I gode og vonde dager

[burgle]

Eg har nettopp flytta.

Frivillig ja, men ikkje for min egen skylld. Det viser seg at sjølv om eg har blitt nesten "voksen", 26 år og alt, så er det faktisk enno vanskeligare å skaffe seg nettverk no enn for ti år sidan. Mangelen på venner og bekjente i denne nye byen slit veldig på sjølbildet - korfor er det ingen som snakker til meg? Korfor er det ingen som skjønner at eg egentlig er hyggelig, vittig og ellers rimelig oppegåande på opptil fleire område? Og kanskje enno viktigare, korfor er det så mykje enklare å skulke skulen enn å faktisk gå dit for egen lærings skyld, og innbille seg at det er "bedre for meg å studere heime"?

Eg har altså gått frå ein jobb eg trivst godt i, og ein trofast kjerne av venner, til å sitte og sture i ein leilighet på andre sia av landet, uten å kjenne ei sjel utafor heimens fire veggar, og dette heilt frivillig! Galskap?

Så liker eg ikkje den personen eg blir i denne nye situasjonen. Eg må vel innrømme at eg ikkje er verdens mest utadvendte, men eg har no klart meg her i verden for det! Så korfor skal det plutselig vere så vanskelig no? Er det sånn at det er vanskeligare å bli kjent med nye folk dess eldre ein blir? Og korleis kan ein gjere situasjonen bedre for seg sjølv?

Nokon andre som har vore eller er i samme situasjon, så hører eg gjerne frå dykk...

[Gjest Gjest]

dytter tråden opp jeg

[Gjest *nurket*]

Jeg er ikke i samme situasjon som deg ennå, men jeg kommer til å flytte på andre siden av landet... Vekk fra familie og venner, til et sted hvor jeg ikke kjenner noen (annet enn kjæresten, og et par av hans venner). Og sånn du opplever det, er jeg også veldig redd for at kommer til å skje meg også.

Jeg er forberedt på at det kommer til å ta tid og bygge seg opp et nytt nettverk, og at det kommer til å ta tid før jeg trives. Men jeg er også fast bestemt på at jeg ikke skal gro fast i sofaen, og sitte å syns synd på meg selv. Sikkert lett å si når jeg ikke er i den situasjonen ennå. Men jeg håper at jeg vil klare å komme i kontakt med de på jobben, foreldre til andre barn på skolen/barnehagen, kanskje komme meg ut og trene og møte noen likesinnede på denne måten.

Masse klemmer til deg

[SnillMito]

Du kan få komme på fest hos meg, om du vil. Seriøst.

[Susan Sto Helit]

Har du forsøkt å komme i kontakt med folk som har de samme interesser som deg der du bor nå?

Hvis du er student, arrangeres det jo ofte sosiale hendelser, for det er oftest ganske mange som er nye og ukjente samtidig.

Bli med på ting! Ikke tro at du blr stående alene og ingen snakker til deg, slik at du lar være å gå.

[Grønt blad]

Kanskje du finner noen venner på aktivitetsvenner.no.

[Gjest Gjest_AlmaCity_*]

Var i samme situasjon som deg for noen år siden. Helt alene i hele verden, og ble i tillegg dumpa av typen som ikke taklet avstandsforholdet vårt. Rimelig kjip tid!

Heldigvis ble jeg etter noen måneder kjempegodt kjent med folk i klassen, og vi ble sammensveiset gjeng.

Hvordan er klassemiljøet?

I tillegg er det lurt å melde seg på masse ting som ikke har med skole å gjøre; kor, frivillig arbeid, ridekurs osv. Ting som gjør at du blir kjent med folk.

Men husk at ting tar tid. Det tok meg nesten et halvt år før jeg begynte så smått å trives

[Gjest Happy nå]

Huff, dette kunne vært meg for 2 år siden... .

Flyttet til Berrrrrgen for å studere, kjente ingen, er sjenert og synes det virket som om "alle" andre kjente hverandre og var opptatt med seg og sitt. Var noen tunge høstmåneder der jeg bare ville hjem... Men så bestemte jeg meg en dag for å gjøre noe med det, og redningen min ble studentidretten!!!

Begynte aktivt på en lagidrett, både får man rørt seg så man føler seg bedre, og det var mange andre i min situasjon. Vi har det veldig sosialt og jeg har fått flere veninner igjennom BSI. I tillegg begynte jeg vel å utstråle noe positivt og ble også kjent med flere på studiet. Merket i sommer at jeg lengte "tilbake til Berrrgen" og det var deilig!!!

Lykke til!!