Hvordan si fra uten å såre

[Gjest Gjest_trådstarter]

Jeg er (fille)tante til ei 16-årig jente som ikke har det så greit. Hun er fryktelig ensom, og blir om ikke akkurat fysisk mobbet, så er det ikke fritt for kommentarer på skolen. Det går på kropp, vekt og utseende (hun er ganske overvektig og er sterkt plaget av kviser).

Siden jeg heller ikke hadde det så greit i min ungdomstid, har jeg tatt meg litt av henne. Hun er ofte hos oss i helgene, vi går i byen, shopper, går på cafe, kino, låner film, leser ukeblader etc. Kort sagt, jeg gjør de tingene med henne som hun helst skulle gjort med de venninnene hun ikke har. Vi bor et stykke unna, så det er heller ikke særlig sjanse for at hun skal treffe på jevnaldrende fra skolen i min hjemby. I tillegg kan hun si at hun faktisk har gjort noe i helga, hun også. Regner med at de andre jentene sitter og snakker om kjærester, fester, byturer og liknende på skolen, og jeg tror hun overfor jevnaldrende "later som" jeg er en venninne, istedenfor tanten hennes. Ingen kan jo avsløre det!

Må bare si at jeg VELDIG gjerne vil hjelpe henne og gjøre ting sammen med henne. Men i det siste har det blitt omtrent hver helg, spesielt etter skolestart i videregående. Hun har faktisk vært her de fem siste helgene (og da er hun her fra fredag til søndag). Hvordan skal jeg klare å si fra om at hun må gjerne komme, men at jeg også trenger litt "egentid" i helgene? Det nytter ikke å snakke med foreldrene hennes, de er bare fornøyde med at hun reiser til oss, og regner egentlig med at hun skal det hver helg. Selv bruker de helgene på karriere og egne venner. Vi er ufrivillig barnløse, og i min svoger og svigerinnes øyne bør vi vel egentlig være "takknemlige" for at vi får "låne" barn. Er fryktelig redd for å såre henne også!

Må si at hun har prøvd flere ulike fritidsaktiviteter uten å lykkes med å få venner der. Støttekontakt vil hun ikke ha. Hun har også gått til psykolog for å prøve å bygge selvtillitt, men noen må jo faktisk ville bli venner med henne også.

[Gjest Jenna88]

Først vil jeg bare si at jeg synes det er flott at du stiller opp for niesen din. Hadde alle hatt en tante som deg.

Flott at du tar henne med ut og "sosialiserer" henne litt. Sitter hun mye alene hjemme, er det lett å få litt angst. Har en tante som sliter med sosial angst, så jeg kjenner til problematikken.

Kanskje kan du komme med forslag til hvordan hun kan knytte kontakt med andre? Hva med å melde seg på malekurs, dans, fingermaling, skrivekurs, speideren, rett og slett noe som interesserer henne.

Jeg har alltid vært en person som har foretrukket å ha store deler av vennekretsen min utenfor skolen, og det har fungert meget godt i mitt tilfelle. Nå hadde jeg riktignok flere venner i klassen, og en flott klasse som støttet meg ellers. Men... i mitt tilfelle falt det seg mest naturlig å oppsøke folk fra andre miljøer. Jeg har bla. vært politisk aktiv, skrevet journalistisk, deltatt på en del skrivekurs etc., og møtt mange interessante mennesker på den måten. Kanskje kan det hjelpe henne å komme på en ny arena og bli kjent med andre i en ny setting? Det er ikke alltid så greit på skolen, hvis en blir utsatt for mobbing, etc.

Kom med tips og råd til hvordan hun kan ta kontakt med andre, hva med å f.eks invitere noen hun liker, (jeg antar hun foretrekker noen personer fremfor andre) på pizza eller høre om de vil ta en tur på kino?

