Unge som gifter seg

[Gjest Gjest_gjest_*]

man er da mer bevisst jo eldre man er. !

Det er ikke nødvendigvis sant.. Faktisk er det stor sjanse for at man er mer desperat jo eldre man er!! Mange som kjenner den biologiske klokka begynner å tikke, og huker tak i første og beste...

[Gjest milda]

Synes i allefall at det er latterlig å gifte seg før man vet hva man vil med livet og har fullført utdanning og begynt på "det voksne" liv.

Vet du hva jeg syns er latterlig? Å gå utfra at alle vil/burde/skal leve livet sitt som deg.. Er ikke alle som trenger/vil ha mer utdanning enn videregående. Noen synes det å stifte familie og få barn er det viktigste de gjør i livet, og om man gjør det som 20-åring eller 30-åring er revnende likegyldig!! Faktisk så er det bedre jo tidligere, sånn rent biologisk -- man er stort sett friskere og har mer energi og overskudd når man er yngre.

Kan dere ikke bare akseptere at folk er forskjellige? Ikke alle som skal gå 5 år på universitetet, ta et års back-packer-tur og skifte sex-partnere ørten ganger før de slår seg til ro...

[Småsmurf]

Jeg er 19, og jeg har i alle fall ingen planer om å gifte meg med det første. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har problemer med å forstå folk på min alder som absolutt skal gifte seg med hverandre. Jeg har ennå til gode å høre et argument som tyder for at det virkelig er så livsviktig som mange vil ha det til.

En venninne av meg, sa følgende "Vi har vært sammen i fem år, støttet hverandre gjennom godt og vondt. Dessuten har vi bare sååå lyst, da." Greit nok at en har opplevd mye sammen, men som mange allerede har presisert, en forandrer seg mye i løpet av de neste fire-fem årene. Hvis en har så lyst å binde seg, kan en jo eventuelt inngå forlovelse?

"Vi har så lyst-argumentet" blir litt dødfødt i mine øyne. Og hvis de er så sikre, - hvorfor ikke gi forholdet noen år?

Ja det er jaggu dumt og gifte seg fordi man har lyst... Det er vel gjerne en av de største grunnene til å gjøre det eller?

Og spør du meg så må folk få gifte seg når de vil

[murray]

Jeg har forandret meg ekstremt mye siden jeg var 19 og har vanskelig for å tro at noen forblir den samme gjennom 20-årene. Derfor synes jeg man bør vente til man er 24-25, men folk må for all del gifte seg før hvis de har lyst til det.

Det er ett eller annet håpløst naivt med et "teenage-wedding"....

[Gjest Gjest]

Jeg har forandret meg ekstremt mye siden jeg var 19 og har vanskelig for å tro at noen forblir den samme gjennom 20-årene. Derfor synes jeg man bør vente til man er 24-25, men folk må for all del gifte seg før hvis de har lyst til det.

Det er ett eller annet håpløst naivt med et "teenage-wedding"....

Og jeg frandret meg mye mer i perioden 28-31 enn jeg gjorde fra 18-28. Kjenner også mange andre som har forandret seg MYE i godt voksen alder. Spesielt i "midtlivskrisa", når eventuelle barn flytter ut og rundt pensjoneringsalder er det vanlig å forandre seg. Betyr det at man vanligvis ikke kan gifte seg noensinne i tilfelle man kunne komme til å forandre seg en eller annen gang?

[Gjest Tulipa]

Jeg vet om personer som har vært sammen i årevis før de gifter seg, allikevel så ryker ekteskapet .. I enkelte tilfeller veldig kjapt etter giftemålet.

Vil man gifte seg så gifter man seg - enten man er 18 eller 35 ... sjansen til å få ekteskapet til å fungere er ikke større for den ene eller for den andre.

[Gjest Gjest]

Jeg giftet meg som 20-åring, trodde jeg var voksen, klar for ekteskap og barn og hele pakka. Vi ble skilt da jeg var 27, og så satt jeg alene med to små barn.

