27 år gammel

[Gjest supertater'n]

Jepp, som tittelen sier er jeg 27 år gammel, og klarer stort sett å oppføre meg som det. Men sammen med mora mi kan jeg bli så eitrandes forbanna, at jeg føler for å glemme at hvor gammel jeg er. Jeg tror ikke moren min vet det, eller om hun bare ikke gidder å ta det innover seg, men vi har store problemer med forhold til hverandre og har vel alltid hatt det. Jeg føler at det meste er hennes skyld (ja, jeg høres ut som et stort perfekt ego her), og hun ville gjort meg en stor tjeneste om hun bare kunne latt være å få barn.

For det første har jeg så lenge jeg kan huske fått skylden for at moren min la på seg masse vekt under svangerskapet med meg som hun ikke klarte å ta av seg igjen før nå for et par år siden. Det var nemlig min skyld fordi jeg lå i magen og sparket etter sjokolade. Det høres kanskje ut som det er fleip, men det ble alltid sagt i en sint undertone, og det er blitt gjentatt hundre tusen ganger fra jeg kunne forstå hva som ble sagt til nå. Har konfrontert henne med det, og hun sier at det bare er fleip. Det kan det ikke være; en fleip blir sagt en gang eller to, noe man er bitter for, sier man gang på gang.

Hadde en skrikeperiode som spedbarn, uten at det feilte meg noe. Moren min har alltid gjort stort nummer av å fortelle alle venner og kjente at da jeg var liten hadde hun mest lyst å kaste meg i veggen for å slippe å se det svarte hølet midt i trynet mitt, helst mens jeg hørte på. Har sagt til henne at hvis hun var like kald og avvisende fra jeg ble født som hun var seinere, er det fa.. meg ikke rart jeg skreik mye, og at det hadde vært bedre om hun slang meg i veggen, i stedenfor å plage meg med det resten av livet. Har fått svada-svar på dette som "Jaja, det er så synd på deg atte!" Grrrrrr

En liten feil, som at man hadde lagt en sleiv i feil skuff etter oppvasken, resulterte som regel i grov utskjelling med kallenavn. Følte meg alltid så dum og udugelig etterpå. Hadde man gjort det riktig, ble det ikke kommentert.

Jeg ble mobbet på skolen (all sjøltilllit forsvant før jeg i det hele tatt fikk begynt på skolen), og kunne naturligvis ikke velge og vrake blant venner. Og du kan ta deg rakker'n på at de få vennene jeg hadde, var ikke bra nok for henne. "Hvorfor kan du ikke heller være sammen med den eller den?" Svarte jeg så at den eller den vil ikke være venner med meg, fikk jeg til svar at det var fordi jeg var så forbanna furt at ingen ville være venner med meg.

En gang hadde jeg opplevd noe vondt på påskeferie hos bestemoren min, og i pinsen ville jeg si til henne at jeg ikke ville dit i sommerferien. Hun hadde fri fra jobb og skolen var stengt siden det var andre pinsedag. Fikk ikke engang satt meg ned ved kjøkkenbordet og åpnet kjeften før hun slo knyttneven i bordet og brølte at det var fa.. ikke råd å få noen fridag fra disse småjævlene. Skolen måtte da kunne ha åpent selv om arbeidsplassene holdt stengt!! Følte meg skikkelig uønsket og verdiløs, og for første gang ønsket jeg virkelig å bare dø. Da var jeg ti år gammel.

Episodene er mange og jeg kunne nevnet dem i fleng, men da blir jeg sittende her. Kort sagt, moren min fikk meg til å føle meg så verdiløs, i veien, dum, og har prøvd å få meg til å føle at alt som har gått feil for henne er min skyld. Og hun var enda verre mot storebroren min, tro det eller ei.

Har sagt mange ganger at hun bare kan glede seg til hun blir gammel og hun er avhengig av meg; da skal hun få føle på kroppen hvordan det er å være avhengig av en som henne! Det verste er at jeg vet ærlig talt ikke om jeg mener eller om det bare er noe jeg sier fordi jeg er sint og bitter.

Noen ganger har jeg bare lyst å pakke sakene mine og flytte til annen kant av landet (jeg bor for meg selv nå, men i samme by som henne). Men plutselig skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare meg uten henne. Jeg kan ikke si jeg er glad i henne, for det er jeg oppriktig ikke. Men likevel så avhengig av henne.

Jeg har også sagt til henne at jeg ikke kommer til å få egne barn, fordi i motsetning til henne har jeg selvinnsikt nok til å skjønne at jeg ikke bør ha barn. Det mener jeg, har seriøst vurdert å sterilisere meg. Temperamentet ligger i morsida av slekta, har sett det samme hos bestemor og den ene tanta mi, om enn ikke så voldsomt.

Hadde store, men likevel undertrykte, problemer i tenårene. Selvmordstanker kom ofte, og de kommer enda, og har vendt meg til at de kommer og går. Hadde det ikke vært for at jeg ble mobbet på skolen og var ganske upopulær, trur jeg at jeg ville gjort mye mer opprør. Det var de populære som fikk tak i alkohol, røyk og dop, vandaliserte. Hadde jeg vært med her, ville jeg kanskje blitt fanget opp av barnevernet og kommet meg vekk fra mamma. Angrer faktisk at jeg ikke gjorde mer opprør.

