jeg er totalt knust,sitter låst fast..trenger råd...i rent helvete:(

[Gjest valgteåværegjestnå]

jeg valgte å være gjest nå.

skal forsøke å gjøre en veldig lang historie kort!

vi bor sammen, vært samboere i et par år og kjærester i enda flere. vi har delt alt, i tykt og tynt.

men nå går det på helsa løs. vi har den siste tiden slitet i forholdet, vi har mang en gang satt oss ned for å diskutere og den ene gangen ble det nesten slutt, men vi lovet oss selv å gi det en sjanse til. for vi elsker hverandre ja og vil prøve prøve. vi har ofret mye for dette forholdet (andre årsaker) og vil derfor klare det.

men i går sprakk det igjen. da tok jeg initiativet og ville snakke. jeg spurte om vi kunne ha en samtale uten å krangle, uten snørr og tårer og uten å rakke ned på hverandre. han er nemlig ekstrem på å kalle meg dum når vi krangler, og finne mine negaive sider og bruke dem mot meg ekstremt -sårende med andre ord. og slik gikk det igjen. han reiste seg, sa han ikke gadd diskutere mer fordi vi kommer ingen vei. noe som tilsier at vi aldri blir ferdig

han kjefter på meg fordi han mener jeg krever for mye av han, at jeg maser og blir sur for ingenting.

jeg kjefter på han fordi han stadigvekk bortprioriterer meg og setter alle andre foran meg og ikke gir meg noen oppmrksomhet. selvom på min bursdag på torsdag spurte han om han kunne dra ut ut venna sine. jeg hadde jo fått gaven min og vært sammen han, og fikk jo besøk av familien min, så hvorfor måtte han være der...det var ganske vondt å vite at min egen samboer ikke vil tilbringe dagen med meg.. jeg sa det jeg følte oghan ble hjemme, men under hele middagen satt han og ga meg blikk og spurte om å gå..... så på fredagen spurte jeg hva planene var for helga. han sa :åååå nei, du har ingen planer så da skal du plage meg... han sa at han skulle hvertfall ut en av dagene. jeg spurte om han kunne dra ut fredagen så kunne vi kose oss lørdagen. han sa at venna hans ikke kunne fredagen. så spurte han om vi skulle kose oss sammen istedenfor, jeg satte igang med mat og ordna, og plutselig kommer han å sier at han skulle ut, en kamerat av han ringte så han dro dit..koslig. jeg følte meg andre prioritet!!!!

så tenkte jeg at jaja, lørdagen skulle vi få sammen. jeg stod opp, han kom sent hjem så lot han sove..så plutselig stod han opp, hoppa rett i skoene og ga beskjed om at han dro. jeg sendte en sms om spurte om hvorfor han ikke kunne spørre hvertfall hva planene var. fikk tilbake at kvelden var vår ikke dagen. er det mulig.... jeg hadde avtalt og styra og ordna. han kom hjem kl 18, men farta ut igjen med engang, sa han sku komme om ti, min men kom om to timer!!!uten engang å si fra!!!!!!!!! samme skjedde forrige dagen,han sa han kom 17, kl 21 ringte jeg han og han sa han var så opptatt med jobb. jeg vet at han ikke er utro eller noe, det er enten jobb eller venner. jeg føler meg ikke prioritert i det hele tatt.

i går var det nok. jeg spurte om vi skulle dra hjem til tanta hans siden hun er nyinnflyttet, tenkte vi kunne hjelpe til. da fikk jeg beskjed om at jeg måtte vente to måneder tl hun var kommet iorden. jeg fortalte at jeg prøvde bare vise litt intr, men fikk beskjed om at det trengte jeg ikke. men han ringer og avtaler og styrer og ordner hele tiden der, uten meg.. nå ringte han nttopp og spurte om når de skulle spise middag, og han kunne spise der og..