Å angre er en bortkastet ting, jeg får ikke endret på fortiden. Og hadde ikke ting blitt som de ble, hadde jeg ikke hatt de barna jeg har.

MEN, jeg tror at hvis vi hadde ventet med å gifte oss og få barn, hadde vi kanskje holdt sammen fremdeles. Jeg var altfor ung til å gifte meg som 20-åring. Forandret meg voldsomt mye mellom 25-30.

Nå er jeg 40, har en sønn på 20 som er samboer og tror han er veldig voksen. Det er han overhodet ikke, men han skjønner det vel når det får gått noen år.

Poenget er at det hjelper ikke hvor voksen man føler seg som 18-19-20 åring, livserfaring kommer mye senere.

[theamoren]

Jeg giftet meg i august i år.. som 22 åring..

spennende å se hvordan det går.

Har en treåring pluss at vi prøver å få en til.. han første var ikke planlagt da så ble egentlig tvunget inn i denne rollen.

men.. mamma var 20 da hun giftet seg

svigers 19 år .. osv.

er jo det som var vanlig før. ikke så veldig mange år siden heller.

men nå er det blitt sånn at alt skal være perfekt før man gifter seg og får barn!

Og jeg mener at det er ikke vi som er tidlige men de andre er trege. og litt "vanskelige" kresne lissom. og skal ditt og datt først. med utdanning, reise, hus, jobb osv. osv

Har fagskole jeg og det er nok for meg. har en jobb jeg trives i.

Prioriterer hus og barn .. og mannen selvfølgelig

men det blir spennende å se da

[theamoren]

Kanskje en bare bør la være å gifte seg i det hele tatt. for forandre seg kan en jo gjøre hele tiden..

neimen. man må jo lære å leve med hverandre, bli et team . man blir jo ett. hvis en forandrer seg må den andre godta det. og så må man tilpasse seg. se hverandres behov og gjøre så godt man kan for at den andre skal ha det bra. gi og ta .

er det ikke det det hele går ut på? eller...

[Gjest Gjest]

Jeg fikk barn da jeg var tyve. Var samboer i noen år og nå 11 år senere er jeg sjeleglad for at jeg ikke ville gifte meg da min daværende samboer ønsket det. Den personen jeg var da jeg var 20 er langt fra den jeg er nå og jeg hadde aldri noensinne valgt en slik mann i dag som han jeg valgte da jeg var 20. At jeg er mer moden nå enn da jeg var 20 er helt klart. Er en bedre mor nå også.

Min mann møtte jeg sent i tyveårene. Jeg hadde nok ikke sett to ganger på han for ti år siden, så gjett om jeg er glad for at folk får mer vett i hodet etterhvert

Vi har nå en mine, dine og våre barn familie og det er langt bedre enn å gifte seg med feil fyr som tyve åring....

Men for all del, noen av dere er sikkert mer heldig med førstevalget enn det jeg var. Men jeg husker godt jeg fortalte en kusine hvor lykkelig jeg var og hvor høyt jeg elsket min daværende samboer.

I dag er det latterlig å tenke tilbake på. Vi var så unge og umodne og jeg husker så mange episoder som burde ha skreket: VARSKO HER!!!!! Selv trodde jeg at jeg var voksen og moden..... Merkelig hvordan en ser ting i ettertid. 20 år gammel var jeg knapt tørr bak ørene

[-Alvildebrud-]

Man kan jo aldri dmme noen på et generelt grunnlag. Det blir fort fryktelig feil! Iallefall da man ikke er i posisjon til å gjöre det.

Det å gifte seg i veldig ung alder...

det spörs jo hvem du treffer, hvem du er, og hvilken historie du bärer på.

Visse er heldige :-) Andre kloke.. noen er dumme, og noen veldig umodne. Osv.

