Når llivet sklir forbi

[Gjest tankefull]

Hei! For vel ti år siden var jeg en ung, lovende student. jeg valgte et mannsdominert, tungt studium ( dataingenør)og gikk inn for oppgaven med krummet hals. Jeg fnyste av alle mine venninner som valgte "enkle" studier, kombinert med mann og barn. Etter vel 6 års utdannelse, fikk jeg en meget god stilling som jeg har den dag i dag. Nå er jeg 32, 33 er rett rundt hjørnet.. og selv om jeg rent jobbmessig og utdanningsmessig har oppnådd "alt", så er alt i livet mitt status quo....jeg er singel, barnløs, og begynner å savne et familieliv - men verst av alt, er at tiden renner fra meg her. Jeg har hatt noen forhold, ingen har vart lenger enn vel ett års tid, og disse guttene har gått videre for lengst med nye damer som har ført til både barn og bryllup. Jeg har overhodet ingen i kikkerten nå. Jeg jobber i et mannsdominert miljø, men snittalderen er høy og ingen av dem er potensielle. Jeg kjenner de fleste her såpass godt at jeg vet at de ikke har noen potensielle "venner" heller.

Jeg har vært inne på flere ulike datingsider på nettet, men opplever ofte at forventning og opplevelse ikke alltid står i forhold til hverandre. Jeg er en person som er sjenert i utgangspunktet, og når jeg blir sjenert og litt nervøs,blir jeg ofte litt firkantet og klinisk - og dette er ikke det beste utgangspunktet for en flørt....Jeg føler jeg virkelig må lære meg å åpne for andre mennesker, og ikke se etter potensielle kjæresteemner i alle menn jeg går forbi....

[Gjest en som kjenner seg igjen]

Først og fremst - du er ikke alene med en slik erfaring. Jeg har hatt og har det på samme måte - tatt en lang og ambisiøs utdanning, noe som absolutt ga meg mye glede og et veldig spennende jobbliv, men som da innebar at jeg nå står uten mann og familie (og jeg er 35). Og så har jeg også prøvd meg på nett-dating - det fungerte ikke for meg, fordi jeg i utgangspunktet er et menneske som styres veldig mye av hodet, og når jeg da skal "velge" mellom potensielle kandidater, så er det alltid et eller annet som er "feil". Jeg er nok mer den typen som må overrumples ved at jeg treffer noen som det oppstår god kemi med og som jeg kan forelske meg i _før_ jeg begynner å tenke over alle pro's and con's. Så selv har jeg nå tenkt at jeg rett og slett skal satse på å være mest mulig ute blant folk, ha en hobby som gjør at jeg møter mange forskjellige mennesker, bli med på fester som andre arrangerer, hytteturer, alt mulig, alt for å redusere "radaraktiviteten" mest mulig. Jo mer du er ute blant folk i en "ikke-dating-setting", desto mer klarer du å glemme at du egentlig er på jakt, og desto mer avslappet er du. Det er iallefall mitt håp og min nåværende "strategi".

[Badlands]

Dette over kunne nesten vore meg, på dei fleste punkt.

Det som gjer det vanskelegare og vanskelegare (for min del, da), jo eldre ein vert, er at vennene forsvinner når dei får ungar og mann og hus og bil etc. Før vart ein kjend med nye heile tida, venners venner og slikt. Det var større naturleg sirkulasjon av folk, i allefall i min krins. Då var det lettare å finne menn ein likte, og få kjensler for dei, fordi settingen var naturleg.

Eg føler at alle nye vennskapa eg gjer meg som vaksen blir så "påtatt" - det er halvanstrengt høfleg prat i kantina, eller kanskje i pausen på korøvinga eller kva ein no driv med.

[Gjest Gjest]

( dataingenør) Etter vel 6 års utdannelse,

Noe skurrer her. En ingenørutdannelse er da bare 3 årig. Og mener du sivilingenør tar det fremdeles bare 5 år.

Ingen ingenør eller sivilingenør utdannelse er heller så "tung" at den ikke "lar seg kombinere med mann og barn"

[Gjest en som kjenner seg igjen]

Noe skurrer her. En ingenørutdannelse er da bare 3 årig. Og mener du sivilingenør tar det fremdeles bare 5 år.