Fortsett med å være der for henne, men fortell henne, (på en vennlig måte), at du er en del eldre, og til tross for at du verdsetter tiden sammen med henne, har du også behov for et sosialt liv i helgene. Inviter henne gjerne hjem til dere en til to helger i måneden, men ikke glem å sette grenser. Samværet skal være en hyggelig opplevelse for dere begge.

For å styrke selvbildet kan du jo gi henne komplimenter, gjerne med utgangspunkt i hvor koselig det er å være sammen med henne. Er hun en flink samtalepartner? Er hun snill? Er det morsomt å diskutere med henne? Får hun positiv respons på at hun fungerer godt sosialt sett, er det kanskje enklere å etablere nye relasjoner.

Avslutningsvis må jeg bare igjen belønne deg for den innsatsen du legger ned.

Klem fra Jenna

Jeg er (fille)tante til ei 16-årig jente som ikke har det så greit. Hun er fryktelig ensom, og blir om ikke akkurat fysisk mobbet, så er det ikke fritt for kommentarer på skolen. Det går på kropp, vekt og utseende (hun er ganske overvektig og er sterkt plaget av kviser).

Siden jeg heller ikke hadde det så greit i min ungdomstid, har jeg tatt meg litt av henne. Hun er ofte hos oss i helgene, vi går i byen, shopper, går på cafe, kino, låner film, leser ukeblader etc. Kort sagt, jeg gjør de tingene med henne som hun helst skulle gjort med de venninnene hun ikke har. Vi bor et stykke unna, så det er heller ikke særlig sjanse for at hun skal treffe på jevnaldrende fra skolen i min hjemby. I tillegg kan hun si at hun faktisk har gjort noe i helga, hun også. Regner med at de andre jentene sitter og snakker om kjærester, fester, byturer og liknende på skolen, og jeg tror hun overfor jevnaldrende "later som" jeg er en venninne, istedenfor tanten hennes. Ingen kan jo avsløre det!

Må bare si at jeg VELDIG gjerne vil hjelpe henne og gjøre ting sammen med henne. Men i det siste har det blitt omtrent hver helg, spesielt etter skolestart i videregående. Hun har faktisk vært her de fem siste helgene (og da er hun her fra fredag til søndag). Hvordan skal jeg klare å si fra om at hun må gjerne komme, men at jeg også trenger litt "egentid" i helgene? Det nytter ikke å snakke med foreldrene hennes, de er bare fornøyde med at hun reiser til oss, og regner egentlig med at hun skal det hver helg. Selv bruker de helgene på karriere og egne venner. Vi er ufrivillig barnløse, og i min svoger og svigerinnes øyne bør vi vel egentlig være "takknemlige" for at vi får "låne" barn. Er fryktelig redd for å såre henne også!

Må si at hun har prøvd flere ulike fritidsaktiviteter uten å lykkes med å få venner der. Støttekontakt vil hun ikke ha. Hun har også gått til psykolog for å prøve å bygge selvtillitt, men noen må jo faktisk ville bli venner med henne også.

[Gjest Moncler]

Det er en veldig trist situasjon du beskriver. Jeg skulle gjerne ha hjulpet jenta selv om jeg hadde hatt muligheten her. Jeg ville ikke ha sagt til denne jenta at du trenge tid for seg selv, det kan knuse henne helt. Fortelle det heller til foreldrene hennes. Foreldrene hennes har et stort ansvar her. Disse årene i hennes liv er jo viktig for om hun får det godt som voksen. Jeg har selv hatt prolemer med få venner og lite nettverk i min ungdomstid, men kom meg ut av det ved at jeg oppsøkte hjelp når jeg var 21.Fikk hjelp av sosionom, psykolog og hypnoterapi. Det finnes garantert folk som har lyst til å bli venn med denne jenta. Jeg ville ha tatt en skikkelig prat med jenta, for kan virke som de ikke forstår alvoret i hennes situasjon. Flott at du bryr deg og tar deg så mye av henne!

