sier at alt går til helvete

Jeg sitter egentlig med mange av de samme følesene som deg Tweek! Jeg tenker at det ikke kommer til å holde sammen for evig, men tror det også kan være fordi jeg vet vi er så unge (18 og 20) og sjansen er så stor for om at halv år er det ferdig, men allikevel, vi har snart vært sammen i to år, og han er perfekt.. Innimellom tenker jeg også at en eller annen gang vil det gå opp et lys for ham og inse at han fortjener noen bedre enn meg Han er virkelig fantastisk :rødme:

Drømmer om hvordan livet kan arte seg med oss videre, men tør heller ikke håpe, kanskje er det noe av det samme du føler?? At sjansen er så stor, du er så ung?? Noen ganger vil jeg gjerne spole frem noen år, bare for å se om vi er sammen, evt slippe alt maset, men men.. vet ikke hva som skjer jeg.. Er jo bare 18 år...

Jeg vil å spole fram, mye fordi da er denne mellomfasen med usikkerhet rundt alt ferdig. Jeg orker ikke sånn.. Jeg har alltid håpet om at i morgen blir det bedre o.l, men tør ikke håper for mye og jeg på en måte trøkker håper mitt ned fordi jeg blir alltid skuffa og jo større håpet er jo større blir skuffelsen.

Hei Tweek!

Jeg vet veldig godt hvordan du har det nå. Vi har snakket sammen tidligere om dette også Hvertfall noe lignende..

Sambo og jeg har vært sammen i to år i januar. Frem til august i år, så har vi bodd kollektivt og hos foreldra hans. Mens vi ventet på at leiligheten våres skulle bli ferdig. Vi hadde mye surmuling på gang, da vi følte at VI ikek hadde noe hjem. Ikke noe som var vårt. Og at når vi flyttet sammen, og fikk et eget sted så skulle alt bli så bra... Man finner ikke lykken, Tweek, man skaper den.

Ting ble ikke "lettere" når vi flyttet, men vi var veldig glad for å ha vårt eget sted. Vårt hjem. Vi har mange oppturer og noen nedturer. Tanken på fremtiden skremmer meg, så jeg prøver så godt jeg kan å ta en dag om gangen.. kanksje tenke et år frem i tid. (ferier og sånn;) Men jeg er lykkelig over å ha gutten min. Om jeg ser for meg oss to om 30,40 eller 50 år... PUH! Da er vi gamle hvertfall:) Men jeg liker tanken. han har vært en god venn i 6-7 år før vi ble kjærester, så en viss fremtid skulle vi ha sammen!

Dette er gutten jeg stoler på av hele mitt hjerte, og vi har vært gjennom så utrolig mye sammen. Og sitte i armkroken hans når jeg er 40 er en drøm

Ikke tenk så mye på hva fremtiden skal bringe dere. Skap lykken hos dere idag. Start med å lage en middag, og ikke bekymre dere for hvordan ting er om lenge. Det er det som ødelegger...

Jøss, så likt dette var

Deg og din samboer har jo kjent hverandre lenge, vi "kjente" hverandre i 2 uker før vi ble sammen.. Husker den følelsen at jeg merket forkjell fra han og de andre. Det var han!

Vi bodde sammen i egen leilighet fra i fjor og til i vår, men så gikk leiekontrakten ut og han ville ikke bruke pengene på husleie, noe jeg ville. Men sånn er det.. Jeg håper bare livet faller litt på plass etterhvert, men vet ikke helt va jeg gjør i mellmtiden foruten å prøve å tenke litt mer positivt, selv om jeg føler at ting er ikke som det pleide å være..

[Gjest milkyway]

Jeg tror trikset er å ikke tenke så mye på det, og heller sette pris på "nåtiden" og gjøre masse småting for hverandre. For mye tenking og ihjeldiskusjoner kan ødelegge, så da er det bedre å heller ta ting som de kommer, så får det som skjer skje. Dere to er jo så nydelige sammen at jeg virkelig håper dere to holder sammen.