Føler meg som skikkelig sippete fjortisjente her jeg sitter og syter, men føler samtidig at jeg kan være det. Håper vel egentlig på at noen skal si at det er greit og hate mora si. Det var godt å blåse litt ut her i alle fall!!

[Gjest Gjest]

Det er faktisk sånn at av og til er ikke blot tykkere enn vann som man sier. Noen ganger er det ikke slik at selv om man er i familie så blir man automatisk venner.

Men jeg må si at som mor har man som plikt å forsøke, plikt til å forsåke å la barna sine bli lykkelige og selvstendige mennesker meg god selvtillitt.

Barna skal ikke være det man skylder på, og man skal ALDRI si at barnet sitt er dumt!!!!!

Jeg har full medfølelse, og jeg kan om noe kjenne meg igjen i noen momenter her. Ikke med beskyldninger som du nevner, men med undertrykking av barnets betydning...

Jeg tror det ville vært bra for deg å flytte på deg.

Jeg var på mitt aller lykkeligste da jeg bodde på andre siden av landet i forhold til min mor....... Da hadde jeg ko ntrollen. Nå når jeg bor i nærheten kjenner jeg at hun fortsatt har en viss kontroll over meg uten at jeg ønsker det. og det gir mange vonde tanker hos meg..

[Marihata]

Du trenger ikke føle deg ille og sutrete, for det er du ikke!

Din Mor har feilet på det groveste i sin oppgave å være forelder og det er veldig forståelig at du har problemer og er bitter.

Kan ikke forstå hvorfor noen vil behandle et barn slik, men mest sannsynlig ble kanskje hun behandlet på samme viset da hun vat liten.

Synes det vitner litt om svekkede sjelsevner og ikke kunne se sitt barns følelser, gi det selvtillit og trygghet slik at det kan vokse opp på sine premisser.

Det er en veldig trist historie å høre.

Jeg vet selv hvor mye det kan skade å oppleve traumatiske hendelser i barndommen, det er ting jeg sliter veldig mye med i voksen alder.

Spesielt følelsen av å være utrygg på omgivelsene, og det å tørre å vise og føle kjærlighet for andre mennesker.

Det er tungt og jeg føler virkelig med deg.

Du hadde nok hatt godt av å komme deg unna moren din, spesielt hvis du føler deg avhenging av henne.

Det kan ikke være sunt å føle at en må ha aksept fra det mennesket som aldri har gitt deg det, og som bare bryter deg ned.

Bra at du setter henne på plass, men det beste er kanskje å ikke ha så mye kontakt, slik at du kan bygge opp din egen selvfølelse uten henne.

Få proffesjonell hjelp og bruk tiden din på å pleie konstruktive vennskap med mennesker som vil deg godt.

Det er så trist at en mor ødelegger startfasen i livet til sitt barn og enda ikke klarer å se det i ettertid.

Nei, som noen sa over her, blod er ikke alltid tykkere enn vann, og din mor fortjener ikke ditt vennskap.

Ikke før hun kan innrømme saker og ting for seg selv...

Lykke til, og ikke la hennes "stemme" forfølge deg.

Tenk på deg selv og drit i henne, hun fortjener ikke et barn som skal være glad i henne.

Sterke ord, men jeg mener det.

[Gjest vimselot]

Det er helt greit. Dvs. å hate sin mor. Hold mest mulig avstand, hun høres ut som en skikkelig psyko.

Møter du henne, vær bare høflig, saklig og kort.

Men ikke gå i fellen "bitterhet"...

Hvis dette var min mor, ville jeg skrevet et brev (eller printet ut dette du har lagt ut på kg nå) og sendt det til henne.

Men er hun psyko, er det lite du kan gjøre, dvs du kan ikke endre henne, men du trenger absolutt ikke ha noenting med henne å gjøre mer.

La henne sitte alene på gamlehjemmet når den dagen kommer, da kan hun plage andre.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Kan ikke forstå hvorfor noen vil behandle et barn slik, men mest sannsynlig ble kanskje hun behandlet på samme viset da hun vat liten.

Der sa du noe! Det ironiske er at moren min aldri ville ha noe med faren hennes å gjøre etter hun ble voksen, fordi han var så bråsint..... Har skjønt at han ikke var verdens enkleste far å ha med å gjøre, og mormoren min er også ganske kritisk til alle uten at hun tar så veldig hardt i. Men syns ikke det unnskylder moren min, hun hadde et valg om hun ville ha barn eller ikke.

[Gjest Gjest]

Jeg tror du hadde hatt godt av mer avstand til moren din, fysisk og/eller mentalt (kontakt). Hun har uten tvil gjort mye feil, men for at du skal slippe å føle at du har "fjortisfølelser" er det sikkert lurt at du får jobbet med følelsene dine uten å bare kjenne at du er sint, at hun fortsetter å såre deg og trykke deg ned osv. Ikke la henne blande seg inn i avgjørelser du tar, ikke tenk over hva hun kan komme til å si osv. Jobb med selvtilliten din så du ikke lar deg vippe av pinnen når hun stikker deg.

Nå høres dette kanskje litt lettvint ut i et slikt innlegg som mitt, men selv om det er en prosess som tar tid tror jeg nok du vil klare det.