Facebook - Om å gjøre og "selge" seg selv?

[*melis*]

Jeg har nå kikket på ganske mange profiler på facebook, alt fra venner til perifere bekjente, og det slår meg igjen hvor stor trang enkelte folk (folk flest?) har til å skryte av livet sitt og å fremstille seg selv som et slags glansbilde.

- For det første er det bildene folk legger ut. Som regel er dette bilder fra eksotiske reiser, kule fester, pene venner/venninner og/eller romantiske bilder av seg selv og kjæresten. Og har man en veldig kul bil eller fint hus så slenger man gjerne med det også.

- For det andre er det vennelista (som har blitt diskutert her mange ganger før) der man adder folk man møtte på fest en gang for to år siden og gamle klassevenner som man egentlig ikke har noen interesse av å holde kontakten med uansett, men som er gode nok til å fylle opp lista.

- Så har du alle disse "quizene" der folk tester seg selv i alt fra geografi- og historiekunnskaper (der alle selvsagt har 16 av 16 riktige), hvilken kjendis man ligner på (selvfølgelig angelina jolie) og hva slags type kake/sko/parfyme/sang/by man er (og da blir man selvføleglig noe som sier noe om den sprudlende og fantastiske gledessprederen av en person man er)

- Har man en veldig bra jobb eller en lang utdannelse så fører man selvsagt på dette på profilen, selv om det bare er "vennene" som kan se det.

- Så var det dette med statusen. Der folk legger ut om alle kule reisene/festene de er/skal på, hvilke kule aktiviteter de har gjort i dag, hvilke strålende resultater de har oppnådd på skolen, hvor godt de trives og kult de har det osv.

- Man melder seg inn i kule grupper om kule ting som man ønsker å bli assosiert med. Selv om ingen skriver noe eller tar kontakt med noen av medlemmene, så ser det i alle fall fint ut på "papiret".

- "Wallen" brukes gjerne til å skrive kule meldinger til hverandre, mens private meldinger blir brukt til det som ikke er fullt så kult, og som man av en eller annen grunn ikke vil at folk skal se.

Etter å ha skummet gjennom profilene til forsjellige folk er dette det som ser ut til å gå igjen hos veldig mange, og jeg begynner å gjøre meg opp klare teorier om hvorfor facebook har slått sånn igjennom akkurat her i Norge.

Hvorfor er vi nordmenn så oppmerksomhetssyke??

Endret 18. september 2007 av *melis*

[Gjest Gjest]

Utrolig hvor fort den forandringen har skjedd i Norge. Nå er det plutselig lov til å vise seg, være materialist og ha store tanker om seg selv ser det ut som. Før var det jo helt omvendt.

[Gjest Nedfall]

Du tar det på kornet, *melis*. Var selv medlem der tidligere, men meldte meg ut (den grad det går an), mye pga av det du lister opp, det er i bunn og grunn ett "sammenligne seg med" samfunn.

..Hvorfor er vi nordmenn så oppmerksomhetssyke? Fordi det er sånn man "skal" ha det på facebook, og man er liksom ikke "med" hvis man ikke er der.

Det utbytte jeg sitter igjen med er noen småartige diskusjoner, på noen av gruppene som faktisk hadde litt aktivitet, og det var ikke mange..

[Gjest Pax]

Jeg bruker fb som et sosialt verktøy til å skaffe kontakter i skole og jobbsammenheng. Derfor har jeg heller ikke lagt ut mange bilder eller styrer med de quizer. Så får andre gjøre som de vil. Men jeg tror ikke det nødvendigvis har med oppmerskomhetbehov å gjøre, heller. Mamma er der, hun legger ut mage quizer hver dag, tror ikke hun gjør det på grunn av oppmerksomhet akkurat, men fordi hun synes det er gøy. Og selv om jeg synes det er er teit, betyr ikke det at jeg tror alle gjør det for å søke oppmerksomhet.