[Gjest Tweek]

Men vi gjør allerede småting for hverandre.. Jeg kom hjem fra jobb engang og da hadde han skrevet "jeg elsker deg" med bokstavkjeksene mine på musematta mi. Men som jeg skrev i din dagbok også.. Det er ikke en ihjeltenkt tanke, men noe vi begge føler og jeg bil lei meg og jeg kommer sikkert til å være et vrak i januar

Nå istad ville han ikke kose og han ville ikke dusje sammen med meg heller. Det er jo digg å stå i dusjen og vi har skiftet på senga også og da er det digg å legge seg nydusjet ned, men han ville heller pelle sammen dataen.. Jeg er like lei meg som mama-cat

[Gjest milkyway]

Men som flere sier, kanskje det bare er en periode.. dere har jo vært sammen ganske lenge, og det kan ikke være like topp hele tiden, som det var i begynnelsen. Jeg tror dere kommer til å fikse opp i dette, jeg ser jo det på dere, at dere er født til å være sammen!

mvh gal synsk spåkone, som jeg tydeligvis framstilte meg selv som, men du skjønner hva jeg mener?

[Gjest Gjest_akila_*]

Jeg vil tro at dette kun er en fase dere er igjennom. Vi har vært der vi også. hvor den andre partneren er litt mer uintressant enn før..

Men etter litt finner man tilbake til hverandre igjen. Stå på Tweek, og ikke tenk så mye på hvordan ting skulle vært, burde hva hvis atte.. Lev NÅ Og er det ikke over om en måned eller to, så er det noe å ta opp igjen. Jeg husker i april mai en gang, hadde vi en skikkelig nedtur.. Puh! Hver dag tenkte jeg at dette ikke kom til å vare. At jeg nesten gikk å venta på at en skulle skrike "Jeg orker ikke mer"...

Da satte jeg en "tidsfrist".. Hvis ikke ting var bedret seg innen vi kom hjem fra ferie i Juni, så var det over og ut..

Jeg er veldig glad for at jeg "pusha" litt, og gjorde det.. For jeg har aldri vært lykkeligere...

Men du, en ting jeg lurte på.. Du er vel ikke så veldig "anonym" her.. Er du ikke redd for at samboeren din/venner skal lese om dette?

[Gjest Tweek]

Uff, ja det er nok bare en fase, håper det.

Det gjør ikke så veldig mye om han leser her inne for vi har jo snakket om det litt..

[Rainbow Brite]

Mye fornuft i innlegget ditt!

Mellomfase er noe dritt, og jeg er jo ikke voksen men ikke ungdom heller (ungdom tenker jeg da er når man løsriver seg fra barnefasen og er 16, hehe). Alt er surr og jeg vet jo ingenting, for ingenting passer meg for jeg er midt i mellom alt. Livsituasjonen min nå er ikke spnn jeg vil den skal være, nå er det sånn at jeg jobber med å bli ferdig med alt så jeg kan begynne, og sånt er så forvirrende og stressende. Vi går jo også på samme studie og jobber sammen en del.

Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er som er så "galt" og det er nok det som plager meg mest. Har jeg denne følelsen fordi noe ikke stemmer eller fordi alt er så bra? vanskelig å vite.. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal utfordre meg selv når det gjelder 2-års grensen som nærmer seg med stormskritt, kanskje du kunne forklart litt hva du tenkte på?

Disse ulykkesdrømmene har jeg titt og ofte. Som regel har jeg den når det er ei veninne eller familie jeg ikke har sett på kjempelenge, derfor er det så rart at jeg drømmer om han, men jeg blir alltid dritlei meg etterpå og så legger jeg meg inntil ham etterpå og får han til å kose med meg, hehe.

Jeg vet ikke akkurat hva jeg mener med at det ikke vil fungere, men når vi eks. har småkrangler/diskusjoner så er det om de samme tingene nesten, det er som om noen ting fikser vi ikke og dem kommer om igjen og om igjen.. Men utover det klarer jeg ikke finne ut av det.

De tingene man gruer seg til i fremtiden, kommer, enten man kjemper i mot eller ikke. Det er så dumt å bruke så mye krefter på noe man ikke kan forhindre uansett. Det er så fort gjort, noen ganger har jeg så lyst til å stoppe tiden at jeg nesten river meg i håret. Men tiden fortsetter uansett.