[SilkeSatan]

Jeg har vel på en måte vært som denne jenta, og jeg vet jeg hadde satt veldig pris på en person som deg i mitt liv.

Prøv å få opp selvtillitene hennes et hakk eller to. Snakk litt med henne om ting som evnt plager henne (om hun selv vil det). Og som Jenna88 skrev; kurs, aktiviteter som interesserer henne! Når hun driver med noe hun er glad i, er hun i sitt "element" og det vil være lettere å komme i kontakt med andre.

Men vil si at du er en kjempeflott person som stiller såpass opp for henne, men prøv å si på en mild måte at du trenger en helg "alene" på en måte. Jeg tror hun vil akseptere det. Hvis du legger til grunn for at det ikke er hennes feil og du liker å være sammen med henne, men at du har venner og ting du også vil gjøre =) Tror det vil gå greit jeg =)

[Gjest Jenna88]

Jeg vet i alle fall at jeg hadde blitt veldig skuffa dersom tanten min, som tilbrakte så mye tid sammen med meg, gikk til foreldrene mine før hun snakket med meg. En er ikke (i mine øyne) noe barn lenger når en er 16. En er på mange måter en yngre versjon av en ung voksen og ønsker å bli tatt på alvor, derfor blir det feil, (presiserer igjen i mine øyne) av trådstarter å formidle beskjeden gjennom foreldrene.

Hadde jeg hatt en tante som stilte så mye opp for meg, hadde jeg satt pris på at hun snakket med meg direkte. Jeg synes det tyder på at en har tillit til vedkommende. Jeg tror jeg hadde følt meg tilsidesatt dersom jeg tilfeldigvis fikk vite det gjennom foreldrene mine. Hadde jeg vært utsatt for en slik situasjon, hadde jeg ønsket at tanten min skulle behandle meg som en selvstendig person og snakke med meg direkte. Ts bør selvfølgelig formulere seg med omhu, presisere flere ganger at hun trives sammen med jenta, men forklare at hun, som voksen, også trenger å tilbringe tid sammen med andre. Jeg tror de fleste 16 år gamle jenter vil forstå dette.

Jeg hadde blitt skuffet dersom Ts formidlet problemet via foreldrene mine. Tror jeg hadde følt at Ts unngikk problemet, samtidig som hun gav uttrykk for at hun ikke stolte på at jeg taklet det.

Hadde Ts tatt det opp med meg direkte, hadde jeg sett på dialogen som et tegn på tillitt og interesse.

Må igjen presisere at dette er min oppfatning av saken.

Det er en veldig trist situasjon du beskriver. Jeg skulle gjerne ha hjulpet jenta selv om jeg hadde hatt muligheten her. Jeg ville ikke ha sagt til denne jenta at du trenge tid for seg selv, det kan knuse henne helt. Fortelle det heller til foreldrene hennes. Foreldrene hennes har et stort ansvar her. Disse årene i hennes liv er jo viktig for om hun får det godt som voksen. Jeg har selv hatt prolemer med få venner og lite nettverk i min ungdomstid, men kom meg ut av det ved at jeg oppsøkte hjelp når jeg var 21.Fikk hjelp av sosionom, psykolog og hypnoterapi. Det finnes garantert folk som har lyst til å bli venn med denne jenta. Jeg ville ha tatt en skikkelig prat med jenta, for kan virke som de ikke forstår alvoret i hennes situasjon. Flott at du bryr deg og tar deg så mye av henne!

