Gjøre det slutt?

[Gjest HH]

Jeg er 29 år og har vært i et samboerforhold i 6 år. De siste par årene har det hanglet mye. Det har ikke vært de helt alvorlige problemene, men vi har forandret oss i ulike retninger, og blitt veldig ulike. Dvs ingen felles interesser, lite å prate om, mange uenigheter osv. Nå nylig oppdaget jeg dessuten at han har løyet for meg om enkelte viktige ting (relatert til økonomi blant annet), og jeg takler ikke at han har sett meg i øynene og løyet. Vet ikke om jeg kan stole på ham etter det. Derfor vurderer jeg nå å gjøre det slutt...

Vi har leilighet sammen, og jeg gruer meg til et evt oppgjør av den og alle tingene. Jeg liker ikke forandringer, og er usikker på fremtiden... Dessuten er alle venninnene mine i veletablerte forhold, de begynner å få barn osv. Har altså ingen single venninner, og vil ikke være den eneste I helgene omgås vi stort sett vennepar, og det blir vel annerledes hvis det blir slutt... Har ikke lyst til å sitte alene hver helg, og derfor hadde det vært veldig "praktisk" å bare fortsette forholdet, men føler at det blir feil. Jeg ønsker derfor å høre om noen av dere har erfaringer/innspill? Har noen av dere opplevd å bli single rundt 30-årsalderen, mens "alle andre" er etablerte?

[Gjest Gjest]

Før syntes jeg at damer som blir værende i et ikke bra forhold var teite, og skjønte ikke hvorfor de starta på nytt og fikk et bedre liv. Nå sitter jeg her selv. Kjøpt leilighet med kjæresten, er forlovet, er mye sammen med par begge kjenner, lite single venner...

Av og til vurderer jeg å gå, men vi har det veldig fint sammen ofte, så jeg blir...

Men funker det ikke, så er det best å komme seg bort med en gang egentlig. Lettere sagt enn gjort, jeg vet!

Håper du får gode råd her!

[Nabodama]

Jeg ble singel da jeg var 34. Det var jeg som tok initiativ til bruddet, og har ikke angret en dag siden.

Men jeg kjenner følelsen av at framtida plutselig ble uforutsigbar, og en annen enn det jeg hadde planlagt.

Som par har en jo staket ut en del ting. Mye er kjent og kjært, en har en fortid sammen, og har sett for seg en framtid sammen.

Når dette plutselig tar slutt, virker verden utrygg, en vet ikke hvor veien går framover, og hva som kommer.

Uansett, veien blir til mens vi går. En skaper seg en ny framtid etterhvert, og det er bare i starten det er litt skremmende, til en skaper seg en hverdag og et liv som er sitt eget.

[Gjest Gjest_Hønepøne_*]

Det virker som du har litt "feil" grunner for å bli i et forhold som har blitt lite givende med tida. Frykten for å bli alene, for å være den eneste single i gjengen, det å gå fra noe kjent og kjært ut i en mindre forutsigbar framtid...

Men likevel - hvorfor har det blitt sånn? Er dere glad i hverandre og vil egentlig være sammen? Har dere bare problemer med å finne plass til hverandre etter at dere begge har vokst og ikke er akkurat de samme som den gang dere ble sammen?

Jeg tror dette er noe de aller fleste på ett eller annet tidspunkt i et forhold møter på. I sterkere eller svakere grad.

Mulighetene er å la ting skure og gå og håpe på at det blir bedre av seg selv, å avslutte det hele først som sist, eller å ta tak i de forskjellige tingene som gjør at man ikke lenger føler den lykken og gleden man bør føle (i alle fall av og til) sammen med sin livspartner. "Samlivsterapi" høres fryktelig dramatisk ut, men hvis man kanskje ser på det mer som en slags "samlivsinspirasjon", frister det kanskje litt mer...

Etter nesten fem år i et forhold, bestemte min eks og jeg oss for å avslutte det. Det var ingen spesielt gode grunner til det, det var bare blitt hverdagslig, vi hadde lite felles, den store gnisten var ikke lenger der. Per i dag angrer jeg ikke (min eks og jeg er fortsatt gode venner, og vi har også diskutert dette med at det egentlig ikke var noen "god" grunn til at vi gjode det slutt, men vi har det begge fint nå), jeg er to år ut i et nytt forhold med en nydelig mann, men jeg kjenner allerede nå på følelsene av at ting føles mindre spennende osv. Jeg kjenner jeg er redd for at vi skal gå i samme "fella" som jeg og min forrige partner gjorde - nemlig å gå fra hverandre fordi forholdet manglet gnist. Jeg håper inderlig at vi heller velger å jobbe for å beholde det vi har, og ikke hindre hverandres personlige vekst og utvikling, men inkludere hverandre i hverandres liv, og alltid passe på å finne en felles møteplass.

