Trist, men vet ikke hvorfor

[Gjest jente i 20 årene]

Hei!

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men trenger vel å få det ut. Føler at jeg maser litt på kjæresten min og venner, og vil løse dette litt mer selv.

Egentlig har jeg "alt". Men er allikevel så trist. Jeg har funnet ut at jeg har veldig dårlig selvtillit. Klarer ikke å ta noen avgjørelser på egenhånd, må alltid høre hva andre mener. Og jeg må alltid snakke i timesvis om problemene mine, for jeg stoler liksom ikke nok på meg selv til å bearbeide og tenke gjennom ting i mitt eget hode. Det høres jo helt sykt ut...

Jeg har hatt mye problemer med jobber. Er så ekstremt pliktoppfyllende, at jeg ikke orker mer, og begynner å hate arbeidsplassen. Slutter i jobb etter jobb. Er i den prossessen akkurat nå. Har egentlig funnet drømmejobben, og samboeren min trodde at alt kom til å løse seg nå. At det bare har vært vanskelig i det siste fordi jeg har hatt en vanskelig arbeidsgiver...Men så begynte jeg å gråte etter intervjuet..... Og han skjønner jo ingenting!

Er så redd for så mye ved den nye jobben, vet ikke om jeg skal ta den. Har en dårlig følelse for den. Men tror innerst inne at det er fordi det blir forventet ting av meg hvis jeg begynner. Det er så skremmende. Jeg så også at den nye sjefen min ikke er en jeg kan "jatte med", og si de tingene jeg tror hun vil høre, og det skremmer meg. Da må jeg faktisk mene det jeg sier. Dreit meg ut mange ganger på intervjuet, ved å si det jeg trodde var "riktig", og så bli nødt til å forsvare det etterpå. Det er vel kanskje det beste for meg, for da lærer jeg meg å faktisk si det jeg mener, og stå for det jeg sier. Men det er skremmende, og en grunn til at jeg vurderer å si fra meg drømmejobben som jeg trenger så inderlig.

Jeg har virkelig ingen grunn til å ha dårlig selvtillit, jeg vet egentig at jeg er et godt menneske, og at mange liker meg, og jeg er ganske fornøyd med meg selv og livet mitt. Allikevel stoler jeg ikke på meg selv. Og jeg aner virkelig ikke hvordan jeg kan begynne å gjøre det... Jeg er veldig perfeksjonist, og syntes ikke at det jeg gjør er bra nok hvis det ikke er perfekt. Jeg gjør alt for å fremstå perfekt. Det innebærer masse "jatting" og litt manipulering.

Har noen noe råd/tips/liknende problemer....? Føler meg så alene med dette....

[Solskinnsbolla]

Hei, jeg har kjent det som deg i mange år av mitt liv! Du høres deprimert, nesten litt utbrent ut - du setter høye krav til deg selv og du trenger vel ikke at andre maser på deg, som feks i en jobb - men sånn er det nå en gang

kanskje du må begynne å øve deg- øve deg på å si meningene dine og å stå for det! du vil etterhvert oppleve å møte respekt for meningene dine, jeg vil jo tro at du er en intelligent person - da er det jammen meg dumt at du går rundt å spiller en annen enn den du egentlig er! legg fra deg maska, og vær deg selv - vær hovedrollen i ditt eget liv - ikke stå på siden og se deg selv forsvinne i din egen nedtrykthet. det virker ikke som om det er noen som trykker deg ned, men at det er du selv som trykker deg selv ned.

du må tørre å ta ansvar for deg selv, dine meninger og ditt eget liv! jeg hater uttrykket: Ikke tenk så mye. men det virker som om du tenker mye, og det du tenker ikke går i din favør!! jobb er viktig, du skal gjøre jobben din - men ikke mer- ikke la jobben være det sentrale i livet ditt - VELG at det sentrale i livet ditt skal være deg selv, kjæresten din, familie og venner.

jeg veit ikke hvor dypt problemene dine stikker, men om det er slik at du ikke klarer å holde på jobber pga dette, kanskje du er "funksjonsudyktig" (veit ikke hvordan jeg ellers skal si det) og at du burde ta kontakt med legen din, og begynne i terapi?!

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg har hatt det som deg.

Jobbene har alle etterhvert blitt altoppslukende, og jeg har tenkt på den hele døgnet. Bytte jobb hjelper en liten stund, men så kommer tankene igjen.