[Gjest Moncler]

Nå er det sånn at jeg har vært i denne situasjonen selv og bare sier hva jeg skulle ønske tanten min hadde gjort. Jeg hadde ikke taklet å høre at hun syntes jeg var der for mye uansett på hvilken måte dette hadde blitt sagt. Uansett hvor pent man sier dette blir det like sårende. Folk som er i denne situasjoner han såpass dårlig selvtilit når det gjelder sosiale relasjoner at uansett hva som blir sagt er det lett å henge seg opp i det negative. Fordelen med å snakke med foreldrene er at foreldrene kan si til jenta "Nå synes jeg du har vært for mye hos tanten din jeg vil at du skal være hjemme i helga så vi kan finne på noe hyggelig sammen" Det er også viktig å ta en lang prat med foreldrene til denne jenta for å åpne øynene dems for et problem de kanskje ikke vil se. Det er ikke dermed sagt at tanten ikke skal behandle jenta som et selvstendig individ. Skal hun si i fra til jenta at det ikke passer at hun kommer bær hun heller ha en god unskyldning: "Jeg har en avtale med noen venninner denne helga, så det passer ikke at du kommer akkurat nå, men kom gjerne neste helg. Utover dette er det foreldrene sin jobb å bremse på dette, de har laget ungen og de har ansvaret frem til den dagen hun klarer seg selv. Her må man rett og slett jobbe målrettet med å skaffe jenta et nettverk. Hun må selv gjøre mesteparten av jobben, men trenger en masse støtte.

[Gjest Blondie65]

Man kan godt fortelle jenten at hun er velkommen regelmessig, men at dere som voksne har bruk for tid også. Når hun drar om søndagen kan man f.eks. si "jeg gleder meg veldig til du kommer om 14 dager". Dette bør man selvsagt gjøre etter at man har nevnt at det ikke passer hver helg.

Foreldrene er vel en "lost case" allerede siden de tror at to voksne mennesker "bare er glad" for "invasjon" hver helg.

Ellers er jeg enig i at en liten kartlegging av hva som interesserer jenten spesielt er en god ide. Kanskje har dere også yngre venner som dere kan "koble" med jenten?

Jeg også er imponert av at du bryr deg og er helt sikker på at jenten har det godt sammen med dere. Men det er jo meningen at hun skal sosialisere med jevngamle også og da nytter det ikke å henge med "gamlinger" hver helg.

[Gjest Gjest]

Utrolig flott det du gjør, men jeg synes det er på tide å tenke annerledes. Hun skal sosialiseres med jevnaldrende for å få ( vet det høres "teit" ut ) en mest normal utvikling som mulig..

Kartlegg henne og interesser-det må være NOE man kan spille videre på..

[Gjest Gjest_Karla_*]

Det er helt legitimt å si at det ikke passer denne helgen, eller neste helg eller hva det er. Spør hun hva du skal, så si for eksempel med glimt i øyet at "det er hemmelig".

Eller du kan si at du skal ut med vennen dine. Kanskje blir hun såret, men sånn er det.

Uansett hva du gjør, så vær tydelig. Klar som dagen. Da blir det i allefall ikke misforståelser man kan bli såret av. Hun må desverre tåle at du har andre ting på programmet.

Synes at det er flott at du hjelper henne. Og det er også flott at du setter grenser for deg selv, det gjør det også til en god rollemodell.

[Gjest Jenna88]

Enig i at sosialisering kan være positivt, men det bør isåfall være avtalt med jenta på forhånd. Synes også du bør tenke over hvilke jenter du inviterer, f.eks er det kanskje ikke fulltreffer hvis du inviterer en høyrøstet, veldig populær jentegjeng hvor jenta ikke klarer å bidra med et eneste ord.

Kanskje kan du f.eks invitere døtrene/søstrene til andre du kjenner med på kino sammen med denne jenta? Eller hjem på pizza en kveld? Jeg synes også du bør være forsiktig med hva du eventuelt forteller disse jentene, kan ikke tenke meg det er gøy at noen oppsøker en av "veledighet" eller føler at de må "ta seg av vedkommende".

En skal være likeverdige i et vennskap, derfor bør du kanskje be dem som skal invitere jentene til deg om å veie ordene sine.

[Gjest Gjest_trådstarter]

Det er mange gode innlegg her, tusen takk.