så nok er nok!!! jeg elsker han masse, men nå tror jeg har mistet den lille gløden. han sier at han elsker meg, men har det ikke helt bra siden jeg hele tiden maser og sutrer. han sier han aldri vil hjem!at det er bedre på jobb. jeg savner å bli satt i første rekke, prioritert, vært sammen med. han mener at forhold over år blir til vennskap og kjærligheten faller vekk litt. sånn er det. jeg vil helst fortsette forholdet, i et håp om at det blir bedre. for jeg eier ingenting idag, og har ikke en økonomi til å kjøpe meg noe, eller leie noe akkurat nå. jeg bor hos han og kan ikke flytte inn til noen jeg kjenner eller hjem.... jeg sitter midt oppi salaten! så jeg tenkte som så, eneste vi deler nå er seng! jeg skal være minst mulig hjemme, ikke styre og mase om middagr og være sammen, det er alltid jeg som spør, og jeg får høre at han alltid gjør det fo rmin skyld og at jeg skal være takknemlig for nå er venna ute og blabla.. jeg skal gå å legge meg når han kommerhjem fra jobb (han kommer alltid sent) slik at vi ikke har noen tid sammen. jeg skal ikke vise oppmrksomhet, ikke kyss, snakke minst mulig. rydde mine egne ting, vaske mine egne ting, totalt sett gi faen!!!!!!!!! kanskje han skjønner det, at han må gi mer for å få noe... det blir vanskelig ja...men jeg har jo ikke noe valg, har ingen steder å flytte engang. ser virkelig ikke lyset i tunnelen, så da får vi bo sammen som venner og ikke mer - uten at jeg sier det. men jeg smelter jo med engang, sånn som i mores da han våkna og strøk meg på ryggen, men jeg flyttet meg og stod opp....

dette ble enormt langt...men huff...jeg er så langt nede. dette er, i allefall, var kjærligheten i mitt liv...og det gjør så vondt så vondt, j gråter mye og skjønner virkelig ikke hva jeg skal ta meg til: (snakke hjelper jo ikke:(

[Gjest Vampyra]

Det jeg reagerer på er at det virker ikke som om han har noen interesse av å være sammen med deg, så i mine øyne er det ikke mye å hente her. Å bare bo sammen pga økonomien er veldig ødeleggende for dere begge og kommer ikke til å fungere.

Skaff deg en jobb og lei deg en liten hybel. Det klarer alle.

Endret 16. september 2007 av Vampyra

[Gjest =tentacle=]

Pri 1: Lag en plan for å bli istand til å ordne deg med tak over hodet. Du kan bli bedt om å flytte når som helst.

Han orker ikke være med deg. Det er det som er problemet, ikke at andre tilbud frister og han ikke prioriterer deg.

Om det kan fikses vet ikke jeg. Dere er i hvertfall ikke i kommunikasjonsmodus nå, og hadde nok hatt best av å bo hver for dere og la tankene få litt rom uten stadige konfrontasjoner med hverandre.

[Caracal]

Fra mitt ståsted som mann så vil jeg si at det skal ganske mye til før man behandler kjæresten på den måten der. Jeg tror han er lei. Det virker som om du er den som har villet rydde opp/redde dette, mens han egentlig ikke bryr seg. Han tar deg for gitt og jeg tror han kjeder seg. Jeg tror han føler at alt annet er mer interessant. Det var vondt å lese innlegget ditt og du har nok en vanskelig tid foran deg. Eneste trøst jeg kan gi deg er at en dag finner du en som tenker på deg hele tiden, som begjærer deg og som ikke kan vente til at klokka blir fire og han kan dra hjem til deg…

Caracal

[Adonia]

uff dette hørtes utrolig vondt ut.

sånn som du forteller det så virker det jo ikke som han har lyst til å finne på noe/ være sammen med deg i det hele tatt! har han vært sånn lenge?

har du fortalt han hvor sårende dette er? at du ikke orker mer nå? kanskje han forstår alvoret da..

vet ikke om dette kan reddes jeg! skjønner at det blir ekstra vanskelig pga økonomien og at du ikke har noe annet sted å bo. men jeg tror virkelig ikke løsningen er å bare overse han..

[Gjest Chrizzy]

Om du gjør som du skriver, blir der men gir fan. Så kan det hele ende med at du blir enda mer knust enn du er nå. Kan hende han sier at du må flytte, at han tar det siste skrittet for å avslutte hele forholdet. Om du går nå, om du bestemmer deg for å klare deg selv, om du bestemmer deg for at du vil han noe bedre, da er det du som kontrollerer ditt liv, det er du som bestemmer. Og det at du har levd på kant med deg selv og latt deg bli behandlet dårlig vil være lettere å bære. Jeg tror det kan bli fryktelig tungt for deg å få en smell til oppå alt som allerede er. Jeg håper virkelig du ser det og at du manner deg opp og tar vare på deg selv, gjør det som er bra for deg selv.