Den tiden av døgnet jeg ikke tenkte på jobb tenkte jeg på ting jeg har sagt til folk eller de har sagt til meg og vrir det om helt til alt blir negativt. Jeg dro meg selvlangt, langt ned i møkka.

Foddige jobb jeg hadde endte med sykemelding i nesten et år. Og nå har jeg funnet et vikariat i en jobb der jeg overasskende fik masse skryt, de tar vare på meg og blir ikke sinte om jeg gjør en feil. Noen ganger føler jeg de behandler meg litt som et barn, men det er vel det jeg trenger nå. Meget god struktur, og det er en jobb jeg ikke tar med meg hjem. Så når jeg er ferdig på jobb har jeg fri i hodet mitt til jeg skal dit igjen.

Mens jeg gikk sykemeldt gikk jeg til psykolog og til psykomotorisk fysioterapi. Dette hjalp meg masse. De fant ut at jeg helt siden jeg var liten har virket litt nedbrytende på meg selv. Bare med kroppsholdningen og pusten min, for ikke å snakke om psyken min og mine familierelasjoner.

Nå har jeg klart å rydde opp litt i meg selv, og jeg sier oftere nei til folk når de spør om ting.

Jeg prøver å ta litt lettere på ting og ikke la ting gå innover meg. Og jeg lærer meg selv å tenke at andre liker meg for den jeg er.

Mange har blitt overassket da, over hvor mye jeg har forandret meg. Ser det spesielt på min mor som ikke forstår meg helt lenger. men kanskje hun aldri har hjort det hleler. SÅ mitt forhold til henne ble ikke bedre. Men jeg har det bedre med meg selv, og livet ser litt lysere ut selv om noen dager er tunge....

Lykke til!

Håper du med dette kan se at man kan komme seg litt ut av det. Men jeg tror dette er noe du og jeg må jobbe med resten av livet vårt....

Begynn med å gå dypt i deg selv og finn ut hva du liker å drive på med. Og finn en jobb ut i fra det, og ikke ut i fra lønn eller status. Begynn med å jobbe noen dager, og heller har litt dårlig råd. Jeg jobber ikke fullt, det kan jeg ikke. Det blir for mye.

Si i fra på jobben din at du er litt fragile for øyeblikket. Så vet sjefen din det. Det er til det beste for deg og dem, selv om det er litt ekkelt å si det.

Og prøv å si til deg selv at selv om du har en dårlig dag er det like vakkert ute uansett. Så prøv å se på det i stedet for å se på det vonde....

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Tusen tusen takk til dere begge to!! Føler virkelig at dere forstår meg!

Grunnen til at det har vært ekstra vanskelig nå, er at jeg har startet selvstendig, for å slippe å ha en sjef, og alt det. Det viste seg å være det dummeste jeg gjorde. Det har tatt all min energi og fritid, og jeg prøver nå å komme meg ut av det. Ettersom det har vært så mye for meg, har jeg litt rot i papirene mine også, med skatt o.l. Aldri mer selvstendig næringsdrivende!

Føler meg nesten helt ødelagt, ikke kontroll på noe, fordi det har blitt for mye. Vil så gjerne ha en trygg jobb i kommunen eller lignende, ikke en liten bedrift ihvertfall. Der jeg kan sykemelde meg hvis jeg er syk, ikke har noe særlig ansvar, og kan glemme jobben når jeg kommer hjem. Vet dessverre ikke hva slags jobb det kan være.

Har innsett at mine personlige problemer vil være der uansett hvilken jobb jeg har. Jeg må bare finne en måte å takle dem på. Jeg vet at jeg tenker altfor mye. Men jeg tør ikke å la være heller. Vil så gjerne være forberedt på ting, så jeg tenker på alt. Hater å få negative overraskelser. Vet ikke helt hvordan jeg skal klare å la være... Men det har vel med selvtilliten å gjøre. Får jeg bygd den opp tør jeg kanskje å ikke være så forberedt, og ta ting mer som det kommer.

Jeg kan egentlig ikke forstå hvorfor jeg har så dårlig selvtillit... Det har aldri skjedd meg noe fælt, har alltid være populær, folk liker meg, jeg får så mye gode tilbakemeldinger. Kundene på jobben elsker meg virkelig, de har aldri hatt noen som er så flinke som meg, sier de.