Jeg kjenner dessverre ingen andre jevnaldrende jenter jeg kan be sammen med henne. Mine venninner er uten unntak på min alder (33 og oppover) og har har små barn (=under skolealder), og jeg er ikke tante til noen andre enn denne jenta og hennes søster. (De går for øvrig overhodet ikke overens, søsteren er hva jeg vil kalle en ganske tanketom "babe", veldig pen, men med lite empati. Hun og hennes venninner gjør ofte narr av denne jenta - himler med øynene, trekker på skuldrene av alt hun sier etc). Dessuten er det siste hun vil, at noen skal ordne opp for henne. Hvis noen skal måtte "overtales" til å være venninne med henne, kan det være det samme. Og det skjønner jeg godt! Det blir som Jenna88 skriver om veldedighet.

Det er også i samvær med jevnaldrende at sosialangsten hennes slår ut i full blomst. Sammen med de fleste voksne er hun både spontan, pratsom og morsom, men det låser seg så snart det kommer jevnaldrende til. Ungdommer kan være nådeløse mange ganger, og de gidder ikke å vente på at noen som er sjenerte skal tø opp. Hvis man i tillegg skiller seg ut utseendemessig, virker det ikke som om det spiller noen rolle hvordan man oppfører seg - man blir utenfor uansett.

[Gjest Moncler]

Hvis man i tillegg skiller seg ut utseendemessig, virker det ikke som om det spiller noen rolle hvordan man oppfører seg - man blir utenfor uansett.

Det siste utsagnet der likte jeg ikke særig godt. Jeg kjenner folk med alle typer utseender som har venner. Alt handler om sosial trening. Virker som jenta trenger profesjonell hjelp. Du sier hun har godt til psykolog før, har ikke det hjulpet går det ann å prøve en annen psykolig. Psykoterapi går også ann å teste ut. Du kan jo foreslå dette for jenta. Sansynnligheten er jo stor for at det blir lettere for henne å få venner nå etter hvert som de begynner å bli litt mer voksne.

[Gjest Gjest]

Du er en utrolig god tante da! Det må jeg bare få si! Du har nok vært utrolig viktig i livet til denne jenta når hun har hatt det vanskelig..

Jeg må si at det virker som om foreldrene hennes trenger en skikelig wakeup-call.... De har to døtre, og den ene gjør narr av den andre pga utseende og væremåte. De trenger å få den søsteren til å forstå at dette er et menneske som trenger henne, og at søstre overhodet ikke oppfører seg slik mot hverandre. De må også begynne å forstå at overvekten hennes kanskje ikke har så mye med fysikk å gjøre, men at mat kanskje er en trøst for jenta.

De må hjelpe henne.... Det er deres oppgave og ikke din, selv om jeg selvfølgelig ikke mener du skal slutte med det du gjør.

Når det gjelder hvordan man skal få henne til å forstå at dere ikke kan ta i mot henne hver eneste helg, ville jeg sagt at jeg hadde planer sånn at det blir vanskelig med besøk, men at hun er hjertlig velkommer neste helg for eksempel.

Jeg ville ikke sagt noe om at jeg trengte engentid, og ville heller ikke latt det gått mer enn en helg i mellom de første gangene, slik at hun ikke føler seg avvist.

Og få foreldrene hennes til å sende henne til en hudterapeut og la henne bruke litt penger på det. Det er utrolig hva lit klarnet hud kan gjøre med selvtillitten.... Det har jeg som hudterapeut sett mange ganger :D

[Gjest Moncler]

Du er en utrolig god tante da! Det må jeg bare få si! Du har nok vært utrolig viktig i livet til denne jenta når hun har hatt det vanskelig..

