Hva er rettferdig fordeling av felles utgifter mellom samboere?

[Gjest Gjest]

Vi betaler inn det samme beløpet på en felles konto. Samboer tjener dobbelt så mye som meg og har lite gjeld. Jeg har ingenting til overs når mine regninger og min del av fellesutgifter er betalt.

Vi har 3 barn, 2 av barna er hans særkullsbarn.

Jeg ønsker å foreslå at vi heller betaler en viss prosentandel av lønna inn på felleskontoen. Da kommer han til å betale mer enn meg. Jeg synes ikke det er urimelig, spesielt siden han har 2 særkullsbarn, men mest fordi inntektene våre er så forskjellige. Mat og strøm osv må vi jo ha uansett, så jeg tror ikke særkullsbarna egentlig koster meg så mye ekstra.

Hva sier dere? Er det urettferdig å betale en prosentandel istedet for nøyaktig det samme beløpet til fellesutgiftene?

[Gjest Piper]

Jeg hadde ikke orket å bo sammen med en, som krevde at man skulle dele alt 50/50. Så lenge dere har barn sammen, mener jeg at det er på tide at dere får felles økonomi. Men ønsker ikke dere dette, er det naturlig at den som tjener mest betaler mest også.

Du bør vel sitte igjen med litt til eget forbruk også, for ellers hadde jeg faktisk vurdert sterkt å funnet med en liten leilighet selv der jeg kunne stå for alt selv.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal foreslå dette for samboeren din, dvs dele prosentvis istedenfor å betale halvparten hver. Hvis han ikke synes det er rimelg så hadde jeg nok vurdert egen bolig jeg også.. siden dere kun er samboere vil du sitte igjen uten mye dersom dere velger å gå fra hverandre... Han har tross alt muligheten til å spare, og etter det du sier vil jeg tro at du ikke har det.... Hvis han ikke går med på en slik ordning hadde jeg nok krevd at alt ble delt på 5, dvs medlemmer i hustanden og at han betale for seg selv og sine 2 barn og hvis det siste barnet også er hans, at han betaler halvparten av denne delen også, dvs at du ender opp med å betale 1 1/2 av 5 eller 2 av 5 istedene for 50%. Det beste hadde selvsagt vært å ha en felles økonomi, men hvis han mener dere skal betale 50% hver er vel kanskje det litt langt å gå med en gang... lykke til uansett...

[Rosalie]

Jeg tjener ganske mye mer enn samboeren min, og jeg betaler naturligvis mer enn han. Men vi har ikke prosentvis fordelt det. Samboeren min har selv valgt et lavtlønnsyrke, og må da regne med å sitte igjen med en god del mindre enn meg i måneden når alle fellesutgifter er betalt.

[Gjest _Leela_]

Hos oss er det også forskjell i inntekten, dvs jeg tjener noe mer. Jeg er også forberedt på å betale litt mer, men slik det er nå betaler vi vel 50-50 etter hans ønske. Men etterhvert som vi har bodd oss litt mer til og får oppretta en felleskonto så er det vel mulig det endre ja.

Synes det i ditt tilfelle er greit at han betaler noe mer, om det er riktig med prosentvise innskudd vet jeg ikke, men dere får prøve og diskutere dere frem til noe.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det kommer litt an på hvorfor det er store forskjeller i inntekt. Om den ene f eks har valgt å jobbe mindre enn full stilling synes jeg det bør kunne telle som et argument MOT prosentvis deling hvis man først skal være nøye på det, med mindre man jobber mindre for å passe små barn. Jeg valgte selv en periode å jobbe lite/for lite penger, og selv om jeg ikke hadde klart meg økonomisk uten samboern, ønsket jeg også å betale så mye jeg kunne av fellesutgifter så ikke han skulle belastes for mine valg. Det skal sies at han ikke er i et høytlønnet yrke.

Men jeg synes også det er rimelig at et etablert par (og med barn) kan leve det samme livet - om jeg tjente 250 000 i full jobb, og samboer/mann tjente 800 000, synes jeg det hadde vært rart om alle mine inntekter gikk til fellesutgifter mens han kunne sløse, reise og spare som bare det...

Det er kanskje ingen selvfølge at man skal dele etter evne, men i et slikt tilfelle ville det jo vært mer gunstig for meg å finne en mann med samme inntekt som meg, så vi kunne leve et liv med en standard begge hadde råd til.