Det er sikkert fordi jeg virkelig gir alt også, jeg sitter i den vondeste stillingen når jeg f.eks masserer noen, hvis det gjør at jeg får gitt en best mulig massasje. Selv om jeg får dødsvondt i ryggen selv etterpå. Og jeg prøver å puste så stille som mulig, for å ikke forstyrre kunden.... Får hodepine av dette etterpå. Det er jo helt sykt, og galskap. Men hjernen min tenker sånn. Jeg er villig til å gjøre alt for fremmende mennesker. Det er jo ikke riktig.... Men jeg vil så gjerne være perfekt. Dette skader meg selv. Jeg tror liksom at jeg ikke er verdt noe hvis jeg ikke er perfekt.

Herregud, jeg har virkelig problemer... Har ikke tid eller penger til å søke ordentlig hjelp for dette. Men vil forsøke å løse det selv. Forstår at jeg setter for store krav til meg selv. Helt umenneskelige krav. Det er nok fordi jeg er så perfeksjonist. Og takler kritikk så utrolig dårlig.

Jeg skal skrive ut det dere har skrevet til meg, og lese gjennom det mange ganger.

[Gjest Jenna88]

Hei.

Vet du hva, dette innlegget kunne jeg likegodt skrevet selv. Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver her, med unntak av at jeg har en stygg tendens til å "bite tenna sammen" og holde ut.

Merker at det dårlige humøret gikk utover relasjonene mine på det private plan, kanskje særlig en av bestevenninnene mine som jeg bor sammen med, og eksen. Jeg har egentlig aldri vært særlig deprimert, men i løpet av de siste månedene/halve året, har jeg liksom begynt å overanalysere saker og ting. Jeg blir veldig fort sliten og irritert. Tror kanskje dette var en av årsakene til at det ble slutt mellom meg og eksen. Nå hører det til historien at han ignorerte meg og oppførte seg ganske arrogant, så jeg er ikke alene ansvarlig for det bruddet, for å si det sånn. Men jeg merket jo at jeg hadde mer og mer behov for å snakke med noen. Som ikke var der.

Jeg klarer ikke å fremstille meg selv som en annen enn den jeg er, på godt og vondt. Jeg har alltid mislikt tanken på det, men når jeg leser det du skriver, tenker jeg at kanskje jeg på en måte er litt heldig likevel. Men jeg kjenner veldig godt igjen tanken på å være perfekt. Og slite seg ut. Og å bli totalt utslitt. All energien forsvinner og hverdagen blir et stress uten like. En gleder seg ikke til å ta fatt på en ny arbeids/skolehverdag, en ser bare frem til neste helg. Men helgene går fort unna...

Jeg trives godt i naturen og henter ny energi derfra. Derfor skal jeg og hun jeg bor sammen med ta noen fridager på hytta hennes snart. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg har også forsøkt å kutte ned på alt jeg _føler_ jeg bør gjøre, og prioritere mer. Livet handler om mer enn forpliktelser, det skal også være godt å leve.

Kanskje kan du fortelle sjefen om problemene dine. At du har lett for å ta på deg mye ekstra, og at det går utover livskvaliteten. På den måten skjønner hun kanskje at du ikke er den hun bør mase først på. Forsøk også å sette av tid til å slappe av og nyte livet sammen med kjæresten. Kanskje kan dere ta en tur i skogen? Spille tennis? Dra på biltur? Husk å koble av innimellom, og ikke tenke på jobb hele tiden.

Det er fint å lese at du skjønner at du er verdt noe. Ved å innse det er deler av jobben gjort, tror jeg. Forsøk å overbevise deg om at du ikke behøver å yte 120% ekstra hele tiden. Ingen forventer at du skal være et rivjern dag inn og dag ut. Helsen og livskvaliteten er for viktig til det. Forsøk å søke støtte i nye kolleger og se på dem som en ressurs. Du er ikke ansvarlig for verden alene.

Ellers vil jeg, i likhet med andre, anbefale fysioterapi. Jeg har forsøkt både fysioterapi og aromaterapi og begge deler har hjulpet veldig på stive muskler.

Som du kanskje skjønner, du er ikke alene om å ha det sånn.

Men ikke glem å ta vare på deg selv, du er for mye verdt til å bli utbrent i ung alder. Kanskje kan du oppsøke en terapeuat? De er som regel gode å snakke med, og istand til å vurdere problemstillinger nøytralt. Flere av mine venninner går til psykiatrisk behandling og har fått stort utbytte av det.

Klem fra Jenna.

Endret 23. september 2007 av Jenna88