Jeg må si at det virker som om foreldrene hennes trenger en skikelig wakeup-call.... De har to døtre, og den ene gjør narr av den andre pga utseende og væremåte. De trenger å få den søsteren til å forstå at dette er et menneske som trenger henne, og at søstre overhodet ikke oppfører seg slik mot hverandre. De må også begynne å forstå at overvekten hennes kanskje ikke har så mye med fysikk å gjøre, men at mat kanskje er en trøst for jenta.

De må hjelpe henne.... Det er deres oppgave og ikke din, selv om jeg selvfølgelig ikke mener du skal slutte med det du gjør.

Når det gjelder hvordan man skal få henne til å forstå at dere ikke kan ta i mot henne hver eneste helg, ville jeg sagt at jeg hadde planer sånn at det blir vanskelig med besøk, men at hun er hjertlig velkommer neste helg for eksempel.

Jeg ville ikke sagt noe om at jeg trengte engentid, og ville heller ikke latt det gått mer enn en helg i mellom de første gangene, slik at hun ikke føler seg avvist.

Og få foreldrene hennes til å sende henne til en hudterapeut og la henne bruke litt penger på det. Det er utrolig hva lit klarnet hud kan gjøre med selvtillitten.... Det har jeg som hudterapeut sett mange ganger :D

Dette innlegget er jeg veldig enig i

[Gjest Gjest]

Åh!

Sånt er så koselig å høre!!!

Tusen takk

[Betsy]

Du er en utrolig god tante da! Det må jeg bare få si! Du har nok vært utrolig viktig i livet til denne jenta når hun har hatt det vanskelig..

Jeg må si at det virker som om foreldrene hennes trenger en skikelig wakeup-call.... De har to døtre, og den ene gjør narr av den andre pga utseende og væremåte. De trenger å få den søsteren til å forstå at dette er et menneske som trenger henne, og at søstre overhodet ikke oppfører seg slik mot hverandre. De må også begynne å forstå at overvekten hennes kanskje ikke har så mye med fysikk å gjøre, men at mat kanskje er en trøst for jenta.

De må hjelpe henne.... Det er deres oppgave og ikke din, selv om jeg selvfølgelig ikke mener du skal slutte med det du gjør.

Når det gjelder hvordan man skal få henne til å forstå at dere ikke kan ta i mot henne hver eneste helg, ville jeg sagt at jeg hadde planer sånn at det blir vanskelig med besøk, men at hun er hjertlig velkommer neste helg for eksempel.

Jeg ville ikke sagt noe om at jeg trengte engentid, og ville heller ikke latt det gått mer enn en helg i mellom de første gangene, slik at hun ikke føler seg avvist.

Og få foreldrene hennes til å sende henne til en hudterapeut og la henne bruke litt penger på det. Det er utrolig hva lit klarnet hud kan gjøre med selvtillitten.... Det har jeg som hudterapeut sett mange ganger :D

Støtter denne jeg også.

Amen til en wakeup-call til foreldrene!

Jeg håper TS ikke sier det rett ut til jenta at hun er der for mye. De fleste bør tåle og høre sånt, men jeg tror at i dette tilfellet kan det gå hardt utover selvfølelsen til jenta.

Uff - skulle gjerne vært venninne med henne jeg hadde jeg vært yngre.

[Gjest Moncler]

Jeg sier dette fordi jeg selv har vært i samme situasjon. Foreldrene mine gjorde ikke noe som helst med det. De la vel egentlig ikke merke til at noe var galt en gang, tror ikke mamma skjønte alvoret før jeg viste fram legehenvisningen min når jeg var 21. Nå var ikke foreldrene mine dårlige foreldre, de har jo stilt veldig mye opp, men særlig observante var de nok ikke.

[Gjest Gjest]

Uff, Moncler. Jeg kjenner meg igjen i det der.

Jeg har slitt med psyken siden jeg var barn egentlig. Men ingen reaksjon fra foreldre. Nå i en alder av 28 har jeg selv tatt tak i ting, går til psykolog, psykomotorisk fysioterapi og er tilbake i en annen type jobb enn før etter et helt års sykemelding. Mine foreldre vet ikke at jeg går til behandlig, eller helt hvorfro jeg har vært sykemeldt.