Endret 18. september 2007 av Pax

[aline]

Utrolig hvor fort den forandringen har skjedd i Norge. Nå er det plutselig lov til å vise seg, være materialist og ha store tanker om seg selv ser det ut som. Før var det jo helt omvendt.

vel, i følge denne tråden, så er det jo helt feil, det er visst om å gjøre at vi henger igjen i jantelove så godt vi kan.

Helst ikke fortelle noen om vi synes vi har, gjør eller er noe som er verd å skryte av, helst ikke fremstå som noe muligens bedre en andre.

Dessuten tror jeg dere mister en greie der, HUMOR!!

Jeg er da en av disse grusomt oppmerksomhetssyke (skal ikke nekte for at jeg liker oppmerksomhet heller jeg, og skryter gjerne av det om jeg har gjort noe jeg er stolt av og som jeg synes er kult) facebook-brukerne, som istedenfor å ta ett bilde av meg selv uten sminke, trøtt og jævlig på morran, så legger jeg altså ut ett bilde av meg selv der jeg selv synes jeg ser fin ut.

Jeg legger til folk på vennelista som jeg ikke prater mye med, men som jeg likevel synes det er gøy å kunne gå inn på profilen til å se hva de har gjort siden sist. Det er mennesker som betyr/har betydd noe for meg, og som jeg synes det er artig å følge med på, selv om de ikke blir en venn i den forstand.

At jeg fyller ut på kart hvor jeg har vært, melder meg inn i grupper som interesserer meg og gjerne legger ut bilder (ikke så mange, foreløpig, får jeg tatt noen kule bilder på salsaeventer f.eks, legger jeg helt sikkert ut dem også) av ting jeg deltar på, er jo rett og slett for å legge ut litt om hvem jeg er og hva som interesserer meg.

Hva er vitsen med å være på FB dersom man ikke skal dele NOE av seg selv, dersom man ikke skal tillate fler en de man faktisk omgåes til vanlig, de som allerede kjenner deg ut og inn og prater med deg hver dag?

Jeg tror rett og slett dere som mener det er oppmerksomhetssyke, ikke helt skjønner vitsen med steder som fb jeg, det er jo for å kunne følge med på og finne folk man interesserer seg for.

Ønsker man bare å skravle med de man har nærest kontakt med, så hadde det ikke blitt laget steder som fb for den årsaken, det har vi allerede msn, sms, tlf, kafe etc etc for.

dessuten: JA TIL OPPMERKSOMHET - NEI TIL JANTELOVEN!

[Gjest Elfrida]

Jeg legger til folk på vennelista som jeg ikke prater mye med, men som jeg likevel synes det er gøy å kunne gå inn på profilen til å se hva de har gjort siden sist. Det er mennesker som betyr/har betydd noe for meg, og som jeg synes det er artig å følge med på, selv om de ikke blir en venn i den forstand.

Hva er vitsen med å være på FB dersom man ikke skal dele NOE av seg selv, dersom man ikke skal tillate fler en de man faktisk omgåes til vanlig, de som allerede kjenner deg ut og inn og prater med deg hver dag?

Ikke sant! Det er jo det Facebook er til for - å kunne ha en viss ide om hva gamle studievenner driver med for tida, selv om man ikke har noe særlig kontakt lenger.

Og for at de skal vite hva jeg driver med må jeg jo legge ut noen smakebiter på det.

Jeg syns det er ok å vise hvor jeg har reist, og noen få bilder fra det. Sorry meg, men jeg har veldig få bilder av meg sjøl i joggebukse sløvende i sofaen - jeg tar bilder når det er noe som skjer, fest, ferie etc. Tror ikke det er helt uvanlig.

[aline]

Jeg syns det er ok å vise hvor jeg har reist, og noen få bilder fra det. Sorry meg, men jeg har veldig få bilder av meg sjøl i joggebukse sløvende i sofaen - jeg tar bilder når det er noe som skjer, fest, ferie etc. Tror ikke det er helt uvanlig.

tror også det er ganske vanlig, og at "skrytebilder" ikke har med noen gal form for oppmerksomhetssyke.