Visst skal man ikke behöve å forsvare en sunn og god kjärlighet? kanskje den slukner da man har passert 40, eller kanskje allerede i midten av tyveårene. Men hvem vet. Hvem kan dömme, og hvem bestemmer over ens egne valg?

Uansett hva man velger her i verden er det bare de valgene man selv har tatt, man kan og bör stå for.

Så lenge et forhold ikke er skadelig eller voldelig i noen som helst form, kan jeg ikke se behovet for fordömming. Er personen rett og slett umoden? La nå denne väre det - valget er bare ens eget. Og erfaringen likeså.

Såklart finnes det situasjoner der andre bör og MÅ gripe inn med sunn fornuft, men er det bare disse vi diskuterer her?

Hva med disse som lever godt sammen i mange mange år, fostrer sunne unger og får et godt liv, sammen med sin beste venn? Det finnes nok noen eksempler.

Det finnes ingen snarveier. Heller ikke i kjärligheten. Men den dummeste må väre den som har kommet over halveis på veien, og velger å snu. Ikke av egen vilje, men fordi noen löper etter og skriker om egne erfaringer.

En erfaring kan ikke gi kunnskap til andre enn deg selv.

[RedFox81]

Jeg har en tendens til å alltid tenke praktisk. Og da tenker jeg først og fremst på at et bryllup er jo dyrt! Så etter min mening, så lenge man ikke har penger for å betale for bryllupet selv, så bør man nok vente.

Hvis man har tatt avgjørelsen, venta og spart penger, og ser på det som en investering i sin framtid, uansett om man 20 eller 30, da er man klar. Men hvis det er foreldrene som betaler, av de grunnene som "men de har jo masse penger.." eller "men det er jo de som ville ha et stort bryllup med alle slektningene", da er man ikke moden nok ennå.

Endret 28. desember 2007 av RedFox81

[Gjest Gjest_sandra82_*]

Jeg har en tendens til å alltid tenke praktisk. Og da tenker jeg først og fremst på at et bryllup er jo dyrt! Så etter min mening, så lenge man ikke har penger for å betale for bryllupet selv, så bør man nok vente.

Hvis man har tatt avgjørelsen, venta og spart penger, og ser på det som en investering i sin framtid, uansett om man 20 eller 30, da er man klar. Men hvis det er foreldrene som betaler, av de grunnene som "men de har jo masse penger.." eller "men det er jo de som ville ha et stort bryllup med alle slektningene", da er man ikke moden nok ennå.

Er ikke helt enig der... du mener at om foreldrene betaler så er man ikke moden ennå?!?! Jeg kan forstå at man er selvstendig og vil klare seg selv.. men det var da kanskje å overdrive..

Vi får god hjelp, men betaler litt selv.. Gikk jo inn i dette med holdningen at må vi så kan vi betale for alt...

[RedFox81]

Gikk jo inn i dette med holdningen at må vi så kan vi betale for alt...

Det er jo der forskjellen ligger, for meg. Hvis dere var klar (hadde penger nok) til å betale for alt selv, da er det greit at foreldrene vil hjelpe - de vil jo selvfølgelig bidra. Men når man tenker "jeg har såååååååå lyst å gifte meg.. Hva er om det er dyrt, pappa har jo så mye penger, han betaler.." - da er det altså galt! Da tar man ikke ansvaret selv.

ps: min fetter har giftet seg i høst, fordi han håpet å få nok penger i gave (han ønsket bare penger i bryllupsgaver) sånt at han kan kjøpe seg en ny og bra bil! Dette også er en eksempel på dårlig grunn, hehe.

Endret 28. desember 2007 av RedFox81

[Aja]

Mern man trenger jo ikke ha et dyrt og flott bryllup!

Det finnes jo mange som gifter seg helt enkelt - med bare seg og sine følelser i sentrum.