Skulle gjerne sett at noen hadde røsket litt i foreldrene mine da jeg var tenåring. Da hadde det enda vært mulighet for at tillitten min til dem skulle gjenreises, mens nå i voksen alder innser jeg at det ikke er vits i å rive opp i gamle ting med dem, men heller godta at slik er de, og ta resten med meg selv.

Så stå på trådstarter, og få foreldrene til å forstå. Bedre at du blir uvenner med dem for en periode enn at jenta skal lide og kanskje få et permanent ødelagt forhold til foreldrene sine, noe som er ganske sannsynlig om hun ikke får hjelp snart..

[Gjest Moncler]

Hadde vi hatt en snill tante spm trådstarter hadde kanskje vi fått hjelp mye tidligere vi også. Det mamma har sagt i ettertid er at "Vi trodde du likte å være alene." Nå er det ikke sånn at jeg ikke hadde venner i det hele tatt. Men fra ungdomstiden fikk jeg færre og færre venner og de få jeg hadde var heller ikke særlig gode. Det som reddet meg var vel at jeg hadde kjæreste fra jeg var 17 til jeg var 20. Dårlig forhold til foreldre er ikke den største trusselen, dopmisbruk, alkoholisme, selvmord er heller ikke ting man skal spøke med når det gjelder ungdom i såpass vanskelige situasjoner.

[Gjest Blondie65]

Synes det ble et veldig fokus på utseendet her plutselig og kjenner jeg blir provosert.

Jeg selv hadde alvorlige kviseproblemer i hele puberteten og det er tydelig at enkelte tror at da må man jo være motakelig for allskens råd. Jeg ble overrøst med alt fra Juvena til Golden Products (slipekrem som gjorde tusen ganger vondt verre) og ingenting hjalp. Men like forbanna fullt ble det stadig nye produkter som bare måtte prøves. Det ble insinuert at jeg spiste for mye sukker og chips (jeg var tynn ...!) og når jeg sa neitakk til produkter var jeg utakknemlig.

En annen ting som jeg syntes var utrolig ubehagelig den gangen var at jeg også hadde en søster som syntes jeg var det mest pinlige vedhenget på jord. Min mor skjønner du mente at min søster - den sosiale - pent måtte ta seg av og sosialisere sin søster. Dermed ble jeg dobbelt sjenert fordi jeg jo visste at min søster ikke likte passepikejobben.

Så til trådstarter: foreldrene - å ja da. Rist dem skikkelig - fortell dem at de har TO døtre og at de værsågod får se dem begge. Men ikke pålegg søsteren å være "selskapspike" - det blir bare ekkelt for dem begge. La utseendet til jenten være helt i fred, bortsett fra sunne renholdsrutiner når det gjelder hud. Drar du henne med til en hudpleier er jeg redd at du forsterker inntrykket av at det er UTSEENDET som er problemet, når det i virkeligheten er tilbakeholdenhet og sjenerthet. Sjenerthet kan kun overvinnes ved selvtillit, og det er ikke gjort på 0 komma svisj når man er ung. Hvis søsteren er frekk med sin søster i din nærhet går det an å sette henne på plass, men det er også det.

Mine foreldre prøvde alle mulige triks for å få meg sosialisert den gangen også - de så meg virkelig og hadde vondt av mine problemer. De tiltakene som faktisk hjalp var å invitere enkelt personer hjem på et slag kort eller andre spill samt at etterhvert som jeg fikk flere venner sto fri til å invitere dem hjem. Kortspill og slikt gjorde at fokuset var på kortspillet, og ikke på pinlige tausheter.

Det er derfor jeg skriver tidligere dette med å finne noen å la henne bli kjent med. Men det er jo et problem når du ikke kjenner noen i passende alder.