Er jeg bare paranoid.. Eller..?

[Gjest Gjest]

Jeg er redd for at vennene og de i familien til typen min ikke liker meg.. De har sagt ting til meg som jeg tolker på en veldig negativ måte, men som de sa nøytralt, sier typen min.

Jeg har alltid hatt en sterk fornemmelse av folk. Tyder fort kroppsspråk, væremåte, blikk osv.

Før har det stemt veldig godt, jeg har holdt meg unna folk som senere viser seg å være slemme. Uten å virke arrogant eller frekk selv, bare unngått de diskrè. Merket fort om jeg og andre passer sammen som venner osv også.

Men nå lurer jeg på om det har blitt for mye "analysering" og at dømmekraften min faktisk ikke er så god allikevel.

Begge søstrene til typen min virker blide (nesten påtatt blide) når de snakker til meg. Men jeg blikkene mellom dem, og de er ikke gode... Det virker som at de anstrenger seg for å smile.

Dette synes som sagt typen min høres rart ut, for de har aldri sagt noe galt om meg til han.

Andre har kommet med antydninger om at jeg ikke er bra for typen min, mens både han og jeg er tilstede, men han ser det ikke.

Noen ganger er det veldig åpenlyst også, men han legger ikke mye merke til kroppsspråk. Ting må sies veldig direkte til han, ellers har han trøbbel med å forstå.

Mens jeg muligens overanalyserer. Hvordan kan jeg slutte med det?

[wishingitwas]

Vanskelig å si, dette er. Noen ganger er ikke det litt anspente stemninga du føler ikke innbilning, andre ganger kan man være så opptatt av en teori i hodet sitt, at man lar alt peke i favør av den, ah, hun gjorde sånn, enda et tegn på at hun ikke liker meg.

Jeg analyserer også ganske mye i sosiale sammenhenger, men noen ganger bestemmer jeg meg bare for å slappe av og ikke bry meg. Hvis du konsentrerer deg om typen din, som du jo vet liker deg, så blir du kanskje mer avslappa og har lettere for å vise dine gode sider til søstrene. Det er aldri for sent å forandre mening om en person, hvis det skulle stemme at de ikke likte deg.