Ikke minst - det er lett å la sexlivet skure med åra, man kjenner ikke lysten særlig ofte lenger, og ting er rutine.. Her er det faktisk relativt lett å ta tak - OG det kan gjøre underverker på flere områder i livet enn akkurat i sengehalmen. Ta initiativ til sex selv om du ikke kjenner kriblingen i underlivet i utgangspunktet - ikke la det gå for lenge mellom hver gang. Etter hver gang kjenner man ofte "dette var jo fint, godt, deilig - hvorfor gjør vi ikke dette oftere?!". Ikke glem den tanken, og gjør noe med det.

Vet ikke om det var noe fornuftig i dette, men det er nå min erfaring at man må jobbe for å beholde gnisten. En klisje, men en veldig sann en. De som sier det motsatte, er bare ikke klar over at de faktisk jobber med saken. Det er ikke alle som føler det som en jobb.

[Nabodama]

Det virker som du har litt "feil" grunner for å bli i et forhold som har blitt lite givende med tida. Frykten for å bli alene, for å være den eneste single i gjengen, det å gå fra noe kjent og kjært ut i en mindre forutsigbar framtid...

Men likevel - hvorfor har det blitt sånn? Er dere glad i hverandre og vil egentlig være sammen? Har dere bare problemer med å finne plass til hverandre etter at dere begge har vokst og ikke er akkurat de samme som den gang dere ble sammen?

Jeg tror dette er noe de aller fleste på ett eller annet tidspunkt i et forhold møter på. I sterkere eller svakere grad.

Mulighetene er å la ting skure og gå og håpe på at det blir bedre av seg selv, å avslutte det hele først som sist, eller å ta tak i de forskjellige tingene som gjør at man ikke lenger føler den lykken og gleden man bør føle (i alle fall av og til) sammen med sin livspartner. "Samlivsterapi" høres fryktelig dramatisk ut, men hvis man kanskje ser på det mer som en slags "samlivsinspirasjon", frister det kanskje litt mer...

Etter nesten fem år i et forhold, bestemte min eks og jeg oss for å avslutte det. Det var ingen spesielt gode grunner til det, det var bare blitt hverdagslig, vi hadde lite felles, den store gnisten var ikke lenger der. Per i dag angrer jeg ikke (min eks og jeg er fortsatt gode venner, og vi har også diskutert dette med at det egentlig ikke var noen "god" grunn til at vi gjode det slutt, men vi har det begge fint nå), jeg er to år ut i et nytt forhold med en nydelig mann, men jeg kjenner allerede nå på følelsene av at ting føles mindre spennende osv. Jeg kjenner jeg er redd for at vi skal gå i samme "fella" som jeg og min forrige partner gjorde - nemlig å gå fra hverandre fordi forholdet manglet gnist. Jeg håper inderlig at vi heller velger å jobbe for å beholde det vi har, og ikke hindre hverandres personlige vekst og utvikling, men inkludere hverandre i hverandres liv, og alltid passe på å finne en felles møteplass.

Ikke minst - det er lett å la sexlivet skure med åra, man kjenner ikke lysten særlig ofte lenger, og ting er rutine.. Her er det faktisk relativt lett å ta tak - OG det kan gjøre underverker på flere områder i livet enn akkurat i sengehalmen. Ta initiativ til sex selv om du ikke kjenner kriblingen i underlivet i utgangspunktet - ikke la det gå for lenge mellom hver gang. Etter hver gang kjenner man ofte "dette var jo fint, godt, deilig - hvorfor gjør vi ikke dette oftere?!". Ikke glem den tanken, og gjør noe med det.

Vet ikke om det var noe fornuftig i dette, men det er nå min erfaring at man må jobbe for å beholde gnisten. En klisje, men en veldig sann en. De som sier det motsatte, er bare ikke klar over at de faktisk jobber med saken. Det er ikke alle som føler det som en jobb.

Mye bra i alt du skrev her:) Mange viktige momenter!

Når det gjelder det siste; det føles nok ikke som en jobb i de gode dagene, men det er absolutt en jobb i de dårlige. Men jeg har erfart at det nytter!

[Gjest HH]

Takk for mange gode innspill. Jeg tror jeg har blitt litt klokere av å høre deres erfaringer, selv om jeg ikke har kommet frem til noen konklusjon enda... Må for ordens skyld legge til at vi fortsatt har fine stunder også, det er ikke bare elendighet Jeg føler at jeg må stille meg selv et ultimatum snart; enten bli og stå for det og jobbe for at det skal bli bra, eller gå. Kan ikke bare bli i forholdet og fortsette å være misfornøyd i alle fall. Og det er jo riktig det dere skriver om at man må jobbe for det når forholdet har vart en stund. Det er mulig at det har sviktet litt der...