Ingen ingenør eller sivilingenør utdannelse er heller så "tung" at den ikke "lar seg kombinere med mann og barn"

Det er jo ikke det det kommer an på, om tankefull har brukt 5 eller 6 år på utdanningen sin. Poenget er at hun tydeligvis har brukt mye tid, energi og engasjement på utdanning og jobb i en fase i livet der andre finner seg en livspartner og etterhvert stifter familie. Og at det nå er mye mer vanskelig å finne en partner, i og med at det å treffe på nye mennesker ikke er så lett når man har en fast jobb med faste rutiner.

Jeg kom på en ting til, tankefull: Kanskje du burde bytte jobb og begynne i et firma der det er mange på din alder, eller til en rolle der du møter mange nye mennesker (som konsulent gjør du typisk det, f eks). Jeg har nettopp gjort det, og det utvider omgangskretsen noe veldig, samtidig som det gjør deg tryggere i å omgås fremmede mennesker. Spesielt hvis du har vært i en og samme bedrift i 10 år. Og nå, da markedet er så bra, er det å bytte jobb en veldig enkel sak, så grip sjansen!

[Gjest me too]

Føler at det skrumper inn rundt en ja- og dess eldre en blir, jo verre. Er litt eldre årgang, men like fullt singel med god utdannelse.

Får stadig høre fra folk jeg omgås på jobb etc: "DU singel?"- Og så alle disse trøsteklisjeene: "kommer når du minst venter det" , "ikke gi opp", "ikke slipp drømmene dine"..og den verste: "du som er så søt, treffer nok snart en mann,skal du se".

Jotakk, nå har jeg prøvd det meste, tror jeg, datet menn både med og uten utdannelse/dannelse, slått av en prat og vært hyggelig med de fleste som jeg møter på min vei, meldt meg på kurs/seminarer an mass,for kanskje, kanskje.....men de mennene jeg treffer, er som regel godt gifte, og må skynde seg hjem til konemor. En god del menn på datingsidene har dessverre vist seg å være sambo også.-Sukk.

Og som sagt før her, hele settingen blir ofte så kunstig og påtatt. Men å møte noen single menn det klaffer med i en helt naturlig setting, der man diskuterer en felles interesse/hobby, ser jeg som ganske uoppnåelig. Mulig det har med flaks å gjøre også, men dess større radius, dess bedre, enig i det. Føler ofte at det står stempel i pannen på meg- singel og despo- selv om jeg prøver å slappe av, småprate.....

....joda, livet glir stille forbi........ :kaffe:

[Gjest javac]

Hmm.. Dette kan jeg relatere meg til..

Jeg har forsåvidt innsett at mye av grunnen til at jeg fremdeles er singel er selvforskylt. Status quo er på mange måter å foretrekke fremfor å kaste seg ut i noe ukjent - spesielt når det gjelder et område hvor jeg har noen dårlige erfaringer fra før. Jeg er vanligvis ikke redd for å ta sjanser når det gjelder andre ting, men akkurat på dette feltet så er det som om jeg går baklengs med skuddsikker vest og hjelm. De siste årene har jeg møtt én eneste person hvor jeg valgte å slippe guarden helt. Det gikk som det måtte.

Jeg har vanligvis ingen nevneverdige problemer med å møte mennesker, og når jeg for eksempel drar ut på byen, så får jeg raskt kontakt med kvinner såvel som menn. For et par uker siden traff jeg for eksempel ei jente, og vi utvekslet telefonnummer for å kunne avtale en date senere. Jeg har ennå ikke snakket med henne - og hun er en av flere. Skulle jeg få med meg noen hjem fra byen, så skal jeg innrømme at jeg rett og slett er lettet dersom hun kun ser på det som et ONS. Og lar det være med det. Mulig jeg høres ut som en player, men sånn er det ikke.

En venninne av meg sa til meg at hun likte at jeg ikke stresset så fælt med damer og denslags - at jeg var litt laid-back og tok tingene som de kom. Saken er at jeg tror det er litt av problemet.. I min frykt for å ramle inn i noe som ikke føles riktig for meg (der har jeg nemlig vært før), så har jeg stengt alle dører helt. Jeg er slett ikke redd for å binde meg - bare for å binde meg til "gal" person.

Dette innlegget ble sikkert bare rot, og for mitt vedkommende står det egentlig helt i stil temaet som sådan.

[Cognizance]

Første steg som må tas hvis man vil forandre på seg selv til det bedre går gjennom selvinnsikt og erkjennelse, og det ser det ut til at dere alle er iferd med å ta :-)