Når jeg foreslo at du kunne prøve å utfordre deg selv i forhold til to-årsgrensen, tenkte jeg at det kanskje var mulig å prøve å tenke at "nå har jeg levd hele livet, uten å holde nære relasjoner i lenger enn 2 år av gangen. Sånn vil ikke jeg være! (Såfremt du ikke vil det da ) Nå vil jeg bevise for meg selv at jeg kan! Jeg kan akk det jeg vil"

For det kan man nemlig. Noen ganger lager man seg forestillinger som ikke er så hensiktsmessige, men heller ødelegger for oss. Men det er bare forestillinger. Vi kan ta tak i dem og endre dem som man vil. Vi kan erstatte de rare ideene våre med nye ideer! Og når vi blir eldre og de ideene ikke passer lenger, så bytter vi ut med atter nye ideer. Litt "go with the flow"

Du sier at dere studerer sammen, og jobber en del sammen. Passer dere på at dere får litt alenetid også? Er viktig å ta vare på seg selv som enkeltperson når man er i et forhold. Er så fort gjort at man glemmer seg og sine egne behov, de tingene man likte å gjøre alene, bare for seg selv, før man traff

Tenker også at hvis dere ser hverandre såpass ofte, så glemmer man fort å sette av tid til å være "kjærester" også, fordi man ser hverandre jo "hele tiden" uansett. Viktig å finne en måte å kommunisere på hvor begge føler seg forstått og møtt!

Også gjør man ofte for den andre det man ønsker selv, så kanskje du skal skrive en melding med bokstavkjeks hos ham? Ellers gjør det ikke noe om det er en ihjeltenkt tanke. Kjærlighet er jo klisje, men en deilig klisje!

Og så er det jo litt jobb med forhold og da. Man må svelge noen kameler, og streve seg gjennom regntunge dager, men når man kommer ut på den andre siden, så er det virkelig verdt det!

[Gjest Mysticgirl]

Om han er den rette, det vet jeg faktisk ikke..

Mye kan som sagt skje.

[Gjest Tweek]

De tingene man gruer seg til i fremtiden, kommer, enten man kjemper i mot eller ikke. Det er så dumt å bruke så mye krefter på noe man ikke kan forhindre uansett. Det er så fort gjort, noen ganger har jeg så lyst til å stoppe tiden at jeg nesten river meg i håret. Men tiden fortsetter uansett.

Når jeg foreslo at du kunne prøve å utfordre deg selv i forhold til to-årsgrensen, tenkte jeg at det kanskje var mulig å prøve å tenke at "nå har jeg levd hele livet, uten å holde nære relasjoner i lenger enn 2 år av gangen. Sånn vil ikke jeg være! (Såfremt du ikke vil det da ) Nå vil jeg bevise for meg selv at jeg kan! Jeg kan akk det jeg vil"

For det kan man nemlig. Noen ganger lager man seg forestillinger som ikke er så hensiktsmessige, men heller ødelegger for oss. Men det er bare forestillinger. Vi kan ta tak i dem og endre dem som man vil. Vi kan erstatte de rare ideene våre med nye ideer! Og når vi blir eldre og de ideene ikke passer lenger, så bytter vi ut med atter nye ideer. Litt "go with the flow"

Du sier at dere studerer sammen, og jobber en del sammen. Passer dere på at dere får litt alenetid også? Er viktig å ta vare på seg selv som enkeltperson når man er i et forhold. Er så fort gjort at man glemmer seg og sine egne behov, de tingene man likte å gjøre alene, bare for seg selv, før man traff

Tenker også at hvis dere ser hverandre såpass ofte, så glemmer man fort å sette av tid til å være "kjærester" også, fordi man ser hverandre jo "hele tiden" uansett. Viktig å finne en måte å kommunisere på hvor begge føler seg forstått og møtt!

Også gjør man ofte for den andre det man ønsker selv, så kanskje du skal skrive en melding med bokstavkjeks hos ham? Ellers gjør det ikke noe om det er en ihjeltenkt tanke. Kjærlighet er jo klisje, men en deilig klisje!

Og så er det jo litt jobb med forhold og da. Man må svelge noen kameler, og streve seg gjennom regntunge dager, men når man kommer ut på den andre siden, så er det virkelig verdt det!

Jeg gleder meg til jeg blir eldre jeg

Vi bor jo på en liten plass og siden vi tar samme studie blir det mye oppi hverandre. Men jeg jobber på kveden og han på dagen så det hjelper litt. Klisje er fint Jeg laget et agurk-hjerte til frokosten hans, thihi

Men det er litt bedre nå og jeg må bare få de dumme tankene vekk..