[*melis*]

vel, i følge denne tråden, så er det jo helt feil, det er visst om å gjøre at vi henger igjen i jantelove så godt vi kan.

Helst ikke fortelle noen om vi synes vi har, gjør eller er noe som er verd å skryte av, helst ikke fremstå som noe muligens bedre en andre.

Dessuten tror jeg dere mister en greie der, HUMOR!!

Jeg er da en av disse grusomt oppmerksomhetssyke (skal ikke nekte for at jeg liker oppmerksomhet heller jeg, og skryter gjerne av det om jeg har gjort noe jeg er stolt av og som jeg synes er kult) facebook-brukerne, som istedenfor å ta ett bilde av meg selv uten sminke, trøtt og jævlig på morran, så legger jeg altså ut ett bilde av meg selv der jeg selv synes jeg ser fin ut.

Jeg legger til folk på vennelista som jeg ikke prater mye med, men som jeg likevel synes det er gøy å kunne gå inn på profilen til å se hva de har gjort siden sist. Det er mennesker som betyr/har betydd noe for meg, og som jeg synes det er artig å følge med på, selv om de ikke blir en venn i den forstand.

At jeg fyller ut på kart hvor jeg har vært, melder meg inn i grupper som interesserer meg og gjerne legger ut bilder (ikke så mange, foreløpig, får jeg tatt noen kule bilder på salsaeventer f.eks, legger jeg helt sikkert ut dem også) av ting jeg deltar på, er jo rett og slett for å legge ut litt om hvem jeg er og hva som interesserer meg.

Hva er vitsen med å være på FB dersom man ikke skal dele NOE av seg selv, dersom man ikke skal tillate fler en de man faktisk omgåes til vanlig, de som allerede kjenner deg ut og inn og prater med deg hver dag?

Jeg tror rett og slett dere som mener det er oppmerksomhetssyke, ikke helt skjønner vitsen med steder som fb jeg, det er jo for å kunne følge med på og finne folk man interesserer seg for.

Ønsker man bare å skravle med de man har nærest kontakt med, så hadde det ikke blitt laget steder som fb for den årsaken, det har vi allerede msn, sms, tlf, kafe etc etc for.

dessuten: JA TIL OPPMERKSOMHET - NEI TIL JANTELOVEN!

Vel, jeg regner med du forstår at dette innlegget var satt litt på spissen, etersom det faktisk ligger på skråblikk/generaliseringer. Er fullt klar over at hovedpoenget med facebook er å holde kontakten med folk, og var også veldig klar over at jeg kom til å få svar som dette, av ivrige facebookere som forsvarer sin egen bruk.

Men jeg er der selv også, og synes facebook er et genialt konsept. Og dette har ingenting med jantelov å gjøre (som folk har en tendens til å skrike ut så fort man kritiserer noe). Det har å gjøre med en utvikling i samfunnet som jeg ikke synes er så positiv. Det er helt i orden å være stolt av noe, men jeg mener dette viser det konkurransesamfunnet vi lever i. Der det er om å gjøre å ha flest venner, de peneste/kuleste vennene, reise på de mest eksotiske reisene, være på de hippeste festene, ha den beste familien, leve det mest spennende livet, ha den beste kjæresten, den stiligste jobben osv. Og har man ikke noe av dette så er det i alle fall ingen vits i å legge ut bilder.

Og grunnen til at jeg tror dette har slått så godt an i Norge er rett og slett fordi vi har det for godt. Vi har kommet oss igjennom hele Maslow's behovshierarki og sitter på toppen og aner ikke hva vi nå skal finne på. Da er facebook genialt for å skryte av det vi har og sammenligne oss med andre, for å finne ut hva vi mangler i livet.