[Gjest Gjest]

min samboer tjener ca 4 ganger så mye som meg i årslønn. vi deler alt 50/50. det startet med at jeg var arbeidsledig når vi ble sammen og gikk så til sosialkontoret hvor jeg fikk penger til halve husleien og strømmen, så de pengene gikk da til ham. nå har jeg et par tusen mer utbetalt i måneden enn når jeg fikk sosialpenger og jeg gir ham ca halvparten av hva jeg får utbetalt i måneden til felles utgifter. matinnkjøp er litt hist og pist hvem som kjøper. men han har et barn som er her 10 dager i måneden og da sørger jeg for at han handler inn mest siden de spiser/drikker mer når barnet er her. jeg har lyst til å foreslå for ham at han betaler litt mer av fellesutgiftene siden jeg tjener så lite sammenlignet med ham men tør ikke helt foreslå det for ham. han blir lett sint særlig når det er snakk om pengene hans. siden han er gjerrig og har lån i motsetning til meg. hvis han nekter så kunne jeg også tenkt meg å ha egen leilighet hvor jeg kun har økonomisk ansvar for meg selv men er redd vi da kan gli fra hverandre. dere som har klart å forhandle en mer rettferdig deling av fellesutgiftene, var samboeren deres forståelsesfull? ble det krangel pga det?

[Gjest =tentacle=]

Det er rettferdig at han dekker utgiftene til særkullsbarna på egen hånd, de forbruker mat, strøm, underholdningsutgifter, klær og fritidsutstyr (hvis dere ikke får alt levert fra mor) osv. Sifo har tall for kostnader for barn i ulike aldre, dette er jo veldig aldersavhengig. Dersom de har egne rom, er det også hans ansvar å dekke opp dette, ved å eie og betale for en større del av huset, eller dekke inn for en "husleie" i større andel av fellesutgifter. Mange velger vel å la særkullbarnas utgifter under samvær gå fra fellespotten, men når din økonomi er vesentlig trangere enn hans og du ikke har noe ekstra å gå på selv, kan det være verdt å skille det ut.

Å skjevdele pga inntektsforskjell blir en smakssak, og det er opptil ham om han vil være med og sponse din del av fellesforbruket, og i så fall med hvor mye.

[Gjest Eir]

Jeg synes det er mest riktig å dele etter evne, når man bor sammen. Om man deler prosentvis eller etter en annen mal må man jo finne frem til med partneren.

Jeg og min samboer har alltid delt det vi har, uten å regne på det, og det funker fint for oss.

[Gjest Gjest]

Dersom man er i en livsfase hvor man er arbeidsledig etc er det kanskje riktig at den ene betaler mer enn den andre.

Dersom man selv har valgt et lavtlønnsyrke, ikke gidder å jobbe fullt etc.. ja, da kan man heller ikke regne med å leve som om man skulle ha tjent det 3 dobbelte.. så enkelt er det!

[SunC@t]

Her i huset tjener han mer enn dobbelt så mye som meg.

Vi deler alt 50/50.

Det er fordi jeg vil ha det på den måten. Jeg er mest komfortabel med å bidra med halvparten, selv om det selvfølgelig fører til at jeg må leve et trangere liv enn om jeg lot han slippe til mer økonomisk.

Jeg syns likevel ikke det er urimelig at dere betaler f.eks prosentvis, det er jo også barn inne i bildet.

[Labella]

Jeg synes det er rettferdig at han bidrar med mer enn deg. Både fordi han har to særkullsbarn og fordi han tjener mer enn deg.

Hvis han ikke ønsker det synes jeg du må si at dere da må legge dere på et forbruk som din økonomi kan klare. Eksemplvis droppe luksusvarer, dyre middager etc. fordi du ikke har råd til dette. Hvis han vil bruke penger på ting du ikke ville prioritert av hensyn til økonomien må han bruke sine penger på det, synes jeg.

[Gjest Charlotte som har kommet hjem]

Personlig mener jeg at når dere har felles barn har dere også felles økonomi. Dere deler jo ikke ungen 50-50 eller 20-80 eller noe slikt? Den er 100% deres, slik som huset og økonomien da blir.

Kanskje vi er gammedags, men min mann og jeg felles økonomi fra det øyeblikket vi flyttet sammen... selv om det er meg som styrer alt.

[Gjest =tentacle=]

Personlig mener jeg at når dere har felles barn har dere også felles økonomi. Dere deler jo ikke ungen 50-50 eller 20-80 eller noe slikt? Den er 100% deres, slik som huset og økonomien da blir.

Logikken er?