Ønsker deg lykke til

[mamut75]

Det som slår meg når jeg leser den historien er at det er noe som er fryktelig galt i det forholdet og det virker som at både du og ham lider på grunn av det .

Om det er verdt å satse på er egentlig umulig å si , etter bare å ha lest det innlegget om hva dere har , men det virker nesten som om forholdet deres har kjørt seg inn i en skikkelig blindvei dere kanskje trenger profesjonell hjelp til å komme ut av .

Har dere prøvd med samlivsterapi ?

Samlivsterapi er forøvrig noe dere begge må være innstilt på å gjøre og det er vel desverre ikke gratis , men det virker som om dere trenger utenforstående hjelp til å greie å snakke konstruktivt med hverandre igjen .

Håper ting ordner seg for deg

[Gjest Gjest]

Syntes det høres ut som du trenger flere venner selv!

[Gjest g_25]

Du sier at dere elsker hverandre.

Det tror jeg ikke er tilfellet.

Dette forholdet har nok vært over lenge!

[Gjest dille]

Ta tak i ditt liv. Flytt ut så fort som mulig! Skaff deg jobb og en måte å klare deg selv økonomisk. Dette fører ingen steder frem.

Mulig at om dere blir adskilt i en lengre periode så kan det hjelpe, men viss ikke så er ikke forholdet til å redde :/

Sliter jo på deg emosjonellt å gå rundt å ha det slik!

Vet at kjærligheten går over til vennskap osv etterhvert, og at den store forelskelsen forsvinner- men dette er jo uholdbart.

Det som er også veldig viktig, er at du passer nå på ditt liv :

Venner, interesser, helse - at du har en fin balanse med ting i livet ditt som kan fylle tomheten etter samboer.

Finn ting som gir deg mening og lykke!

Jeg har vært igjennom laange forhold før som har endt og tatt slutt. Og dette ble altså løsningen for meg- å faktisk variere tingene jeg bedrev med så mye at tomheten forsvant.

Det som er realiteten.. er at selv om samboer kan virke VELDIG viktig i ditt liv, og alfa omega.. så er ikke det sannheten. Du har sannsynligvis mange mennesker rundt deg, som kan gi deg den nærheten og omsorgen og oppmerksomheten du trenger. Venner, familie o.l.

Desverre er det slik at ikke alle mennesker er i livet vårt konstant og på vår side igjennom hele livet. Men det er alltid noen som man kan oppnå nærhet til i den personens sted. Etter å ha mistet to av mine nærmeste oppdaget jeg dette selv. Selv om det ikke tok bort tapet, så er jeg ihvertfall lykkelig med de menneskene som jeg har fått et nærmere forhold til i ettertid.

Bygg bånd med mennesker du er intressert i mer kontakt med!

[Gjest Frk Åberg]

Håper det ordner seg for deg på den ene eller andre måten. Dette var trist å lese. Må være fælt å føle at man er den som alltid gir. Han høres ut som han er 14 år. Hvis han ikke har noen interesse av deg, bør han likevel kunne oppføre seg en bedre måte. Man kan ikke alltid forvente å kunne bryte alle avtaler med deg fordi venner vil ha ham med ut. Du kan ikke alltid komme i andre rekke, og det bør han forstå. Hvis han ikke er villig til å endre seg, bør han heller ikke fortsette å være sammen med deg. Døde følelser rettferdiggjør ikke slik oppførsel. Du fortjener bedre.

[Gjest Gjest]

Hva mener du egentlig når du sier at dere elsker hverandre? Hva legger du i de ordene?

[Bokormen]

Du sier at dere elsker hverandre.

Det tror jeg ikke er tilfellet.

Dette forholdet har nok vært over lenge!

Støtter desverre denne. Dere har sikkert elsket hverandre, og det er aldri lett å gi slipp da, men jeg syns at noe av det viktigste i et forhold er at man er oftere glad enn trist i forholdet. Det virker ganske tydelig at du er langt mer trist enn glad pga samboeren din, og at dette ikke er nytt, derfor bør du nok vurdere å bryte. Tror nok du får det bedre alene, og med tiden med en mann som priorierer deg på en helt annen måte!