til dere som er (frivillig) barnløse

[Gjest Gjest]

Har dere noen "erstatning" for "prosjekt familie"?

Noen ganger har jeg får jeg følelsen av at vi ikke har noe som "binder oss sammen" hvis dere forstår hva jeg mener.

Vi elsker hverandre og han er min beste venn - det er ikke det. Vi har kjøpt en leilighet sammen og planen er å være sammen resten av livet.

Men noen ganger så lurer jeg på om det er "nok". Det savnes liksom et "overordnet" mål. Er det noen som skjønner hva jeg mener? Jeg skjønner det ikke selv heller bestandig. Jeg har ikke disse tankene særlig ofte - jeg er i bunn og grunn tilfreds med sånn som vi har det. Men noen ganger når jeg har langtidsperspektiv-brillene på så tenker jeg at det må være greit å få barn for da har man liksom staket ut veien framover.

Jeg diskuterer dette med ham også, og han henter meg ned på jorden igjen hver gang: "ikke tenk så mye. Vi har det fint sammen NÅ og det er det som teller." Jo, det stemmer jo det, men likevel liksom, hva er planen, i hvilken retning skal vi gå? Hva er vår oppgave her i verden? Skal vi liksom bare leve inn i dagen og ta det som det kommer?

[Gjest Forelder]

Hva er vår oppgave her i verden? Skal vi liksom bare leve inn i dagen og ta det som det kommer?

Dere skal leve for å subsidiere våre barns barnetrygd.

[Gjest Gjest]

OK - du snakker om vårt samfunnsansvar. Vel og bra. Jeg betaler den skatten det blir krevd av meg. Det var ikke helt det jeg tenkte på..

[Tabris]

Jeg forstår godt hva du mener. Personlig tror jeg det er viktig for et forhold at man faktisk har et overordnet mål. At man begge vier seg til noe som er større enn en selv. Det kan være barn, humanitært arbeid, religion, verdensfreden, miljø osv. At man har felles interesser og felles mål utover det å ta vare på hverandre i forholdet.

[Gjest Gjest]

Vi er også frivillig barnløse (dog ikke 100% bestemt oss for om det blir permanent), og jeg skjønner godt hva du tenker. Vi har nok ikke noe overordnet prosjekt, unntatt en katt, hehe. Vi er rett og slett ganske opptatt med hver våre ting, begge to, jobb og interesser, og jeg tror dette er veldig medvirkende til at vi ikke har noe bestemt ønske om barn. Det er (selvsagt?) også en svakhet at vi dermed ikke har noen veldig stor felles plattform, vi pusser ikke engang opp hus eller lager store måltider sammen, samtidig trives vi godt sammen fordi vi gir hverandre mye tid til det vi ønsker å prioritere (og andre ting, da; vi liker å snakke sammen, har felles syn på endel ting osv).

Ellers tror jeg det kan være en idealisering av barnefamilien å tro at de har så mye større felles prosjekt - mange ganger er det vel nettopp uenighet om hvordan man skal gjennomføre dette prosjektet, og hvor mye/lite tid, penger osv som kan gå til andre ting, som fører til brudd. Fellesprosjekter kan nok like gjerne være andre ting, som interesser, engasjement, reiser osv.

[Gjest Gjest]

Katt har jeg faktisk også tenkt på. Det er såpass selvstendige dyr at det kunne fungert. Men vi er likevel litt for lite hjemme til at det kunne være rettferdig overfor katten...

Felles interesser - ja, det er nok der det stopper litt opp. For min del synes jeg det er deilig å ha en hobby som han ikke deltar i. Å ha tid for meg selv hvor jeg møter andre mennesker. Men vi skulle hatt noe felles i tillegg sansynligvis. Som f.eks. paragliding eller dykking eller hva det nå måtte være...

Tja, der fant vi løsningen. Nå gjelder det bare å finne en måte å forlenge døgnet på samt å finne en felles lidenskap (vi som ikke klarer å bli enige om hvordan den nye sofaen skal se ut...)

[Gjest meg 22:10]

Katt har jeg faktisk også tenkt på. Det er såpass selvstendige dyr at det kunne fungert. Men vi er likevel litt for lite hjemme til at det kunne være rettferdig overfor katten...

Felles interesser - ja, det er nok der det stopper litt opp. For min del synes jeg det er deilig å ha en hobby som han ikke deltar i. Å ha tid for meg selv hvor jeg møter andre mennesker. Men vi skulle hatt noe felles i tillegg sansynligvis. Som f.eks. paragliding eller dykking eller hva det nå måtte være...