[Gjest Charlotte som har kommet hjem]

Logikken er?

Tja, må der alltid være en logikk med en mening? Hun spurte om meninger og jeg gav min. Personlig føler jeg at hvis jeg bodde sammen med noen og hadde barn med den personen, så burde vi også være så fortrolig med hverandre at vi har tilgang til "hverandres" penger. Alt ditt er mitt og alt mitt er mi... erm, ditt!

[Gjest Mayamor]

Tidvis har jeg tjent mer enn min samboer, tidvis han. Men dersom en av oss skulle sitte med masse penger, og den andre ikke - ville det tæret for mye for min del at jeg kunne frivillig hatt det slik. Jeg kunne ikke bodd sammen med en som ville ha seperat økonomi. Men dette avklarte vi heldigvis før vi tok flere steg mot felles platform, ikke etter vi hadde fått barn...

[Gjest =tentacle=]

Tja, må der alltid være en logikk med en mening? Hun spurte om meninger og jeg gav min. Personlig føler jeg at hvis jeg bodde sammen med noen og hadde barn med den personen, så burde vi også være så fortrolig med hverandre at vi har tilgang til "hverandres" penger. Alt ditt er mitt og alt mitt er mi... erm, ditt!

Jeg skjønner ikke hvordan det å ha fått et barn fritar meg fra å forsørge meg selv og min del av barneutgiftene. Et valg om felles økonomi må være tatt av begge.

[Gjest =tentacle=]

Tidvis har jeg tjent mer enn min samboer, tidvis han. Men dersom en av oss skulle sitte med masse penger, og den andre ikke - ville det tæret for mye for min del at jeg kunne frivillig hatt det slik. Jeg kunne ikke bodd sammen med en som ville ha seperat økonomi. Men dette avklarte vi heldigvis før vi tok flere steg mot felles platform, ikke etter vi hadde fått barn...

Dette er et så utrolig bra poeng. Det er så mange kvinner som ikke setter seg inn i de økonomiske forutsetningene før de tar livsvalg, at det står på listen over ting jeg skal innprente eventuelle døtre

[Gjest Gjest]

Tja, må der alltid være en logikk med en mening? Hun spurte om meninger og jeg gav min. Personlig føler jeg at hvis jeg bodde sammen med noen og hadde barn med den personen, så burde vi også være så fortrolig med hverandre at vi har tilgang til "hverandres" penger. Alt ditt er mitt og alt mitt er mi... erm, ditt!

Selv om man ikke har fullstendig fellesøkonomi går det an å få til en rimelig rettferdig deling man ikke trenger krangle om, selv om man har barn. Hvis det ikke er veldig stor forskjell i inntekt f eks. Jeg regner med jeg selv alltid vil foretrekke at noe av pengene er "private", selvsagt så lenge økonomien tillater det og man likevel gir nok til fellesskapet (familien). Det at man deler utgifter etter evne trenger jo ikke engang være det samme som fellesøkonomi.

Jeg kan være enig i at det er en triveligere løsning å dele etter evne enn 50/50 når det er stor lønnsforskjell og man likevel er i et langvarig, forpliktende forhold, men at ALLE pengene den ene får inn "må" være felles, det er ikke automatisk den beste løsningen for alle velfungerende par.

[Gjest Gjest]

Jeg tjener ganske mye mer enn samboeren min, og jeg betaler naturligvis mer enn han. Men vi har ikke prosentvis fordelt det. Samboeren min har selv valgt et lavtlønnsyrke, og må da regne med å sitte igjen med en god del mindre enn meg i måneden når alle fellesutgifter er betalt.

Det siste er jeg veldig enig i... Jeg har tatt en -lang- og hard utdanning. Jeg synes jeg fortjener lønnen min. Jeg valgte yrke både etter interesse, men hadde også muligheter for høy lønn i tankene. Hvis jeg får en samboer som frivillig har valgt å jobbe som hjelpepleier f.eks., så synes jeg det blir urettferdig at jeg skal betale mye mer enn ham når det er han selv som har valgt å gå inn i et lavtlønnet yrke. Da "tjener" jo han på å bo sammen med meg, hadde han bodd alene så måtte han pent ha klart seg med den lønnen han fikk.

Men, hadde det vært slik at -jeg- ville bo i et stort hus og mine krav om et såpass høyt forbruk at han hadde sittet igjen med null&niks til seg selv om han skulle betalt halvparten av det, så hadde jeg selvsagt betalt mer enn ham.