[Gjest Gjest]

Men jeg er der selv også, og synes facebook er et genialt konsept. Og dette har ingenting med jantelov å gjøre (som folk har en tendens til å skrike ut så fort man kritiserer noe). Det har å gjøre med en utvikling i samfunnet som jeg ikke synes er så positiv. Det er helt i orden å være stolt av noe, men jeg mener dette viser det konkurransesamfunnet vi lever i. Der det er om å gjøre å ha flest venner, de peneste/kuleste vennene, reise på de mest eksotiske reisene, være på de hippeste festene, ha den beste familien, leve det mest spennende livet, ha den beste kjæresten, den stiligste jobben osv. Og har man ikke noe av dette så er det i alle fall ingen vits i å legge ut bilder.

Jeg mener dette har med Janteloven å gjøre, jeg da, om det er slik du mener. Jeg ser også at det er stor forskjell på hvor mange "venner" folk har på Facebook - noen har 30, noen har 60-70, andre har 150 eller i noen tilfelle 3-500. Men jeg oppfatter det slik at folk bare bruker Facebook forskjellig - de av oss som har færre enn 100 kontakter på lista har kanskje ikke interesse av å legge til alle vi kjenner igjen navnet på, mens de som har 2-300 faktisk har - og bruker - nettverk i større grad. Av de jeg kjenner til som har så mange kontakter, er de fleste typisk utadvente folk som helt eller delvis er avhengig av store nettverk i jobbsammenheng o.l. "Hipt" kanskje, men ikke verre enn noe annet? Jeg synes at når man mener folk har x antall kontakter eller bilder fra ferier for Å VISE SEG - da er man jantete. Jeg har også lagt ut bilder fra ferie - og om jeg hadde vært på mer enn én ferie i år ville jeg lagt ut flere bilder

Og hva er det mest spennende, beste livet? Blant mine kontakter på Facebook er det folk som lever alle slags liv. Noen er hjemmeværende med barn, uten utdanning. Andre er frilansere som reiser land og strand rundt, noen har gifta seg i år, noen har en interesse de bruker mye tid på (alt fra foto til håndarbeid, kampsport, hund, hest osv..), noen er veldig opptatt av jobben, noen har en nyfødt baby, noen har bygd på garasjen. Selv er jeg ganske uetablert, med leid bolig og et kjæledyr... Jeg er fornøyd med livet mitt og har lagt ut noen bilder - det samme gjør folk i alle livssituasjoner virker det som. For meg virker det ikke som det er så mange som tenker at livet deres ikke er verdt å vise fram et par bilder fra, selv om man ikke har ny designsofa eller tilfeldigvis besøk av en kjendis. Heldigvis.

Og grunnen til at jeg tror dette har slått så godt an i Norge er rett og slett fordi vi har det for godt. Vi har kommet oss igjennom hele Maslow's behovshierarki og sitter på toppen og aner ikke hva vi nå skal finne på. Da er facebook genialt for å skryte av det vi har og sammenligne oss med andre, for å finne ut hva vi mangler i livet.

Jeg er helt enig i at vi har det veldig godt, og kanskje for godt, i Norge. Men jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt i denne måten å bruke Facebook eller andre sosiale arenaer på... Og skryte av det vi har? Man velger å vise fram noen sider av livet sitt, og stort sett relativt positive ting siden det sjelden lønner seg å legge ut om psykiske problemer, bakfyll, inkassovarsler, eksem osv på relativt åpne nettsamfunn. Men er det å skryte (igjen - jeg mistenker Janteholdninger) å vise fram noen bilder av familien sin eller noen av vennene sine? Eller nevne i noen setninger hva man jobber med? Jeg synes bare det er hyggelig eller morsomt å bli oppdatert på slikt, det faller meg ikke inn å tenke at folk skryter eller at særlig mange sammenlikner seg med hverandre egentlig. I hvert fall ikke de av oss som er over 25.