Tja, der fant vi løsningen. Nå gjelder det bare å finne en måte å forlenge døgnet på samt å finne en felles lidenskap (vi som ikke klarer å bli enige om hvordan den nye sofaen skal se ut...)

Det er jo faktisk sånn at endel av oss kanskje er i overkant opptatt av oss selv i et forhold At jeg gjør alt JEG har lyst til - og i mitt tilfelle gjør jeg nesten ikke ting med venner engang, fordi jeg ikke har noe særlig nettverk her vi bor. Jeg føler at jeg har det bra likevel, men det er klart at om man ikke har noe særlig felles med kjæresten er det gjerne et grunnlag for tvil. Da kan man jo ta dette alvorlig - og enten prøve å bli enige om å sette av tid til noe man gjør felles (vi har i hvert fall tid, spiser sammen, er ganske mye hjemme osv, men "gjør" er kanskje litt fremmedord), eller tenke over om man ville hatt det annerledes med en annen person. Kanskje man faktisk trives med å gjøre veldig mye alene/hver for seg selv om man er i et godt forhold?

[Gjest Allikatt]

Vi elsker hverandre og han er min beste venn - det er ikke det. Vi har kjøpt en leilighet sammen og planen er å være sammen resten av livet.

Jeg diskuterer dette med ham også, og han henter meg ned på jorden igjen hver gang: "ikke tenk så mye. Vi har det fint sammen NÅ og det er det som teller." Jo, det stemmer jo det, men likevel liksom, hva er planen, i hvilken retning skal vi gå? Hva er vår oppgave her i verden? Skal vi liksom bare leve inn i dagen og ta det som det kommer?

Jeg synes kjæresten din høres ut som en smart fyr. Poenget er jo nettopp at vi ikke vet hva meningen med livet er (vel, det er sikkert noen som mener de vet det), og hva er vel smartere og bedre da enn å ta ting som de kommer. Dere elsker hverandre og har det bra sammen, det er det som betyr noe. Vi er heldige som har funnet noen i den store verden. Det er ikke dermed sagt at man ikke kan ønske seg ting å sette seg mål, men man må ikke ha en klar plan. Livet blir jo da litt mer kjedelig... Synes jeg da!

[Rosalie]

Vi er frivillig barnløse, men langt fra tosomme. Vi er en enhet bestående av to individer, og utvikler oss i takt med hverandre. Vi mangler ingenting - har gode samtaler, overrasker hverandre, reiser på turer, sløver i sofaen, krangler om husarbeid.

[Gjest Gjest]

Jeg vile rådet dere til å etter hvert deltatt i noen form for frivilig arbeid. Dette er noe mange finner veldig givende, og som mange rapporterer at gir livet dems mening (ref. positiv psykologi ved Seligman)

Da vil man ha et "overordnet" prosjoekt i livet og får muligheten til å gi av seg selv. Jeg tror dette er veldig viktige aspekter i livet, men mange får mulig dekket dette ved å ta seg av sine barn.

[Gjest Gjest]

Jeg er frivillig barnløs og føler ikke behov for noe "prosjekt" som du kaller det. Er engasjert i humanitært arbeid, men det kan man jo være uavhengig av om man er i forhold eller ikke. Eneste vi har som ligner et "prosjekt" er å få besøkt flest mulig av verdens land innen x antall år

[Nabodama]

Har dere noen "erstatning" for "prosjekt familie"?

Noen ganger har jeg får jeg følelsen av at vi ikke har noe som "binder oss sammen" hvis dere forstår hva jeg mener.

Vi elsker hverandre og han er min beste venn - det er ikke det. Vi har kjøpt en leilighet sammen og planen er å være sammen resten av livet.

Men noen ganger så lurer jeg på om det er "nok". Det savnes liksom et "overordnet" mål. Er det noen som skjønner hva jeg mener? Jeg skjønner det ikke selv heller bestandig. Jeg har ikke disse tankene særlig ofte - jeg er i bunn og grunn tilfreds med sånn som vi har det. Men noen ganger når jeg har langtidsperspektiv-brillene på så tenker jeg at det må være greit å få barn for da har man liksom staket ut veien framover.

Jeg diskuterer dette med ham også, og han henter meg ned på jorden igjen hver gang: "ikke tenk så mye. Vi har det fint sammen NÅ og det er det som teller." Jo, det stemmer jo det, men likevel liksom, hva er planen, i hvilken retning skal vi gå? Hva er vår oppgave her i verden? Skal vi liksom bare leve inn i dagen og ta det som det kommer?

Nei, vi har ikke noen erstatning for "prosjekt familie".

