50/50 Deling

[Gjest Gjest]

I et svakt øyeblikk sa jeg ja da eksmannen min for n´gang argumenterte med at han burde ha hovedansvar for et av våre to barn. I forkant av diskusjonen hadde han siden eldste mann var 9 år fortalt at når gutten var 12 kunne han bestemme selv hvor han ville bo, da kunne han bo mer hos far...osv. Dette ble en stor konflikt mellom meg og sønnen min, fordi jeg ikke syns det var reelt da far bodde så langt borte. Far lyttet en mil unna etter skillsmissen.

Til meg snakket far om barnetryd og klassfradrag. Nå ble sitasjonen slik at jeg og barn måtte flytte, og vi bosatte oss 1 mil fra far. Far hadde fortalte meg at huset han leide skulle selges, og at han og hans nye kone skulle flytte. Jeg viste på mitt flytte tidspunkt ikke hvor far kom til å bosette seg.

Så... i dette svake øyeblikket sa jeg ja til å overføre datteren vår til han, mot at hun gikk på skole i "mitt" distriskt. Far kjøpte rett i etterkant hus som igjen ligger 1,5 mil fra oss. Så starter problemene. Begga barna pendler frem og tilbake. Dette går bra for gutten som er blitt 15, men jenta som nå er 12 sliter med store raserianfall,. Hun sier "Du er ikke glad i meg" "Du vil ikke ha meg her" Hun må ta to busser for å komme hjem til far etter skolen, og jeg ser at det er svært tungt for henne å være borte fra venner ol denne uka hun er hos far. Far er ganske flink til å kjøre og hente, men har nå sagt at hun får begyne å ta bussen hjem f.eks etter trening

Jeg har prøvd å ta det opp med far, han sier "Jeg skal snakke med henne" og når han gjør det , sier hun vet ikke, samme for meg. Dermed blir situasjonen stående. Nå har det egentlig toppet seg pga hennes aggresjon, da argumenter kona til far med "hun har så godt forhold til far, det ville være synd om det ble ødelagt" Kona til far som selv er skillsmissebarn , arg videre med at hun ønsket at noen hadde tvunget henne til hennes far da hun var liten, og mener at datteren min ikke vet sitt eget beste når eller om hun velger mindre tid hos dem.

Dette ble langt .... Men jeg er ganske fastlåst. Er det noen som har erfaring med 50/50 deling når det er så store avstander. Vi bor faktisk i to forskjellige byen.

Takknemlig for svar

[Gjest Blondie65]

Du må forklare datteren din at hun ikke kan få det bedre dersom hun sier en ting til deg og en annen til far. Jeg vet selvsagt at det blir en lojalitetskonflikt her og at det er derfor hun gjør det sånn.

Så da er kanskje tiden innen for en tur til familiekontoret - med datteren også slik at hun kan bli spurt av noen andre enn dere hva hun egentlig vil.

På generell basis vil jeg si at 50/50 ordningen ikke er laget for de voksne og for at de skal se barna mest mulig men for at barna skal se mest mulig av begge sine foreldre. Hvis ungen ikke trives er det din plikt å finne løsninger, selv om det skulle vise seg at hun kanskje har lyst å bo mer hos den andre.

En annen ting med 50/50 ordningen er at den ikke kan fungere med så store avstander. Jeg synes det virker som barnet har sagt klart fra men ikke tør si det samme til far av lojalitetshensyn. Da må nok du ta tak i dette.

[Gjest Gjest]

Jeg unner ikke min verste fiende å måtte bo som en nomade. Man får jo aldri ro.

[Gjest imli]

Jeg unner ikke min verste fiende å måtte bo som en nomade. Man får jo aldri ro.

Er litt enig, selv om det sikkert fungerer for mange. Men jeg lurer litt på hvordan disse barna har det - om de har et sted de føler de er hjemme, eller om de bare er "hos mamma" eller "hos pappa".

[Gjest Gjest]

Stakkars barn. Jeg synes det er så trist at barn blir "tvunget" til å pendle på denne måten. Hvis hun får psykiske problemer når hun blir eldre tror jeg hun vil ti føle sinne og bitterhet mot både deg og faren.

[Rosalie]

Enig med "Gjest". De eneste jeg vet at 50/50-ordning fungerte godt for, var de som ble boende i samme gate etter skilsmisse, og ungene hadde to hjem hele tiden, ikke oddetallsuker her og partallsuker der. Men disse barna valgte også å ha ett bosted da de ble tenåringer.

[Gjest Gjest]

Det er ikke lett for en lojal tolv-åring å motsi en manipulerende far. Utfra det du skriver virker både faren og stemoren veldig bestemte og viser liten vilje og evne til forståelse for jentas situasjon.

Tror du de virkelig mener at dette er det beste for jenta eller tror du det er de økonomiske fordelene for er viktige for dem?

Kanskje det hadde vært mulig å få til et møte på familievernkontoret sammen med jenta? Det kunne kanskje vært til hjelp for jenta å skrive ned hva hun ønsker i forkant av møtet? Ellers kan det være vanskelig å hevde meninger som hun vet at faren ikke liker. I slike situasjoner vil barnet oftest støtte den av foreldrene h*n er mest "redd" for.

[Far til 2]

Kan du ikke ta en diskret tlf til helsesøster og be henne ta en samtale med deres datter. Hun vil kansje klare å få frem en objektiv vurdering uten at dere som foreldre påvirker løsningen. En slik innkalling kan sikkert "tildekkes" slik at bosteds problematikken bare blir en naturlig del av samtalen.

[Gjest Gjest]

TS her. Fra fars side tror jeg at han gjerne vil ha ungene boende hos seg, men han viser liten evne til å sette seg inn i dems situasjon.

Tusen takk for gode råd, både det å be henne skrive ned hva hun føler, og også rådet om å ta kontakt med helsesøster. Jeg kommer til å følge begge, usikker i hvilken rekkefølge.

Jeg hadde ikke kommet på dette selv, men tror kanskje det er måten å gjøre det på for at jenta selv skal få si hva hun mener uten press /lojalitet.....

:bukke:

[Gjest *nurket*]

Stakkars jente. 50/50 høres ikke ut som den ultimate løsningen for datteren deres 50/50 er en super løsning så lenge foreldre bor nær hverandre, samarbeider veldig godt, og barnets personlighet passer til det... Nå har dere prøvd denne løsningen, og dere ser jo selv at den ikke fungerer.

Hva ønsker hun? Hun er jo gammel nok til å bestemme dette selv nå.