[aline]

og var også veldig klar over at jeg kom til å få svar som dette, av ivrige facebookere som forsvarer sin egen bruk.

vel, om jeg er så "ivrig facebooker som må forsvare min egen bruk" vil jeg vel ikke si meg helt enig med deg i, men så er jeg ikke så enig i ditt syn på norge heller.

Ser det opptil flere ganger her inne har blitt snakket om at vi streber etter flest mulig venner, kulest mulig venner, kulest og best alt... og jeg kjenner meg altså overhode ikke igjen.

NÅR man har venner man er stolt av eller har vært med på noe man synes er kjempekult, har interesser man synes er kule/spennende, så skjønner jeg virkelig ikke hvorfor man ikke kan få være litt stolt av det.

Så problemet er at slik jeg leser hva du sier, så leser jeg jantelov, og det er jeg altså sterkt imot.

Jeg vet ikke om noe annet land der man liksom skal tie stille eller ikke snakke om det, dersom man har gjort noe, gjør noe, liker noe som er spesiellt/kult/stilig, og nei, jeg ser det altså ikke slik du gjør, at der er en fæl utvikling i landet vårt der nordmenn higer etter mer oppmerksomhet (som ikke bare er sunt slik jeg ser det)

[*melis*]

I hvert fall ikke de av oss som er over 25.

Vel, nå er jeg under 25, så det er fullt mulig at dette bare er et fenomen blant folk på min alder.

[aline]

Vel, nå er jeg under 25, så det er fullt mulig at dette bare er et fenomen blant folk på min alder.

mulig det kommer av at dere er yngre ja, men uansett så er det jante når man mener at man ikke skal søke oppmerksomhet, ikke vise hva man har gjort om det er kult og ikke legge ut bilder fra ferier man har vært på om de kan ses på som kule steder og ferier, med kule venner.

Dærsken, vi var dritkule når vi var rett over 20, dessverre preget av janteloven, og jeg skulle gjerne ha tatt vekk den. For hva i alle dager er det som er galt med å være ung og ha kule venner, gjøre kule ting, reise p kule fester og bare leve livet?

[Gjest Gjest]

Vel, nå er jeg under 25, så det er fullt mulig at dette bare er et fenomen blant folk på min alder.

Det kan faktisk hende, jeg ser i hvert fall at yngre slektninger av meg bruker Facebook annerledes enn meg selv, og at det er veldig vanlig å legge ut bilder fra alle slags fester, turer osv, og opprettholde nokså høy aktivitet på wallen Jeg kan også skjønne at i den aldersgruppa har man ikke alltid så mye annet enn "riktig sosialt liv" å vise fram for andre i samme aldersgruppe - man er mer uetablert og har gjort færre bevisste valg (i hvert fall gjaldt det meg i den alderen).

[Gjest Gjest]

For meg virker det ikke som det er så mange som tenker at livet deres ikke er verdt å vise fram et par bilder fra, selv om man ikke har ny designsofa eller tilfeldigvis besøk av en kjendis. Heldigvis.

Det er de som føler at de ikke har noe liv å vise frem, og de er ikke der. Terskelen for å "være med", blir for stor..

Det betyr ikke at de som liker facebook skal "jenke seg", fordi de skryter for mye, men det betyr at det ikke er alle slags folk på facebook, det er m.a.o. ikke noe representativt utvalg.

[Gjest Begonia]

Har ikke noe spesielt og spennende å vise fram, men er på facebook likevel jeg. Har funnet igjen gamle skolevenner der. Og det synes jeg faktisk er både koselig og morsomt. Er slett ikke mitt inntrykk at facebook er bare for de såkalte vellykkede. Er mange av oss helt ordinære menneskene der også...