Jeg har vært gift før, med barn i det forholdet. Og det er ikke bedre at barna er det som binder sammen enn kjærligheten.

Jeg opplevde den gangen at det var vanskelig å avslutte forholdet pga barna, og at det sikkert er lettere sånn sett å avslutte dette forholdet.

Men så er det jo sånn at når kjærligheten er over, så går en jo til slutt uansett, selv om det finnes barn.

Det å ha "prosjekt familie" sammen er ikke noe som gir en større sjanse for at kjærligheten skal vare enn om en ikke har barn sammen. (Kanskje heller motsatt?)

Tar en vare på forholdet, og koser seg sammen, trenger en ikke noe "felles prosjekt". Som jeg ser det, er en en familie uansett. Og kjøper man hus sammen, er det en investering i framtida. Da har man også staket ut kursen.

Et par kan ha mye som binder sammen uten at det vises "utenpå" i form av store felles prosjekter.

Når det er sagt, er det viktig å ikke glemme å gjøre koselige ting sammen, ting som gir gode minner og binder sammen i hverdagen.

[Gjest Gjest]

Jeg tror dere begår en enorm tabbe ved å tro at barn ikke er så viktig når det gjelder "felles prosjekt".

Etter min oppfatning er barn det ENESTE prosjektet et par kan ha sammen som betyr noe. Alt annet er bare forbigående.

Du må også huske på at kvinner i snitt lever 10 år lenger enn menn, så du vil med stor sannsynlighet bli en gammel enke.

Gamle, ensomme barnløse mennesker er det tristeste som finnes.

[Gjest Elfrida]

Gamle, ensomme barnløse mennesker er det tristeste som finnes.

Kanskje med unntak av gamle ensomme mennesker med barn. Barn er ingen garanti for at man ikke blir ensom som gammel.

Jeg tror livet sammen er et helt bra nok 'prosjekt' for barnløse.

[Tabris]

Etter min oppfatning er barn det ENESTE prosjektet et par kan ha sammen som betyr noe. Alt annet er bare forbigående.

Dette er - med all respekt å melde - bare tull. Ikke så lite arrogant heller, å påstå at man vet selv hva som er det eneste som kan bety noe for andre par.

[Gjest Gjest]

Dette er - med all respekt å melde - bare tull. Ikke så lite arrogant heller, å påstå at man vet selv hva som er det eneste som kan bety noe for andre par.

Du er-med all respekt å melde - bare 29 år gammel, og ikke riktig tørr bak ørene ennå.

Sex, kjærlighet, mann-kvinne, alt har med forplantning å gjøre. Uten barn går samfunnet til grunne.

Det er forsåvidt typisk for vår tid at menneskene hever seg over naturen og mener at også barn er unødvendig, og at par kan drive med så mye annet fornuftig i stedet.

[Gjest Gjest]

Kanskje med unntak av gamle ensomme mennesker med barn. Barn er ingen garanti for at man ikke blir ensom som gammel.

Jeg tror livet sammen er et helt bra nok 'prosjekt' for barnløse.

Som man sår, skal man høste. Hvis man blir gammel og ensom til tross for at man har barn, har man vært en elendig forelder.

[Gjest Gjest]

Hvis man får barn sammen fordi man ser på det som et prosjekt så har man misfortått noe grundig! Barn skal IKKE være ett "prosjekt"!

Dessuten viser undersøkelser at i de tilfellene der par får barn sammen så synker deres tilfredshet med hverandre noen hakk...

[Rosalie]

Som man sår, skal man høste. Hvis man blir gammel og ensom til tross for at man har barn, har man vært en elendig forelder.

Du vet hva du snakker om, skjønner jeg... Er vel heller barna som prioriterer annerledes enn å bruke fritiden sin på å reise til hjemplassen for å besøke opphavet, men heller reiser til Syden, på spa, storbyweekend og skiferie i Alpene.

[Tabris]

Sex, kjærlighet, mann-kvinne, alt har med forplantning å gjøre. Uten barn går samfunnet til grunne.

Det er forsåvidt typisk for vår tid at menneskene hever seg over naturen og mener at også barn er unødvendig, og at par kan drive med så mye annet fornuftig i stedet.

Vi er like så mye et produkt av vår kultur som vi er produkt av våre instinkter. Det er derfor fullt mulig for par å drive med noen meningsfullt og fornuftig sammen som ikke inkluderer barn.

Selvsagt må man ha barn for å opprettholde samfunnet og befolkningen, men det er ikke akkurat et problem nå - jorden er overbefolket som det holder. Faktisk gjør vi kloden en stor tjeneste om vi får færre barn.