Hvordan takler jeg å 'rydde bort' pappa?

[Gjest Kågtind]

Jeg mistet pappa nå i juli, det var et sjokk. Plutselig fikk han hjerteinfarkt, ute på tur i marka. Han var så sprek, var på turer hver dag, spiste vitaminer, var avholdsmann. Hvorfor pappa?

Det føles så meningsløst! Jeg er 23 år og trenger jo pappaen min. Han var den jeg ringte til når jeg trengte å snakke, han ga meg alltid råd og trøst. Pappa bodde alene, og jeg er derfor hans nærmeste pårørende. Det var naturlig for meg å ordne det meste rundt begravelsen.

Pappa bodde i andre enden av landet, og jeg har ikke så mye slekt der oppe. Jeg føler at det kanskje er mest fornuftig å selge huset hans, siden jeg stortsett har familie og slekt i landsdelen hvor jeg bor.

Men det er steintøft å skulle 'rydde bort' pappa og selge huset hans, som han har bygget selv. Men jeg kan jo ikke beholde det bare av dårlig samvittighet, eller? Har masse gode minner fra huset og alt vi har opplevd der og det føles så fælt å skulle selge det... Det er et kaos av følelser nå, og jeg føler nesten jeg svikter pappa om jeg rydder han ut av huset og selger unna.

Jeg vil ikke ta stilling til alt dette, men vet jo at ting må ryddes opp i og at alle pappa sine eiendeler må gås igjennom. Føler meg så alene om dette og om sorgen min. Samboeren min er nærmest fornærmet fordi jeg leser på nett og trekker meg bort i det istedenfor å snakke med han. Han har på en måte ikke grunnlag for å forstå min sorg.

At jeg har en halvbror som stortsett er interessert i utbyttet av arveoppgjøret og som jeg knapt har møtt før gjør ikke saken bedre. Det skulle vært en fasit på hvordan man takler å miste en av sine nærmeste.

Pappa, jeg savner deg!

Takk for alle minnene, du er forbildet mitt!

[ninnii]

Ville gi deg en klem, vet sånn nogenlunde hvordan du har det med tanke på å miste en forelder. Jeg mista min mor i august, og savner henne fryktelig hver eneste dag.

kondolerer med tapet ditt.

[Gjest Blondie65]

Kondolerer med tapet.

Involver samboeren din. Nei han kan ikke vite hvordan du har det - men gi han i det minste en sjanse til å verne om deg og hjelpe deg.

Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for å "rydde bort" pappa'n din. Det er dessverre en del av sorgarbeidet - men det kan være godt å gjøre det også. Jeg har selv "ryddet bort" en nær slektning og det var med blandede følelser det ble gjort.

En måte å gjøre dette på er å rydde tingene vekk og så selge huset. Så kan du senere hen når sorgen er kommet litt på avstand ta gjennomgangen på tingene for da vil det ikke gjøre så vondt. Det er jo fullt mulig å få noen andre til å pakke ut av huset.

[Devana]

Kondolerer. Jeg husker hvor vondt det var å rydde bort etter mamma da hun døde. Det tok meg over 1 år før jeg klarte å sette igang med rydding osv, men etter det var over følte jeg en viss lettelse. Jeg tok vare på ting som betydde noe, og diverse annet.

Du trenger absolutt ikke å ha dårlig samvittighet for å rydde vekk tingene hans/selge huset. Når alt kommer til alt så tar du vare på pappa'n din i hjertet ditt og minnene om han - Det er det viktigste.

Håper det ordner seg for deg, ta tiden til hjelp og ikke skyv samboeren din unna, han vil sikkert hjelpe deg på alle mulige måter

[Gjest Kågtind]

Takk til dere som har skrevet svar siden sist jeg var innom her. Det er så godt å høre andres tanker om dette.

Nå har jeg ryddet ut av huset til pappa. To uker brukte jeg på det. Å se bilder som hadde hengt på veggen i mange mange år bli tatt ned var hardt. Til slutt ble det bare et tomt hus. Jeg fikk pakket en hel pall og sendt sørover, denne uka kom den fram. Er godt å vite at tingene er trygt i hus. Jeg føler meg fortrolig med å selge huset, tror jeg hadde savnet pappa alt for mye hvis jeg skulle flyttet inn der. Huset føltes bare forlatt uten pappa der. Hunden hans har jeg overtatt og det er en stor trøst!

Man er vel på en måte nødt til å innse at ting er forandret nå og at tiden går inn i en ny epoke? Jeg kan uansett ikke flytte inn der og 'fortsette pappa sitt liv'.

[Devana]

Så bra du fikk ordnet alt. Håper ting går litt bedre nå

[hjertesukka]

Vet litt om hvordan det er å rydde bort,ja det er steintøft, det har du helt rett i. Og skulle også gjerne hatt en fasit da jeg holdt på med dette etter min mor og far.

Noe var lett å kaste, noe var helt grusomt og noe har jeg tatt vare på.

En liten detalj plager meg dog enda:

- Ennå får jeg vondt inni meg når jeg tenker på yndlingskjolen til min mor, den som hun syntes hun var så fin i........den ga jeg i omtåket tilstand til Fretex, og jeg håper i det lengste at noen andre blir like fine. :gråte:

Men noe sier meg at jeg skulle ikke gitt den bort, uff, dette er ikke lett!!!! Jeg angrer at jeg ikke tok vare på den -og det verste er jo å gå rundt resten av livet og tenke på dette. At jeg på en måte har såret min mor etter hennes død.- Man får så mange rare tanker.

Håper du skjønner hvor jeg vil med dette- at vi i slike situasjoner kan komme til å gjøre ting vi kanskje angrer på, men jeg håper og tror at vi sikkert er tilgitt forlengst.

[Fjellrypa]

Godt du har kommet gjennom ryddingen. Det er tøft!

Lykke til videre.

[Gjest Kågtind]

Takk for oppmuntrende ord, jenter! Det varmer.

Når det gjelder å ha dårlig samvittighet for ting, så tror jeg det er noe vi får alle sammen. Selv strever jeg med at jeg ikke så pappa så mye som jeg pleide i fjor. (Vi bodde langt fra hverandre.) Jeg var stortsett med samboer i fjor sommer, trodde jeg skulle ha pappa i mange år enda... Det er slikt jeg tenker på når jeg heller burde sove, om pappa ble såret av mine prioriteringer. Heldigvis visste han at jeg skulle komme i sommer og gledet seg til det. Det rakk jeg altså ikke, fordi jeg mistet han... Trist. Heldigvis hadde vi ikke noe uoppgjort og sa ofte at vi var glad i hverandre.

hjertesukka: Mamma'n din har ikke bruk for kjolen sin lenger, det kan du trøste deg med. Jeg tror hun titter ned på deg og vil at du skal tenke på henne istedenfor kjolen. Det er bare ting, det prøvde jeg å tenke da jeg ryddet. Bilder osv har jeg tatt vare på.

Det er sant, det var ikke lett å rydde. Jeg hadde med meg noen hjelpere og følte at enkelte ting ble kastet litt fortere enn jeg ville, men stortsett hadde jeg kontroll og fikk gå igjennom det meste selv. Jeg tror det er viktig å ha tid i en slik prosess, at man får rydde i sitt eget tempo... Det er jo en del av sorgarbeidet.