[Anglofil]

Jada, jeg deler både bilder av meg selv, reiser over hvor jeg har vært og har en ganske lang venneliste. Men for meg er facebook et sosialt verktøy der jeg holder kontakten med venner og gjenoppretter kontakten med gamle kjente. Selv synes jeg facebook er et genialt verktøy. For meg handler det i grunn ikke om at jeg søker oppmerksomhet, men fordi jeg liker å dele mine opplevelser med andre. Så lenge jeg ikke har f. eks en kjæreste å gjøre det med, er det fint å gjøre det med venner. Facebook er lett tilgjenglig og gjør slikt mulig - noe jeg synes bare er moro. Og jeg er absolutt ikke en som jeg vil beskrive som 'velykket'. Jeg er ganske så ordinær.(..)

Mvh Yvonne

Endret 18. september 2007 av yvonne

[Gjest Gjest]

Det er de som føler at de ikke har noe liv å vise frem, og de er ikke der. Terskelen for å "være med", blir for stor..

Det betyr ikke at de som liker facebook skal "jenke seg", fordi de skryter for mye, men det betyr at det ikke er alle slags folk på facebook, det er m.a.o. ikke noe representativt utvalg.

Det er sant, samtidig ligger den terskelen hovedaaklig hos en selv, ikke primært i nettsamfunnet virker det som. For eksempel er det ting JEG ville kvidd meg for å legge ut der, som jeg ser mange andre gjør. Jeg har sett utrolig mange slags brukere der - fra høyreekstreme kriminelle til folk som har familietreff med "den utvidete ikke-religiøse Mormonerfamilien" (altså mange halvsøsken osv), til alvorlig syke, til andre med mye rart i bagasjen, til de mer standard "kule" Og selvsagt aller flest nokså vanlige folk.

Men jeg forstår jo også at det ikke er alle som føler at de har noe på Facebook eller liknende steder å gjøre, eller som faktisk er så misfornøyd med livet sitt at de ikke ønsker å oppdatere ørtogførti tidligere bekjente om hva man driver eller ikke driver med. Og selvsagt er ikke Facebook representativt for samfunnet forøvrig, det har både med aldersfordeling, nettbruk og interesse å gjøre - og behov. Forøvrig synes jeg det er langt mer stille der inne nå enn da jeg registrerte meg for noen måneder siden

[Gjest Gjest_Julie_*]

Jeg har nå kikket på ganske mange profiler på facebook, alt fra venner til perifere bekjente, og det slår meg igjen hvor stor trang enkelte folk (folk flest?) har til å skryte av livet sitt og å fremstille seg selv som et slags glansbilde.

- For det første er det bildene folk legger ut. Som regel er dette bilder fra eksotiske reiser, kule fester, pene venner/venninner og/eller romantiske bilder av seg selv og kjæresten. Og har man en veldig kul bil eller fint hus så slenger man gjerne med det også.

- For det andre er det vennelista (som har blitt diskutert her mange ganger før) der man adder folk man møtte på fest en gang for to år siden og gamle klassevenner som man egentlig ikke har noen interesse av å holde kontakten med uansett, men som er gode nok til å fylle opp lista.

- Så har du alle disse "quizene" der folk tester seg selv i alt fra geografi- og historiekunnskaper (der alle selvsagt har 16 av 16 riktige), hvilken kjendis man ligner på (selvfølgelig angelina jolie) og hva slags type kake/sko/parfyme/sang/by man er (og da blir man selvføleglig noe som sier noe om den sprudlende og fantastiske gledessprederen av en person man er)

- Har man en veldig bra jobb eller en lang utdannelse så fører man selvsagt på dette på profilen, selv om det bare er "vennene" som kan se det.

- Så var det dette med statusen. Der folk legger ut om alle kule reisene/festene de er/skal på, hvilke kule aktiviteter de har gjort i dag, hvilke strålende resultater de har oppnådd på skolen, hvor godt de trives og kult de har det osv.

- Man melder seg inn i kule grupper om kule ting som man ønsker å bli assosiert med. Selv om ingen skriver noe eller tar kontakt med noen av medlemmene, så ser det i alle fall fint ut på "papiret".