En annen ting, hva om begge har kjempelyst til å gifte seg men tenker at vi er nok for unge, så vi venter - og plutselig står den ene igjen alene?

Da ville man kanskje angret på at man ikke hadde rukket å gi hverandre denne ultimate kjærlighetserklæringen.

I tillegg så lønner det seg praktisk i mange tilfeller, ikke at DET er noen god grunn alene men!

[Supramundane]

Det er vel egentlig bare to faktorer som trenger å være tilstede før man gifter seg:

1) At man elsker hverandre.

2) At man deler en felles, genuin tro på at man skal være sammen resten av livet.

Hvordan ting er 5, 10, 15, 20 år fra nå er det ingen av oss som vet uansett.

[Gjest]

Folk får jo unger i tidlig alder, kjøper hus sammen i tidlig alder og jeg ser ingen grunn til at et giftemål skal være så mye mer feil heller.

For min del er unger mer alvorlig enn giftemål.

Selv er jeg 21 og skulle gjerne vært gift i går, men vi må ha penger. Jeg skal ha hus først o.s.v. Så tidlig 3-4 år tenker jeg.. Dessuten er sambo 27 så han kan vel ikke vente stort lengre

[Gjest Gjest]

Jeg vet av folk som har vært sammen i mange, mange år, forlovet i 10år og som blir skilt like etter at de gifter seg.

To jenter jeg gikk på skole med, og som er 20 og 21 år skal snart gifte seg. Hun på 21 er veldig reflektert og ordentlig. Hun har vært sammen med kjæresten i noen år, han er 27. Har en mistanke om at religion er litt av greia her, men de har bodd sammen lenge fra før. Det ekteskapet tror jeg kan holde ganske lenge, om ikke resten av livet.

Hun på 20 har alltid hatt uflaks med menn. Hun har hatt forskjellige kjærester konstant de siste 6 årene, aldri mer enn en måned ute.. Hun virker alltid fornøyd, men det har i ettertid kommet frem at noen av dem ikke var snille mot henne. Nå venter hun barn med sin muslimske kjæreste, de har nettopp flyttet sammen og gifter seg i februar (pga barnet såvidt jeg har forstått). Tror ikke det holder noe særlig.

Uansett alder har man forskjellige forutsestninger for å lykkes eller mislykkes i ekteskap. Noen som har vært sammen i mange år og gifter seg når de såvidt har passert 20, kan klare seg bedre enn noen som "nettopp" har truffet hverandre og er 30.

[Gjest GossipGirl]

Ja det er jaggu dumt og gifte seg fordi man har lyst... Det er vel gjerne en av de største grunnene til å gjøre det eller?

Og spør du meg så må folk få gifte seg når de vil

Hvis en ser hele sitatet i sammenheng, synes jeg det er et poeng; greit nok at de vil gifte seg, men dersom de virkelig ønsker å være sammen resten av livet, kan de vel vente ett år eller fem???

For øvrig, folk må gjerne gifte seg når de måtte ønske for min del. Personlig kommer jeg ikke til å gifte meg før jeg har fylt 25, fordi jeg har hørt en del unge bruder si at de angret på at de ikke ventet noen år. Elsker jeg en person, klarer jeg fint å vente i fem år. Faktisk ville jeg ansett det som en fordel at vi hadde opplevd mye sammen før vi giftet oss, det hadde gjort meg tryggere på forholdet vårt.

Jeg tror dessuten det er greit å fordele store begivenheter som for eksempel studier, bryllup, barn, etc, over noen år, slik en ikke opplever alt på en gang.

[Malina]

Det er nesten litt skremmende at å gifte seg er noe man må vente med til de er sikker på at forholdet skal vare, og til økonomi er på plass, mens barn kan man få så fort man blir litt bansjuk!

Synes nesten det virker sånn..

(Uten å ta alle under en kam)

Personlig synes jeg man skal gifte seg når det føles riktig, og på riktig grunnlag.