- "Wallen" brukes gjerne til å skrive kule meldinger til hverandre, mens private meldinger blir brukt til det som ikke er fullt så kult, og som man av en eller annen grunn ikke vil at folk skal se.

Etter å ha skummet gjennom profilene til forsjellige folk er dette det som ser ut til å gå igjen hos veldig mange, og jeg begynner å gjøre meg opp klare teorier om hvorfor facebook har slått sånn igjennom akkurat her i Norge.

Bra innlegg! Jeg registrerte meg også i Facobeook for noen måneder sider men slettet meg etter to måneder da jeg tenkte det samme som du skriver her. Jeg synes det ble for dumt og ønsket ikke å være med på noe så dustete. Jeg synes ikke dette fenomenet er materielt men snarere unødvendig. Facebook er overflødig og jeg ble lei av fenomenet før jeg tok det i bruk.

[Gjest Gjest_mann_*]

Det er sant, samtidig ligger den terskelen hovedaaklig hos en selv, ikke primært i nettsamfunnet virker det som.

Man kan selvsagt ikke vite eksakt hva andre mennesker syns om en selv på facebook, så det er nok noe i at terskelen ligger i en selv, ja.

Men.. kan bare svare for meg selv her: Jeg har slitt med sosial angst hele livet, og pga av det har jeg opplevd svært lite, aldri reist noe sted på ferie, ikke bodd rundtom i landet, har ikke tatt så mye utdannelse jeg kunne tenke meg, ikke hatt/har ikke noen jobb jeg kan være stolt av, aldri hatt noen kjæreste/få venner osv.

For meg blir det bare feil å legge inn en profil på facebook, det vil være å "reklamere for ett mislykket liv", og da holder jeg meg heller borte. Som det nevnes ellers i tråden her, man må jo gi litt av seg selv på facebook, hva er ellers vitsen med å være der ? Når man ikke har noe å dele, så faller nytteverdien av facebook bort helt av seg selv..

[aline]

Man kan selvsagt ikke vite eksakt hva andre mennesker syns om en selv på facebook, så det er nok noe i at terskelen ligger i en selv, ja.

Men.. kan bare svare for meg selv her: Jeg har slitt med sosial angst hele livet, og pga av det har jeg opplevd svært lite, aldri reist noe sted på ferie, ikke bodd rundtom i landet, har ikke tatt så mye utdannelse jeg kunne tenke meg, ikke hatt/har ikke noen jobb jeg kan være stolt av, aldri hatt noen kjæreste/få venner osv.

For meg blir det bare feil å legge inn en profil på facebook, det vil være å "reklamere for ett mislykket liv", og da holder jeg meg heller borte. Som det nevnes ellers i tråden her, man må jo gi litt av seg selv på facebook, hva er ellers vitsen med å være der ? Når man ikke har noe å dele, så faller nytteverdien av facebook bort helt av seg selv..

vil det si at du ikke har noe i livet ditt? du har ingenting du liker, ingenting du setter høyere en annet, verken musikk, bøker, filmer eller noe?

Dessuten er man vel hvem man er, det er ikke reiser og utdannelse som skaper personen, dersom man er istand til det, så skaper ønskene og drømmene opplevelsene. Det vil si at man kan ha ønsker og drømmer som sier noe om hvem man er uten at man nødvendigvis har måttet leve dem ut.

Har ingen interesse av å mene at du skal på facebook, men jeg kjenner flere som sliter hver eneste dag med angst, og som ikke får til de samme tingene som alle andre, og som allikevel har interesser og drømmer, tanker som sier noe om hvem de er. De er like interessante mennesker, og flere mener faktisk til og med at nettet gjør det enklere for dem, fordi de der kan uttrykke disse drømmene og snakke med andre som brenner for samme ting.

suksess er hva man gjør det til selv.